Trodde jeg skulle slå meg halvt ihjæl.

Det var en ganske stor bygning, lignet litt på et hotell, uten at jeg skal for sikkert hva det egentlig var. Det var basseng og noen små fontener utenfor, blomsterbed, små områder med plen. Ganske så fint på dagtid, idyllisk. Natten var ikke mye hyggelig derimot. Dystert, det hadde vært fest like ved, folk var i godt humør, full, i latter. Og en uhyggelig følelse over at noe ikke var som det skulle, at noe var feil. Jeg følte meg overvåket på en måte, du vet, den følelsen du får når noen ser på deg, eller når du tror noen ser på deg. Den følelsen kan være ganske sterk til tider. Jo sterkere den følelsen er, jo mer ubehagelig føles det som regel. Tempoet øker om du er ute og går og kjenner på den følelsen, du snur deg oftere, ser deg rundt, føler deg litt utrygg kanskje.  Jeg følte det sånn, og jeg kjente at jeg ble litt små-irritert når de jeg hang med ikke helt var med på det jeg pratet om, om de ikke ville dra noen plass. Helst feste videre, men det stenger jo på et viss tidspunkt. Da ville plutselig alle ta kvelden, og flere av dem bare avfeide det hele når jeg nevnte at jeg ikke følte meg trygg i den bygningen, at det var noe uhyggelig der.

Jeg nektet å gå inn i den bygningen, turte ikke heller, for jeg visste ikke hva som befant seg der, og om det ville skje noe, om det fant seg noe der. Jeg syntes jeg kunne skimte noe bak noen gardiner som var trukket igjen, langt oppe i etasjene. Det var mørkt, det var uhyggelig, og jeg satt med en veldig stor utrygghetsfølelse. Jeg satte meg under tak, på en platting, sånn at jeg ikke kunne ses fra noen av vinduene. Ville ikke bevege meg sånn at jeg ble oppdaget, eller ble fulgt med på i enda større grad. Det var kaldt, jeg hadde skjørt på, og en tynn jakke. Det regnet, det var kjølig, det var natt. Jeg turte ikke sovne av der, jeg var på vakt, lyttet etter lyder. Redd for hva som kunne skje, om det ville skje noe.

Litt lengre borte fra meg, var det en jeg kjente, mest ved navn, men jeg så han ikke. Jeg prøvde å rope lavt til han, men det var ikke så greit å få skikkelig kontakt, han hadde drukket han også. Og var nok trøtt og sliten.  Jeg husker ikke hva jeg sa, men noe med at han ikke burde sove, eller om han kunne komme seg opp til meg. Etter en liten stund kommer det et par stykker til, jeg vet ikke hvor de kom fra, men jeg kjente dem. Jeg fortalte dem hva jeg følte og tenkte, om bygningen, eller det som var inne i den. Mange av de jeg festet med befant seg inne i bygningen, kanskje bodde de der? Hva ville skje med dem om det var noe der?

Det var noe der. Noen. Jeg vet ikke hvem, eller hva, men de gjorde et så sterkt, nei, voldsomt inntrykk. Av den ubehagelige typen, der du grøsser, der du kjenner hjertet som slår villt, angsten som kryper opp ryggraden din, pusten som øker i takt med hjerteslagene, galoperende. Bena som truer med å kollapse under deg, tårene som velter over kanten. Livredd, og alt du vil er å komme deg bort. Jeg var så redd. For det jeg hadde følt stemte. Det var noe veldig ubehagelig der, noen som overvåket, fulgte med, passet på. Jeg vet ikke hva de egentlig ville, hvorfor det var så viktig for dem å overvåke oss, passe på at vi ikke forlot området. For det kunne vi ikke. Vi var sperret inne på området. Det var inngjerdet. Og det var høyt. Skulle man ha muligheten til å komme seg over der, så måtte man ha et godt forsprang, sånn at ikke de som er ute etter deg plutselig river tak i benet ditt når du er nesten over.

Vi som nå var samlet, vi var ikke flere enn 4, resten var visst inne i bygningen, hva de nå enn gjorde der. Sov sikkert, det var hvertfall stille. Ikke en lyd hørtes. Men vi så noen flere bevegelser i vinduene i øverste etasje. De var flere der inne, og de fulgte med på oss der vi stod og satt, alt ettersom. Vi kunne ikke gjøre oss ubemerket, likevel hadde vi ikke akkurat lyst til å hoppe opp og ned, veive med armer og rope hva pokker de ville oss, hvorfor de var der. Vi pratet lavt sammen, vi var redde alle sammen. Natt, kjølig, stille, overvåket, innesperret på et lite område. Utrygg, ubehag, frykt. Vi lurte på om vi kunne lage en «plan», noe som kunne distrahere dem på noen måte, sånn at vi fikk et aldri så lite pusterom der vi kunne løpe for livet, og komme oss ut, og vekk fra området. Over gjerdet.

Han ene gutten som var der sammen med meg lurte på om vi kanskje, på noen måte, kunne få slått av strømmen på noen måte. Da ble lyktene i området utenfor der slukket, lysene i fontenene og de få lyktestolpene. Ble det helt mørkt, så hadde vi en større sjanse for å kunne komme oss vekk, for da ble vi usynlige for dem også, de som fulgte med oss. Vi lurte samtidig på hvordan vi skulle få gjennomført det, uten at de fattet noen mistanke om hva som skulle skje. De fulgte jo med. Men vi måtte jo prøve, for å være der, i uvissheten, det var helt forferdelig. Han som kom opp med planen klarte å få gjennomført den på en måte, for plutselig ble området mørklagt, og samtidig ble det liv i øverste etasje. Noe ble ropt, og vi skjønte at det var nå eller aldri.

Vi var to som løp sammen, jeg løp alt jeg maktet, selv om kroppen truet med å falle sammen. Jeg snudde meg, så til min store forskrekkelse at de som hadde overvåket oss nå var kommet ut av bygningen, og var på vei etter oss. Jeg tenkte at det beste jeg nå kunne gjøre, var å konsentrere meg om det jeg måtte gjøre, løpe, komme meg vekk. Ikke snu meg. Den andre personen var på med meg, vi løp sammen bort, vi klatret, vi mer som løp opp, gjerdet, slengte oss over på den andre siden. Ukjent og ulendt terreng. Og det var natt, mørkt, og det var noen etter oss. Jeg ante ikke hvor det var blitt av de to andre som var med oss bare noen minutter tidligere. Jeg skjønte såpass at de også nå ble jaget.

Frykten satt oppi halsen på meg, jeg var så redd som jeg aldri har vært før. Og jeg løp for livet, løp alt jeg maktet og orket. Vennen min holdt tritt med meg, noe som hjalp litt, da var vi hvertfall to. Så vi løp alt vi kunne. Til vi plutselig kom til en skrent. Det virket ikke særlig bratt der, og det var gress, strå, mose, sånn man finner i en skråning i skogsterreng. Vi kikket oss bak, og så med skrekk at den som var etter oss var så nær at han hvert øyeblikk kunne ta tak i oss, vi kikket raskt på hverandre, nikket, tok sats og hoppet. Uten at vi visste hva som befant seg der nede. Var det en kort skrent? Da ville den som var etter oss være like kjapt innpå oss igjen. Ville han hoppe etter? Visste han hvordan terrenget var der? Jeg oppdaget plutselig at det ikke var noen grunn der, så jeg falt og falt, og kjente enda en skrekk velte opp i meg. Jeg trodde jeg kom til å slå meg halvt i hjæl, om jeg i det hele tatt kom til å overleve, for jeg så aldri grunnen. Jeg bare falt og falt, og falt…
Og så bråvåkna jeg av at jeg trakk pusten. Phew, roet meg ned litt etterhvert. Men den ubehagelige følelsen sitter der..

Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

Ubehagelige drømmer.

Ps: langt innlegg om ekle drømmer.

For 2-3 år siden så gikk jeg på antidepressiva, type efexor. En av bivirkningene av å gå på dem kan være mareritt. Noe jeg smertelig fikk erfare. Jeg hadde veldig mye mareritt på den tiden, og jeg våknet veldig ofte pga dette. Jeg slet i utgangspunktet med å sove (det gjør jeg ennå), og det ble bare ekstra slitsomt når jeg i tillegg hadde mareritt når jeg endelig fikk sove, og våknet, og sovnet i ett sett. Utrolig slitsomt. Mange av drømmene satte skikkelig støkk i meg, og jeg husker en del av dem ennå. Jeg har også skrevet enkelte mareritt jeg har hatt i bloggen tidligere. (Noen av dem kan du finne under kategorien «drømmer») Marerittene avtok når jeg trappet ned, og sluttet på efexor. Men jeg har likevel mareritt innimellom. Skikkelige mareritt, ekle og ubehagelige drømmer. Drømmer som jeg bråvåkner av, drømmer som sitter igjen utover neste dag. Det trenger ikke alltid være mareritt, men de kan likevel være skikkelig ubehagelige. Stemningen i drømmene kan være veldig ekle, og det er jo gjerne det som gjør at de sitter i i etterkant også, om man husker dem. Jeg drømmer hver natt, og husker ganske mange av dem. Ikke nødvendigvis alt, men en god del. De siste 4 morgenene har jeg hatt sånne ubehagelige drømmer. Jeg våkner veldig tidlig på morgenen fordi jeg må på do. I samme slengen tar jeg med  meg en nutribar som blir en grytidlig frokost på en måte, og så sovner jeg igjen. Det er da de drømmene har kommet.

I den første av de 4 drømmene var jeg i syden en eller annen plass. Vi var flere som var på tur sammen. Eks’n min, 10 år tilbake, var der også. Vi var ikke kjærester i drømmen, men vi hang sammen den stunden drømmen varte. I det som kunne kalles for «sentrum» på den plassen var det en sidegate hvor de hadde en del boder som solgte diverse. Bl.a noe godis som jeg hadde veldig lyst på, så vi gikk bort for å se litt. Hele den delen av denne gaten var skikkelig creepy. Dyster, litt tungt, og jeg fikk følelsen av å bli iakttatt hele tiden. Av de som jobbet, og bodde der. De skulte, passet på hvert steg vi tok. Det ble også solgt en del stoff der, vi kjente lukten, og de som jobbet der var ruset og ekle. Vi gikk derifra ganske så fort, vi likte oss ikke der. Det var ettermiddag/tidlig kveld, det hadde begynt å mørkne litt, og det gjorde hele stemningen enda verre. Så er det et parti i drømmen jeg ikke husker, men eks’n min og jeg hadde hvertfall drukket litt, og var i ganske godt humør. Vi var nedi i dette «sentrum» igjen, som egentlig var mer som en liten åpen markedsplass. Av en eller annen grunn endte det opp med at vi hadde sex. Der ute, på den plassen. Den veien vi lå på gikk ned mot en undergrunn, eller tunnel. Det var ingen mennesker ute, det var i de sene nattetimer. Og der holdt vi altså på. Etter en liten stund, så hørte jeg plutselig pusten av et annet menneske like i nærheten, like tydelig som min egen pust. Jeg holdt pusten for å høre bedre etter, og jeg snudde meg rundt. Noen få meter nedenfor oss så kommer et menneske, kledd i en svart tettsittende drakt, for ikke å bli sett i mørket, krypende imot oss. Skrekken fikk hjertet mitt til å stoppe og jeg frøs til. Sekundet før denne personen tok tak i foten min, så kjente jeg en vill panikk, og jeg bråvåknet. Fy faen, det var så sykt jævlig.

Neste morgen drømte jeg at jeg drev og løp rundt nedi sentrum av Kr.sund, jeg skulle treffe en gjeng venner, og vi skulle på en fest. De sa at de skulle gå til en eller annen plass, og så skulle jeg komme og møte dem senere. Jeg traff på dem etterhvert, og vi havnet på denne ene festen. (Vi skulle visst på flere samme kveld). Der var det masse folk, kjente og ukjente. Masse fulle folk. Jeg hadde såvidt begynt å drikke litt selv, og satt og pratet med en dude. Etter en liten stund kom det en person og leverte noe til en av de jeg kjente. Jeg spurte hva det var, og han hvisket «kokain», og så gikk han inn på rommet ved siden av. Et øyeblikk etterpå kom han rundt hjørnet og viste meg en stor pose med puslespillbrikker, og kokain som han hadde gjemt i den. Han sa at om jeg ville prøve, så var det bare å komme. Jeg satt og tenkte litt, og gikk deretter bort til han. Plutselig var det noen som utbrøt at politiet var på vei. Full panikk, for det var jo mengder av kokain i huset, og jeg ville ikke bli blandet inn i denne razzian, så jeg åpnet vinduet, hoppet ut, og løp som en gal mellom hus og hager, ned mot sentrum for å unngå å bli tatt. Jeg vurderte å gå inn på en uteplass, for å forsvinne inn i folkemengden, men jeg turte ikke stille meg i køen fordi jeg var redd politiet var like i hælene på meg. Full panikk, og frykten satt hardt i meg, jeg følte at de var etter meg, selv om jeg ikke kikket meg bak for å se etter…Og så våknet jeg…

I den tredje drømmen var jeg på besøk på Modum. Jeg satt i en kantine der og pratet med hun som var behandleren min. Vi pratet, drakk kaffe og lo. Veldig hyggelig. Så kom hun som var gruppelederen vår inn, og jeg spratt opp for å gi henne en klem. Hun holdt rundt meg i en ren evighet, trodde aldri hun skulle slippe meg. Men det føltes bare godt, så trugt å være der igjen. Jeg spurte om noen av de andre fra spis-teamet var der da, og det var de. Så jeg gikk inn på avd, og inn på vaktrommet. Der står den snille mannen og ser på meg med en lurt smil. «Jeg hørte du var tilbake, og ventet på at du skulle ta turen bort» blikk. Jeg kastet meg rundt halsen på han, så lykkelig. De hadde pusset opp der, alt, absolutt alt, var hvitt. Vegger, skap, hyller, skirvepulter. Alt. Jeg så halve hodet på en av de pasientene som var innlagt der. Jeg kom på at jeg hadde satt fra meg sekken min i kafeterian, så jeg sa jeg skulle løpe og hente den, så kom jeg tilbake igjen. Jeg løp inn, men kom plutselig i en annen kafeteria. Så jeg løp tilbake, og smålo litt for meg selv. Kom inn i enda en ny kafeteria jeg aldri hadde sett før. Jeg skjønte ingenting, og løp videre. Inn i den ene kafeterian etter den andre. Men ingen av dem var den jeg satt i tidligere. Jeg løp og løp, og det tok aldri slutt. Det satt noen folk i alle, men ingen jeg hadde sett før. Jeg løp videre, innover, rundt og rundt, hit og dit. Det var som å befinne seg i en labyrint, og jeg kjente på stress og panikk. Stress fordi jeg ville nå tilbake sånn at jeg fikk tid med de jeg ville treffe, før de gikk for dagen. Jeg måtte til slutt stoppe og spørre en dame om hun kunne vise meg veien til resepsjonen. Det kunne hun. Vi gikk ut en dør, og jeg ble litt overrasket, for jeg hadde jo løpt rundt inne hele veien. Og jeg hadde ikke sko på meg. Men det var den veien jeg måtte gå. Da jeg kom ut oppdaget jeg en barnehage, og sa med et smil at jeg kjente meg igjen da, så jeg begynte å gå nedover. Men jeg ante ikke hvor jeg var. Så jeg fortsatte å gå. Jeg kom ned til en vei hvor det var noen folk. Jeg spurte etter veien til Modum, og de kunne forklare meg at jeg måtte følge veien videre et godt stykke, og så skulle jeg ta til venstre, så kom jeg til Vikersund. Jeg kunne ikke fatte at jeg var langt unna. De hadde sykler til utlån, men jeg hadde jo lommeboka i sekken. Dermed fikk jeg heller ikke låne en sykkel. Så jeg begynte ganske fortvilt å jogge, tenkte at det gikk litt kjappere, til tross for vonde knær. Jeg hadde plutselig joggesko på meg, nike. Det kom heldigvis en bil forbi, så jeg haiket. Bilen stoppet et godt stykke lengre framme, så jeg løp glad bortover, men jeg kom meg nesten ikke fram. Det var som en mur som stoppet meg, jeg klarte knapt å bevege bena framover, og fortvilelsen økte. Etter en god stund kom jeg meg fram til bilen, hvor det satt en eldre dame bak rattet. Innmaten i bilen var ribba, det var kun plastikkseter som var veldig ubehagelig å sitte på. Etter et lite stykke så måtte hun stoppe på en sliten liten kiosk for å kjøpe tobakk. Så sier hun plutselig at hun ikke kan kjøre meg til Modum likevel, selv om hun tilbydde seg å kjøre hele veien. Jeg begynte å få panikk, trodde aldri jeg skulle komme meg dit igjen. Med gråten i halsen begynte jeg å løpe igjen, men jeg kom ingen vei, jeg løp og løp, på stedet hvil. Og så våkner jeg…

I den fjerde drømmen var jeg også i Kr.sund. Det første jeg husker er at jeg var ute, nede ved havnen. Der var jeg samme med to gutter. Han ene stod plutselig og siktet på meg med en pistol, og skulle skyte meg av en eller annen grunn. Jeg gikk foran han andre, som bare stod der med et ekkelt smil. Plutselig smalt det, og jeg skjønte ingenting. Jeg falt ikke, han foran meg stod like fint. Han pekte på hodet mitt, og jeg oppdaget at kulen stod fast der. Hva som hadde dempet den aner jeg ikke. Men den ga meg et skikkelig skuddsår. Jeg ble livredd og kom meg fort bort derifra. Han skjøt utrolig nok ikke etter meg igjen.Da jeg kom hjem tok jeg på meg en lue for å skjule det. Jeg var også redd for at noe skulle oppdage det. Dagen etter var jeg i en barnehage, tror jeg skulle jobbe der en dag. Søstra mi med barna var der også. Det var sommer, sol og varmt. Vi kom inn på praten om julegaver. Plutselig ble jeg sykt stressa, for det var visst julaften den dagen, og jeg hadde ikke kjøpt noen gaver ennå. Så jeg sa at jeg måtte gå, så løp jeg ut derifra, mot sentrum. Plutselig oppdaget jeg at jeg var naken, og løp som en gal for å komme meg hjem for å få på meg klær. Jeg løp og løp, og skulle ta en snarvei opp mot der jeg bodde. Den ene veien var visst gjennom et pass. Men jo lengre jeg kom inn der, jo tettere ble berget rundt meg, jeg så at det tettet seg mer og mer til, helt til bergveggene stod sammenklemt. Så jeg løp i panikk ut igjen, for jeg var redd jeg skulle bli stengt inne der. Uansett hvor jeg løp, så kom jeg meg ikke noen vei hjem, så jeg bare løp og løp, midt på lyse dagen, naken og var bare i full panikk og var veldig redd. Og så våknet jeg…

Hærregud, når får jeg en fin drøm liksom, uten begymringer, frykt og panikk? Det ønsker jeg meg nå.

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

  • Tid med familien din
  • Tid med vennene dine
  • Å bruke tid på interessene dine
  • Å gå etter drømmene dine
  • Reise,oppdag verden
  • Lese en bok
  • Danse i regnet
  • Le til du gråter
  • Krype inn i armkroken på en du er glad i
  • Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

Ducking & searching

So far so good,ingen overspising,og ingen oppkast. Men kvelden er ennå ung,så kan jo håpe på at det går bra i dag også,i skrivende stund er hvertfall ikke suget tilstede. Jeg har vært ute på gåtur/fotosafari,og siden jeg har «god fart» som husverten sa da jeg kom opp bakken her,så har jeg fått opp pulsen bra på turen,og jeg badet i svette. Det ble en bra tur i fint vær og god temperatur. Dessuten har jeg bedrevet med husvask i omtrent i rundt omkring 1 1/2 time,så jeg har fått brukt kroppen ganske så bra i dag,og det føles jo godt. Når jeg har vært ute på en eller annen form for trening/aktivitet,og kommer meg i dusjen,så føler jeg ikke noe suge etter å ha runder med maten heller. Det tar hvertfall en stund før det melder seg,så jeg nyter det mens det er fraværende. Min favoritt aktivitet er,tro det eller ei,ikke å henge over doskåla halve dagen. Jeg liker å lage mat,men det er ikke like gøy når formålet er å spise til magen er så full at det ser ut som jeg 8 måneder på vei. Med en sånn diagnose som jeg har på papiret,så er det en fordel at jeg ikke er kokk,eller jobber i en matbutikk for å si det sånn. Jeg har jobbet i matbutikk,og jeg jobbet i ferskvare avd.,jeg fikk raskt mer kjøtt på bena kan man si. Jegønsker ikke å gå opp i vekt på den måten av jeg går og småspiser ulike usunne produkter som kroppen i utgangspunktet ikke har særlig behov,eller nytte av.I dag har jeg faktisk fått i meg en skive børd også,sånn til opplysning. En grov jævel,type nesten svart. Grovt er bra. Og ja,jeg hadde på pålegg og tomat,og,hold dere fast,smør! Holy crap.

 

Flokk ducks. Flokkdyr?

 

Ducks ducking

Flække ræv til kameraet,ikke et videre pent syn. Burde anmelde dem for blotting.

Nå synes jeg mildt sagt at det er på tide med en søkemotoroppdatering. Det er freddan.

mur peis hjørne – ingen mur i hjørnet her,men jeg har en inni veggen bak en dør. True story.

normalt forhold til mat – jeg har et veldig sunt forhold til mat,kunne nesten ikke blitt bedre spør du meg.

ventura molde – søskenbarnet til Ace Ventura?

svømmetrening – har ikke hatt noe som ligner på svømmetrening siden jeg gikk på barneskolen jeg. Vann er skummel så lenge tærne ikke kjenner bunnen.

1993 hvor gammel er man da? – Jaha,kunne vært en fordel om du skrev når du var født. Jeg vet hvor gammel jeg var.

barn på strand – burde ikke vært lov.

forferdelig ettervekst – ja,det er helt forferdelig.

fiskkomle – altså,på denne kanten kaller vi komle for ball,og nei,her spises det ikke ball frivillig.

snørr – ja,du vet sånn grønt ekkel slim som kryper ut av nesen? Nesen til barn er full av sånn,derfor bør de ikke være på stranda.

du vet du er gammel – ja,det vet jeg.

brun firfisle i norge – helt sikkert. Jeg så en her for noen måneder siden,men den spurtet så fort at jeg knapt rakk å se den,kunne vært blå for den saks skyld.

det norske flagg hva står det – det står ingenting på det,hvor var du på barneskolen,tegnet dere aldri flagget?

forskjellen på alligator og krokodille – de er søskenbarn,og alligatorer har digre hengeører og lange øyevipper. Dessuten spiser de barn på stranda. Krokodiller er vegetarianere. De er helt ufarlige.

øyne – ja,det er sånne kuler du har i trynet,sånn du kan glane med. Bare sjekk i speilet om du finner dem.

sagt av barn – kan vi gå på stranda? Kan vi? Kan vi? Jooooo mamma,jeg vil på stranda!!!!

her er ditt – ??

samfunnets – ?  jeg venter i spenning…

skinnransel – jeg hadde en på ungdomskolen. På barneskolen hadde jeg en stygg rosa en som jeg virkelig ikke hadde lyst å vise meg med.

stygge mygg spiser meg opp – fysj og fysj,slemme myggen! Det er vel ikke mer igjen av deg nå da…hadde ikke endt sånn om det var en krokodille.

dask meg – come here baby.

svi kongle – mener du en sånn langfota kongle? Tremenningen til edderkoppen? Dask den heller i hodet.

bp forkortelse spiseforstyrrelse – bæsj og promp spiseforstyrrelse.

lekepapegøye – lillebroren min hadde en for mange år siden,en sånn som hermet etter det du sa. Lillebroren min synes det var himla morsomt å skrike som en gal,og da skrek jo den pokkers papegøya tilbake. Pappa klikka i vinkel på den papegøya utpå kvelden,og kom med en ufin regle. Tingen var bare den at papegøya ikke var slått av akkurat da,og han fikk selvsagt den regla i retur…

hår i maten tortur – ja,det er virkelig tortur.

noen som har søkt sykepleien hist 2011? – det kan jeg nesten garantere deg. Men jeg har ikke søkt. Jeg har sprøyteskrekk,tar seg kanskje ikke helt ut da..

min svoger sprutet i meg – ok,nå sier vi takk til deg. Nå ble jeg kvalm,og må spy.

Ok,jeg lurer på om jeg må spy eller ei av drømmene mine også. Hva betyr det at du drømmer at du har sex med en autoritetperson? Jeg drømte,og våkna,sovnet og drømt igjen,og våknet,så sovnet jeg enda en gang,drømte,og våknet. I alle tre drømmene hadde jeg sex,men det var i like settinger,og to av dem var autoritetspersoner. En var en villt fremmed jeg aldri hadde sett før. Han var en søppeltømmermann by the way.

Berre eg når fram

Berre eg når framtil sist,

fram,fram,fram,

går eg gjennom storm og stengsla,

berre eg når fram!

Berre eg når heim til sist,

heim.heim,heim,

lyt du som vil,meg leida,

skoddehavet sistpå spreida.

Då eg glad går heim.

Svar på spm. om meg,og litt diverse andre tinger og tanger…

Å svare på sånne spørsmål om meg selv er ikke akkurat det enkleste synes jeg. Det å skrive noe positivt om seg selv er jaggu meg vanskelig,fordi jeg har litt problem med å egentlig tro på at jeg har positive egenskaper,selv om jeg kanskje likevel har det. Hvertfall prøver jeg å ha det…det er da noe…? Well well,here we go…(darn it…)

Meg:

-hva er det fineste komplimentet du har fått?

Ooooh dear…vel,jeg vet ikke helt hva som er det fineste,fordi alle komplimenter er jo fine,er de ikke? Klarer ikke helt huske et som overgår de andre liksom…men har jo fått høre at jeg er snill,at jeg er støttende,at jeg gjør en god jobb,at jeg er morsom,at jeg er flink til ulike ting,at jeg er sterk som holder ut og kommer meg gjennom hverdagen til tross for de problemene jeg sliter med. Jeg har også fått kompliment for at jeg reflektert og flink til å skrive (blogge f.eks) og at jeg klarer sette ord på følelser og tanker. At jeg er sterk (psykisk)…Ja,det er mye å velge i med andre ord,så velger å ta med alle disse,uten å sette en ting som nr.1
-hva liker du best ved deg selv? Utfordring: kan du si fem fine ting om deg selv?;)

Hææ-rree-guuud som jeg hater akkurat sånne spørsmål/utfordringer. Dette er det desidert verste jeg vet å svare på…Hva skal jeg si her liksom?? Vel,det blir vel kanskje å ta tak i det jeg har fått av komplimenter da kanskje…at jeg klarer å se,og ta til meg det som folk har sagt til meg…At jeg hvertfall prøver å støtte og hjelpe de rundt meg om de sliter med noe. Om det gjelder å gi støttende ord,eller råd. Vise at jeg bryr meg om de jeg bryr meg om. At jeg blitt flink å reflektere over de tingene jeg sliter med. At jeg gjør en god jobb. At jeg er så snill som jeg kan være med de rundt meg,og at jeg ikke gir opp. Det er hvertfall egenskaper jeg kan si meg fornøyd med.

Tuva var ikke helt fornøyd med savret på forrige innlegg om hvordan jeg hvilke følelser jeg synes er vanskeligst,og hvorfor og hvordan jeg takler dem:

Fine svar, men jeg er ikke helt fornøyd med svaret på hvilke følelser du syns er vanskeligst å håndtere. Fordi nedstemthet, uro og tomhet er ikke følelser, men tilstander som oppstår fordi den egentlige følelsen ikke er identifisert og satt ord på (dette lærer du på Modum). Jeg tenkte mer på hvordan du takler å føle tristhet, sinne, iver, overraskelse, glad, hengivenhet/nærhet, fortvilet, frykt, skyld/skam, avsky, misunnelse/sjalusi..

<3<3<3

Når jeg blir glad,eller positivt overrasket,så vises det veldig godt på meg tror jeg,da kan jeg bli litt i hundre. Klappe,hoppe opp og ned,komme med små gledesutbrudd.  Glede gjør meg rett og slett,ja..glad. Smiler,føler livet er godt,ting føles lettere på en måte. Kommer det en positiv overraskelse,så er det «that ,made my day!!»  Er den derimot negativ,så kan den fort ødelegge dagen. Kanskje det fører til oppgitthet,sinne,tristhet,og da blir jeg rett og slett oppgitt og frustrert. Jeg gråter aldri…og jeg klikker heldigvis ikke i vinkel om jeg blir sint og sur,men da kommer det gjerne stygge gloser,og stemmeleiet stiger noen hakk. Jeg er ikke utaggerende. Jeg liker nærhet,det gir glede,harmoni,kjærlighet. Gode følelser som gjør meg glad. Føler igrunnen ikke så mye frykt annet enn maten,og den vet dere jo hvordan jeg takler…rather bad. Trenger vel ikke si så mye om det…skyld og skam er følelser ikke snakker så forferdelig høyt om,men er blitt flinkere til det. Og jeg skriver om det her i bloggen. Skam er vel den verste og vondeste følelsen kanskje. Ikke en veldig god følelse akkurat. Føler tja,hva skal jeg si? Ubehag. Misunnelse er det ikke ofte jeg kjenner på,og i tilfelle blir det mer av den typen:»gawd,misunner deg turen til syden så syyyykt». Sjalusi derimot,der suger jeg…men da i forhold. Her går det på selvfølelsen min,føler meg så absolutt ikke bra nok,og jeg føler meg utrygg rett og slett… Håper du hvertfall ble litt mer fornøyd nå da Tuva.

Diverse spørsmål:

Hva drømmer om,og lengter etter?

Jeg drømmer om å reise mye,oppleve andre land og kulturer. Å settle down med mann og barn og den pakka der. Et liv med trygge rammer,ro,stabilitet,hvor jeg føler at livet endelig er på plass. Jeg har dessuten en drøm jeg har hatt i mange år,som ikke lar seg gjennomføre..jeg vil reise på tur med Karlsvogna. Og så har jeg lyst å ha et eget zoo,et minizoo,med alle slags mulige dyr,på størrelse med knyttneven min,max. Dessuten ønsker jeg meg en maursluker.

Lengter etter? Her vil jeg egentlig svare det samme som over her,trygghet,trygge rammer,stabilitet,ro og tilfredtshet….Korte svar her,men det er disse punktene som er viktige for meg,som betyr mest.

Planer for livet?

Jeg er ikke av den typen som planlegger livet,men heller tar ting litt på sparket. Men jeg håper jo på å få gjennomført litt drømmer da,som å reise og oppleve mye. Ta flere tatoveringer,besøke flere venner rundt om i land og utland.

Hvor har du lyst å reise?

USA,Praha,London,Venezia,Hellas,Skottland,Irland,Island,Japan,Rio de Janeiro,Brazil,og etter å ha lest Pilgrimsreisen av Paulo Coelho,så har jeg også lyst til Santiago.

Beste minne?

Vanskelig å plukke ut et,jeg har jo mange gode minner,men om jeg skal plukke ut et,så vil jeg si da søstra på vei opp mot alteret,veldig veldig rørende.

Andre hårfarger enn rødt?

høhø….

Sattan i gatan så svært det ble da…

Dette skal da altså forestille lilla…

Og så har jeg hatt svart,men det er så mange år siden at jeg har ikke bilder av det på pc’n…

Hvordan er en vanlig dag for deg?

Hverdag: står som regel opp før hanen galer,pisser,klæsker på litt sminke,stresser litt sånn,fyker ut døra,trasker opp til jobb. Er på jobb.Trasker hjem fra jobb.Slenger meg oppi godstolen og leser bok og ordner meg varm sjokolade,eller strikker,eller trener… Så går resten av dagen til pc,tv og bp…eller treffe folk,alt ettersom. Helgene går det mye på det samme,bare at jeg sover lengre og sitter oppe lengre. Her er det liv kan du tro,den ene dagen lik den andre…omtrent…

Hvor lenge har du trent Taekwon-Do?

Starta høsten 2005,you do the math…

Hvilken musikk liker du?

  • Metallica
  • Madrugada
  • PJ Harvey
  • Nick Cave
  • Kari Bremnes
  • Sivert Høiem
  • JJ Heller
  • Amy Macdonald
  • Iron Maiden
  • AC/DC
  • Gåte

Ja,bare for å nevne noen…


Rød eller hvit vin?

Liker begge,men det går som regel mest i rød…(anbefaler dog ikke å drikka seg drita full på…man spyr lett pga garvesyra…)

Skal du ta med deg ski på påskeferie?

Jeg eier ikke ski selv,men skal låne et par,så nå skal jeg stå på ski for første gang på 15-16 år ca…juhuu…

Hva synes du om Molde by?

Joda,neida…ikke verdens mest spennende by for å si det sånn…ei hovedgate…sentrum består av ei gate..storgata…og så har de det flott hotellet som heter «seilet»

(har googlet bildet helt av meg selv)

Føler du deg som ei kjærring når du strikker?

Ooff cooouuurse I do…

Du sier du er klar for forhold,ønsker du deg barn?

Ønsker meg en hel hærskare faktisk…men joda,så klart.

Hvor mange solbriller har du?

Jeg har disse og noen til,blir garantert flere til sommeren igjen.

Da gjenstår det spørsmålene om bloggingen,og de fortjener vel et eget innlegg synes jeg…


Jeg ble ikke lovet en rosehave

Jeg er en notorisk utro. Mot meg selv. Med bulimien. Jeg lar meg fange,jeg lar meg lure og overtales. Jeg lar meg manipulere,jeg lever meg inn i drømmene om alt det som skal bli så mye bedre om jeg bare gir meg hen. Jeg smiler,men våger ikke helt slippe gleden løsen,for jeg har jo bitt på den lovnaden før,uten at noe av det ble oppfylt. Verden ble ikke bedre,livet ble ikke enklere,kroppen føltes ikke lettere og maten var like vanskelig. Tunge tanker,og selvhatet var fortsatt like sterkt tilstede. Hvorfor skal det bli annereledes denne gangen? «Det blir det» sier Bulimien,«vi må bare gjøre en liten vri,da skal det virke. Da skal det bli som jeg har lovet. Jeg lover deg«. «Ok» sier jeg,og klarer å senke skuldrene litt,for når den lover meg,så betyr det jo at det vil skje. Et løfte er et løfte,ikke sant? Hver eneste gang erfarer jeg at det hele er en jævla løgn. Jeg lar meg lure,jeg blir alltid sittende med et enda større selvhat,og føler meg som en enda større idiot fordi jeg atter en gang lot meg overtale og lure.Jeg lover,bedyrer og trygler meg selv om aldri igjen å falle i den fella,og jeg tilgir. Meg selv. Hver gang,gang på gang,så klart,for jeg skal jo aldri la meg lure igjen. Problemet er bare at denne lovnaden bedyres mange ganger i løpet av en og samme dag. Dag etter dag,uke etter uke,måned etter måned,år etter år. Og man kan jo spørre seg hvorfor jeg går på den samme løgnen om og om igjen,når jeg vet at det kun er en løgn.

Jeg ønsker å tro på den drømmeverdenen,jeg ønsker å tro at livet skal bli så mye bedre om vekten går ned,at om jeg bare blir tynn,så skal alt bli så bra. Da skal alt ordne seg,da vil sola skinne,alle svarte tunge regnskyer vil forsvinne,bekymringer vil vike unna for gledelige forsikringer. Jeg vil føle meg vel,fri fra svartmalte tanker og gråsvarte følelser. Alt omkring meg vil bli forsterket i regnbuens alle farver,sola vil bli sterkere,fuglene vil synge høyere,hjertet vil føles hundre kilo lettere,alle bører vil være som forduftet,alle mennesker er gode mot hverandre,jeg trenger ikke mat,jeg kan leve på luft og kjærlighet. Penger vil ikke være et problem,regninger vil bli lettere å få betalt. Et forhold vil forløpe uten problemer. Jeg vil aldri ha noen uoverenstemmelser med venner eller familie. Jeg vil aldri være ensom,aldri bli såret. Alle vil like meg,og alle vil fantastisk glade på mine vegne fordi jeg er blitt så tynn! Akkurat det de har ventet på i hele sitt liv. Alt vil falle på plass. Jeg vil bli lykkelig!

Selv om vekten går ned,så våkner alltid opp i den samme gamle grå hverdagen. Der livet fortsatt er vanskelig. Der tunge dager kommer. Der de tung svarte regnskyene fortsatt er der. Farvene i alt er ikke forsterket,sola skinner ikke sterkere,fuglene synger ikke høyere. Hjertet føles ikke hundre kilo lettere,bekymringene er fortsatt til stede,penger og reninger kan fortsette i det uendelige som et problem,maten er fortsatt et problem. Uoverensstemmelser er fortsatt til stede,ensomheten er fortsatt der,jeg blir fortsatt såret,ikke alle liker meg,ikke alle er glad for at vekten går ned. Alt vil ikke falle på plass. Jeg er ikke lykkelig. Det fungerer ikke sånn som jeg ønkser å tro at det skal. Livet er ikke alltid like enkelt. Hverdagen er ikke alltid like lett å komme seg gjennom. Livet er ikke en dans på rosa skyer. Jeg ble ikke lovet en rosehave.

Her sitter jeg,igjen,akkurat ferdig med å henge over doskåla og tømme magesekken,akkurat ferdig med å stirre mitt eget oppkast face to face,for å se det ta fatt på veien ned og ut i kloakken. Atter en gang. Jeg lovet meg selv i dag at jeg ikke skulle falle for bulimiens overtalelser. Jeg skulle telle timer,jeg skulle holde ut,jeg skulle takle det,jeg skulle bruke viljestyrken,jeg skulle klare meg gjennom dagen,for å telle timer er litt enklere enn å telle dager. Små mål er lettere å forsere enn store. Små skritt,og et skritt om gangen. Jeg klarte 21 timer. Ikke et  døgn en gang. Ikke noe utenom det vanlige. For mange dager har jeg ikke noen runder med maten før sent på kveld,fordi jeg har klart meg greit gjennom dagen. Dette her var ikke noe mer enn en normal greie. Ikke noe annereledes enn vanlig. Ikke noe å rope hurra for.Ikke noe å gi meg selv en klapp på skulderen for. Og så definitivt ikke noen opplevelse av en drømmeverden. Virkeligheten er brutal,den pakkes ikke inn som en julegave med flotte bånd og et koslig lite kort. Virkeligheten er ikke som en stor bukett med duftende roser i full blomst.

Innerst inne så vet jeg at en drømmeverden aldri komme. Ting blir ikke alltid som vi ønsker. Og ting kommer ikke alltid like lett. Virkeligheten er tøff,kanskje tøffere enn vi ønsker at den skal være. Jeg vet det så altfor godt. Og det er greit. En drømmeverden ville garantert blitt kjedelig i lengden uansett. Og noe sånt som et perfekt liv finnes ikke,så hvorfor skulle jeg få det? Jeg er dessuten ikke fan av ordet «perfekt». For hva er en perfekt kropp? Det finnes ikke noe fasitsvar,for den ligger i øyet som ser,og jeg vil aldri se den med mine øyne. Jeg vil ikke se en perfekt kropp i speilet,med mine egne øyne. Hvertfall ikke ennå. Kanskje aldri. Og kanskje vil jeg med tiden lære at jeg er god nok som jeg er,og at jeg alltid vil våkne opp til den samme gamle virkeligheten uansett hvor mye gull og grønne skoger jeg blir lovet,og at det også er okei.

 

 

Ingen sa at det skulle bli enkelt,de sa bare at det var verdt det.

Selv om livet bringer med seg tunge svarte dager,hvor alt bare virker håpløst og feil,så inneholder det også heldigvis de fineste ting. Familie,flotte venner,kompliment,et tak over hode,et smil,en telefonsamtale,en god bok,blomster som spirer,en sol bak grå skyer,latter,en varm dusj,en god følelse,et brev,en kommentar,appelsiner. Livet er en bølg-og dalbane. Det består ikke av bare svart/hvitt. Livet består i farver,lyder,bilder,lukter,tanker og følelser,og vi må lære å leve livet sånn det kommer imot oss. Å huske på alle de gode øyeblikkene selv om alt føles tungt. Jeg reiser meg etter fall. Jeg tilgir meg selv for utroskapen mot meg selv med bulimien. Jeg tilgir meg selv for at jeg gang på gang faller for lovnadene den gir meg. For selv om jeg vet at den lover meg en drømmeverden,så vet jeg at jeg alltid våkner opp i virkeligheten.

Selv om jeg er irritert på meg selv for at jeg ikke klarte mer enn de 21 timene,så er det greit. Jeg gidder ikke dra meg selv enda lengre ned av den grunnen. Jeg føler meg ok. Jeg har hatt en god dag. Jeg har hatt en god time med min behandler. Samtalen gikk fint,jeg svarte etter beste evne,han fikk svar på det han lurte på,og jeg tror jeg fikk sagt det meste av det han lurte på. Jeg er hvertfall ikke en av dem som sitter i en time og svarer «jeg vet ikke»,for jeg har som regel alltid et svar å komme med,selv om det kanskje ikke alltid er det rette svaret.

Jeg lovet meg selv ikke å falle,jeg ble lovet gull og grønne skoger,og lot meg overtale,jeg falt, 21 timer,ikke nok,langt ifra nok,jeg er irritert,men jeg er okei. Det er greit. Jeg reiser meg.

 

«Change your thinking»

Jeg er ikke personlig kristen. Jeg tror ikke på Gud,men jeg tror på mennesket. Jeg synes det er viktig å tro på håpet,at det umulige ikke er umulig. Men alt dette har så lett for å forsvinne i hverdagens gjøremål og tanker,fordi man ikke gir seg tid til å tenke over det. For min del er det sånn at jeg trenger å bli minnet på dette for at det ikke skal glippe for meg og skli helt vekk. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har tatt tilbake lesegleden min,for gjennom en del bøker har jeg blitt minnet på alt dette av mennesker med masse visdom og erfaringer livet kan by på. Dette setter igang tanker. Det gir motivasjon. Derfor vil jeg dele en historie med der. Og jeg minner igjen om at dette ikke handler om at jeg er kristen og tror på Gud,men jeg liker budskapet historien gir.

«DEN ANDRE»

«En mann blir oppsøkt av en gammel venn som aldri hadde klart å lykkes i livet,selv om hvor hardt han hadde. «Jeg får vel gi han noen slanter,» tenkte han. Men samme kveld får han vite at den gamle vennen er blitt rik,og faktisk kommer for å betale den gjelden som hadde hopet seg opp i årenes løp. De går til en bar der de pleide å vanke,og den gamle vennen spanderer drinker på alle som er der.Da han blir spurt om grunnen til hellet,svarer han at han hadde levd som «den andre»,men at Den andre omsider var død. -«Hva mener du med Den andre?» spør de. -«Den andre er han som lærte meg hvordan jeg skulle være,men som ikke er meg. Den andre mener at mennesket har plikt til å bruke livet til å gruble på hvordan man skal skal samle sammen nok penger for ikke å dø av sult når man blir gammel. Så mye grubler han,og så mange planer legger han,at han først oppdager at han lever idet hans dager på jorden er så godt som talte.Men da er det for sent.» – «Og du,hvem er du?» -«Jeg er et vanlig menneske som har begynt å lytte til hjertet sitt. Et menneske som blendes av livets mysterier,som er åpen for miraklene,som kjenner glede og begeistring ved det han gjør. Det var bare det an Den andre,av frykt for å bli skuffet,ikke lot meg handle ut fra det.» -«Men det finnes lidelse,» sier bargjestene. -«Det finnes nederlag. Ingen slipper unna dem. Derfor er det bedre å tape noen slag i kampen for sine drømmer enn å bli beseiret uten engang å vite hvorfor du slåss» -«Bare dette?» spør menneskene i baren. -«Ja. Og da jeg innså det,våknet jeg og bestemte meg for å være den jeg egentlig alltid har ønsket å være. Den andre ble igjen i rommet mitt,han så på meg,men jeg lot han aldri slippe inn i meg-selv om han forsøkte å skremme meg og fortelle meg hvor farlig det er å ikke tenke på framtiden. I det øyeblikket jeg støtte Den andre ut  av livet mitt,begynte den guddommelige energien å utføre sine mirakler»

(Kilde:»Ved elven piedra satt jeg og gråt,Paulo Coelho,1996,s.62-63)  En forfatter jeg anbefaler på det sterkeste.

Noen kloke ord som det er viktig å minne seg selv på i hverdagen.

«Ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid»

«Tro på håpet»

«Mister du håpet,mister du alt»

«Tro på deg selv.Tro på drømmene dine,og våg å slåss for dem»

«Ikke mist barnet i deg»

«Vær deg selv med alt du er. På godt og vondt»

«Bare du er deg. For hvem er deg om du prøver å bli noen andre?»

«Faller du syv ganger,reis deg åtte»

«Våg å ta sjanser»

«GRIP DAGEN!!»

Hva trenger Laila?

I spørsmålsrunden min fikk jeg spørsmålet «hva trenger Laila?» av Ingeborg.

Ja,hva trenger Laila? Ikke et enkelt spørsmål i grunnen,fordi jeg vet at Ingeborg med dette spørsmålet mener i retning av veien mot friskhet fra spiseforstyrrelsen. Forrige time med behandleren min så snakket vi litt om hva som driver meg videre. Hva er motivasjonen i livet mitt,hva ønsker jeg? Jeg har tenkt en del på dette her de siste ukene,og jeg konkluderer med at jeg vil som de fleste andre vil. Å ha en fast jobb med en fast inntekt. Skaffe meg egen familie. Trygge rammer i hverdagen. Å være sammen med noen som er der for meg på godt og vondt. Som er en støttespiller. En som kan tåle meg som jeg er,samtidig som han setter grenser og er med på å motivere meg i riktig retning for å gi meg selv en helhet. Et normalt liv med tanke på maten og en trgghet på meg selv og livet jeg har. At jeg tør å våge å tåle det livet har å gi. På godt og vondt.

Jeg trenger faste rammer. Jeg trenger stabilitet. Jeg trenger oppfølging. Jeg trenger mer hjelp. Jeg har snakket med behandleren min om akkurat dette med mer hjelp,at 1 time pr.14 dag ikke er med på å løse annet enn noen tanker å reflektere rundt. Jeg bor alene og har fullt og helt ansvar for meg selv,og når jeg ikke klarer maten alene,så går det som det går,selv om jeg har klart å bruke noe av tiden min hver dag på å gjøre ting jeg liker,fordi jeg liker det,og ikke som en flukt fra spiseforstyrrelsen. Og jeg har dager hvor jeg klarer å redusere rundene jeg har med maten. Jeg har også klart å kutte ned på mengden mat jeg spiser på rundene mine,selv om dette ikke skjer hver dag. Jeg har klart å ha dager hvor jeg ikke bruker penger på bulimien. Men jeg er fortsatt helt alene om alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre.

Jeg trenger definitivt flere støttespillere,for de er det ikke mange av. Jeg har en fantastisk søster som jeg kan prate med om alt,og som tilbyr seg å være der for meg. Problemet er bare det at hun bor helt nede på Ski,og det gjør at ting ikke blir fullt så enkelt som vi begge skulle ønske det kunne være. Jeg har en eks som stiller opp med det han kan på ulike områder. Jeg har også mange av dere som følger meg på bloggen som kommer med støttende og flotte tilbakemeldinger,og jeg har noen venner jeg kan prate med det meste om,men det skjer heller ikke så veldig ofte. Det er det jeg har. Jeg har ikke oppfølging fra legen min,han har lite erfaring med spiseforstyrrelser. Han skjønner det ikke. Så den eneste som er der fast er min behandler. 1 time hver 14 dag. Det sier seg selv hvor lite som skje av endringer med det tilbudet jeg har,og han mener at vi skal forsøke mer på det kognitive området før det eventuelt blir snakk om mer hjelp (henvisning videre) Jeg ønsker å kanskje være medisinfri en dag?

Uti fra dette trenger jeg å lære meg å spise normalt igjen,og klare å akseptere maten for det den er ment å være. Næring som kroppen trenger for fungere optimalt. Jeg trenger å lære meg at tallet på vekten,eller tall generelt, ikke er en viktighet i hverdagen. Jeg trenger å lære meg å bli trygg på kroppen,på vekten jeg må stabilisere på et normalvektig nivå. Jeg må lære meg at «god nok» er godt nok.

Jeg trenger å utfordre meg selv mer,men da trenger jeg flere støttespillere som kan hjelpe meg på veien. Jeg trenger flere nære venner som jeg kan bruke tid med og gjøre morsomme ting i hverdagen,noe som gir mening,og som kan gi hverdagen lysglimt,øyeblikk og minner som kan puttes i boksen «gode ting i livet» Jeg vil reise mer.Jeg vil oppleve mer av verden,utforske andre byer og land,og besøke flere av mine venner andre steder.Jeg ønsker å bruke mer tid på familien min,spesielt søsteren min og mannen og mine to små skjønner tantebarn som bor i Ski,og søsteren min som bor i Tr.hjem. Foreldrene mine og lillebroren min som bor i Kr.sund ser jeg hvertfall med jevne mellomrom. Og jeg ønsker å bruke mer tid med venner.

Jeg trenger flere verktøy på veien,redskaper jeg kan bruke for å løse de ulike utfordringene og oppgavene som kommer på min vei og gir meg motstand. Jeg trenger boksehansker (de jeg har er for små,og sparringshanskene jeg har gir ikke helt den samme nytten til formålet),jeg trenger kniver,øks,pistoler,sverd,spyd,mot,hardhet og mykhet,standhaftighet,styrke,ord,tankekraft og ikke minst en hakke for å finne diamanten.

Jeg trenger å finne ut hvem jeg er,bak spiseforsytrrelsen.

 

Akershus festning sommeren 2009

The golden ticket

Akkurat nå sitter jeg å ser på «Charlie og sjokoladefabrikken«,og jeg ønsker meg også en sånn «golden ticket»

 

En gylden billett som kunne tatt meg med til en magisk plass hvor du hadde  kunne oppleve alt det fine livet har å by på. Der finnes det også en del skumle ting,men ved å jobbe med de tingene så unngår man helt å falle i fella. Men det må læres før det kan leves med.

Tenk å kunne fått en sånn mulighet. Jeg skulle ønske det var en mulighet til å finne en sånn billett til en sånn verden,en magisk plass med magiske regler,og kanskje en «bli frisk på et blunk» fruktpastiller? Og hatt mange små oompa loompaer som hjelpere til å guidet deg gjennom den verdenen for å unngå at du faller i de verste fellene, som å ramle ned i sjokolade elven,eller å ramle ned i nøtteskall hullet til de små flittige ekorn arbeiderne. Oompa loompaer som hadde stilt opp med en sang så snart du trengte en oppmuntring og litt motivasjon. Oompa loompaer som stiller opp for deg når ufordrageligheter stiller seg i veien for deg. ( som f.eks sf stemmen,angst stemmen..)

 

En merkelig,men morsom behandler karakter som Willy Wonka. En som har mye oppi hodet,men har sin egen vri på alt. En som tør være seg selv,og vise det,uansett hvor merkelig det enn er,og som kanskje kan lære deg å tørre å være deg selv på godt og vondt,uansett hva det måtte innebære. En Willy Wonka som hadde gitt deg et par flue briller som hadde gitt deg et syn på hvordan den virkelig verden er,ikke sf verdenen,ikke angst verdenen.

 

Jeg ønsker meg en «golden ticket to the chocolatefactory»

 

 

 

Plaskregndagen

Det er faenhakke meg ikke måte på hvor heftig det skal regne her om dagen. Selv om jeg er innpakka som en annen gærning,med hetta på regnjakken langt nedi trynet,så er det pokker meg ikke mulig å ikke bli klissavåt. En dråpe på nesetippen,3 i hver øyevipp,og 2 kommer strømmende over øyenbrynene og lander med et splætt på leppa. Jeg vil ikke ha dem på leppa. Jeg vil ikke bli søkkavåt. Jeg liker ikke å bli klissavåt,men det er faen ikke til å unngå når det regner vannrett. Og når vindkastene kommer i tillegg da,så aner du ikke hvor i trynet du får neste klask. I dag måtte jeg slepe fram vinterjakka også,det er jo helt sykt hvor kaldt og surt det er om dagen. Jeg liker ikke sånne høstværsdager så lenge jeg må bevege meg utendørs. Jeg vil vasse i løvet,i tørt løv,ikke vått og sleipt. Jeg vil ha sol på hodet,og jeg vil gå i varme høstklær uten at det skal hølje ned. Pissværet kan holde seg ute når jeg er inne. Det trenger strengt tatt ikke komme når jeg må sette foten utenfor døra. Er det så jævla mye å be om eller?

Humøret er hvertfall bedre i dag,litt mye mindre sliten enn i går. Jeg fikk sove gjennom hele natten,avbrutt med kun ett dobesøk. Ikke det at jeg var mindre trøtt da jeg våknet i dag,men likevel. Bulimien forfulgte meg i natt også,som den ofte gjør i drømmene mine. Jeg kom til et helvetes svært kjøpesenter? Man måtte ned gjennom en tunellgreie for å komme inn,og det var sinnsykt stort der. Alt var en stor butikk hvor de hadde absolutt alt. De var leiligheter der også,og hotellrom man kun leie. Jeg kom like før stengetid,og oppdaget at jeg hadde glemt lommeboka mi. Hun som jobba der sa at hun skulle holde litt lengre åpent for innslipp av folk,så jeg kunne bare løpe og hente lommeboka mi. Da jeg kom tilbake der,så var det masse kunder der inne,så skjønte ikke helt dette med at de liksom skulle stenge for kvelden. Anyway,gikk til store innkjøp av bp mat (bp-mat= alt fra mat til godis,snacks osv)  Jeg hadde tydeligvis plutselig et hotellrom hvor jeg bodde på ,og jeg hadde tidenes bp der. Mens jeg ligger bøyd over doskåla og stikker fingrene i halsen og spyr og spyr,om igjen og om igjen (og jeg følte at det aldri tømte seg,så jeg fortsatte og fortsatte å brekke meg) så befant det seg plutselig folk der rundt meg. Foreldrene mine,og den ene fadderen min,som plutselig var psykolog…De pratet om meg,med meg,om situasjonen og det hele,mens jeg lå der og kasta opp. Jeg klarte ikke å fokusere på samtalen de hadde,for fokuset mitt var kun på å få opp igjen alt jeg hadde spist. Jeg var helt utmattet og ut av meg,og hele doskåla var full av spy. I neste øyeblikk ligger jeg på gulvet,skamfull fordi psykologen/fadderen min hadde sett doskåla på det verste. Jeg gråt,jeg var i min egen sf verden. Og han sier:» Går det greit for deg at vi snakker om dette nå?» Jeg nikker. Jeg gikk ut i butikken igjen,vandret opp og ned mellom hyllene,mens alt jeg kunne tenke meg var tilgjengelig. Jeg hadde lyst på alt. Men folk gikk rundt og passet på meg,så jeg ikke gikk amokk. Jeg kjøpte meg et sett med manualer istedenfor. Kunne jeg ikke spise og spy,så skulle jeg hvertfall trene. Ingen så meg,og jeg betalte og gikk mot rommet mitt,som plutselig hadde forvandlet seg til et hus. Jeg var på vei inn døra,da jeg oppdaget at det fortsatt var folk der inne,psykologen/fadderen min. Jeg ble så jævlig overrasket,og desperat. Jeg kastet meg rundt,og fikk en jente bak kassa på en butikk bak meg til å gjemme dem under disken så jeg kunne hente dem senere….Desperat…Det er alt jeg husker…men jeg husker hvertfall dette veldig godt i dag…

Jaujau. Aldri fri å få. Har nylig hatt en liten bp,men jeg craver igjen nå..lyst på salt og søtt…Men ja..det hølje regner ute,og det frister ikke bevege seg ute heller. Så da blir det varm sjokolade,ullpledd,telys og litt fotografering fordi jeg er litt hyper kjenner jeg…

 

Og takkskaldufaenmegha for at tv3 sender den jævla nidar’s favoritter reklamen,nå fikk jeg lyst på troika…

søvnløse netter


Jeg er så fordømt lei av søvnløse netter nå at jeg holder på å gå på veggen! Sovna ikke før kl.07.30 i morges,da tror jeg at jeg sovna av ren utmattelse. Sov i 4 t…er helt kake i dag.Prøvde å sove litt på ettermiddagen,men ikke pokker. Tankene stopper aldri å kverne.Og når jeg først sover,så har jeg mareritt. Her for en stund siden så drømte jeg to ganger i løpet av samme drøm at en ambulanse,og etterpå et helikopter eksloderte i nærheten av meg,og jeg måtte løpe for harde livet begge gangene for å komme meg unna. I natt hendte det det samme,også et helikopter denne gangen. Alle midt i en bebyggelse,liv som gikk tapt..

Jeg lurer på om dette har en betydning,og hva det i tilfelle kan være.Jeg lå å funderte litt på dette i morges,og tenkte at kanskje det handler om at jeg enkelte ganger er så sliten at jeg ønsket meg vekk fra livet,en evig søvn,uten problemer og uro som livet består av ofte.Og at jeg ved alle disse 3 eksplosjonen løper for harde livet for å komme meg unna kan bety at jeg ikke ønsker at livet skal ende med en evig søvn.At jeg vil leve,og komme meg framover i livet. Jeg vet ikke,jeg er ikke så flink til å tolke drømmer,men det er det mest nærliggende jeg kan tolke dem som.

Jeg håper nå at det kan bli noe søvn på meg i natt,for jeg må opp tidlig i morgen,for da kommer søstern med familie hit,jeg har ikke sett dem siden i sommer,så da vil jeg være våken når de kommer. Gleder meg til å se dem alle igjen.

En jævlig natt!!!!!!

Jeg fikk mld fra søstra mi i morges, hun spurte om jeg hadde tlf til psykiateren min mellow.gif jeg har faktisk ikke det…jeg ringer jo aldri ned dit. jeg ba henne spørre sven, for han finner ut av det..for han trua med å ringe ned dit også… blink.gif
Jeg var knapt nok i livet da hun mldt, jeg klarte såvidt å sende henne en mld tilbake, helt i ørska.

I natt opplevde jeg noe helt jævlig.
Jeg lot spotify stå på da jeg la meg, noe jeg aldri gjør til vanlig, for når jeg skal sove må jeg ha det stille. Men i natt følte jeg bare for å sovne med musikk på, hadde jo tatt vallergan og kjente at jeg kom til å få sove..

Mens jeg ennå var våken, men nesten inn i drømmeland, så ante jeg en helt jævlig ondskap rundt meg. Det kjentes som jeg ble tvinnet rundt og inn mot veggen, og opp mot taket. Alt svirret rundt og jeg venta bare på å kjenne smellet av hode da det var på vei mot taket. jeg slo opp øynene og sa høyt: hærregud!!! Jeg roet ned litt og rpøvde legge hodet på puta på nytt…da var jeg omtrent kommet litt inn på vei til drømmeland,men ennå sånn halvveis i bevisstheten også, for jeg hørte musikken.

samtidig som jeg hørte musikken, hørte jeg et helvetes leven oppe hos husvertene. Akkurat som at det var et barneselskap der, med masse løping over gulvet. Jeg hørte folk prata, som at de satt i rommet ved siden av, eller gikk forbi utenfor. Så kjente jeg nærværet av noen. Og det lå plutselig to stk i senga sammen med meg (dette tyder jo på at jeg var i en drøm) Det var helt greit at de sov over, vi delte dyner. Men plutselig ble det veldig intenst. De begynte først å små kødde litt, sånn på gøy, men så var de plutselig over meg, på en ondskapsfull måte. De bet meg og var helt sinnsyke…jeg kjente bittene dems..jeg slo øynene opp tvert…livredd..jeg slo på lyset..tasta litt på tlf…fikk roa meg ned..det var like før jeg ringte sven for å få han til å komme å hente meg så jeg kunne sove over hos han,for jeg var så redd.
Jeg stod opp og fant fram pk.vedlegget på antibiotikaen, bare for å sjekke at det ikke hadde noen bivirkninger som mareritt, hallusinasjoner i miks med andre medisiner o.l..det var det ikke…

Jeg var vanvittig trøtt,men samtidig livredd for å prøve å sovne igjen!!! jeg har aldri noen sinne opplevd noe så jævlig!!! jeg har hatt mareritt mange ganger, men aldri sånn i halvt våken tilstand!!! og jeg har aldri vært redd for å bo for meg selv før..i natt var jeg det…

Jeg la meg igjen etter en liten stund våken. og jeg sovna. Men jeg hadde mareritt. samme drøm gikk igjen hele 3 ganger. Jeg tror ikke jeg våkna innimellom dem, men at de gikk på repeat. Familien min var med i drømmen bl. a..for jeg husker mamma og min lille niese.
Men helt i slutten av drømmen var det en gutt som tok livet av seg…

Tidligere i drømmen, så drømte jeg at jeg lå i senga for å prøve å sovne. Plutselig kom det noen inn. Jeg så han og kjente nærværet hans, noe ondskapsfullt, og jeg kom ikke unna det. Jeg slo ikke på lyset, for jeg ville ikke se hvordan han så ut. Han kom oppi senga mi. Han ville ha meg…han holdt rundt meg, kyssa meg, vi hadde sex. Jeg turte ikke annet enn å lyde han.
Jeg skjønte at det var noe ondt ved han, men han gjorde meg ikke noe direkte vondt.
Han spurte aldri om jeg ville slå på lyset og se på han. Men han spurte meg om jeg skjønte hvem han var. Jeg så konturene av han, grimasene hans. Jeg sa ja.
Du er djevelen.

Det skjedde litt daglisdags ting innimellom,men likevel var de ikke dagligdagse, for det var for mange sære og ekle folk inkludert i omgivelsene drømmen foregikk i. Det hele var merkelig, og stemningen var merkelig og ekkel.

Den gutten som tok livet sitt i slutten av drømmen var den samme som kom oppi senga mi gang på gang. Vi satt på ei stue, ved verandadøra som stod åpen. Det var kveld. En gutt til satt til der. Han som kom inn til meg satt på en stol, med ryggen til meg. Han satt med hodet i hendene. Så hoppet han over verandaen. Det var høyt ned. Han døde momentant. Selv om han var døden, så var han likevel levende.

Jeg kjente en stor sorg da han tok livet sitt. Jeg kjente han ikke en gang,men jeg sørget. Noe døde i meg også. Så gjentok drømmen seg på nytt, 2 ganger til…

I dag så har jeg liksom følt at noe ikke er som det skal..som at noen er tilstede..men det er jo ikke det heller…ekkelt.

Men nå er E. komme på besøk, og hun skal overnatte her i natt, så det blir bra.

Ellers er halsbetennelsen kraftig. Men tar penicillin, og ibux, så det går seg vel til..
Snakka med jobben, og skal ikke jobbe i morgen heller.

Har vaska hos husverten, og fikk penger for det.
Fått i meg en yogurt og en rett-i-kroppen suppe. Fortsatt vondt å spise…urk.

jaujau, langt innlegg i dag, diplom til dere som har orka å lest hele.

mareritt

Jeg er av de som drømmer hver eneste natt. Og om jeg våkner i løpet av natten, noe som jeg også gjør veldig ofte, kan jeg ha flere drømmer. For en del måneder tilbake hadde 3 mareritt etterhverandre.

Marerittene har økt etter at jeg begynte på efexor. Det er en av bivirkningene på disse anti depressivene.
Det er som kun mareritt det går på for tiden. Rare drømmer, med en ubehagelig eller skremmende stemning. Som jeg kan huske, så har jeg drømt 3 ganger at jeg har blitt skutt..alt blir svart,men jeg har bevisstheten min. Jeg ligger å kjenner på frykten..

Jeg får tilknytninger til mennesker som vil meg vondt, som har vonde hensikter. Jeg er mye redd når jeg er sammen med disse menneskene i drømmene mine. Som regel er det folk jeg aldri har truffet i virkeligheten.
Drømmene har som regel en dyster og mørk side ved seg, jeg føler meg aldri trygg.

For noen uker tilbake skrev jeg om en drøm hvor jeg ble kuttet og blodet tappet ut av meg, til jeg sank sammen og inn mot ubevisstheten,men jeg kom aldri helt inn i den. Jeg lå der livløs, blek og med store smerter,men likevel ved bevissthet nok til at jeg ble liggende å kjenne på frykten for det ukjente som var ute etter meg.

En gang våknet jeg av at jeg lå å hulket…drømmen var så sår for meg..
Veldig mange av drømmene mine har en så intens stemning i seg at den sitter i til lenge etterpå. Jeg er glad når jeg våkner og innser at det kun var en drøm, at det hele er over,men den slipper ikke taket.

Å drømme kan være vondt og smertefullt, uforklarlig og veldig virkelig.

*Dreams are more real than reality itself, they’re closer to the self.