Trodde jeg skulle slå meg halvt ihjæl.

Det var en ganske stor bygning, lignet litt på et hotell, uten at jeg skal for sikkert hva det egentlig var. Det var basseng og noen små fontener utenfor, blomsterbed, små områder med plen. Ganske så fint på dagtid, idyllisk. Natten var ikke mye hyggelig derimot. Dystert, det hadde vært fest like ved, folk var i godt humør, full, i latter. Og en uhyggelig følelse over at noe ikke var som det skulle, at noe var feil. Jeg følte meg overvåket på en måte, du vet, den følelsen du får når noen ser på deg, eller når du tror noen ser på deg. Den følelsen kan være ganske sterk til tider. Jo sterkere den følelsen er, jo mer ubehagelig føles det som regel. Tempoet øker om du er ute og går og kjenner på den følelsen, du snur deg oftere, ser deg rundt, føler deg litt utrygg kanskje.  Jeg følte det sånn, og jeg kjente at jeg ble litt små-irritert når de jeg hang med ikke helt var med på det jeg pratet om, om de ikke ville dra noen plass. Helst feste videre, men det stenger jo på et viss tidspunkt. Da ville plutselig alle ta kvelden, og flere av dem bare avfeide det hele når jeg nevnte at jeg ikke følte meg trygg i den bygningen, at det var noe uhyggelig der.

Jeg nektet å gå inn i den bygningen, turte ikke heller, for jeg visste ikke hva som befant seg der, og om det ville skje noe, om det fant seg noe der. Jeg syntes jeg kunne skimte noe bak noen gardiner som var trukket igjen, langt oppe i etasjene. Det var mørkt, det var uhyggelig, og jeg satt med en veldig stor utrygghetsfølelse. Jeg satte meg under tak, på en platting, sånn at jeg ikke kunne ses fra noen av vinduene. Ville ikke bevege meg sånn at jeg ble oppdaget, eller ble fulgt med på i enda større grad. Det var kaldt, jeg hadde skjørt på, og en tynn jakke. Det regnet, det var kjølig, det var natt. Jeg turte ikke sovne av der, jeg var på vakt, lyttet etter lyder. Redd for hva som kunne skje, om det ville skje noe.

Litt lengre borte fra meg, var det en jeg kjente, mest ved navn, men jeg så han ikke. Jeg prøvde å rope lavt til han, men det var ikke så greit å få skikkelig kontakt, han hadde drukket han også. Og var nok trøtt og sliten.  Jeg husker ikke hva jeg sa, men noe med at han ikke burde sove, eller om han kunne komme seg opp til meg. Etter en liten stund kommer det et par stykker til, jeg vet ikke hvor de kom fra, men jeg kjente dem. Jeg fortalte dem hva jeg følte og tenkte, om bygningen, eller det som var inne i den. Mange av de jeg festet med befant seg inne i bygningen, kanskje bodde de der? Hva ville skje med dem om det var noe der?

Det var noe der. Noen. Jeg vet ikke hvem, eller hva, men de gjorde et så sterkt, nei, voldsomt inntrykk. Av den ubehagelige typen, der du grøsser, der du kjenner hjertet som slår villt, angsten som kryper opp ryggraden din, pusten som øker i takt med hjerteslagene, galoperende. Bena som truer med å kollapse under deg, tårene som velter over kanten. Livredd, og alt du vil er å komme deg bort. Jeg var så redd. For det jeg hadde følt stemte. Det var noe veldig ubehagelig der, noen som overvåket, fulgte med, passet på. Jeg vet ikke hva de egentlig ville, hvorfor det var så viktig for dem å overvåke oss, passe på at vi ikke forlot området. For det kunne vi ikke. Vi var sperret inne på området. Det var inngjerdet. Og det var høyt. Skulle man ha muligheten til å komme seg over der, så måtte man ha et godt forsprang, sånn at ikke de som er ute etter deg plutselig river tak i benet ditt når du er nesten over.

Vi som nå var samlet, vi var ikke flere enn 4, resten var visst inne i bygningen, hva de nå enn gjorde der. Sov sikkert, det var hvertfall stille. Ikke en lyd hørtes. Men vi så noen flere bevegelser i vinduene i øverste etasje. De var flere der inne, og de fulgte med på oss der vi stod og satt, alt ettersom. Vi kunne ikke gjøre oss ubemerket, likevel hadde vi ikke akkurat lyst til å hoppe opp og ned, veive med armer og rope hva pokker de ville oss, hvorfor de var der. Vi pratet lavt sammen, vi var redde alle sammen. Natt, kjølig, stille, overvåket, innesperret på et lite område. Utrygg, ubehag, frykt. Vi lurte på om vi kunne lage en «plan», noe som kunne distrahere dem på noen måte, sånn at vi fikk et aldri så lite pusterom der vi kunne løpe for livet, og komme oss ut, og vekk fra området. Over gjerdet.

Han ene gutten som var der sammen med meg lurte på om vi kanskje, på noen måte, kunne få slått av strømmen på noen måte. Da ble lyktene i området utenfor der slukket, lysene i fontenene og de få lyktestolpene. Ble det helt mørkt, så hadde vi en større sjanse for å kunne komme oss vekk, for da ble vi usynlige for dem også, de som fulgte med oss. Vi lurte samtidig på hvordan vi skulle få gjennomført det, uten at de fattet noen mistanke om hva som skulle skje. De fulgte jo med. Men vi måtte jo prøve, for å være der, i uvissheten, det var helt forferdelig. Han som kom opp med planen klarte å få gjennomført den på en måte, for plutselig ble området mørklagt, og samtidig ble det liv i øverste etasje. Noe ble ropt, og vi skjønte at det var nå eller aldri.

Vi var to som løp sammen, jeg løp alt jeg maktet, selv om kroppen truet med å falle sammen. Jeg snudde meg, så til min store forskrekkelse at de som hadde overvåket oss nå var kommet ut av bygningen, og var på vei etter oss. Jeg tenkte at det beste jeg nå kunne gjøre, var å konsentrere meg om det jeg måtte gjøre, løpe, komme meg vekk. Ikke snu meg. Den andre personen var på med meg, vi løp sammen bort, vi klatret, vi mer som løp opp, gjerdet, slengte oss over på den andre siden. Ukjent og ulendt terreng. Og det var natt, mørkt, og det var noen etter oss. Jeg ante ikke hvor det var blitt av de to andre som var med oss bare noen minutter tidligere. Jeg skjønte såpass at de også nå ble jaget.

Frykten satt oppi halsen på meg, jeg var så redd som jeg aldri har vært før. Og jeg løp for livet, løp alt jeg maktet og orket. Vennen min holdt tritt med meg, noe som hjalp litt, da var vi hvertfall to. Så vi løp alt vi kunne. Til vi plutselig kom til en skrent. Det virket ikke særlig bratt der, og det var gress, strå, mose, sånn man finner i en skråning i skogsterreng. Vi kikket oss bak, og så med skrekk at den som var etter oss var så nær at han hvert øyeblikk kunne ta tak i oss, vi kikket raskt på hverandre, nikket, tok sats og hoppet. Uten at vi visste hva som befant seg der nede. Var det en kort skrent? Da ville den som var etter oss være like kjapt innpå oss igjen. Ville han hoppe etter? Visste han hvordan terrenget var der? Jeg oppdaget plutselig at det ikke var noen grunn der, så jeg falt og falt, og kjente enda en skrekk velte opp i meg. Jeg trodde jeg kom til å slå meg halvt i hjæl, om jeg i det hele tatt kom til å overleve, for jeg så aldri grunnen. Jeg bare falt og falt, og falt…
Og så bråvåkna jeg av at jeg trakk pusten. Phew, roet meg ned litt etterhvert. Men den ubehagelige følelsen sitter der..

Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

Ubehagelige drømmer.

Ps: langt innlegg om ekle drømmer.

For 2-3 år siden så gikk jeg på antidepressiva, type efexor. En av bivirkningene av å gå på dem kan være mareritt. Noe jeg smertelig fikk erfare. Jeg hadde veldig mye mareritt på den tiden, og jeg våknet veldig ofte pga dette. Jeg slet i utgangspunktet med å sove (det gjør jeg ennå), og det ble bare ekstra slitsomt når jeg i tillegg hadde mareritt når jeg endelig fikk sove, og våknet, og sovnet i ett sett. Utrolig slitsomt. Mange av drømmene satte skikkelig støkk i meg, og jeg husker en del av dem ennå. Jeg har også skrevet enkelte mareritt jeg har hatt i bloggen tidligere. (Noen av dem kan du finne under kategorien «drømmer») Marerittene avtok når jeg trappet ned, og sluttet på efexor. Men jeg har likevel mareritt innimellom. Skikkelige mareritt, ekle og ubehagelige drømmer. Drømmer som jeg bråvåkner av, drømmer som sitter igjen utover neste dag. Det trenger ikke alltid være mareritt, men de kan likevel være skikkelig ubehagelige. Stemningen i drømmene kan være veldig ekle, og det er jo gjerne det som gjør at de sitter i i etterkant også, om man husker dem. Jeg drømmer hver natt, og husker ganske mange av dem. Ikke nødvendigvis alt, men en god del. De siste 4 morgenene har jeg hatt sånne ubehagelige drømmer. Jeg våkner veldig tidlig på morgenen fordi jeg må på do. I samme slengen tar jeg med  meg en nutribar som blir en grytidlig frokost på en måte, og så sovner jeg igjen. Det er da de drømmene har kommet.

I den første av de 4 drømmene var jeg i syden en eller annen plass. Vi var flere som var på tur sammen. Eks’n min, 10 år tilbake, var der også. Vi var ikke kjærester i drømmen, men vi hang sammen den stunden drømmen varte. I det som kunne kalles for «sentrum» på den plassen var det en sidegate hvor de hadde en del boder som solgte diverse. Bl.a noe godis som jeg hadde veldig lyst på, så vi gikk bort for å se litt. Hele den delen av denne gaten var skikkelig creepy. Dyster, litt tungt, og jeg fikk følelsen av å bli iakttatt hele tiden. Av de som jobbet, og bodde der. De skulte, passet på hvert steg vi tok. Det ble også solgt en del stoff der, vi kjente lukten, og de som jobbet der var ruset og ekle. Vi gikk derifra ganske så fort, vi likte oss ikke der. Det var ettermiddag/tidlig kveld, det hadde begynt å mørkne litt, og det gjorde hele stemningen enda verre. Så er det et parti i drømmen jeg ikke husker, men eks’n min og jeg hadde hvertfall drukket litt, og var i ganske godt humør. Vi var nedi i dette «sentrum» igjen, som egentlig var mer som en liten åpen markedsplass. Av en eller annen grunn endte det opp med at vi hadde sex. Der ute, på den plassen. Den veien vi lå på gikk ned mot en undergrunn, eller tunnel. Det var ingen mennesker ute, det var i de sene nattetimer. Og der holdt vi altså på. Etter en liten stund, så hørte jeg plutselig pusten av et annet menneske like i nærheten, like tydelig som min egen pust. Jeg holdt pusten for å høre bedre etter, og jeg snudde meg rundt. Noen få meter nedenfor oss så kommer et menneske, kledd i en svart tettsittende drakt, for ikke å bli sett i mørket, krypende imot oss. Skrekken fikk hjertet mitt til å stoppe og jeg frøs til. Sekundet før denne personen tok tak i foten min, så kjente jeg en vill panikk, og jeg bråvåknet. Fy faen, det var så sykt jævlig.

Neste morgen drømte jeg at jeg drev og løp rundt nedi sentrum av Kr.sund, jeg skulle treffe en gjeng venner, og vi skulle på en fest. De sa at de skulle gå til en eller annen plass, og så skulle jeg komme og møte dem senere. Jeg traff på dem etterhvert, og vi havnet på denne ene festen. (Vi skulle visst på flere samme kveld). Der var det masse folk, kjente og ukjente. Masse fulle folk. Jeg hadde såvidt begynt å drikke litt selv, og satt og pratet med en dude. Etter en liten stund kom det en person og leverte noe til en av de jeg kjente. Jeg spurte hva det var, og han hvisket «kokain», og så gikk han inn på rommet ved siden av. Et øyeblikk etterpå kom han rundt hjørnet og viste meg en stor pose med puslespillbrikker, og kokain som han hadde gjemt i den. Han sa at om jeg ville prøve, så var det bare å komme. Jeg satt og tenkte litt, og gikk deretter bort til han. Plutselig var det noen som utbrøt at politiet var på vei. Full panikk, for det var jo mengder av kokain i huset, og jeg ville ikke bli blandet inn i denne razzian, så jeg åpnet vinduet, hoppet ut, og løp som en gal mellom hus og hager, ned mot sentrum for å unngå å bli tatt. Jeg vurderte å gå inn på en uteplass, for å forsvinne inn i folkemengden, men jeg turte ikke stille meg i køen fordi jeg var redd politiet var like i hælene på meg. Full panikk, og frykten satt hardt i meg, jeg følte at de var etter meg, selv om jeg ikke kikket meg bak for å se etter…Og så våknet jeg…

I den tredje drømmen var jeg på besøk på Modum. Jeg satt i en kantine der og pratet med hun som var behandleren min. Vi pratet, drakk kaffe og lo. Veldig hyggelig. Så kom hun som var gruppelederen vår inn, og jeg spratt opp for å gi henne en klem. Hun holdt rundt meg i en ren evighet, trodde aldri hun skulle slippe meg. Men det føltes bare godt, så trugt å være der igjen. Jeg spurte om noen av de andre fra spis-teamet var der da, og det var de. Så jeg gikk inn på avd, og inn på vaktrommet. Der står den snille mannen og ser på meg med en lurt smil. «Jeg hørte du var tilbake, og ventet på at du skulle ta turen bort» blikk. Jeg kastet meg rundt halsen på han, så lykkelig. De hadde pusset opp der, alt, absolutt alt, var hvitt. Vegger, skap, hyller, skirvepulter. Alt. Jeg så halve hodet på en av de pasientene som var innlagt der. Jeg kom på at jeg hadde satt fra meg sekken min i kafeterian, så jeg sa jeg skulle løpe og hente den, så kom jeg tilbake igjen. Jeg løp inn, men kom plutselig i en annen kafeteria. Så jeg løp tilbake, og smålo litt for meg selv. Kom inn i enda en ny kafeteria jeg aldri hadde sett før. Jeg skjønte ingenting, og løp videre. Inn i den ene kafeterian etter den andre. Men ingen av dem var den jeg satt i tidligere. Jeg løp og løp, og det tok aldri slutt. Det satt noen folk i alle, men ingen jeg hadde sett før. Jeg løp videre, innover, rundt og rundt, hit og dit. Det var som å befinne seg i en labyrint, og jeg kjente på stress og panikk. Stress fordi jeg ville nå tilbake sånn at jeg fikk tid med de jeg ville treffe, før de gikk for dagen. Jeg måtte til slutt stoppe og spørre en dame om hun kunne vise meg veien til resepsjonen. Det kunne hun. Vi gikk ut en dør, og jeg ble litt overrasket, for jeg hadde jo løpt rundt inne hele veien. Og jeg hadde ikke sko på meg. Men det var den veien jeg måtte gå. Da jeg kom ut oppdaget jeg en barnehage, og sa med et smil at jeg kjente meg igjen da, så jeg begynte å gå nedover. Men jeg ante ikke hvor jeg var. Så jeg fortsatte å gå. Jeg kom ned til en vei hvor det var noen folk. Jeg spurte etter veien til Modum, og de kunne forklare meg at jeg måtte følge veien videre et godt stykke, og så skulle jeg ta til venstre, så kom jeg til Vikersund. Jeg kunne ikke fatte at jeg var langt unna. De hadde sykler til utlån, men jeg hadde jo lommeboka i sekken. Dermed fikk jeg heller ikke låne en sykkel. Så jeg begynte ganske fortvilt å jogge, tenkte at det gikk litt kjappere, til tross for vonde knær. Jeg hadde plutselig joggesko på meg, nike. Det kom heldigvis en bil forbi, så jeg haiket. Bilen stoppet et godt stykke lengre framme, så jeg løp glad bortover, men jeg kom meg nesten ikke fram. Det var som en mur som stoppet meg, jeg klarte knapt å bevege bena framover, og fortvilelsen økte. Etter en god stund kom jeg meg fram til bilen, hvor det satt en eldre dame bak rattet. Innmaten i bilen var ribba, det var kun plastikkseter som var veldig ubehagelig å sitte på. Etter et lite stykke så måtte hun stoppe på en sliten liten kiosk for å kjøpe tobakk. Så sier hun plutselig at hun ikke kan kjøre meg til Modum likevel, selv om hun tilbydde seg å kjøre hele veien. Jeg begynte å få panikk, trodde aldri jeg skulle komme meg dit igjen. Med gråten i halsen begynte jeg å løpe igjen, men jeg kom ingen vei, jeg løp og løp, på stedet hvil. Og så våkner jeg…

I den fjerde drømmen var jeg også i Kr.sund. Det første jeg husker er at jeg var ute, nede ved havnen. Der var jeg samme med to gutter. Han ene stod plutselig og siktet på meg med en pistol, og skulle skyte meg av en eller annen grunn. Jeg gikk foran han andre, som bare stod der med et ekkelt smil. Plutselig smalt det, og jeg skjønte ingenting. Jeg falt ikke, han foran meg stod like fint. Han pekte på hodet mitt, og jeg oppdaget at kulen stod fast der. Hva som hadde dempet den aner jeg ikke. Men den ga meg et skikkelig skuddsår. Jeg ble livredd og kom meg fort bort derifra. Han skjøt utrolig nok ikke etter meg igjen.Da jeg kom hjem tok jeg på meg en lue for å skjule det. Jeg var også redd for at noe skulle oppdage det. Dagen etter var jeg i en barnehage, tror jeg skulle jobbe der en dag. Søstra mi med barna var der også. Det var sommer, sol og varmt. Vi kom inn på praten om julegaver. Plutselig ble jeg sykt stressa, for det var visst julaften den dagen, og jeg hadde ikke kjøpt noen gaver ennå. Så jeg sa at jeg måtte gå, så løp jeg ut derifra, mot sentrum. Plutselig oppdaget jeg at jeg var naken, og løp som en gal for å komme meg hjem for å få på meg klær. Jeg løp og løp, og skulle ta en snarvei opp mot der jeg bodde. Den ene veien var visst gjennom et pass. Men jo lengre jeg kom inn der, jo tettere ble berget rundt meg, jeg så at det tettet seg mer og mer til, helt til bergveggene stod sammenklemt. Så jeg løp i panikk ut igjen, for jeg var redd jeg skulle bli stengt inne der. Uansett hvor jeg løp, så kom jeg meg ikke noen vei hjem, så jeg bare løp og løp, midt på lyse dagen, naken og var bare i full panikk og var veldig redd. Og så våknet jeg…

Hærregud, når får jeg en fin drøm liksom, uten begymringer, frykt og panikk? Det ønsker jeg meg nå.

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

  • Tid med familien din
  • Tid med vennene dine
  • Å bruke tid på interessene dine
  • Å gå etter drømmene dine
  • Reise,oppdag verden
  • Lese en bok
  • Danse i regnet
  • Le til du gråter
  • Krype inn i armkroken på en du er glad i
  • Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

Ducking & searching

So far so good,ingen overspising,og ingen oppkast. Men kvelden er ennå ung,så kan jo håpe på at det går bra i dag også,i skrivende stund er hvertfall ikke suget tilstede. Jeg har vært ute på gåtur/fotosafari,og siden jeg har «god fart» som husverten sa da jeg kom opp bakken her,så har jeg fått opp pulsen bra på turen,og jeg badet i svette. Det ble en bra tur i fint vær og god temperatur. Dessuten har jeg bedrevet med husvask i omtrent i rundt omkring 1 1/2 time,så jeg har fått brukt kroppen ganske så bra i dag,og det føles jo godt. Når jeg har vært ute på en eller annen form for trening/aktivitet,og kommer meg i dusjen,så føler jeg ikke noe suge etter å ha runder med maten heller. Det tar hvertfall en stund før det melder seg,så jeg nyter det mens det er fraværende. Min favoritt aktivitet er,tro det eller ei,ikke å henge over doskåla halve dagen. Jeg liker å lage mat,men det er ikke like gøy når formålet er å spise til magen er så full at det ser ut som jeg 8 måneder på vei. Med en sånn diagnose som jeg har på papiret,så er det en fordel at jeg ikke er kokk,eller jobber i en matbutikk for å si det sånn. Jeg har jobbet i matbutikk,og jeg jobbet i ferskvare avd.,jeg fikk raskt mer kjøtt på bena kan man si. Jegønsker ikke å gå opp i vekt på den måten av jeg går og småspiser ulike usunne produkter som kroppen i utgangspunktet ikke har særlig behov,eller nytte av.I dag har jeg faktisk fått i meg en skive børd også,sånn til opplysning. En grov jævel,type nesten svart. Grovt er bra. Og ja,jeg hadde på pålegg og tomat,og,hold dere fast,smør! Holy crap.

 

Flokk ducks. Flokkdyr?

 

Ducks ducking

Flække ræv til kameraet,ikke et videre pent syn. Burde anmelde dem for blotting.

Nå synes jeg mildt sagt at det er på tide med en søkemotoroppdatering. Det er freddan.

mur peis hjørne – ingen mur i hjørnet her,men jeg har en inni veggen bak en dør. True story.

normalt forhold til mat – jeg har et veldig sunt forhold til mat,kunne nesten ikke blitt bedre spør du meg.

ventura molde – søskenbarnet til Ace Ventura?

svømmetrening – har ikke hatt noe som ligner på svømmetrening siden jeg gikk på barneskolen jeg. Vann er skummel så lenge tærne ikke kjenner bunnen.

1993 hvor gammel er man da? – Jaha,kunne vært en fordel om du skrev når du var født. Jeg vet hvor gammel jeg var.

barn på strand – burde ikke vært lov.

forferdelig ettervekst – ja,det er helt forferdelig.

fiskkomle – altså,på denne kanten kaller vi komle for ball,og nei,her spises det ikke ball frivillig.

snørr – ja,du vet sånn grønt ekkel slim som kryper ut av nesen? Nesen til barn er full av sånn,derfor bør de ikke være på stranda.

du vet du er gammel – ja,det vet jeg.

brun firfisle i norge – helt sikkert. Jeg så en her for noen måneder siden,men den spurtet så fort at jeg knapt rakk å se den,kunne vært blå for den saks skyld.

det norske flagg hva står det – det står ingenting på det,hvor var du på barneskolen,tegnet dere aldri flagget?

forskjellen på alligator og krokodille – de er søskenbarn,og alligatorer har digre hengeører og lange øyevipper. Dessuten spiser de barn på stranda. Krokodiller er vegetarianere. De er helt ufarlige.

øyne – ja,det er sånne kuler du har i trynet,sånn du kan glane med. Bare sjekk i speilet om du finner dem.

sagt av barn – kan vi gå på stranda? Kan vi? Kan vi? Jooooo mamma,jeg vil på stranda!!!!

her er ditt – ??

samfunnets – ?  jeg venter i spenning…

skinnransel – jeg hadde en på ungdomskolen. På barneskolen hadde jeg en stygg rosa en som jeg virkelig ikke hadde lyst å vise meg med.

stygge mygg spiser meg opp – fysj og fysj,slemme myggen! Det er vel ikke mer igjen av deg nå da…hadde ikke endt sånn om det var en krokodille.

dask meg – come here baby.

svi kongle – mener du en sånn langfota kongle? Tremenningen til edderkoppen? Dask den heller i hodet.

bp forkortelse spiseforstyrrelse – bæsj og promp spiseforstyrrelse.

lekepapegøye – lillebroren min hadde en for mange år siden,en sånn som hermet etter det du sa. Lillebroren min synes det var himla morsomt å skrike som en gal,og da skrek jo den pokkers papegøya tilbake. Pappa klikka i vinkel på den papegøya utpå kvelden,og kom med en ufin regle. Tingen var bare den at papegøya ikke var slått av akkurat da,og han fikk selvsagt den regla i retur…

hår i maten tortur – ja,det er virkelig tortur.

noen som har søkt sykepleien hist 2011? – det kan jeg nesten garantere deg. Men jeg har ikke søkt. Jeg har sprøyteskrekk,tar seg kanskje ikke helt ut da..

min svoger sprutet i meg – ok,nå sier vi takk til deg. Nå ble jeg kvalm,og må spy.

Ok,jeg lurer på om jeg må spy eller ei av drømmene mine også. Hva betyr det at du drømmer at du har sex med en autoritetperson? Jeg drømte,og våkna,sovnet og drømt igjen,og våknet,så sovnet jeg enda en gang,drømte,og våknet. I alle tre drømmene hadde jeg sex,men det var i like settinger,og to av dem var autoritetspersoner. En var en villt fremmed jeg aldri hadde sett før. Han var en søppeltømmermann by the way.

Berre eg når fram

Berre eg når framtil sist,

fram,fram,fram,

går eg gjennom storm og stengsla,

berre eg når fram!

Berre eg når heim til sist,

heim.heim,heim,

lyt du som vil,meg leida,

skoddehavet sistpå spreida.

Då eg glad går heim.

Svar på spm. om meg,og litt diverse andre tinger og tanger…

Å svare på sånne spørsmål om meg selv er ikke akkurat det enkleste synes jeg. Det å skrive noe positivt om seg selv er jaggu meg vanskelig,fordi jeg har litt problem med å egentlig tro på at jeg har positive egenskaper,selv om jeg kanskje likevel har det. Hvertfall prøver jeg å ha det…det er da noe…? Well well,here we go…(darn it…)

Meg:

-hva er det fineste komplimentet du har fått?

Ooooh dear…vel,jeg vet ikke helt hva som er det fineste,fordi alle komplimenter er jo fine,er de ikke? Klarer ikke helt huske et som overgår de andre liksom…men har jo fått høre at jeg er snill,at jeg er støttende,at jeg gjør en god jobb,at jeg er morsom,at jeg er flink til ulike ting,at jeg er sterk som holder ut og kommer meg gjennom hverdagen til tross for de problemene jeg sliter med. Jeg har også fått kompliment for at jeg reflektert og flink til å skrive (blogge f.eks) og at jeg klarer sette ord på følelser og tanker. At jeg er sterk (psykisk)…Ja,det er mye å velge i med andre ord,så velger å ta med alle disse,uten å sette en ting som nr.1
-hva liker du best ved deg selv? Utfordring: kan du si fem fine ting om deg selv?;)

Hææ-rree-guuud som jeg hater akkurat sånne spørsmål/utfordringer. Dette er det desidert verste jeg vet å svare på…Hva skal jeg si her liksom?? Vel,det blir vel kanskje å ta tak i det jeg har fått av komplimenter da kanskje…at jeg klarer å se,og ta til meg det som folk har sagt til meg…At jeg hvertfall prøver å støtte og hjelpe de rundt meg om de sliter med noe. Om det gjelder å gi støttende ord,eller råd. Vise at jeg bryr meg om de jeg bryr meg om. At jeg blitt flink å reflektere over de tingene jeg sliter med. At jeg gjør en god jobb. At jeg er så snill som jeg kan være med de rundt meg,og at jeg ikke gir opp. Det er hvertfall egenskaper jeg kan si meg fornøyd med.

Tuva var ikke helt fornøyd med savret på forrige innlegg om hvordan jeg hvilke følelser jeg synes er vanskeligst,og hvorfor og hvordan jeg takler dem:

Fine svar, men jeg er ikke helt fornøyd med svaret på hvilke følelser du syns er vanskeligst å håndtere. Fordi nedstemthet, uro og tomhet er ikke følelser, men tilstander som oppstår fordi den egentlige følelsen ikke er identifisert og satt ord på (dette lærer du på Modum). Jeg tenkte mer på hvordan du takler å føle tristhet, sinne, iver, overraskelse, glad, hengivenhet/nærhet, fortvilet, frykt, skyld/skam, avsky, misunnelse/sjalusi..

<3<3<3

Når jeg blir glad,eller positivt overrasket,så vises det veldig godt på meg tror jeg,da kan jeg bli litt i hundre. Klappe,hoppe opp og ned,komme med små gledesutbrudd.  Glede gjør meg rett og slett,ja..glad. Smiler,føler livet er godt,ting føles lettere på en måte. Kommer det en positiv overraskelse,så er det «that ,made my day!!»  Er den derimot negativ,så kan den fort ødelegge dagen. Kanskje det fører til oppgitthet,sinne,tristhet,og da blir jeg rett og slett oppgitt og frustrert. Jeg gråter aldri…og jeg klikker heldigvis ikke i vinkel om jeg blir sint og sur,men da kommer det gjerne stygge gloser,og stemmeleiet stiger noen hakk. Jeg er ikke utaggerende. Jeg liker nærhet,det gir glede,harmoni,kjærlighet. Gode følelser som gjør meg glad. Føler igrunnen ikke så mye frykt annet enn maten,og den vet dere jo hvordan jeg takler…rather bad. Trenger vel ikke si så mye om det…skyld og skam er følelser ikke snakker så forferdelig høyt om,men er blitt flinkere til det. Og jeg skriver om det her i bloggen. Skam er vel den verste og vondeste følelsen kanskje. Ikke en veldig god følelse akkurat. Føler tja,hva skal jeg si? Ubehag. Misunnelse er det ikke ofte jeg kjenner på,og i tilfelle blir det mer av den typen:»gawd,misunner deg turen til syden så syyyykt». Sjalusi derimot,der suger jeg…men da i forhold. Her går det på selvfølelsen min,føler meg så absolutt ikke bra nok,og jeg føler meg utrygg rett og slett… Håper du hvertfall ble litt mer fornøyd nå da Tuva.

Diverse spørsmål:

Hva drømmer om,og lengter etter?

Jeg drømmer om å reise mye,oppleve andre land og kulturer. Å settle down med mann og barn og den pakka der. Et liv med trygge rammer,ro,stabilitet,hvor jeg føler at livet endelig er på plass. Jeg har dessuten en drøm jeg har hatt i mange år,som ikke lar seg gjennomføre..jeg vil reise på tur med Karlsvogna. Og så har jeg lyst å ha et eget zoo,et minizoo,med alle slags mulige dyr,på størrelse med knyttneven min,max. Dessuten ønsker jeg meg en maursluker.

Lengter etter? Her vil jeg egentlig svare det samme som over her,trygghet,trygge rammer,stabilitet,ro og tilfredtshet….Korte svar her,men det er disse punktene som er viktige for meg,som betyr mest.

Planer for livet?

Jeg er ikke av den typen som planlegger livet,men heller tar ting litt på sparket. Men jeg håper jo på å få gjennomført litt drømmer da,som å reise og oppleve mye. Ta flere tatoveringer,besøke flere venner rundt om i land og utland.

Hvor har du lyst å reise?

USA,Praha,London,Venezia,Hellas,Skottland,Irland,Island,Japan,Rio de Janeiro,Brazil,og etter å ha lest Pilgrimsreisen av Paulo Coelho,så har jeg også lyst til Santiago.

Beste minne?

Vanskelig å plukke ut et,jeg har jo mange gode minner,men om jeg skal plukke ut et,så vil jeg si da søstra på vei opp mot alteret,veldig veldig rørende.

Andre hårfarger enn rødt?

høhø….

Sattan i gatan så svært det ble da…

Dette skal da altså forestille lilla…

Og så har jeg hatt svart,men det er så mange år siden at jeg har ikke bilder av det på pc’n…

Hvordan er en vanlig dag for deg?

Hverdag: står som regel opp før hanen galer,pisser,klæsker på litt sminke,stresser litt sånn,fyker ut døra,trasker opp til jobb. Er på jobb.Trasker hjem fra jobb.Slenger meg oppi godstolen og leser bok og ordner meg varm sjokolade,eller strikker,eller trener… Så går resten av dagen til pc,tv og bp…eller treffe folk,alt ettersom. Helgene går det mye på det samme,bare at jeg sover lengre og sitter oppe lengre. Her er det liv kan du tro,den ene dagen lik den andre…omtrent…

Hvor lenge har du trent Taekwon-Do?

Starta høsten 2005,you do the math…

Hvilken musikk liker du?

  • Metallica
  • Madrugada
  • PJ Harvey
  • Nick Cave
  • Kari Bremnes
  • Sivert Høiem
  • JJ Heller
  • Amy Macdonald
  • Iron Maiden
  • AC/DC
  • Gåte

Ja,bare for å nevne noen…


Rød eller hvit vin?

Liker begge,men det går som regel mest i rød…(anbefaler dog ikke å drikka seg drita full på…man spyr lett pga garvesyra…)

Skal du ta med deg ski på påskeferie?

Jeg eier ikke ski selv,men skal låne et par,så nå skal jeg stå på ski for første gang på 15-16 år ca…juhuu…

Hva synes du om Molde by?

Joda,neida…ikke verdens mest spennende by for å si det sånn…ei hovedgate…sentrum består av ei gate..storgata…og så har de det flott hotellet som heter «seilet»

(har googlet bildet helt av meg selv)

Føler du deg som ei kjærring når du strikker?

Ooff cooouuurse I do…

Du sier du er klar for forhold,ønsker du deg barn?

Ønsker meg en hel hærskare faktisk…men joda,så klart.

Hvor mange solbriller har du?

Jeg har disse og noen til,blir garantert flere til sommeren igjen.

Da gjenstår det spørsmålene om bloggingen,og de fortjener vel et eget innlegg synes jeg…