Mye fint, og så litt sint da.

Jeg fikk utrolig nok sove til slutt i gårkveld, foten var ganske så medgjørlig og laget ikke noe styr. Da jeg våknet en time før jeg skulle opp i morges (må ikke tro at blæra kan holde seg en time til liksom), så føltes foten helt grei, helt til jeg kom tilbake i senga igjen etter blæretømminga. Gadosh, bæm, boom. Da verka det så ille at jeg trodde jeg ikke skulle få sove den usle lille timen før jeg måtte opp. Jeg sovna heldigvis etterhvert. Da jeg skulle stå opp for dagen var jeg trøtt som en sliten strømpe. Orka egentlig ikke tanken på å slepe kadavret bortover korridoren og inn på kjøkkenet. Men som alltid, så har jeg ikke noe valg. Jeg er ikke typen som driver og demonstrerer og lager bråk. Jeg spiste maten min pliktoppfyllende og jeg overlevde. Jeg synes mengden er fin, og det går greit. På tirsdager rett etter frokost er det representantmøte for idrettsgruppa, så slepte meg bort dit hvor vi pleier å ha møtet, men tror du sjefen sjæl troppet opp da? Nånei, hjemme med sjukt barn  gitt. Flott. Så skulle vi da altså ha fysisk aktivitet da, men med denne gorgfoten så kommer jeg ikke så langt når vi skal gå mye, så jeg fikk gå ned i aktivitetsrommet og sykle istedenfor. Det gikk hvertfall helt fint, for da står jo foten bom fast i samme stilling hele veien. Å tøye ut derimot var litt verre. Så noe krykkete ut, men fikk det til på et vis.

Sjekk kulen på høyrefoten i forhold til venstre…

Fikk hvertfall en god økt på sykkelen, og det føltes godt. Men så var det jo lunsj like etter da, og magen skal atter fylles opp. I ballongstørrelse. Jeg liker ikke ballonger i magen. Det er en sånn typ ballong hvor lufta aldri går ut av. Ganske ekkelt må jeg si. Maten gikk ned (men ikke opp), og deretter var det bare å legge på sprang (stakkars foten) for da var det time med behandleren min. Vi tok ikke opp oppgaven jeg fikk forrige gang, kanskje den bare var ment for meg og min tankevirksomhet? Aner ikke, timen ble hvertfall brukt til spørreskjema. Kartlegging you know. Ja, nei, nei, nei, ja, ja, nei, nei, nei…Jeg scoret ikke noe på maniske episoder, så bipolar virker å være utelukket, akkurat som jeg hadde tenkt meg. Jeg har jo alltid lurt på hvorfor den diagnosen står i papirene mine, for jeg har jo aldri blitt utredet for det. Jeg scoret en god del på depresjon, men ikke sånn megahøyt. Det ble nevnt at det kanskje ikke gir virkelige utslag siden lamictalen stabiliserer de virkelige utfallene, men jeg vet ikke helt om jeg vil gå med på å trappe ned på dem for å sjekke ut hvordan ting egentlig er…Anyway, det skal sjekkes ut mer i forhold til bipolar. Ingen nye diagnoser så langt hvertfall. Like greit.

Etter den timen hadde jeg fått time med ernæringsfysiologen min. Jeg gikk dit med en forhåpning av å endre litt på kostplanen med tanke på å redusere litt, fordi vekten går jo bare opp, men neida, der fikk jeg et slag under beltested i stedenfor. Nå er senkveldsen tatt fra meg, og jeg er nå på grunnmenyen. Dvs at jeg må øke frokost og kvelds igjen. Nå som de måltidene endelig var overkommelige. Fy faen assa, dette ødela nesten hele dagen for meg. Var snytforbanna. Jeg stolte jo ikke på den kostlista jeg hadde, og sleit nok som det var, og nå må jeg slite med frokost og kvelds igjen. Just great. Det førte jo selvsagt til at det å gå til middagen var enda mer vanskelig også. Jeg har hvertfall sagt klart og tydelig ifra om hva jeg mener om kostlista mi, så det er ingen tvil om min mening der. Jeg hadde bare lyst å knørve sammen hele den jævla kostlista og trampe på den (med den friske foten). Rett etter møte med ernæringsfysiologen så skulle h*n ha undervisning med oss. Jeg var sur hele timen. «Whatever, uansett hva du sier at kroppen min liksom trenger, så stoler jeg ikke på den. Punktum» Barnslig? Godt mulig. Trassalder? Godt mulig. Likevel vil jeg ikke stole på den så lenge vekten fortsetter å gå opp, det er feil retning. Jeg kommer heller ikke til å spise så mye mat når jeg går ut herifra, jeg kommer til å prøve å spise 4 faste måltider, ja, men jeg kommer til å spise til jeg er mett, ikke overmett og øke sjansen for å kaste opp. Da vil jeg heller stoppe i tide. Sånn tenker jeg nå hvertfall. Hadde jeg fått velge selv, så hadde jeg droppa hvertfall halve kostlista rett i dass, men det er vel «spiseforstyrrelsen som snakker», som er en godt kjent frase blant behandlere. Jeje, let me tell you one thing, jeg er fortsatt spiseforstyrra. Men det betyr ikke at jeg ikke følger den pokkers lista, jeg tygger og svelger som en gal, og jeg kaster ikke opp, til tross for at det er det eneste jeg har lyst til etter hvertfal lunsj og middag. Nå gjenstår det å se om jeg vil føle det samme etter frokost og kvelds igjen. «¤#%&//)(=»!¤¤&!! I say no more. Eller jo, takk for at jeg kan spy det ut her. Verbalt.

Heldigvis har det vært fine ting i løpet av dagen i dag også, for jeg har fått masse post! That really made my day.

Det grønne og rosa kortet med blomster på fikk jeg av søte Anne.

Det lilla kortet, +

Fikk jeg av Nadia.

Og så fikk jeg vite av husvertene mine at jeg hadde fått en bok fra Ascheoug, og da ble jeg jo selvsagt dritnysgjerrig da. Fikk dem til å sende posten min til meg, og så åpner jeg pakken og finner denne boka:

Fra Boablogg. Omg, bloggbok. Gjett om jeg g leder meg til å lese den da! Og så fikk jeg jaggu meg mer snus fra husvertene mine også.

Tusen tusen takk alle sammen, setter virkelig pris på det!

Nå er det strax Linedancekurs her, heldigvis? er foten min skada, så jeg kan jo ikke akkurat delta, men jeg skal jaggu meg bort for å se på. Dette må jo bare bli bra! Muahaha.

16 år siden jeg kastet opp for første gang i dag

Jakten på tallet på vekten var i gang,hjernen var aktivert og innstilt på denne jakten,og den var intens. Det hadde ikke gått mange ukene her siden jeg startet på dietten som skulle sette livet mitt på hode og føre meg inn en runddans jeg ikke på noen som helst måte kunne forestille meg. Kropp og vekt hadde jo aldri vært tema for meg,jeg hadde vel aldri hatt tid eller grunn til å være opptatt av sånt. Hvorfor skulle jeg det? Jeg hadde jo alltid vært en aktiv sjel når det kom til trening,jeg drev med elite turn i en del år,fra jeg var rundt 8-9 år,fram til jeg ble 14. Jeg begynte deretter med friidrett,og fotball etter det igjen. Det var aldri noen form for kroppsfokusering,for fokuseringen lå på å klare øvelsene riktig,klare best mulig tid og å vinne kamper. Det gikk på å ha det gøy,og kjenne på mestringen ved å få til ting. Helt fra jeg var lita,hadde jeg “kjærester”,her snakker vi om naboguttene,kompisene jeg vokste opp med,hvor vi dristet oss til å holde hverandre i hendene og skrive små kjærlighetsbrev til hverandre,”Jeg liker deg. Du er snill og søt”. Etterhvert ble det litt nussing,og det første tungekysset kom da jeg var 14. Jeg fikk min første skikkelige kjæreste da jeg var 15,og vi holdt sammen et år. Deretter gikk det et år til som singel,før jeg ble sammen en ny. Vi ble forlovet og var samboere. Jeg tilbrakte mye tid med vennene mine,kino,vandret nedi byen,klassefester,filmkvelder og rånerunder på byen. Jeg hadde en kjæreste som var glad i meg,og likte meg akkurat som jeg var,hvorfor skulle da kropp og vekt plage meg? Det gjorde ikke det.

Men nå som jeg var blitt 18 år,og hadde begynt på en diett (fordi min daværende venninne mente hun trengte å gå ned noen kilo,og jeg slengte meg med sånn bestevenner gjør,de henger sammen på det meste,nødvendig eller ei) ble jeg besatt av å se tallet gå ned til hver måling vi var på. Men vekten gikk ikke fort nok ned,jeg ville ha større nedgang,jeg ville ha stor nedgang hver eneste gang,ikke kun i ny og ne. Hvorfor? Jeg aner ikke,jeg gikk jo ned uansett,så jeg vet ikke hvorfor jeg ville at det skulle være mer for hver gang. Kanskje fordi dette var nytt og spennende,og jeg ville gjøre det bra her også? Nå har jeg aldri vært av typen som har satt meg skyhøye mål,satt lista usansynlig høyt,men jeg var som de fleste,som ville mestre det jeg gjorde. Jeg hadde hørt fra andre om noen jenter som gikk i parallellklassen min som hadde kastet opp frivillig,så det var nok der jeg fikk den ideen fra. Og så lenge jeg bodde hjemme,så ble det vanskelig å la vær å spise uten at det ble lagt merke til. Å spise sunnere gikk jo greit,for jeg spiste jo da. Derfor ble det å kaste opp enklere,for det kunne jeg skjule. På den måten gikk jeg kjappere ned i vekt også,og nedgangen ble større ved hver måling. Jeg spiste av og til frokost hjemme,andre ganger da jeg kom på skolen. Lunsjen ble også inntatt på skolen så klart. Jeg spiste av og til hjemme,andre ganger ikke. Og som regel var jeg ikke hjemme på kveldene,så kveldsmat var ikke akkurat et fast mltid. Det var på denne måten lett å kutte ned på måltidene også. 9 mnd etter at jeg begynte å kaste opp flyttet jeg sammen med min daværende kjæreste.

Jeg kastet opp ofte etterhvert,men kun små mengder,kun de måltidene jeg inntok,og eventuelt det jeg spiste når det var filmkvelder og det stod godis på menyen. Jeg kunne kaste opp en go morgen yogurt til middager. Jeg hadde også en periode hvor jeg spiste en halv yogurt om dagen. Den virkelige onde sirkelen var i gang,og jeg ånde og levde i den,mens jeg sakte men sikkert spant nedover. Etter 3 år begynte de psykisk ettervirkningene virkelig å gjøre seg gjeldende for alvor. Depresjon,slevhat og dårlig selvbilde trådte fram for fullt. Jeg hatet kroppen min intenst og følte meg skikkelig utilpass,feit og jævlig. Treningsmenden tiltok. Jeg meldte meg inn på treningssenter,syklet mye og begynte å jogge ofte. På denne tiden var samboerskap og forlovelse brutt,og jeg hadde flyttet til Oslo for å begynne skole. Til tross for hvordan jeg følte meg og så på meg selv,så fikk jeg også her en kjæreste som elsket meg og likte meg akkurat sånn jeg var. Men det hjalp lite på selvbildet mitt. Likevel kjøpte jeg masse nye klær og prøvde å føle meg ok med korte skjørt,tettsittende topper og lignende. Prøvde føle meg tiltrekkende og føle at andre skulle vise at de ikke synes kroppen min var så fæl som jeg anså meg selv som. Jeg fikk tilbakemeldinger som jeg ønsket,og det føltes bra,uten at mitt syn på meg selv endret seg. På denne tiden økte rundene med maten,det var på den tiden at jeg begynte med planlagte runder,og mengden med mat økte. Spiralen nedover ble enda dypere. Likevel var tankene aldri der at jeg vurderte profesjonell hjelp. Vekten kom heller aldri ned på et nivå som gjorde at tilstanden ble kritisk. Jeg fortalte det til legen jeg hadde den gang,uten at mer skjedde. Etter 3 år i Oslo flyttet jeg til Ålesund hvor spiseforstyrrelsen fortsatte i samme grad,men her ble det mye overspising. Jeg var samboer på nytt,og middager ble en fast greie,og det var ofte utskeielser på usunt på kveldene. Jeg jobbet også da i ferskvareavdelingen i en matbutikk,og mat var tilgjengelig hver eneste dag. Vekten økte,og jeg kom opp i vekt som var høyere enn da jeg begynte på dietten i -95.

Etter 3 år i Ålesund flytta jeg til Molde. Her eskalte spiseforstyrrelsen seg i vanvittig høyde. Det tok helt av. Rundene med overspising og oppkast tok helt av. Jeg spiste og spydde dag ut og dag inn. Mengder av bakevarer,potetgull,middager,sjokolade. Ned på høykant,opp i rekordfart. Jeg hang med hodet over doskåla 24/7. Depresjonen trakk meg ned i en dyp og mørk dal,og jeg kom i en kritisk tilstand psykisk. Det var først her,etter 11 år med bulimi at jeg oppsøkte profesjonell hjelp etter mange dytt i ryggen av de rundt meg. 11 år i en ensom sykdom hvor ingen visste hvor ille det egentlig stod til med meg,og da spesielt psykisk. Jeg var dødsredd for hjelp,til tross for at jeg visste at jeg trengte det,så var jeg ikke motivert. Jeg grudde meg voldsomt til første møte med psykiatrisk poliklikk. Å sitte på et kontor med en psykolog og en psykiatrisk sykepleier fra akutt teamet var rart og skremmende. Jeg følte meg liten og avkledd der de satt og over meg og spurte om min historie. Samtidig føltes det godt å prate om det med noen som forstod. Jeg var ærlig og åpen,og jeg fikk gode tilbakemeldinger på at jeg var så reflektert og hadde så mye selvinnsikt over egen sykdom. Det gjorde at det ble enda enklere å fortelle. Jeg fortalte samtidig historien til fastlegen min. Og dermed begynte jeg også på medisiner,til tross for at jeg var svært skeptisk til det. Men jeg tenkte at det ikke kunne skade å gi det et forsøk. Hva hadde jeg å tape på det? Kanskje ville det hjelp på depresjonen i det minste. Fontex som jeg begynte på skulle også hjelpe mot bulimien på den måten at suget på å ha runder med overspising og oppkast skulle reduseres. Dessverre tok det ikke mange ukene før kroppen ble vant med dem,og tilstanden gikk tilbake der jeg var før jeg begynte på dem. Ikke hjalp det meg å gå i gruppeterapi heller,heller tvert imot. Bulimien var og ble et vedvarende faktum,på den fortsatt samme høye måten som tidligere. Depresjonen ble noe redusert,men den kom også tilbake i nye høyder etterhvert. Overdoser,og ny type antidepressiva. Gruppeterapien var jeg ferdig med,og jeg fikk individualbehandling. Tankemessig har situasjonen endret seg mye,men ikke sykdommens handlinger. Den nye antidepressivaen gjorde meg enda verre enn den forrige. Jeg skjønte ikke hvorfor en antidepressiva gjorde meg enda mer deprimert enn utgangspunktet. Nye overdosert,selvskading,rus og alkohol. Og bulimiens heftige runddans. Jeg var sykt sliten og medtatt. Men jeg valgte til slutt å kutte ut antidepressivaen helt,jeg orka ikke dette mere.

Jeg var sjeleglad for valget jeg tok med tanke på medisinene. Den verste depresjonen forsvant når jeg ble satt på stemningsstabiliserende som jeg fortsatt står på. Overdosene forsvant,det samme gjorde selvskadingen,og rusingen. Drikkingen har også blitt kraftig redusert. Nå er det meget sjeldent jeg drikker,og jeg husker ikke sist jeg var på fylla,det var vel kanskje i fjor en gang. Nå blir jeg kvalm av tanken på hvordan situasjonen min var spesielt i 2009,med alt dette selvdestruktive. Det er godt å slippe trangen til å ruse seg,til overdoser og til å kjenne på måtte selvskade. Jeg er glad det stadiet er over og ut. Bulimien med sine overspisinger og oppkast er fortsatt like gjeldende,jeg spiser og spyr,spiser og spyr. De siste årene,da sepsielt etter at jeg kom til Molde,har vært de verste i alle disse årene. Sykdomsbildet er på topp,symptomene er på topp. Nå er det flere uker siden jeg har hatt en oppkastfri dag,jeg klarer det ikke. Sykdommen har symptom messig bare forverret seg med årene,med overspisingen og oppkast. Etter som årene går så vil kroppen tåle mer,høyere tolleranse,kløften er blitt dypere,og det er en himla lang vei å komme seg opp. Men nå er det kun 17 dager igjen til jeg skal til Modum for å jobbe med bulimien. Jeg er redd og spent,vil dette hjelpe meg til å etterhvert bli kvitt bulimien fullt og helt,eller vil den hjelpe meg til å komme dithen at jeg får verktøy med meg videre i livet til å klare å holde meg stabil og kanskje aldri helt bli kvitt den. Framtiden får vise,men nå er jeg hvertfall i gang med den største og viktigste oppgaven jeg har hatt så langt i livet. Og det vil bli helvete på jord,selv om de 16 årene med bulimien også har vært et helvete til tider.

 

Kjære lille pike. (Reprise)

La aldri noen fortelle deg hvor lite du er verdt. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i dine antall kilo. La aldri noen fortelle deg at din verdi ligger i hvordan du ser ut. La aldri noen fortelle deg at du er mindre verdt fordi du ser annereledes ut. Alle er vi annereledes enn alle andre.Vi er ulike,det er bare en av oss alle.Det forteller oss bare at vi alle er unike,på hver vår måte. Du er unik lille pike.

Kjære lille pike. Lykken i livet ligger ikke i antall kilo,i å være «tynn«,i å være best,i å trene mest,i å spise minst. Du er vakker som du er,du elsket for den du er lille pike,livet blir ikke bedre på noen måter om du begynner å rote med mat,vekt og kropp. Tynn er ikke ensbetydende med lykke. Ikke utsett kroppen din for noe som du kommer til å bruke år på å angre på i ettertid. Å ha en spiseforstyrrelse er på ingen måte glamour,det finnes ikke noen fine sider. Det eneste du får igjen,er en skadet kropp og et ødelagt sinn.

Kjære lille pike. Bruk tiden i livet ditt på familie din. På vennene dine,for om du blir syk vil mange av dem forsvinne. Bruk tiden på å komme deg gjennom skolen,få deg en utdannelse og bli det du har lyst å bli. For blir du syk,kan det ta mange år før du får tatt igjen alt du har mistet. Bruk tiden på dine interesser,ting du liker å gjøre,for hvis du blir syk,så er det ingenting som interesserer deg lengre. Du mister all livsglede,på det som virkelig kan kalles gleder her i livet,for den eneste «gleden»  du vil få hvis du blir syk,er å dyrke det syke,sånn at det syke blir enda sykere,og din verden blir enda tristere. Du vil miste gleden å glede deg over livet.

Tynn er ikke = lykke kjære lille pike.

Fordi,kjære lille pike,lykke er ikke å la kroppen forfalle.Lykke er ikke å la hverdagen domineres av trening og mat.Lykke er ikke å isolere seg fra omverdenen. Lykke er ikke å sitte dag inn og dag ut og regne kalorier. Lykke er ikke å være nedtynget av mørke tunge tanker som du ikke klarer å dele med noen andre. Lykke er ikke å sitte over doskåla og fingrene langt nedi halsen. Lykke er ikke å få så ødelagt tenner at du må bruke flere tusen kroner få å få litt orden i munnene igjen. Lykke er ikke å besvime av utmattelse fordi du har spist for lite,trent for mye,er dehydrert,eller har kastet opp for mye. Lykke er ikke å ligge på sykehuset med en slange gjennom nesa fordi du ikke vil spise. Lykke er ikke å være innlagt på psykiatrisk fordi du ikke klarer ta vare på deg selv. Lykke er ikke å bruke opp alle pengene dine på mat,fordi du må spise og spy,selv om du egentlig ikke makter det. Lykke er ikke å gå på antidepressiva,men det kan du ende opp med å måtte bruke,fordi når du ødelegger kroppen din på den måten,så kommer depresjon på kjøpet. Lykke er ikke å ville dø. Lykke er ikke å trene til du stuper. Lykke er ikke å redusere hjertekapasiteten din. Alt dette vil du oppnå ved å begynne å rote med mat,kropp og vekt.

Lykke er:

  • Tid med familien din
  • Tid med vennene dine
  • Å bruke tid på interessene dine
  • Å gå etter drømmene dine
  • Reise,oppdag verden
  • Lese en bok
  • Danse i regnet
  • Le til du gråter
  • Krype inn i armkroken på en du er glad i
  • Skrive

Bruk livet ditt til å gjøre noe godt for deg selv. Vær snill mot deg selv lille pike. For livet handler ikke om å være tynn. Det er kun en illusjon.

Du er god nok som du er. Lev livet ditt.

 

 

«I refuse to let what happened to me make me bitter.» -Nicole Kidman-

Er du bitter overfor noe du har opplevd? For noe du måtte gjennomgå? For noe noen sa til deg? For hvordan ting var,eller hvordan ting ble? For noe som en eller annen gang har hendt deg tidligere i livet? Er du bitter? Hvordan kjennes det? Føler du deg sviktet? Såret? Skuffet? Føler du deg dårlig behandlet? Oversett? Føler du ergrelse? Er du sint? Føler du skam? Lar du det tynge deg ned og ødelegge livskvaliteten din her og nå? Klarer du ikke legge det fra deg? Klarer du ikke gå videre? Føler du,eller tror du,at det som en gang skjedde med deg for alltid vil ødelegge for deg i en eller annen grad? Tror du at du vil klare å legge det bak deg,og gå videre? Ikke at du noen gang kanskje vil glemme det,men klarer du å skyve det litt bak,og fokusere på her og nå?

Hvorfor er det vanskelig å gi slipp på bitterheten? Det eneste den gjør er å fortsette å dra deg ned i søla,tråkke på deg,stikke kniven i deg,vri den rundt,og sørger for at det aldri vil gro. Klarer du å la det såret få gro tilstrekkelig nok til at du kan akseptere arret som alltid kommer til å være synlig? Hva har du egentlig igjen for å bære nag,eller å gå rundt med den bitterheten i deg? Det som har skjedd har skjedd,du kan ikke få det ugjort,du kan ikke endre på det,uansett hvor mye du skulle ønske at det kunne ha vært sånn. Det som skjedde skulle kanskje aldri ha skjedd,det skulle ha vært unngått.Det var ikke rettferdig. Det er ikke noe som noen mennesker skulle trenge å oppleve. Det var usmakelig,det var sårt,det var vondt. Det var sykt,det var meningsløs,det var hensynsløst. Det var rått parti. Du var vergeløs,uskyldig,uforberedt. Det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld. Kanskje var du dum,kanskje var du tankeløs,kanskje gikk du for langt. Kanskje ikke. Kanskje var du medskyldig,kanskje var det ikke ment å skulle gå så langt. Kanskje skjedde det i trygge omgivelser,kanskje kom det ut av det blå. Så du det komme? Kunne det ha vært unngått? Kunne du sagt eller gjort noe annerledes? Det får man aldri svar på. Man må kanskje sitte på de spørsmålene resten av livet,ha dem ubesvart. Lar deg sitte igjen uforstående,uvitende.

«Hvorfor meg? Hvorfor akkurat meg?» Hvorfor ikke deg? Hvorfor ikke meg? Alt som skjer,skjer ikke bare med andre. Det kan skje med hvem som helst av oss. Alle er utsatt. Man vet aldri. Man har ikke noen forsikring om at livet skal passere uproblematisk forbi,at man skal leve på en rosa sky. Men vi kan akseptere at sånn er det. Det som skjedde skjedde,vi kan ikke få det ugjort,men vi kan akseptere og gå videre. Hva hjelper det å være bitter? Noen trenger å legge skylden der den hører hjemme,det er veldig forståelig. Men for å kunne fortsette livet,er det viktig at man også klarer å akseptere,for å komme seg videre. Klare å fokusere på at man lever her og nå,og ikke i fortiden da ting skjedde. Du har kanskje all grunn i hele verden til å være bitter,kanskje trenger du å være bitter,for å holde ut,for å overleve,for å ikke bli gal. Kanskje jobber du med saken. Det er viktig at du jobber med saken. At du får hjelp med tankene og følelsene dine om det du opplevde har satt en støkk i deg,så stor at den overvelder deg,og styrer hverdagen din. Noe er enklere å akseptere enn andre ting,men glem aldri at du ikke kan få ting ugjort. Det som teller er her og nå,og det grunnlaget du skal legge for framtiden din.

Jeg klarer ikke være bitter fordi nettopp jeg fikk min spiseforstyrrelse. Jeg klarer ikke vært bitter over ting som har skjedd meg. Jeg kan være sint,frustrert,oppgitt. Men hva oppnår jeg med å være bitter? Jeg orker ikke lage meg et ekstra problem som skal dra med enda lengre ned i søla enn jeg allerede befinner meg til tider. Jeg kan kave og makke,men jeg akter ikke å la meg drukne i søla. Jeg akter ikke å la deg sluke meg,kvele meg. Jeg nekter å la fortiden dra med under sånn at søla skal trenge inn i meg og gjennomsyre hver eneste celle i kroppen min. Jeg vil holde hodet hevet,vise fingeren,rope og kjefte. Jeg gir meg selv lov til å bli sint,men aldri bitter,for det vil gjennomsyre meg,ødelegge meg,tømme meg for tårer jeg ikke akter å kaste bort på enkelte mennesker eller episoder. Ikke faen. De er i min fortid,ikke i min nåtid. Saker jeg er ferdig med,satt strek over,akseptert. Sånn var det da,sånn er det ikke nå.

Kanskje er det også episoder hvor man trenger å tilgi,få ordnet opp i,sette en strek for,bli ferdig med. Kanskje finner man ut at det er til det beste å avslutte et forhold,et vennskap,en forbindelse. Kanskje trenger man å ransake seg selv for å finne ut om reaksjonen man fikk var berettighet. Var det virkelig en så stor sak når alt kommer til alt? Overreagerte du? Følelser er aldri feil,man kan ikke alltid kontrollere dem,de kommer på impuls. Men vi vet alle sammen at det i enkelte saker er lov til å tenke før man snakker. Kanskje var det ord som kom ut feil,kanskje var det en bemerkning som var unødvendig. Kanskje var det noen som tråkket deg for nær,som prøvde å tråkke innenfor dine grenser. Visse ting kan man tilgi,andre ting ikke,men da kan det være lurt å bruke litt tid på å kjenne etter hvor mye tid og tanker du makter å bruke over fortiden. Du kan fikse på så veldig mye. Noe på egenhånd,andre ting med god hjelp.

«People can be more forgiving than you can imagine. But you have to forgive yourself. Lets go of whats bitter,and move on»

-Bill Cosby-

«Things don’t go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up so you can be all that you were intended to be»

-Samual Johnson-

(kilde: tumblr)

Opprettholdende faktorer

Til tross for at jeg ikke har begrep om hvorfor min spiseforstyrrelse startet,annet enn at det gikk over styr med en diett (for mange er det jo gjerne noe de har opplevd i forkant som har utløst det) så har det mange faktorer som har vært med på å opprettholde den. Når man har problemer med å sette ord på følelser,så bruker man gjerne atferd. «Actions speak louder than words» (denne kan også forøvrig brukes i motsatt retning,i form for motivasjon til å bli frisk) Maten blir lett å bruke når man føler seg nedfor og trist. Å sulte seg,spise og spy,trene,og bruke avførende tabletter (og andre typer selvskading så klart) er blitt så godt innøvd i systemet,og dermed er det lett å ty til,for mange kanskje ubevisst. Man tenker kanskje ikke over at ting som skjer rundt en utløser visse følelser alltid,man tenker kanskje ikke over alt som blir sagt eller gjort mot en er av så stor betydning at det utløser den eller den type selvskadingsmåter. Men i mange tilfeller vet man selvsagt også hva som kan utløse det,og bruker dermed den mestringsstrategien man kjenner best til for nettopp å håndtere,eller skyve vekk følelsene som oppstår der og da. Jeg har mange ganger ikke helt skjønt hvorfor jeg har følt meg så nedfor og trist,hvorfor uroen har kommet,hvorfor depresjonen har satt seg sånn fast at jeg finner det vanskelig å komme meg opp igjen,men ofte vet jeg det også selvsagt. Men når jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av det,eller få løst problemene så tyr jeg til maten.

For mange der ute er det traumer de har opplevd som har gjort at de har laget seg strategier for å ha kontroll over noe selv,når de blir styrt av andre på andre måter. Det kan være voldtekter,mishandling hjemme,mobbing,det kan være alkohol i hjemmet,lav selvfølelse. Det kan være mange årsaker.Det kan være opplevelser man ikke husker bevisst,men underbevisstheten husker eller kjenner igjen noe om man kommer i visse situasjoner som kanskje ligner,eller det kan være ting som trigger. For en som sliter med spiseforstyrrelser kan det være mange utenforliggende årsaker som er med på å opprettholde sykdommen. Det kan være samfunnets syn på hvordan kroppsbildet bør være. Reklameplakater,magasiner,moteshow,for de som ser på sånt. Tv-programmer,ukebladers konstante artikler om slankemetoder/dietter,treningstips. Det kan være mennesker rundt deg som ofte snakker om at de er misfornøyde med kroppen sin,at de burde gått ned i vekt. Og tallet på vekten er en stor trigger for mange,syn på egen kropp,speilbildet som viser at det du føler stemmer overens med det du ser i speilet,fordi du har et forvrengt syn på egen kropp. Mange liker følelsen av sulten,andre misliker følelsen av å være mett,og dermed kvitter seg med maten (som i mitt tilfelle). Det kan også selvsagt utløse vonde følelser når man får kommentarer fra andre rundt deg. «Har du lagt på deg litt nå?» «Så godt å se at du ser så bra ut» (som veldig mange spiseforstyrrede tolker som «du har blitt feiter,best å slanke vekk de kiloene igjen)

Når man har kommet seg litt opp og fram i behandling blir man gjerne mer bevisst på hvorfor man bruker disse mestringsstrategiene for å døyve følelsene,skyve dem vekk. Man klarer kanskje å se/finne årsakene som utløste følelsene og tankene som man før benektet. Kanskje har man tenkt at årsakene der og da var så små og ubetydelige at det neppe var det som utløste atferden man bruker/brukte. Sånn er det hvertfall for meg. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over alle de tingene som kan ha utløst min atferd,men nå kan jeg se mye av det litt klarere. Mange har kanskje hatt like episoder som meg. Det kan som skrevet over her være de triggerne rundt deg,det kan være kommentarer,kjærlighetssorg,lav selvfølelse. Det kan også være at du har følt deg utenfor i vennekretsen,at du har følt at du er verdt mindre enn andre mennesker. At du har følt at andre kan visse ting bedre enn deg,at du er dårlig i ting som du ønsker å være god i. At du har følt/føler at du ikke er god nok som du er. Kanskje har du satt/setter listen for høyt for deg selv,at du forventer mer av deg selv,og når du ikke klarer å nå opp til den lista,så er du en taper,mener at du ikke klarer noe,»så hvorfor gidde å prøve i det hele tatt når jeg likevel aldri klarer det? Kan liksågodt bare gi opp..» Det kan selvsagt også være en trigger å se at vekten går nedover,og du ønsker å fortsette å gjøre det du gjør for å komme enda lengre ned på vektskalaen. Jeg er en av dem…Å opprettholde kontakt med venner som fortsatt befinner seg på et mye sykere stadie kan også være uheldig for mange. At man tar innover seg andre sin håpløshet,at man blir misunnelig fordi den/de andre klarer å gå ned mer i vekt enn deg,at de kun forkuserer på sykdommen,men ikke positive og fine ting i livet sitt. Dermed blir også du dratt med i dragsuget, «Det du snakker om får du mer av» Negative triggere. Dette her gjelder selvsagt også for nettsamfunn man er med i. Sykdomsprat fører til mer sykdomsprat,dermed er det veldig lett for at man bli sittende fast i sykdommen. Opprettholdende faktor. Er man i en fase hvor man er på vei ut av spiseforstyrrelsen kan det for mange være lurt å kutte ut enkelte venner eller nettsamfunn,og heller holde seg til de friske vennen som gir deg positive faktorer. Og så har vi den stygge ensomheten da. Den er en nasty jævel. Når man blir sittende der mutters alene (om man velger å isolere seg frivillig,eller ei) så er det altfor lett å ty til den atferden man holder sånn fast på. Bort med smerten,bort med tankene,bort med seg. Om man forblir ensom over lengre perioder,så ser mange kanskje ikke poenget med å endre på atferden sin. «Andre bryr seg jo ikke anyway,so why bother?» Noe må man jo bruke tiden på,gjøre noe for å få tiden til å gå. Det er heller ikke like lett for alle å komme seg ut og være sosial.Kanskje har man få venner i utgangspunktet,kanskje har de flyttet,kanskje har man mistet dem pga sykdommen. Det er dessverre ikke så enkelt som å gå ut på gaten og finne seg nye venner heller. Man har jo alltids muligheten til å melde seg inn i ulike aktiviteter,men det koster,og kanskje har man ikke midler til å få begynt med noe. Det er så mange faktorer som spiller inn for å få kabalen til å gå opp for mange. Me included. Mange har kanskje heller ikke venner eller familie som er der og støtter og motiverer når man trenger det,og man føler seg enda mer ensom og alene,og det gjør selvsagt veldig vondt. Sykdommen blir derfor det eneste trygge man har å forholde seg til i hverdagen.

For min del så har jeg klart meg «bra» i alle årene,til tross for bulimien. Jeg har klart å jobbe,jeg har fått meg en bachelorgrad,jeg har vært samboer,jeg har klart det sosiale. Jeg har klart meg på de fleste områdene i livet,bare ikke maten,og å håndtere en del følelser og tanker. Men jeg har klart meg,tenker jeg,fysisk er kroppen i god stand,derfor vil jeg fortsette å klare meg,så hvorfor gi slipp på spiseforstyrrelsen? Jeg har nevnt det før,og jeg snakket også om det med en av de jeg var på vurderingsoppholdet på Modum,at vi vil aldri komme unna triggerne i hverdagen,dermed må vi lære å leve med at de er der. Det er vi som må innfinne oss med at sånn er det,og sånn vil det bli,selv om vi ønsker at det er det rundt oss som burde endre seg. Egoistiske tanker,ønsketenknig. Mange av dere der ute har helt sikkert andre opprettholdene faktorer i livet deres,bevisste eller ubevisste,vi har alle opplevd ulike (og like) ting,og alt preger oss,og gjør oss til den vi er i dag. Klarer du å sette deg ned og se deg tilbake for å se etter ting som vært opprettholdene faktorer tidligere,og til hva det ennå kan være i dag?

 

«Jeg vil gi opp.» Nei det vil du ikke!

Dette er et mareritt,jeg orker ikke mer,jeg er så lei. Jo,du orker,gjør du ikke? Njo,jeg gjør kanskje det,men det er så fordømt vanskelig! Hvordan skal jeg kommer meg gjennom det?? Hvordan? Du tar dag for dag,simples as that. Jeg skjønner det,men jeg feiler jo hver dag! Hallo,du klarte det nesten i går,dessuten så ble det bare med den ene glippen. Jeg veit,det er bedre enn ingenting,ikke sant? Ja,det er det. Det kunne vært to,tre,fire. Det ble en. Jeg brukte hvertfall ikke penger,sånn jeg pleierNettopp,bare det er et skritt i riktig retning,et pluss i boka. Men det kommer jo flere dager…Ja,det vil komme mange flere dager,men de skal du ikke ta før de kommer. Jeg veit det,jeg veit det…det føles bare så jævla tungt. Føler ikke at jeg får til en dritt. Det gjør du,men du fokuserer bare på det du ikke får til. Du må klare å fokusere på det får til! Men dagene er så lange,det verker,skriker og roper i hele kroppen,hver jævla celle skriker i smerte. Men jeg klarer meg jo likevel,har jo gjort det hele veien. Jeg kan jo bare kaste inn håndkleekt og fortsette der jeg alltid har gått. Ja for der er det jo jævla hyggelig å være…Nei,det er ikke hyggelig,men da slipper jeg å måtte presse meg gjennom alt dette her,bli frisk. Jeg makter ikke tanken,jeg makter ikke tanken på å gå gjennom det hele. Det vil bli beinhardt,det vil det bli,men tenk på hvor mye bedre det vil bli etter de 3 måneden du må presse deg gjennom. Men de tre månedene kommer til å bli så sykt vanskelig. Jeg vet hva jeg har nå,men ikke hva jeg går til..jeg klarer ikke slippe taket. Du vil få god hjelp der. Jeg vet det,jeg gruer meg så jævlig. Du har lov til å grue deg.

Jeg har bare lyst å gi opp hele «bli frisk prosjektet»,orker ikke mer,makter det ikke. Jeg vil avslutte behandlingen,være alene. La meg være i fred,jeg makter ikke.Orker ikke. Jeg hører dere sier at det vil bli bedre,at det vil bli enklere etterhvert. Men jeg makter ikke tanken. Jeg vil gi opp hele greia,si nei, Flytte,komme meg vekk,skaffe meg et liv,jeg er så drittlei av alt. Jeg vil klare meg,jeg vil det. Jeg klarer meg. Jeg føler bare for å grine,legge inn årene,drite i det. Orker ikke tenke på at de tre månedene skal komme. Jeg vil ikke ha dem,gi dem til noen andre. La meg være i fred. Jeg har lyst å ringe og avlyse timen med behandleren min,jeg har ikke vært der på en hel måned,og det har jo gått bra så langt. Javel,greit,depresjone er her,men han kan ikke ta den bort likevel,det går nok over etterhvert. Jeg gidder ikke,har ikke lyst.Hvorfor skal jeg sitte der og vrenge ut av meg at jeg ikke orker mer? Hvorfor skal jeg sitte der og høre på at han sier at det vil bli bedre? «Du har vel hatt fine stunder siden sist også,har du ikke?» «Er det en grunn til at depresjonen har kommet?» Hærregud,jeg er bare lei av å prøve,jeg vil gi opp hele prosjektet! La meg være i fred. Hvorfor gidde prøve? Jeg har jo ikke noe liv likevel,så jeg kan likesågodt bare fortsette med å ikke ha et liv. Kan jeg gå nå? Jeg vil gå.Kan jeg gå? Jeg orker ikke kjenne på dette suget,jeg vil spise,jeg vil spy,om og om igjen. Hvordan i svarte helvete mener du at jeg skal komme gjennom det? Hæ? Det er lett for deg,lett for dere,å si at det vil gå bedre,ikke gi opp,stå på,du er tøff. Crap it all. La meg være. Jeg vil være i fred.

Ok,hør her. Det vil sikkert bli bedre,det må jo det. 3 måneder av et helt liv,3 måneder,tenk på det. Etter det så vil du stå mer stabilt på beina. Ja særlig. Ja,særlig. Hvorfor skal ikke du klare det når andre før deg har klart det? Hvorfor tror du at du er svakere enn dem? Hvorfor tror du at du har mindre ressurser inni deg? Det er vanskelig å komme seg gjennom dagene,det er tøft,men du trenger ikke være så hard mot deg selv,du trenger ikke klare alle målene på en dag. Litt og litt,alle små steg fører til større steg. Du vet alt dette. Du vet at du bør gi deg selv et klapp på skuldra for hver lille ting du gjør riktig. Om det så er å ikke bruker penger på mat som du skal spise og kaste opp. Om du har en liten runde med maten istedenfor en stor som du pleier. Om du får i deg noe mat i løpet av dagen. Hvor langt kommer du med å gi opp? Og er det så smart å ringe og avlyse timen med behandleren din? Hva vil skje om du gjør det,og du går på en smell? Jo,da må du tilbake igjen,enda en gang likevel. Du står sterkere med en behandler i ryggen. Du vet ennå ikke når du skal legges inn,men det skjer ikke i morgen. Ikke denne uka. Ikke stress!

Dessuten så klarte du jo en oppkastfri dag i går. Ja,jeg klarte det i går...men jeg kommer helt sikkert til å sprekke i dag. Du skal ta dagen som den kommer,det skal du ikke stresse med akkurat nå,husk,time for time.Greit,men jeg klarer ikke gi meg selv en klapp på skuldra,who cares liksom,jeg gidder ikke bry meg..det er hva det er. En dag oppkastfri liksom,hvem som helst klarer jo det uten noe som helst problem,I’m fucked in the head. Jeg vil gi opp hele greia. Det vil bli bedre. Jeg hører du sier det…

«When you feel like giving up,remember why you held on for so long»

Blablablablabla….

Hell yes!