Ikke sammenlign med andre.

Veldig mange av oss er flinke til å sammenligne oss selv med andre, uansett hva det gjelder. Enten tror vi at vi er bedre enn andre, eller at andre er bedre enn oss. Mange av oss sliter psykisk heller nok mer mot sistnevnte, uten at jeg skal dra alle over en kam, bare så det er sagt med det samme. Vi sammenligner oss selv med andre på mange områder i livet, men nå ønsker jeg å vinkle det inn på et område som har vært, og til dels er, gjeldende for meg, og sikkert for en del andre. Behandling, og friskveien. Jeg hadde en chat her om dagen, og det satte i gang tankerekkene som førte til dette innlegget. «Hvis det ikke fungerte for deg, hvorfor er det da vits for meg å prøve?». Det er utgangspunktet jeg vil ta her. For nettopp den setningen, eller tenkemåten, har jeg tenkt flere ganger selv. Jeg har mye lettere for å sammenligne meg med dem som faktisk ikke klarer det, enn med de som klarer det. Å bli bedre, frisk. Hvorfor? Vel, fordi jeg har vært syk i så mange år, og fordi jeg i de fleste av de årene aldri har klart å se for meg at jeg noen gang skal bli kvitt spiseforstyrrelsen. Negativ tenkning. Andre kan få det til, bare ikke jeg. Virker uoppnåelig, for usannsynlig.

I forkant av innleggelsen min på Modum, så leste jeg noe som noen jeg kjenner hadde skrevet. At det ikke gikk så bra etter en utskrivelse av behandling for spiseforstyrrelser. En innleggelse som hadde vart over noen måneder, akkurat som det jeg også skulle. Da jeg leste dette, så satt jeg med motstridende følelser. Noen som sa «Jeg kan bare gi opp først som sist, det funker jo tydeligvis ikke for henne, så da funker det sikkert ikke for meg heller». Samtidig så tenkte jeg at jaja, om hun kan gjøre slik eller sånn nå som hun er hjemme, så kan jeg også gjøre det, ikke noe stress, det ordner seg. Utingen var bare den at det var spiseforstyrrede tanker som tenkte begge de tankene. For den løsningen hun brukte etter utskrivelse var ikke optimal, sånn den burde være, men mer en nødløsning, en som gjorde at det ble litt lettere, uten at jeg skal gå mer inn på det. Jeg tenkte dermed at enten vil det gå greit, eller det vil gå helt på trynet, og det ville jo bare bevise hva jeg alltid har tenkt, og jeg kan gå tilbake til det gamle vante, da hadde jeg hvertfall prøvd. Jeg tenkte ikke tanken om at det faktisk kunne fungere for meg, selv om det ikke fungerte for henne.

Da jeg i tillegg, mens jeg var i selve behandlingen, fikk høre en historie der noen hadde vært frisk i så så mange år, men fått tilbakefall igjen, da kjente jeg også litt på mismotet. Og det til tross for at jeg vet så inderlig godt at tilbakefall er helt normalt, og at det kan gå år i mellom. Det er bare det at når jeg da stod midt i det verste av det verste, og målet var å jobbe mot det fornuftige og normale, så føltes det veldig vemodig å høre sånne ting, for jeg tok som sannhet for meg også. Når de ikke klarte det, så klarer ikke jeg det heller. Må jeg virkelig gjennom alt dette når utfallet likevel vil være det samme gamle? Jeg valgt uansett å fullføre oppholdet, og jeg lærte mye, det var verdt det.

Nå har det seg riktig nok sånn at jeg har hatt et stort tilbakefall, eller skritt som behandleren min på Modum sa. Mange skritt tilbake. Og det var det samtalen på chatten gikk ut på, hvorfor skulle h*n prøve, når det ikke gikk så bra med meg? Selv om jeg også tenkte sånn i forhold til andre, og kan til en grad gjøre det ennå, så kjenner jeg på en litt oppgitthet. For det første var det snakk om to ulike behandlingssteder, og dermed garantert to ulike opplegg, og ulike kostlister. Jeg sa at h*n ikke måtte sammenligne seg med meg, fordi vi alle responderer ulikt i behandling. Dette er noe jeg må minne meg selv på også, for jeg må virkelig tenkte sånn. Vi kan ikke sammenligne oss med andre, ikke på en negativ innstilt måte, selv om det er lett å tenke sånn. Jeg for min del, vet at det er spiseforstyrrelsen som lener seg på den tankegangen. «Når det ikke funker for hun/han, så funker det ikke for meg heller. Fint, da trenger jeg ikke gjøre noe med det». Jeg ble jo heldigvis motbevist da jeg var innlagt, fordi jeg opplevde jo at jeg fikk til mye, i friskretning. Og jeg klarte å vedlikeholde det lenge, før det begynte å gå nedover igjen. (Nevner ikke årsaker).

Det er viktig at vi husker på at vi er ulike, og ikke minst, dette må jeg prente inn i mitt eget hodet også, at noen trenger lengre tid på å bli frisk. Noen må gå en litt lengre vei, med litt flere hinder. Og det kan det jo være ulike årsaker til, støttespillere, hvor god oppfølging man får, rutiner i hverdagen, for å nevne noe. Jeg glemmer ofte at jeg kun har vært i behandling i omtrent 1/4 del av tiden jeg har vært syk. Jeg trenger nok litt mer tid, og dessuten har jeg nå åpnet opp for flere ting som trenger å tas tak i, så veien er fortsatt humpete.

Behandleren min har lurt på om jeg har tenkt over å søke om en ny innleggelse på Modum. Selvsagt har jeg jo tenkt tanken, og jeg vet at jeg har den muligheten, og til og med at jeg kanskje trenger en runde til, samtidig sitter den ambivalensen på skulderen min igjen da. Skal jeg orke å gå gjennom det der en gang til? Jeg kjenner at jeg blir litt matt ved tanken, så jeg har ikke helt forholdt meg til det. Jeg fylte jo ut en hel haug med skjemaer som må besvares før ettervernet jeg skal på, og så jo at jeg ikke akkurat vil få toppscore på gode resultater. Jeg «bestod» noen av delene, men langt ifra alt. Altså, bare så det er sagt, dette er ikke noen tester vi får resultater på der og da, og vi får heller ikke bestått/ikke bestått på resultatet, det var bare en uttrykksmåte. Resultatene vil nok bli sammenlignet med utskrivelse i januar i fjor hvertfall, vil jeg tro, så får vi se da.  Jeg kan ikke se bort i fra at en reinnleggelse kan bli tatt opp, men jeg orker ikke forholde meg til det akkurat her og nå, og det trenger jeg heldigvis ikke heller. Det er kun snakk om noen få dager før jeg er der igjen. Jeg reiser avgårde til Oslo på lørdag, og vender snuten mot Modum på søndag.

Moralen i innlegget; ikke sammenlign deg med andre, vi er ulike, og vi responderer ulikt. Du kan ha stort utbytte av noe som andre kanskje ikke har. Og det aller viktigste, vi bør våge å satse, for vi vet aldri når vi vinner potten. Om ikke akkurat nå, så kanskje om et halvt år, 1 år, 2 år? You never know until you try. Jeg vet hvertfall (selv om jeg ikke gjør noe med det…), at jeg blir ikke lottomillionær så lenge jeg ikke tipper. Blir du?

(Et ps her, i tilfelle det ikke var like klart for alle. Dette er ment like mye for min egen del, som et råd, eller hva jeg enn skal kalle det, til andre).

«Har du virkelig opplevd noe så jævlig?»

På tide med en liten update da kanskje. Kjenner at iveren for å blogge ikke er heeelt til stede for tiden, er liksom litt tom i skolten, og ikke skjer det noe nevneverdig å skrive heller. Hverdagen har liksom ikke helt kommet i gang for fullt, men det blir vel til uken tenker jeg. Håper da på å få til et møte som jeg har prøvd på en stund nå, og jeg har behandling igjen, treningen skal økes (var på trening i går, første økten på nesten 2.5 uke, og selv om jeg trente på samme nivå som før jula, så er jeg støl som en østers i dag). Til helgen (altså neste uke), så setter jeg nesen mot Oslo, og deretter Modum. Det gleder jeg meg til, å få treffe igjen alle sammen, det er jo en ren evighet siden sist. Skulle ønske at den gruppe vi var innlagt samme med også skulle tilbake nå, men de avsluttet ikke før til sommeren, så da skal de ikke tilbake før nå i sommer igjen. Savner jo dem også da. Men men, blir uansett kjekt å treffe dem jeg får treffe.

Nå er det helt greit for meg at jula er over, komme tilbake i noen av rutinene jeg hadde. Det ble mye mat og lite bevegelse i jula, noe jeg i grunnen regnet med at det ble, men likevel håpet jeg kunne få til annerledes. Meeen, det er et tiltak å komme seg ut i jula, for dagene blir jo ikke som vanlige dager. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, sov lenge enkelte dager, så var det filmer på tv, middag, vi fikk besøk, og var på besøk. Så da gikk jo dagene da. Nå blir det andre boller her.  Skal få rydda vekk jula her hjemme hos meg selv i løpet av helgen også, ikke like kjekt nå som jula er over. Men jeg er vandt med, fra da jeg var lita, at julen først ble ryddet vekk på denne tiden, for vi ventet til 13. dag, altså til i morgen, som også er bursdagen min (grøss). Så får vel holde på den tradisjonen jeg også, høhø.

Det jeg egentlig skulle skrive om i dag (måtte jo bare skrive en liten oppdatering først, må jo vise dere hvor spennende livet er), er et spørsmål jeg fikk i jula, av en slektning, som tydeligvis har fått med seg litt av bloggen. Jeg har fortalt om den til noen i slekta, men visste jo ikke hvem, og hvor mange av dem som faktisk hadde vært innom, selv om jeg visste av noen av dem. Anyway, vi kom inn på min spiseforstyrrelse, og mitt opphold på Modum bl.a, og deretter kom også spørsmålet «Har du virkelig opplevd noe så jævlig?», hentydet til traumet. Nå har jeg altså ikke skrevet hva det traumet er. Noen har kanskje gjort seg tanker, ut i fra hva de har hørt angående traumer, men jeg har tidligere skrevet et innlegg om hva traumer er, at det kan være alt fra «små» ting, til store og voldsomme.

Da jeg fikk det spørsmålet av denne slektningen, så ble jeg for det første nesten litt satt ut fordi hun faktisk hadde fått det med seg, at jeg har skrevet at det er noe der. Jeg vet ikke om hun selv har lest bloggen, eller fått det fortalt, men hun vet om den. Jeg ble også litt overrasket over at hun var interessert og kunne prate åpent om det. Men nå er det jo sånn at jeg kan svare om noen spør, uten at jeg forteller hva det er, om jeg ikke ønsker det. Hadde jeg kunne fortelle det, så hadde kanskje flere virkelig kunne skjønt hvorfor det er vanskelig. For det første er det ikke alle som vet hva et traume egentlig er, heller ikke hvor «små» ting som faktisk kan kalles et traume. Jeg gjorde ikke det selv heller for veldig kort tid tilbake. Men enkelt fortalt (om du ikke har tatt deg bryet med å lese innlegget om hva traumer er), så betyr traume «Sår i sjelen». Så enkelt. Enda enklere fortalt, et traume kan være en ting som har skjedd som gjør at det til tider kommer tilbake i tankene dine, og setter i gang noe i deg, om det er skyldfølelse, dårlig samvittighet, noe du ikke ønsker å tenke på osv i den gaten. Det som noen kan blåse vekk og ikke være til bekymring for enkelte, kan være vanskelig for andre. Vi er ulike, og har ulike reaksjonsmønstre. Noen kan plages med traumer hele livet (altså tanker og reaksjoner på det), mens for andre kan det mildnes eller til og med glemmes i hverdagen, selv om det selvsagt er en del av livet til den personen. La meg ta et eksempel jeg har nevnt før. For 12-13 år siden, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i en matbutikk, så opplevde jeg et ran mens jeg var på jobb. Jeg hadde ansvaret den dagen, og hadde nøklene til safen. Ranerne var selvsagt veldig stresset, for det måtte jo foregå fort. Jeg hadde ikke nøklene på meg, noe som stresset dem enda mer. Mens jeg satt der på gulvet, slo den ene raneren (som var veldig ung) meg i hodet med knivskaftet, og slo meg i ansiktet (riktignok med flat hånd), før han rev meg opp og geleidet meg inn på pauserommet der nøklene lå, tvang meg inn på kontoret for å låse opp safen. Han skulle også ha meg til å legge penger og telekort (for en idiot, det var sånn de ble avslørt..) i en pose. Men der satte jeg meg på bakbeina, selv om jeg hadde lært at det var viktigere å gjøre som de sier, enn å utsette meg selv for enda mer fare. Til tross for at han hadde kniv, så sa jeg at om han skulle ha noe, fikk han faen hakke skjære meg ta det selv. Noe han gjorde.

Hele ranet provoserte meg noe så grønnjævlig, fordi jeg så hvor unge de var. Det gjorde meg lynforbanna rett og slett, noe jeg også påpekte under avhøret, mens moren og søsteren til han ene var der. Akkurat det brydde meg fint lite, at han fikk høre hva jeg mente om han og det han hadde gjort. Den episoden skremte meg så klart, og det var ikke kjekt å være på jobb på kveldstid i tiden like etter, skjønt vi fikk en vekter til å komme innom hver kveld ved stenging, og vi fikk ransalarm til å ha rundt halsen. Jeg tror at sinnet mitt hjalp meg en god del i den saken, at det ikke skulle ødelegge for meg. Alle vi som var på jobb den dagen fikk time med psykolog etterpå, noe som er standard. Jeg ville ikke ha flere timer enn den ene, mens hvertfall en av de andre gikk der over en lengre periode. Det betyr på ingen måte at jeg var sterkere enn henne, men vi reagerte ulikt, og vi tok valg etter hva vi hadde behov for.

Sånn er det for alle typer traumer, vi reagerer ulikt, og har ulike behov i etterkant. Noen trenger kanskje bare noen å prate med, som står dem nær, noen trenger behandling, kortsiktig eller langsiktig. Noen klarer å jobbe med det, andre ikke, ikke der og da. Noen trenger mer tid. Noen har problemer med å prate om ting de har opplevd, andre har det ikke. Det avhenger ofte hva traumet handler om. Jeg har en del ting som jeg kun har fortalt til mine behandlere, ting jeg synes er vanskelig å prate om. Jeg har kunne pratet om noe, andre ting ikke. Ofte fordi jeg ikke har ord, eller fordi det har satt i gang følelser som det er vanskelig å prate om. Så svaret på det spørsmålet jeg fikk, er ja. For meg er det jævlig, selv om det for andre kanskje ikke hadde så jævlig, det kommer litt an på en del ting, uten at jeg skal nevne hva. Noen kan også få traume av ting som kanskje ikke angår dem direkte, men er en reaksjon på noe som har skjedd med noen som står dem nær f.eks, eller at de har sett noe skje med andre. Det kan rett og slett være så mangt, men det er ikke alle klar over, og derfor trekker enkelte veldig raske beslutninger som kan være helt på jorde og ikke stemme over hodet. Derfor kan det i grunnen være greit å oppdatere seg litt på hva det kan være, før man kommer med en uttalelse i det minste, eller trekker en beslutning.

Må jeg velge nå?

Jeg kjenner at jeg er ganske så sliten nå, på flere områder. Stresser rundt med forberedelser til avreise i morgen, ting som måtte gjøres, og ordnes til. Praktiske ting.  Jeg vet nesten ikke hvilken dag det er en gang i dag. På mandag måtte jeg (eller, jeg måtte jo ikke da..) ned til legen en tur, prøver jo å ta blodprøver sånn nå og da. Det er en veldig bra ordning på det legekontoret jeg går hos, man kan sende en mld tidlig på morgenen, eller kvelden før, så får man time på dagen. Vel, jeg sendte avgårde mld på natten, og skrev hva det gjaldt. Blodprøvedamene er ferdige kl. 15, så prøvene må gjøres innen den tid. Og når fikk jeg time? 14.45, og så er det jo ventetid. Satt ikke å vente så fryktelig lenge, kanskje en halv time, men muligheten til å få tatt blodprøven var jo kjørt. Så da skrev han ut et sånt skjema, så måtte jeg tilbake igjen i går. Legekontoret er i samme bygg som både tannlegen min, og treningssenteret, så det ble jo opp og ned flere ganger, pluss selve treningen, og så bort til kjøpesenteret og så hjem igjen. Ja, jeg har vært helt kake de siste dagene.  (Sliten).

Jeg har fått unna en del klesvask, og må få unna en til, kan liksom ikke la stinkende utsvetta klær ligge her i to uker uten å bli vasket. Støvsugd, vasket, avlevert bøker på biblioteket, lånt nye (lydbøker for å være eksakt), pakket inn gaver, trent, lege, behandling. Jeg må farge håret, vaske litt mer (må se ok på kjøkkenet, husvertene skal låne kjøkkenet i jula..) og jeg må pakke, det har jeg ikke begynt på ennå. Men i morgen kl. 15 sitter jeg på bussen, driving home for christmas. Jeg sa til husvertene at de nå kan ta helt av om de vil, siden de har hele huset for seg selv.

I dag hadde jeg siste time med behandler før jul, jeg har hele den siste uken vurdert fram og tilbake på om jeg skulle avlyse den eller ei, men, jeg dukka opp. Hele timen gjorde meg bare frustrert og oppgitt, i den grad at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre framover. Har ikke til hensikt å skrive hva det gjelder, hva som ble tatt opp, men det har nå satt i gang mange tanker, mye frustrasjon og oppgitthet og litt resignasjon. Kanskje var det mistolkning på gang, men jeg poengterte hva jeg mente, likevel vet jeg ikke om det ble oppfattet som det var. Timen i dag har på en måte ødelagt mye for dagen i dag, følelse- og tankemessig, i en sånn grad at jeg lurer på om jeg skal gi opp eller hva. Det er så mye som svinger hit og dit, og ting faller ikke på plass. Det ble tatt opp et forslag i dag, noe jeg egentlig ikke har tenkt på, men det kom opp fordi noe ble mistolket tror jeg. Det må det være, hvis ikke skjønner jeg ikke noe i det hele tatt.  Jeg trenger sikkert ikke gjøre noe med det forslaget, men jeg fikk vite om det. Men jeg kjenner at det er uaktuelt, om det i tilfelle blir det eneste alternativet, så vil jeg, der jeg er nå, velge noe som ligger i motsatt retning. Jeg er bare forvirra nå egentlig, og litt trist, og oppgitt. Så det blir jo spennende å se hva første time på nyåret har å by på.. Men jeg vil legge det fra meg nå, jeg orker ikke tenke på det, men det er jo der. Og det er jo viktig, så kan ikke skyve det vekk heller. Men, jeg vil jo ikke at det skal ødelegge julen heller. Men akkurat nå, så føles det som at det var det siste jeg trengte nå. God jul liksom, prøv å gjør det beste ut av det, så ses vi i januar.

Anyway, snart hårfarging på gang, og kanskje begynne å bla gjennom noe i klesskapet? Ikke helt klar for å feire jula naken. Har noen antrekk klare, og så blir det med noen jeans, joggebukse, tightser og pysjbukse også. Så jeg skal nok få hatt på meg noe hver dag. Har skrevet en huskeliste over alt jeg må husk, men har sikkert glemt å huske noe også. Gaver, klær, pc og kamera er vel det viktigste, da skal jeg nok overleve jula i år også.

Måtte bare si ifra.

Nå kan jeg senke skuldrene noen få hakk, typ, noen cm eller noe, for nå har jeg fått sendt avgårde siste gave og julekort. Sykt godt å ha fått unna alt, og det innenfor tiden, 16.desember som de minner oss om hvert eneste år. Posten altså. Så nå bør jo alt komme fram innen julen er over oss, og det er jo ikke så fordømt lenge til heller. Jeg vender snuten hjemover om litt over en uke tenker jeg, ikke helt bestemt meg for hvilken dag jeg reiser, men nærmere mot neste helg en gang. Får bare håpe at snøen blir liggende nå da, sånn at julestemningen holder seg. Det er hvertfall jul hjemme hos meg, så jeg kan jo alltids bare holde meg inne bak persiennene så klart, da vil det jo ikke bli noe problem, men nå er det nå en gang sånn at jeg må ut døra om dagene da. Jeg kjøpte meg en svibel her i forrige uke, og nå som varmen står på ganske godt her, så har den blomstret ganske så bra bare i løpet av denne dagen. Hurraaa. Det er den optimale julelukten for meg hvertfall. Den er rooosaaa og fin.

Jeg lider valgets kvaler når det kommer til julekjoler i år, valget står mellom en lilla, to svart og en grønn. Alle er fine, men jeg har ikke behov for å pakke med meg alle liksom.  Jaja,  får vel være fornøyd med at jeg hvertfall slipper å kjøpe en ny, for jeg har ikke akkurat slitt ut noen av dem. Den grønne har jeg vel bare brukt en gang før. Foruten julaften så skal vel klesvalget gå greit tror jeg. Har liksom en plan i hodet om at jeg ikke skal pakke med meg så mye, men skal jo tross alt være hjemme en stund, så trenger jo litt likevel. Skjønt jeg kan jo vrenge klærne, og bruke dem på begge sidene. Kabalen går vel opp i år også vil jeg tro.

Her er kjolene jeg har tenkt da…

kjolene

Måtte ta med to bilder på den øverste, for detaljene foran på kjolen kom liksom ikke så godt fram på avstand..Det heller i grunnen i mot den lilla og den øverste svarte, for de er mest behagelige å gå i.. ignore the batwings forresten (ja, armene)

På mandag hadde jeg time med behandleren min igjen, og det er vel en underdrivelse å si at jeg var irritert. Kjenner at jeg er sliten av behandling, samtidig som det var en del ting jeg reagerte på. Men, nå klarte jeg hvertfall å si klart og tydelig hva jeg mente om visse ting, så får vi se da, hva som kommer ut av det. Synes det er litt ubehagelig å måtte si sånne ting, men nå var jeg der at jeg følte at jeg bare måtte, jeg kan jo ikke ta hensyn til henne i første omgang, når jeg er der for min egen del. Og jeg trengte å påpeke det. Dessuten handler det jo om kommunikasjon, og den skal jo gå to veier, tross alt. Jeg syntes den timen var litt lang, så var glad da den nærmet seg slutten, og håpet egentlig at jeg fikk behandlingsfri til over nyåret, men neida, hun var ledig neste uke også gitt. Jaja, da er jo jula bare noen få dager unna, så da skal det hvertfall bli godt å gå ut derifra.

Skulle ha møte med de fine IKS jentene senere den dagen, men hun ene ble forhindret fra å komme likevel, så da endte det opp med at vi tre andre ble sittende på cafe et par timer og drikke kaffe og skravle. Veldig hyggelig og avslappende. Ble en treningsøkt på meg etter det igjen, og gleden var ganske stor da jeg kom dit og så at de har fått nye spinningsykler i selve treningshallen. Med bedre seter, og med et lite tastatur, der det er klokke og km teller. Genialt. Droppet styrkeøkten da, orket bare å spinne. Men digg var det uansett.

I går var jeg ute og gikk meg en tur, det er i grunnen ganske tungt å gå i dyp snø, så jeg ble sliten, men når utsikten var sånn her, da var det verdt det.

IMG_1148

Er Cair Paraval (slottet i Narnia you know) bak de fjellene der?

Ps: fun fact: jeg har forhåndsinnstilt dette innlegget til publisering 12.12.-12. kl.12.12 hohoho.

«Jeg vil ikke!»

På enkelte områder er ting litt vanskelig og kaotisk akkurat nå. Jeg ser ikke helt hvordan ting skal ordne seg, selv om det sikkert gjør det på en eller annen måte, det pleier jo å gjøre det. Likevel skaper det bekymringer, og jeg vrir hodet for å få kabalen til å gå opp, eller å finne de riktige brikkene om du vil. Jeg er ikke videre fan av å legge puslespill. Dette gjør at ting blir en ekstra belastning, men det er ikke så mye jeg får gjort med det akkurat nå, men håper det ordner seg på sikt. Men her og nå forstyrrer det en del. Lager ubalanse i systemet, men jeg holder meg oppreist, til tross for at jeg enkelte dager føler at jeg skal gå på veggen av disse ulike årsakene.

Matmessig…vel, den siste tiden har det i grunnen gått ganske greit bulimisk sett, det vil si, jeg klarer å unngå å gå på smeller oftere enn at det smeller. Det skjer selvsagt innimellom, men det har gått, om jeg skal si det selv, ganske så bra i det siste. Jeg vinner ofterer enn jeg taper, og jeg vil si meg fornøyd med at jeg faktisk klarer flere dager uten overspising og oppkast. Jeg vil jo helst klare å unngå det som best jeg kan, selv om det av og til går litt skeis. Jeg hadde time med behandleren min i dag, og hele timen gikk med til å prate om spiseforstyrrelsen. Hun lurte blant annet på hvor ofte oppkast forekommer nå, om jeg skal gi et gjennomsnittstall. Jeg tar hele tiden utgangspunkt i før og etter Modumoppholdet, for det laget jo et skille. Om jeg skal gjøre en utregning på det, så vil jeg gå så langt som å si at episodene nå bare er 1/3 av hva de var før oppholdet. Det er en drastisk forbedring vil jeg si. Før hadde jeg 2-3-4-5 runder med det bulimiske, daglig. Nå kan det kanskje bli 2-3 i løpet av en hel uke, der det vanligvis bli 1 gang de dagene det skjer.

Samtidig er ikke inntaket optimalt, det er jeg fullstendig klar over, men igjen, det er mer enn før innleggelsen, så det er jo forbedring der også, tross alt. Det som kanskje ikke er helt bra, er at jeg er veldig ensidig i kosten, noen behandleren min gjerne vil at jeg skal gjøre noe med, og da var det spesielt med tanke på utvalg av diverse påleggstyper. Det har blitt mye syltetøy for tiden, rett og slett fordi jeg har et stort glass av det stående. Nå er det ikke sånn at jeg ikke vil spise noe annet, det er mer det at jeg ikke har lyst på noe annet når jeg er i butikken, at jeg ikke tenker over det, eller at jeg tenker litt på dette med holdbarhetsdatoer f.eks. Da kjøper jeg heller noe som varer over tid, for jeg vet at det fort kan bli sånn at jeg velger andre alternativer enn knekkebrød når jeg skal spise, og da blir det jo litt bortkastet å kjøpe en pakke med kjøttpålegg som varer i en kort periode bare. Litt taktisk tenkning. Fisk er jeg dårlig på å få i meg, så hun spurte om det var noe der jeg kunne kjøpe. Joda, jeg er veldig glad i makrell i tomat, og det kjøper jeg innimellom, når jeg kommer på det. Men der også kan det dukke opp det problemet at det ikke frister hver dag, og dermed kan en halv boks bli liggende i evigheter etter at den er åpnet, og den blir kastet.

Og så er den fordømte ambivalensen veldig sterk igjen da, så alt i meg skrek «Jeg vil ikke!!» gjennom hele timen. Det stritter i mot, fordi spiseforstyrrelsen har fått mer grep om meg igjen, selv om det er bedringer på flere områder. Og når hele timen i dag gikk til å prate om spiseforstyrrelsen, nå som jeg er i en periode der jeg er drittlei av alt som heter behandling, så var jeg bare irritert og ønsket egentlig ikke å prate om det. Noe som selvsagt gjorde at behandleren min nettopp vil at vi skal prate om det. Hun ønsker å høre hva disse tankene og følelsene gjør med meg. Så det blir temaet neste uke. Finfint.

Fikk ut litt frustrasjon på trening i dag da, helt til jeg så at hun også var der, og alt bare kom veltende over meg igjen. Faen ta! Som jeg har fortalt før, så trener også ex-behandleren min der jeg trener, og det hender at vi er ferdig sånn ca. samtidig, noe som fører til at jeg innimellom treffer på han inne på butikken jeg går forbi på vei hjem, for det er nærbutikken hans. Vi har samme vei hjemover, jeg går forbi der han bor ofte. På fredag var vi ferdig samtidig, og gikk sammen oppover. Han lurte på om jeg skulle innom butikken, han skulle det. Men jeg hadde lagt igjen lommeboken hjemme, nettopp for å unngå å gå innom på vei hjem, så jeg sa at jeg skulle gå forbi. Noe han utbrøt «Yes!» til. De gangene jeg er ferdig på trening sånn like etter at han går (jeg ser når han drar, det er ikke så stort der, og jeg sitter da som regel på spinningsykkelen noen meter fra utgangen), og jeg skal innom butikken på vei hjem, så går jeg og ser om han er der inne, for det er ikke alltid jeg har så lyst til å treffe på han der. Vel, i dag traff jeg selvsagt på han der inne. Han var på vei ut da jeg kom inn. «Hva skal du nå?» spurte han, akkurat som han tenkte at det går galt hver gang jeg beveger meg inn i en butikk. Jeg må jo tross alt ha noe mat innimellom jeg også repliserte jeg. Vi ble stående og prate litt, og han viste meg en boks med tunfisk som han hadde kjøpt, som at det skulle være et bra alternativ. Jeg liker ikke tunfisk, så svaret han fikk var æsj. Jeg fortalte at behandleren min mente at jeg bør få litt mer variert kost, fordi det en så ensformig nå. «Ååh, er du der nå». Jepps. Vi ble stående og prate litt til om dette, og i det han gikk ut så sa han at jeg bør handle fornuftig. Det var planen, og jeg sa at på den måten er det bedring. Han smilte og sa at det var bra, før vi sa ha det bra og gikk hvert til vårt.

Og jeg var faktisk fornuftig, og jeg kjøpte faktisk makrell i tomat. På tube, for da slipper jeg hvertfall å kaste noe. Jeg handlet inn noe så jeg har over litt lengre tid, hvertfall så jeg klarer meg i noen dager framover, sånn at jeg også slipper å måtte løpe ned butikken daglig. Det eneste ufornuftige jeg gikk ut derifra med, var to kick, sånn lakris med sitron i. Jeg har fått, ja, helt kick på dem for tiden. Ellers var det bare fornuftig handel. Jeg var fornøyd med at jeg klarte å forholde meg til jeg hadde planlagt å kjøpe inn, og ikke mer enn det. Ikke noe som havner rett i dass, på feil måte. Så selv om det stritter i mot i meg, så gjør jeg da likevel noen fornuftige valg, høhø. Alt som havner på plussiden er jo tross alt bra, tross alt. I løpet av de 5 siste dagene (som er det jeg husker akkurat nå), så hadde jeg en bitteliten smell på lørdag, men laaangt ifra den mengden jeg har på det verste. Bare det er jo bra, så alt er ikke bare sorgen.

Helt til slutt her vil jeg ta med at det er verdensdagen for forebygging mot overgrep av barn i dag. Jeg liker å være med å sette lys på sånne verdensdager, så kan ikke unnlate dette heller. Tanker går til alle barn som har vært/blir utsatt for overgrep daglig, ingen skal være nødt til å oppleve sånne grusomheter. Ta deg tid til å gi disse barna gode tanker du også.

Gruings…

Holy crap dere, om hellet er på min side nå (at det ikke oppstår noe uventet mener jeg), så har jeg kun 1 time igjen hos tannlegen!! Det er nesten så det er for godt til å være sant, så jeg bør nok banke i bordet, sånn for ikke å jinxe meg selv. Meeen, i dag ble rotfylling del 2 gjennomført, + at jeg fikk satt inn permanent bro nede. Nå gjenstår det kun å få trekt ut en fordømt rot oppe. Det er noe jeg har ville utsatt lenge nå, er det noe som virkelig er dritt med å gå til tannlegen, så er det å trekke. Eller, selve trekkingen går greit, så lenge bedøvelsen virker som den skal, men den bløsningen som aldri tar slutt!!! Gawd. Han satte til og med opp hee 45 minutter til den oppgaven, den så ikke akkurat ut til å være enkel å få ut sa han, og jeg bare…*sukk*. Men han fikser det nok. I dag trengte han faktisk rådgivning fra en annen tannlege der nede (tror hvertfall hun er det, hun er  ny der), for det er nemlig sånn at i en tann, eller i røttene da, så er det to rotkanaler, men ikke hos meg. Ikke i den tanna. Neida, de har vokst seg sammen de, så det var liksom ikke bare bare å få fylt den skikkelig da, eller å komme til skikkelig. Dette stod de og pratet om, rett over hodet på meg. Jeg tenkte jo selvsagt det verste, og stønnet stille inni meg. De to kanalene var visst formet som et 8 tall. Etter at hun dama gikk ut, så forsikret han meg om at det ikke var noe big deal da, «Bare litt flisespikkeri, sånn at vi får det ordentlig». PHEW.  Jaja, nå er rotfylling og hele pakka der nede fiks ferdig. 1 time igjen i desember. Jeg sa til dem at det skal bli godt å slippe å se trynene deres igjen, høhø. Nå gjenstår regningen…lord. Men det er hvertfall ikke så ille som jeg så for meg før jeg begynte behandlingen. Under halvparten av hva det egentlig ville ha kostet meg, så sånn sett kom diagnosen, og mediseringen meg til gode. Får en del refusjon på enkelte behandlinger. Og så har han vært snill et par ganger da…

Han hadde fått med seg at vi skal ha temakveld i morgen da, hadde jo lest artikkelen i avisa, «Jaa, så du var blitt kjendisyndling». Og jeg bare..såpass ja, yndling faktisk.  Han fortalte at han en gang hadde spurt en lege om han hadde noen råd om hvordan han kunne gå fram når det kom pasienter med en spiseforstyrrelse, sånn i forhold til dårlige tenner, og svaret han fikk var «Be dem ta seg sammen!», så han har full forståelse for at enkelte i helsevesenet virkelig trenger å lære om sf. No joke.

Såååå, nuh på denne tiden i morgen, er vi strax ferdig…djez. Ja, jeg gruer meg altså, må innrømme det. Nå er dagen der plutselig liksom. Enda godt vi er fire stykker der, selv om kun er to som skal holde foredraget. Men hvertfall godt å vite at jeg ikke skal stå der framme helt alene. Så får vi se da, om det dukker opp noen i det hele tatt. Vi har hvertfall fått i gang noe her, så kan det jo hende at det tar seg opp etterhvert i det minste. Får bare se sånn på det. Kan jo ikke få både i pose og sekk sånn med det samme heller da. Men dette er jo et prosjekt vi håper å få til på lang sikt, så det kan jo bli bra.

I kveld skal jeg faktisk ta noe å sove på, sånn at jeg hvertfall er uthvilt til i morgen. Sovna ikke før i 5 tiden i morges, hjalp ikke at jeg hørte på lydbok en gang. Ble jo sulten igjen til slutt også, så satt der i fire tiden i natt og gnafset på knekkebrød da, var en smule pissed egentlig. Foretrekker i grunnen å få litt søvn i løpet av natten. Forhåpentligvis får jeg det i natt.

Wish me luck. (Hører dere ikke noe fra meg etter morgendagen, så har jeg dævva av gruings)

Forbedring?

Nå må vi nesten prate litt om trening dere. Jeg skrev riktignok et innlegg om trening for noen dager siden, eller, det var faktisk om fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser da, men nå skal jeg snakke pittelitt om trening, som i trening. Helt siden jeg var lita har jeg trent med ett eller annet, jeg er en sånn person som må holde meg aktiv på den fronten, det har alltid vært en del av meg, det ligger liksom naturlig i livet mitt. Jeg har vært innom en del ulike typer idretter. Jeg drev med turn da jeg var rundt 7-8 år, og holdt på i noen år, før jeg ble nesten fjortis, og fant ut at det var andre ting som var mer interessant (les: gutter). Jeg har i en god del år egentlig angret på at jeg sluttet, for jeg likte det jo egentlig veldig godt, og jeg savner det på en måte. Nå er jeg utgammel, og kan liksom ikke fortsette der jeg slapp. Men, jeg likte også fotball, men jeg sluttet jo der også, når andre ting begynte å interessere meg (igjen: gutter, bare i en eldre versjon). Da jeg begynte på taekwon-do, så følte jeg på en måte at jeg fant min greie, i voksen aldre. Kampsport er noe jeg også har hatt lyst til å begynne med, i mange år. Aller mest kickboksing, men det var det ikke oppstart på den høsten jeg var meeeget klar for å begynne. Men, taekwon-do var kjekt, for miljøet der var knall. Jeg trente ofte, møtte opp hver gang, uansett hvor lang tid det tok meg å gå, uansett vær.

I takt med spiseforstyrrelsen, så kom depresjonen sigende på, og det gjorde at alt jeg interesserte meg for forsvant helt. Jeg trappet ned på treningen, orka ikke møte opp, utsatte, maktet ikke. Gleden og motivasjonen forsvant. Dessverre, for jeg hadde det jo så kjekt de få gangene jeg gadd gå ned, selv om det var en gang i jubel året. I fjor høst kom lysten tilbake igjen, og jeg dukket opp på treningene igjen. Jeg børstet støvet av utstyret, og jeg var med på kurs. Klar for å bli hjelpetrener, og gradere meg videre mot svart belte. Så kom brevet fra Modum…og så forsvant muligheten når jeg først var i gang igjen. Jeg hadde som mål å starte på igjen på nyåret, da oppholdet på Modum var ferdig, og jeg skulle gradere meg til påsken igjen. Jadda, sånn skulle det ikke gå gitt, for jeg, lur som jeg var, klarte jo å trene på meg den fordømte betennelsen i knærne da. Trente det jeg fikk lov til, + litt til, da jeg var på Modum. Hadde jo vanskelig for å forholde meg til den vektoppgangen da…så treningen ble noe ufornuftig, noe jeg har fått merket nå i ettertid. Jeg fikk denne dritten for ett år siden, og har det fremdeles, selv om jeg er flink til å la være å belaste knærne når jeg trener nå.

Så, da jeg kom hjem fra Modum, så meldte jeg meg jo inn på treningssenteret her da. Nå skulle det trenes, for nå skulle det bygges muskler! Treningspedagogen vår på Modum anbefalte meg selvsagt å kun trene 3 dager i uken, helst bare 4 timer i løpet av uken, og da ikke med høyt gir. Og jeg bare…mmmhmm, sææærlig. Jeg vil trene hver dag!! Da må du spise mer, sier han. Din gledesdreper tenkte jeg bare da, i mitt stille sinn. Jeg så faktisk for meg at jeg skulle trene hver dag, for jeg var jo så gira på å bygge muskler. Det som overrasket meg litt, var at jeg faktisk klarte å ha to treningsfrie dager i uken, akkurat som vi hadde på Modum. Det var liksom som at jeg hadde en miniutgave av treningspedagogen sittende på den ene skulderen min, og hele tiden minnet meg på at kroppen hvertfall trengte to dager med fri. «Restitusjon Laila, kroppen trenger restitusjon». Jeg klarte å vedlikeholde dette helt fram til boosteroppholdet vi hadde 4 måneder senere, der jeg stolt kunne fortelle at jeg faktisk hadde klart å forholde meg til dette. Jeg tør påstå at han ble litt stolt over meg. Han sa hvertfall at det var veldig bra.

Men så dere, ikke det at det begynte å skli ut, men jeg tillot meg faktisk å også ha tre dager fri i uken, uten at jeg fikk noia av den grunn. Det var greit, jeg hadde hele tiden dette i minnet, at kroppen ikke tar skade av noen fridager. Tidligere stakk jeg innom trening hvertfall en dag i løpet av helgen også, men nå…nå er det nesten sånn at bare tanken kjeder meg. Da er det så stille og rolig der. Jeg liker faktisk at det er litt folk der når jeg trener jeg, kanskje treffe på noen kjente tryner og skravle litt. Det er det dårlig med i helgene gitt. Så, nå har jeg ikke bare to treningsfrie dager i uken, ikke tre heller, men fire! Og vet dere hva? Jeg synes det er helt greit. Jeg er liksom der at jeg ikke orker stikke ned i helgene, når jeg vet at piffen kanskje ikke er der helt. Så jeg tar faktisk helgene helt fri. Trener tre dager i uken, og resten går til andre ting, avslapping som regel. På ettermiddagene altså. Dagene går jo som regel med til jobb, møter, tannlege, behandling og den biten der. Innimellom, om været er bra, og jeg føler for å stikke ut og ta noen bilder, så kan jeg gå meg turer, men jeg er litt sånn væravhengig jeg da. Plaskregner det, eller sludder, som det gjerne gjør på denne kanten av landet på denne tiden, så gidder jeg ikke gå ut. «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» regla kan gå og legge seg for min del. Jeg går ikke ut, bare fordi det oppi hodet mitt brøler at jeg burde gå ut. Turene skal være hyggelige mener jeg. Selv om helgene kan bli utrolig lange og dryge, så kan jeg godt holde meg inne hele tiden, om været stinker altså. Er det fint vær, så får jeg nesten dårlig samvittighet om jeg bare sitter inne.

Jeg har som nevnt tidligere, en vanvittig med uro i meg til tider, kan fort bli veldig rastløs, men om det plaskregner, da får jeg bare være rastløs altså. (Selv om hodet helt sikkert hadde hatt godt av litt frisk luft. Men da kan jeg jo bare stikke hodet ut av døra, er ikke verre enn det). Uansett vær eller vind, poenget mitt her er hvertfall at jeg faktisk har klart å roe ned treningsmengden min ganske så mye siden oppstart i januar. Og det føles helt greit. Jeg klarer meg fint med tre dager, + at det innimellom blir noen gåturer med kameraet i hånden. Jeg må riktignok innrømme at jeg kan bli litt stressa når jeg reiser bort i flere dager og vet at jeg ikke har treningsmulighet, men jeg overlever faktisk det helt fint også. Jeg dævver ikke om jeg har noen dager fri. Jeg må nesten klappe meg selv litt på skulderen over det faktum at jeg faktisk har trappet ned jeg. Så fornuften er heldigvis på plass i noen tilfeller, og alt som er fornuftig er jo skritt på veien. Tross alt. Og om jeg tar utgangspunkt i de timene vi hadde med fysisk aktivitet/trening på Modum, i løpet av en uke, noe som utgjorde ca. 6 timer totalt (to timer med fysisk aktivitet på planen, for var obligatorisk, + 4 timer vi kunne bruke utenom), så er jeg faktisk der nå også. Pluss dagene med fri da, bare at jeg nå har to mer enn det vi hadde på Modum. Jaggu, det hadde jeg aldri trodd i januar da jeg meldte meg inn på treningssenteret.

Jeg tør derimot nesten ikke tenke på hvor mye mer jeg kanskje må kutte ned den dagen jeg ender opp i en time hos en fysioterapeut, som skal anbefale meg øvelser som skal være bra for knærne, og den teite muskelbetennelsen jeg har i armene. Jaja, den tid den sorg..

Hva ligger bak?

Noen av oss er veldig nysgjerrige på å finne ut hva som ligger bak all galskapen vår, hva det var som gjorde at vi ble syke, om det finnes en konkret årsak, eller om det er en blanding av ulike elementer. Det er også behandlere som gjerne vil til bunns i nettopp dette, noe som forståelig nok er et must, sånn for å se om det er noe i fortiden som kan tas tak i, og jobbes med. Mange vet hva som kan ha utløst deres psykiske lidelser, mens andre igjen skulle mer enn gjerne ha visst. For meg startet det hele med en diett som gikk så altfor galt, og for en del kan det rett og slett være den ene årsaken, uten at det trenger ligge noe mer bak, samtidig kan det være mer som ligger bak, som gjør at en blir et så «lett» offer for f.eks en spiseforstyrrelse. Etter at jeg begynte i behandling i 2006, så har jeg fått en del spørsmål om fortiden så klart, og vi har pratet og gravd i det meste. For som min forrige behandler sa, det må ha vært noe med meg som gjorde at spiseforstyrrelsen ble en så «lett» løsning for meg, eller for å si det mer korrekt, at jeg ble disponibel for den. Siden jeg er den eneste i søskenflokken som har utløst en spiseforstyrrelse f.eks, så må det være noe med min personlighet. Sårbarhet, lavt selvbilde. Noe må ha utløst det. Sånn er det vel for de  fleste som sliter psykisk. Det ligger alltid noe mer bak.

Jeg har både lest, og hørt, andre som forteller om sine historier, der de har gått i behandling over lengre tid, for ulike psykiske lidelser, og gravd dypt i sine historier, og funnet noen svar de visste at de var i besittelse av. Hendelser helt tilbake til tidlig barndom. Ting de aldri har tenkt over kunne bety noe som helst, eller som rett og slett er blitt glemt. Ting som kan virke så ubetydelige at det ikke settes spørsmålstegn ved det. Da jeg innlagt på Modum hadde vi en del undervisninger om ulike temaer, bl.a om seksualitet og kjærlighet. Der lærte vi bl.a hvor viktig det er at et barn får oppmerksomhet og kjærlighet helt fra første øyeblikk. Et barn trenger nærhet, bli sett, bli forstått, bli elsket. Et barn er avhengig av sin mor først og fremst, for mor skal også gi mat. Når et barn ligger i mors armer for å få melk, så ligger det sånn at blikkontakt er nær, og barnet søker mors blikk for å få tryggheten og kjærligheten. Mor blir rollemodellen, og barnet speiler seg i mors ansikt. Blir et barn avvist, uten noe særlig blikkontakt, nærhet og smil, så vil barnet speile alvoret og bli utrygg. Det sier seg nesten selv at et barn som vokser opp med usikkerhet, selv vil bli usikker og på den måten også sårbar.

Jeg klarer ikke huske så langt tilbake i tid, men jeg var enebarn fram til jeg var nesten 4 år, og mamma var ikke i jobb da, og pappa hinket rundt på krykker over lengre periode da jeg var lita, og var derfor hjemme, så jeg var jo alene om å få oppmerksomheten. Jeg ønsket meg riktignok en lillebror da mamma gikk gravid, og var såvidt jeg vet litt sur fordi det ble en lillesøster, men kan heller ikke huske om jeg sånn alt i alt syntes det var så ille likevel. Da jeg ble noe større, så var det ikke så kjekt å ha henne dinglende rundt beina da jeg var sammen med mine venner, men vi hadde likevel et fint søskenforhold. (En gang så ga jeg henne en 25-øring for å bli kvitt henne. Sa hun kunne gå og kjøpe seg noe godt istedenfor å klenge på meg og vennene mine…Hyggelig?). Oppveksten min var vel ikke så ulik som andre jeg vokste opp med, jeg hang riktignok mye sammen med gutter, vi var 3 jenter oppi strøket der jeg bodde, resten var rampegutter. Så jeg var vel ikke helt den usikre typen, men om noe likevel henger igjen fra oppveksten er jeg ikke sikker på. Underbevisstheten driver jo sitt eget spill, den lagre ting som blir glemt, men som ikke forsvinner. Og om/når det dukker opp lignende hendelser i senere tid, så kjører underbevisstheten inn og setter i gang noe i oss og gjør noe med oss, uten at vi klarer å fatte hva som skjer, eller hvorfor det skjer.

Jeg har fått nøstet opp i en del ting i min behandling, uten at det har ført meg så veldig langt bak i tid, ikke helt tilbake til barndommen. Jeg vet ikke om jeg får nøstet opp noe mer, enda lengre bak i tid, men jeg har hvertfall funnet noen tråder i løpet av de årene jeg har vært syk. Løsnet opp noen knuter. Jeg har vel egentlig i mange år vært klar over noen av mønstrene, samtidig som at jeg har reflektert mer rundt flere områder, og kommet fram til enda klarere bilder. Spesielt på ett område ser jeg mønsteret veldig klart og tydelig, og derfor er jeg der nå at jeg ønsker at det mønsteret skal brytes. (Jeg snakker ikke om noe som har med spiseforstyrrelsen å gjøre her). Jeg har tanker om hvordan jeg ikke ønsker det, men jeg kan jo aldri være sikker på at det ikke blir sånn, for det er like mye ytrestyrt som indrestyrt. Jeg har hvertfall tanker og meninger om hvordan jeg ser for meg at det skal være, eller hvordan jeg skal håndtere det. Jeg føler meg sterkere på visse områder, så da gjenstår det å se om jeg også kan leve opp til det når det kommer.

Det fine med behandling er at det faktisk er mulig å finne svar på en del ting, og å finne løsninger for å jobbe seg ut av det, eller verktøy man kan bruke for å overleve. Samtidig er det vanskelig, for det er kanskje ikke alt det finnes svar på, og man er like uklok. Det kan til tider være veldig frustrerende synes jeg, for når jeg ikke finner svar, og spørsmålene likevel kommer, så blir jeg litt oppgitt over å måtte gi det ene svaret jeg har, jeg vet ikke. Jeg har hatt noen sånne timer i det siste. Jeg vet ikke, nei, nei, jeg vet ikke. «Hva har du behov for i timen, hva trenger du?». Det er nesten så jeg grøsser når jeg får det spørsmålet, det setter meg rett tilbake til Modum, og alle de vanskelige episodene jeg hadde der. «Hva trenger du nå?». Grine? Hyle? Løpe? Knuse noe? Spy? Jeg var så frustrert og sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (pga mat, vektoppgang), og så spør de hva jeg trenger?? (Samtale hjalp jo ikke alltid. Og hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, annet enn lite hensiktsmessige metoder, så hadde jeg vel gjort det??). Jeg-vet-ikke! Det er litt sånn i timene mine nå også, jeg aner ikke hva jeg trenger. For å være helt ærlig. Vi prater om traumet, noe jeg egentlig ikke har så lyst til å prate om, selv om det nå er ute av skapet og blitt snakket en del om. Om jeg vil arkivere traumet? Nei, jeg vil slette det. Vil du legge det i en skuff, og la det bli liggende? (Ny vri på spørsmålet..). Nei, jeg vil viske det ut. Det er vel en grunn til at du fortalte det, så du vil vel bli ferdig med det på en måte? Jeg fortalte det fordi det føltes riktig å fortelle det til frøken rocken roll på Modum, og fordi det kanskje var på tide å si noe, men jeg vil slette det. Viske det bort. Det går ikke. Så, hva har jeg behov for? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg er veldig sliten av å grave i fortiden, svare vet ikke, fordi jeg rett og slett ikke vet. Jeg er lei av behandling, lei av å sitte i den blå stolen og svare på de samme tingene time etter time, med en litt annen variant. Jeg sa til psykologen min for ikke så altfor lenge siden, at jeg gjerne skulle ha visket ut mye av fortiden min, og heller levd noen år om igjen, gjort ting annerledes, med den viten jeg har i dag. Det går jo ikke, så da får jeg heller bare la være å se meg tilbake på flere områder. Jeg kan angre på ting, men det tjener jo ikke til noe, så jeg lar det være med at gjort er gjort, og holder på tanken om at det aldri vil bli sånn igjen. På mange områder har jeg lært, the hard way. Det tar på å skulle vende blikket bakover, for å løse opp disse trådene og finne sammenhenger. Jeg kan hvertfall ikke finne noe veldig langt bak, men gjør meg jo tanker dagen lang. Kan det være slik? Var det sånn? Jeg blir jo enda mer gal av å tenke. Jeg er tenkeforstyrret. Og derfor er det også sånn at dager med behandling kan være vanskelige. For mye tanker. Nå er det sånn at det var flere områder som gjorde meg virkelig frustrert i siste time, så jeg er nå veldig glad for at jeg ikke skal ha time kommende uke, tror det skal bli godt å ha en uke fri nå.

 

Fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser.

Det er ganske irriterendeå vite at andre har rett, og at din formening er så feil at det ikke ligner noe. (Selv om du vet at den andre faktisk har rett). Før jeg ble lagt inn på Modum, så var treningsaktiviteten min mye lavere enn den hadde vært bare ett år tidligere. Jeg slet en del med depresjoner (i noe større grad enn nå), noe som gjorde at alt ble et tiltak, orket ingenting, det var ikke gøy, jeg maktet ikke. Så jeg kuttet ut treningen mer og mer, men jeg dukket opp på en trening her og en trening der, sånn innimellom, om jeg hadde en god dag. (Taekwon-Do forresten). Da jeg først var der, så hadde jeg det utrolig hyggelig, og tanken var derfor der at jeg tenkte at jeg skulle stikke ned neste trening også (mandager og onsdager). Da neste gang kom, så orket jeg ikke likevel. Da ble det plutselig veldig tungt å reise seg, et ork å dra ned, jeg ville heller fortsette med det jeg holdt på med, og jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det var forrige gang. Jeg kunne heller gå meg lange turer, og jeg syklet innimellom, trente litt pilates og styrke, på hjemmebane, innimellom. Men det å gå turer så jeg aldri på som trening, (jeg tenker fortsatt litt sånn) men jeg vet hvertfall at det går an å h økter der aktiviteten ikke er så høy for hver gang.

 

Vi hadde undervisning med treningspedagogen veldig tidlig i oppholdet på Modum, og da fikk jeg meg en liten oppvekker. Den mengden som jeg så på somliten og ubetydelig, var visst overtrening. Og tidligere hadde jeg trent enda mer. Jeg trener riktignok mye nå også, men jeg har hvertfall redusert siden begynnelsen av året, da jeg trente 5 ganger i uke på treningssenteret + turer utenom. Nå er jeg nede på 3 ganger i uken, og kan gå meg turer om været tillater det, eller om/når jeg orker, eller når jeg skal noe, ned til byen, på møter osv. Dessuten spiser jeg mer nå enn jeg gjorde før innleggelsen. En del av meg kjenner på dette med at jeg ikke er helt fornøyd med at treningsmengden er redusert, samtidig så gjør jeg ikke noe med det, for jeg vet jo at kroppen trenger pauser også, jeg dævver ikke av den grunn. Og jeg klarer å være litt fornuftig til tider, og tenke at jeg var der i går, og skal mest sannsynlig tilbake i morgen, så jeg overlever fint. Med mindre det er helg da, for da er jeg der som regel ikke lengre. Men jeg overlever altså.

Da jeg var på IKS treff i helga, så fant jeg en brosjyre liggende der, utarbeidet av ROS (rådgivning om spiseforstyrrelser), om nettopp fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Der står det akkurat det samme som treningspedagogen på Modum fortalte oss..(Irriterende much).

«Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse som produseres av skjeettmuskulatur, og som øker kroppens energiforbruk utover hvilenivå» Det betyr at f.eks rolig gange, husarbeid, lek og yogaøvelser i lavt tempo også er fysisk aktivitet. For mye fys. aktivitet påvirker både fyfysisk form og mental helse. Når det blir for mye fys.aktivitet i forhold til restitusjon (mat, drikke, søvn og hvile), vil du bli fortere sliten, sove dårligere, bli mer humørsyk og mer nedstemt. Trening når du er overtrent er bortkastet! For personer med spiseforstyrrelser vil restitusjonestiden bli lengre fordi de ofte er underernærte/feilernærte, og har det vanskelig psykisk».

 

Råd til deg som er for mye fysisk aktiv:

  • Tenk over hvorfor du er fysisk aktiv. (For å redusere vekten? Regulering av følelser? For å straffe deg selv? For å være sosial? Fordi det er gøy?)
  • Gradvis nedtrapping er å anbefale.
  • Erstatt gjerne den fysiske aktiviteten med andre former for aktivitet.
  • Restitusjon er viktig.
  • Vi anbefaler at du er regelmessig aktiv i fys.aktivtet etter at du er ferdig med behandling, men det holder med 3 ukentlige økter på inntil 60 minutter pr. gang, eller 30 min. moderatintensiv fys.akt. daglig.
  • Det skal være gøy.

For oss med en spiseforstyrrelse bør ha kontakt med en lege når det kommer til dette med fysisk aktivitet, for å finne en balanse, og fordi det ikke skal bli skadelig på noen måte. Finne en balanse for at det ikke skal tippe over. Noen må kanskje kutte ut trening en helt en periode, for å stable seg litt på bena, før man kan begynne å bygge opp kroppen igjen, sakte men sikkert, på en hensiktsmessig måte. Jeg må nesten si at jeg er heldig som ikke er i den gruppen, for jeg tror seriøst jeg hadde blitt gærn om jeg ikke hadde kunne vært aktiv. Jeg merker at jeg fort blir rastløs på dagene jeg ikke trener, men jeg har hvertfall noe fornuft langt der inne, som klarer å tenke på overnevnte punkter. Dessuten så kjenner jo også jeg på at kroppen blir sliten, og at den trenger hvile innimellom. Orker jeg ikke, så drar jeg heller ikke nedover. Jeg merker også at om ikke kroppen er helt uthvilt, så blir treningen mindre optimal, og jeg kan faktisk kjenne at det ikke blir stort utbytte av den på den måten.

Nå har jeg faktisk ikke vært særlig fysisk aktiv de siste 5 dagene, det har ikke vært lange gåturer heller, for jeg har sitte mange timer av både fredag og lørdag, og delvis søndag, på treffet i helga. Vi gikk ut for å spise to kvelder, men når hovedlokalet vi var i, og hotellet vi lå på, lå midt i sentrum, så tok det ikke mer enn noen få minutter å gå dit vi skulle.Og det tok et halvt minutt å gå fra hotellet til hovedlokalet. Jeg vurderte å stikke ned på trening i dag, men jeg orker ikke likevel, så jeg venter til i morgen. Det er vel positivt, selv om den lille djevelske samvittigheten forteller meg noe. Men nå er det jeg som bestemmer, og da blir det sånn.

Yes, det var dagens lille forelesing her, kanskje er det flere som fikk en liten oppvekker her. Kan jo alltids håpe. Ellers er det ikke så forferdelig mye å fortelle. Artikkelen med intervjuet Camilla og jeg var på før helgen, kom i avisen i går…Som en av de anbefalte artiklene å lese i avisen faktisk. Trodde ikke at det skulle bli så stort. I følge eks’n min, så var det den femte mest leste saken i avisen i går..wææææh. Fått noen positive tilbakemeldinger, så det er jo hyggelig da. Ble veldig overrasket da jeg leste den, for den står pokker meg skrevet på nynorsk av alle ting. Ikke prater vi nynorks, og ikke er Molde dialekten nynorsk heller..Nå har jeg også fått opp en egen facebook side for lokallaget vårt, som man kan følge via bloggen vår.

IKS Molde sin blogg.

Artikkelen som kom i avisen.

 

 

 

Blir du verre psykisk når du er syk fysisk?

Det var et spørsmål jeg fikk av behandleren min i dag, for formen min er laber akkurat nå. Sår i halsen, vondt i hodet, slapp. Hun lurte på om det kunne bli vanskelig å snakke om vanskelige ting når formen ikke helt er der. Nja på det første spørsmålet, njei på det siste. Når jeg er syk, sånn fysisk, så blir jeg slappfisk som de fleste andre som brygger på noe, da blir alt liksom ekstra tungt. Dagene blir lange, matlysten synker, alt føles som et ork, og ja, når jeg ikke er helt i slaget til å gjøre så mye fysisk, i form av aktivitet, så blir det også fritt fram for tankesirkuset å komme fram på banen. Jeg kan kjenne på hvor lei og sliten jeg er, at det forsterker seg når formen ellers er redusert. Det hjelper jo heller ikke at jeg har ett mareritt + en drøm som omhandler elementer jeg ikke vil ha, + lest bøker som omhandler temaer jeg ikke vil tenke på. Det har selvsagt ikke stått nevnt noe bak bøkene, om at det er sånne temaer som vil dukke opp i boken, men det kan være en historie om en historie. Den boken jeg begynte på for noen dager siden, der jeg nevnte at en trigger dukket opp veldig tidlig i boken, som jeg håpet skulle være triggerfri resten, inneholdt selvsagt mer eller mindre kun om triggere. Det setter i gang tanker, som setter i gang andre tanker igjen, som til slutt lander på lave tanker om meg selv og mitt.

Jeg har derimot ikke problemer med å snakke om vanskelige ting når jeg er i fysisk nesten-i-ustand, kanskje det er enda litt viktigere nettopp da, sånn for å kunne få dratt meg litt opp fra søla. Jeg fortalte om drømmene, ikke akkurat hva jeg drømte, for det spurte hun ikke om, men hva disse elementen i den ene drømmen var, og om boken jeg hadde lest. Og, så brukte vi store deler av timen til å prate om det hun sa sist gang at vi skulle prate om…et tema som får meg til å grøsse på ryggen. Å klare å gi meg selv anerkjennelse, ros, gjøre gode ting for meg selv, være venn med meg selv. Hva ros fra andre gjør med meg, er jeg mottakelig for det osv. Jeg føler jeg gjentok meg selv litt, men aner ikke om hun tolket det slik. Jeg føler heller ikke at jeg har beveget meg så mye framover på akkurat det punktet, for jeg er forsatt dårlig på å ta imot kompliment, spøker det ofte bort. Jeg har vanskelig for å klappe meg selv på skulderen, og anerkjenne ting jeg har fått til. Joda, neida, jeg har da fått til noe, men jaja, det er jo nesten en selvfølge at jeg burde klare. Ikke så nøye, ikke såå bra. And so on.  Småliggjør små ting, som egentlig er store i min verden. Som å faktisk spise f.eks. Eller snakke om tanker og følelser. Unngå raider i butikken, unngå veiing daglig osv osv. Jeg er stygt redd vi kommer til å fortsette denne diskusjonen neste uke. Men kanskje vil det bli litt bedre da, at formen er bedre, da er det mye som føles bedre. After all, en ok timen, selv om hodet dundret og kroppen var litt slapp. Da jeg kom meg hjem, så ordnet jeg meg varm sjokolade, satte meg under pleddet og lyttet til lydbok. Det er vel å være venn med seg selv, jeg pleide meg selv litt, gjorde noe koselig. *Klapp på skulderen*

Og dere…woop woop, gulp og iiiik. I går kveld, så skrev jeg en pressemelding til den lokale avisen her. Aldri sendt en pressemelding i hele mitt liv, men fikk da knotet ned noen ord og sendt det avgårde. Ante ikke om jeg hadde sendt til rett mailadresse, men sendte den hvertfall til den adr. jeg fant på hjemmesiden deres, og så fikk jeg bare håpe på det beste. I dag fikk jeg en tlf fra en veldig hyggelig dame som kunne fortelle at de var interessert i å skrive en artikkel om lokallaget vårt, at de syntes det var et flott tiltak, og selvsagt vil de skrive tid og sted for den åpne temakvelden vi skal ha. Så i morgen dere, da skal jeg og ei til stille til intervju med avisen. Vi må jo nesten vise ansikt, og litt personlige historier, så dette kan jo bli rikitg så spennende. Forrige uke så skrev jeg en plakat som jeg tok med ned på poliklinikken her, og så til min store glede av den fortsatt henger der. Og de lappene jeg skrev om temakvelden er borte. Så forhåpentligvis vil det dukke opp noen sjeler. Hadde hvertfall vært veldig kjekt.

Nå gleder jeg meg rett og slett bare til fredag, og avreise til Oslo for å treffe IKS gjengen rundt omkring i landet, to netter på hotell (midt i sentrum, så det er vel kanskje for mye å håpe på at det blir stille på nettene) og så skal jeg til Ski for å være til søstern med family fra søndag til mandag. Gleder meg til tantebarnkos.

 

Bruk av e-tjeneste i behandling?

(Et ps i begynnelsen av innelgget, det er langt. Sånn, nå er du advart og forberedt på det).

Etter at Kali lurte på om det var mulig å ønske seg innlegg, som jeg skrev i går, så lurte også perlesnor på noe, hun ble visst litt glad fordi det gikk an å ønske seg innlegg.

«Jippi! Ønsker: tanker om bruk av e-tjenester i behandling. Type blogg, forum, chat og Mail. Åpne eller lukket. Leser dine behandlere bloggen? Fordeler/ulemper og hvor står du i dette? Mange poliklinikker blir strengere i sin kommunikasjon bua Mail (har jeg inntrykk av), men så er det mange artikler om bruk av e tjenester. Jeg har maaaange tanker her… Haha. Spent på om du, eller andre, kan dele sine.»

Dette temaet er faktisk noe jeg har snakket om med min nåværende behandler, da i forhold til å kunne sende henne dokumentet jeg skrev til min behandler på Modum, om traumet. Det er langt, men forklarer det som trengs for å skjønne og forstå. Sånn at hun kunne sette seg inn i historien, med en god del detaljer, som jeg kanskje kunne glemme å fortelle i en time. Jeg har bare 1 time å prate på hver gang jeg er hos henne, og når hun kommer med spørsmål og innfallsvinkler, så blir det jo ofte sånn at jeg ikke får med alt, kanskje til og med vesentlige ting i historien. Når jeg skriver, så bruker jeg tross alt mer tid, og får på den måten skrevet ned mye. Jeg skrev jo hele 6 pc skrevne sider som jeg sendte avgårde til behandleren min på Modum. I tillegg så la jeg ved mailer vi sendte til hverandre etter at hun hadde lest den, sånn at min tidligere behandler her, som jeg slutte hos først i mai, også kunne få lese hva hun hadde skrevet, for jeg bestemt meg til slutt for også å sende det til han. Jeg hadde aldri klart å fortelle om dette til han, til tross for at jeg hadde han som behandler i 3 år. Jeg hadde fortalt at det var noe jeg aldri kom til å fortelle til noe, men han spurte ikke så mye om det, ikke før jeg nevnte at jeg vurderte å sende en mail til min behandler på Modum. Jeg begynte for alvor å vurdere på å fortelle det til henne først etter hovedoppholdet mitt, like før jeg skulle tilbake på boosteroppholdet. Han prøvde da å lirke noe ut av meg, men jeg gikk rundt grøten, uten å fortelle hva det dreide seg om.

Min nåværende behandler sa til meg at det å sende mailer ikke er en form for kommunikasjon de vil bruke her nede, at behandlingen skal være en toveis dialog, face to face. Samtidig mente hun at det var en risiko å ta, at det var av sikkerhetsmessige årsaker at de ikke vil bruke den metoden, da med tanke på at ting som sendes via internett kan forsvinne, og at det kan havne i andres hender (eller skjermer). Jeg kjente at jeg ble rimelig forbannet når jeg fikk den tilbakemeldingen (og kan kjenn på det ennå), fordi jeg syntes det var greit å sende den, jeg hadde jo tross alt gjort det to ganger tidligere allerede. Hun spurte meg hva de på Modum sa til meg, i forhold til å sende den mailen, noe min behandler der skrev til meg i mail, for jeg måtte jo skrive og spørre om jeg kunne sende den, for hun hadde jo andre pasienter i den perioden jeg var hjemme, der hun svarte at jeg enten kunne sende det på mail, eller sende det via post. Altså, hun ga meg klarsignal på at det var helt greit, at det var opp til meg om jeg ville skrive til henne, om bestemte meg for å gjøre det, for jeg skrev at jeg var usikker på om jeg komme til å sende noe, men jeg ville hvertfall forhøre meg om hun hadde kapasitet og mulighet, om jeg bestemte meg for å gjøre det. Min nåværende behandler sa ikke akkurat hva hun tenkte om at de på Modum sa at det var greit, men at det ikke var sånn de gjorde det her. Jeg forstår på en måte argumentet, samtidig som jeg syntes det var litt rart, fordi jeg sendt jo flere mailer til min forrige behandler, uten at han sa noe om at det ikke var sånn han, eller de, opererte der nede. Jeg går i behandling på samme sted nå. Ekstra rart er det kanskje fordi min forrige behandler er leder der nede…Nå var det ikke sånn at jeg spurte før jeg sendte avgårde mailer til han, men jeg fikk alltid tilbakemeldinger, men aldri noe om at det ikke var greit. Han sa til og med at jeg gjerne måtte sende han oppdateringer fra Modum, sånn at han fikk vite hvordan det gikk med meg der, noe jeg gjorde.

Jeg kjenner flere som har veldig tette bånd med sine behandlere, både innenfor psykiatrien og leger, der de har full mulighet til å både sende mailer, men også ta kontakt via mobil, dag som natt om det er behov for det. Jeg kjenner også et par stykker som har egne lukkede blogger, der kun behandler har innsyn. Jeg fortalte dette til min behandler, men hun syntes ikke at det var riktig for oss å gjøre, at det ikke er sånn de gjør det her nede. Da jeg sa at til henne at det ikke var et problem for meg at jeg kunne sende henne mailen med dokumentet, så sa hun at jeg heller kunne printe det ut og ta det med i timen. Jeg vet at flere har brukt den metoden, men jeg aktet ikke, på noen som helst måte, å ta med dette dokumentet i hånden, for kanskje å måtte sitte der og lese det opp. Ikke hadde jeg printer heller, og ville ikke sende det andre steder, for å printe det ut der, selv om eks’n min ga meg det tilbudet. Når jeg ikke vil at noen andre skal lese det, så ville jeg ikke gjøre det på den måten. Han sa riktignok også at vi kunne dra ned på jobben hans en lørdag, sånn at jeg kunne få printet det ut, men jeg ble så provosert av tilbakemeldingen av behandleren min, at det var helt utelukket å gjøre det. Jeg sa forresten til henne at om hun ikke ville ta imot mailen, så kunne det bare være det samme, da fikk hun ikke lest den, så enkelt. Hun hadde spurt min forrige behandler om han fortsatt hadde den liggende, men han har tydeligvis slettet den. Nå er det likevel sånn at jeg har fortalt mye av historien til henne, så hun vet vel for det meste hva som står i dokumentet likevel. Jeg har ikke lest gjennom det igjen for å se om det er noe som er vesentlig å ta med, mer enn det vi alt har pratet om, så nå spiller det ikke noen rolle uansett. Nå vet hun, og vi prater om det, og jeg svarer så godt jeg kan i forhold til det hun lurer på. Og hun spør også om ting jeg ikke helt har svar på, eller har tenkt gjennom, så det fungerer jo helt fint i grunnen, for på den måten får jeg fortalt om ting jeg igjen kanskje ikke har skrevet om i dokumentet. Hun jobber på en helt annen måte enn min forrige behandler, så det er jo bra.

Jeg vet at mange behandlere der ute er imot den måten å kommunisere på, via mail, eller tlf,mens andre igjen synes det er en god måte å gjøre det på, for det er ikke alle pasienter som synes det er like enkelt å prate om alt, men at det er tryggere, og bedre og heller skrive, noe flere behandlere vet, og har forståelse for. Jeg befinner meg i begge de sonene, jeg kan prate, men synes også det hadde vært veldig greit å kunne skrive, for som sagt, det er ikke alt jeg rekker å prate om i løpet av en time. Dessuten er det ofte sånn at jeg har dårlige dager, der tusen tanker raser, og følelsene er kaotiske, mens jeg kan ha en forholdsvis god dag da jeg har en time, dermed får jeg heller ikke uttrykt alt. Da hadde det vært veldig greit å kunne skrive og sende det der og da, sånn at vi kunne tatt det opp i en time. Jeg prøver å få med de tunge dagene, fortelle om det, og vi kan prate om det, likevel får jeg jo ikke med alt. Som nevnt over, så finner jeg ikke tanken på å skulle skrive ned ting for hånd, for så og ta det med i timene og lese det opp. Så jeg skulle mer enn gjerne hatt den muligheten, til f.eks å sende mail, eller skrive en lukket blogg. Kanskje ikke å sende meldinger eller ringe, for jeg er dårlig på å ta kontakt på den måten, og forholdet mellom min nåværende behandler og meg er ikke så tett ennå, som det var mellom meg og min forrige, så jeg hadde nok syntes at det var kleint å skulle kontakte henne på den måten. Og tanken på å sulle bruke av tiden hennes, på privattiden hennes, hadde vært ubehagelig, og for pågående. På Modum var det litt enklere, for der hadde jeg dem, både min behandler og primærkontakt, rundt meg daglig, og vi hadde et veldig fint forhold, fordi vi så hverandre så ofte, fordi de har kunnskap, erfaring og full forståelse på området. De delte også mye av seg selv og sitt privatliv, noe min forrige behandler også til en viss grad gjorde, men jeg vet ikke noe om min nåværende, annet enn at hun har hvertfall ett barn, og at hun også trener på treningssenteret jeg trener på. (Var skikkelig kleint her på mandag, for da var min eks behandler der, noe jeg er vant med, og ikke plages med, og vi prater ofte, men jeg så plutselig at min nåværende også trener der, jeg har aldri sett henne der før, og nå var plutselig begge der…).

Misunnelig er kanskje feil ord å bruke her, men jeg synes at de som har en mulighet til å kunne ta kontak med sine behandlere på en eller annen måte utenfor timene, ved behov, uansett når, er veldig heldige, for på den måten blir også behandler/pasient forholdet mye sterkere tror jeg. For det er jo heller ikke sånn at det bare er på dager med behandling man kan ha det vanskelig, men som oftes på alle dagene i mellom. Noen er så heldige at de har både to og tre timer i uken med behandling, der oppfølgingen dermed blir tett og god (om man kommer godt overens med behandler så klart), men for min del, så har jeg kun den ene timen i uken, og innimellom kan det gå både 1.5 og 2 uker mellom timer, men det er heldigvis ikke så ofte at det skjer. Min lege er heller ikke inn i bildet, så jeg har kun min psykolog å forholde meg til, 1 time i uken, og det er jo den uken i mellom timene som blir vanskelige, all tid rundt den ene timen. Det er jo min oppgave å jobbe, likevel er jo behovet for behandlingen der. Nå sier jeg ikke at min behandling ikke er god, men jeg har ikke på den måten en tett oppfølging sånn som mange andre har.

Min psykolog leser ikke bloggen min, såvidt jeg vet, hun har hvertfall ikke sagt noe om det. Min forrige behandler har lest noen innlegg, det første som kom på vg.no (da hadde han pokker meg printet det ut det neste time…), + at jeg sendte han noen få som jeg mente kunne være vesentlig at han leste. Han lurte til og med på om han kunne vise det ene innlegget jeg sendte, til sine kollegaer, så da var det kanskje nyttig. Min behandler på Modum leste bloggen min mens jeg var innlagt, og er innom sånn innimellom nå også fortalte hun meg. Det var flere ansatte på Modum som lurte på om de kunne få linken til bloggen, og som var innom den. Det ble jo tatt opp som et tema da jeg var innlagt, dette med sosiale medier, hvor heldig/uheldig det kunne være, først og fremst med tanke på personvern og den biten der, men jeg fikk heldigvis blogge, for de var innom bloggen og leste, og mente at måten jeg skrev på, og det jeg skrev, var bra. Dessuten hadde jeg informert jentene jeg innlagt med, at jeg blogget, og de var også innom den, og de mente også at den var bra. Jeg forsikret dem om at jeg ikke hadde til hensikt å skrive om dem, eller legge ut bilder av dem, med mindre jeg fikk klarsignal om det. Jeg skriver jo tross alt om meg selv, og mitt her.

Så, jeg skjønner at det er både fordeler og ulemper med å kommunisere på den måten, alle fordelene har jeg nå skrevet masse om, men selvsagt, det kan jo også være sånn at ting forsvinner her på worldwebben, man kan ikke være 100% sikker på at alt havner i rette hender (eller skjermer) til enhver tid. Enkelte pasienter vil kanskje også bli veldig avhengige av sine behandlere ved at en sånn type kommunikasjon blir brukt, at de skaper seg forventninger om at behandler alltid vil være der, og de blir omsorgspersoner, mer enn behandler, at det på en måte blir misbrukt, selv om mange behandlere synes at det er helt greit at forholdet blir sånn. (Likevel vil man jo miste behandler etterhvert, de vil jo ikke alltid være der). Jeg for min del, savner å kunne ha en sånn type kommunikasjon, og mener at det er en fin måte å forbedre behandlingen på, for da får man ofte satt mer ord på tanker og følelser, og mer kan kanskje da bli tatt tak i. Andre igjen synes at det er mer enn nok å forholde seg kun til timene i behandling.

Igjen, som jeg skrev i forrige innlegg, dette er mine synspunkter og meninger. Kom gjerne med innspill og deres meninger eller erfaringer på dette området, for vi har jo ulike opplevelser og forhold til våre behandlere, og kummunikasjon og hvordan systemene er rundt omkring.

Kreds til dere som har lest gjennom hele innlegget uten å sovne.

 

«Sånne som dere».

I går fikk jeg en kommentar fra Kali, i innlegget «Det er jo bare..«.

«Går det ann å ønske seg et innlegg? Hadde vært interessant å lese hva du ville skrive om “Sånne som deg…” Så jeg håper du irriterer deg like mye over denne setningen ;)

(jeg syns den er helt håpløs.»

For det første, selvsagt er det lov til å ønske seg et innlegg, og det gjelder for dere alle. Om det er noe dere ønsker at jeg skal skrive, eller lurer på mine meniger og synspunkt på, så er det bare å fyre løs.

Jeg har nok vært inne på dette temaet tidligere også, sånn litt her og litt der, innimellom enkelte andre ting. Kanskje jeg til og med har skrevet et eget innlegg om det, bare i en litt annen variant. Men, jeg kan jo skrive et eget innlegg om det også. Ja, det er definitivt en setning jeg også irriterer meg over. Jeg har jo fått noen stjernekommentarer underveis i min tid som blogger, og noen av dem har jo gått litt i den retning, da kanskje spesielt innlegget «Jeg blir kvalm av sånne som dere«.
I det innlegget er svaret myntet på diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men siden jeg nå også har den diagnosen i journalen min, så får jeg vel flette sammen et innlegg som går over begge diagnosene.

Jeg har som sagt, i begge de to siste innleggene mine skrevet om noe som kan ses i denne sammenhengen også, om folk som tror de vet hvordan andre har det, og som mener at «det er jo bare», og sånn generelt sett tror at de vet bedre enn andre, at de vet best, uten at de vet noe som helst. Ok, jeg kan strekke meg så langt som til å si at noen kanskje vet noe, men langt ifra alt. Mange vet kun det det opplyses om i media, og ting de har hørt. Det betyr ikke de vet alt. Det å ha en diagnose krever for det første at man oppfyller visse krav, man får ikke en diagnose satt dersom man kanskje kan kjenne seg igjen i en eller to av kravene, for det er nok sånn godtfolk, at alle mennesker har noe de kjenner seg igjen i, spesielt når det kommer til personlighetsforstyrrelser. Søvnproblemer, tunge tanker, lavt selvbilde, drikker/ruser seg litt, seksuelle elementer, for å nevne noe. Det igjen betyr ikke at man har en diagnose, men er menneskelig, for ingen er plettfrie på alle punkt, beklager å si det til deg som tror det.

Mange der ute sliter også med mat, kropp og utseende, uten at det betyr at de nødvendigvis har en spiseforstyrrelse. Dessverre er det overload med fokus på helse i media. Slik eller sånn bør du se ut, sånne eller slik bør kotholdet ditt være, så så mye er det bra å trene. Det er ikke til å unngå, og vi mennesker er lett påvirkelige. Vi suger det til oss, og tror ofte glatt på at sånn må det, eller burde det være. Feil. Det er faktisk, tro det eller ei, naturlig at vi er født med ulike forutsetninger i første omgang, og, kroppene våre er bygd ulikt, utseende er ulikt, vi liker og tåler ulike matvarer. Noen legger på seg lettere enn andre and so on. De aller fleste har vel i løpet av livet prøvd en diett av et slag, prøvd å slanke seg eller legge på seg, trene for å holde seg i form, gå ned i vekt, øke vekt, bli mer fit eller sterk. Og ikke minst, hvor mange ønsker vel ikke en eller annen gang at de så annerledes ut? Nesen er for stor eller for liten, ørene står ut, hårtypen er feil, puppene er for store eller små, hoftene er for brede, og hva det nå enn er som er «feil». Ingenting er feil, vi er den vi er, og vi alle er unike, på hver vår måte. Det er jo ikke sånn at det finnes et fasitsvar på hvordan man skal se ut eller være, skjønt mange mener jo tragisk nok det.

Dessverre er det sånn at noen mennesker opplever vonde ting i livet, som blir en byrde og en belastning som blir vanskelig å bære med seg. Misbruk, voldtekt, mobbing, fysiske plager, blir utsatt for overtramp, osv osv. Mye av dette kalles for traumer, og setter spor. Alle former for overtramp er traumer (som betyr sår i sjelen). Mange utvikler psykiske plager i etterkant av sånne opplevelser, lavt selvbilde er som oftes kanskje den største faktoren her. Ingen burde vært utsatt for overnevnte elementer, det er å bryte ned menneskers grenser på det groveste. Det er da ikke rart i det hele tatt at mange sitter igjen med tanker om skyld og skam blant annet, og rakker ned på seg selv. Lavt selvbilde, lav selvtillit, usikkerhet, sårbar, utsatt. Mange vil som en ettervirkning av visse opplevelser eller situasjoner, finne mestringsstrategier for å overleve vonde og vanskelige tanker og følelser, selvskading, sult, overspising, oppkast, suicidale handlinger, bruke rus eller sex, for å nevne noe. Mange vet ikke hvordan de skal klare å håndtere alle følelsene og tankene som dukker opp, og blir uttagerende, bruker sinne og handler deretter. Humøret svinger fra minutt til minutt, oppturer og nedturer, angstanfall. Jeg har lest flere steder, innenfor feltet psykisk helse, at følelseslivet på en måte ikke har fått videreutviklet seg lengre enn på det stadiet fra man blir syk, at de som utvikler en eller annen form for psykisk lidelse, ikke har fått jobbet seg gjennom alle stadier som de burde. For min del, så vil det da si, at det stoppet da jeg var 18. Alt i mellom da, og fram til for en del år siden, er på en måte borte, eller ble satt på pause, til jeg fikk jobbet meg gjennom det igjen. Jeg opplever nå at jeg er det jeg burde være på det planet, selv om det forsatt er ting jeg bør jobbe enda mer med. Som f.eks det å kanskje heller gråte, hyle og skrike, prate, avlede, istedenfor å ty til maten. For det å misbruke maten eller skade seg, er kun symptomer på at noe annet er galt.

Om flere mennesker der ute hadde hatt den kunnskapen, at de faktisk hadde visst noe om det jeg skriver her, (det finnes selvsagt mye annet bak også, her nevner jeg kun en liten brøkdel, og om det som er gjeldende for meg) så hadde de kanskje, eller forhåpentligvis, tenkt seg om en gang eller to før de hadde kommet med kommentarer som «Sånne som dere…» eller på det som går på at de tror de vet best, selv om det selv aldri har vært i nærheten av å slite med noe i den retningen selv. Den som står i problemet vet best selv, ingen kan påstå noe annet, ikke jeg, ikke du. Ingen er overmennesker, eller verdt mer enn andre, selv om mange liker å tro såpass om seg selv. Da må jeg igjen få beklage at jeg river ned de så altfor opphøyde tankene du har om deg selv. Selvsagt er det lov til å ha høye tanker og meninger om seg selv, for all del, men tro bare ikke et sekund på at du er bedre enn alle andre, for det er du ikke på noen måte. Ikke jeg heller. Om den dagen skulle komme, at du selv plutselig skulle oppleve noe vondt og vanskelig, eller bli utsatt for noe, så kan du komme til meg og si «sånne som dere», så kan vi da se om du visste bedre eller ei. Fram til da kan du holde nebbet lukket.

Dessverre finnes det også, tragisk nok, behandlere der ute som bruker nettopp den uttalelsen, «sånne som dere». De, av alle, som faktisk har valgt en jobb der de ønsker å jobbe med mennesker, burde vite bedre enn å nedverdige andre. Å jobbe med mennesker, og spesielt de som sliter og har behov for hjelp til tider, burde, virkelig burde, vise medmenneskelighet, og hvertfall ikke dra alle over en kam, bare fordi de har samme diagnose. Dette er kanskje tydeligst når det kommer til emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. «Du vil ha oppmerksomhet» (om det er snakk om selvskading eller voldsom utagering f.eks). Feil. Ikke alle ønsker oppmerksomhet, (noen ønsker det nok helt sikkert, men ikke alle) mange bruke det fordi det er den eneste måten de vet å forholde seg til vonde tanker og følelser på. Det er deres (våre) mestringsstrategier, eller fallskjerm/sikkerhetsnett/fallskjerm, for det er nettopp sånn det føles som. «Sånne som dere har ikke godt av å være innlagt» (fordi da ønsker man jo oppmerksomhet). Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest eller hørt om sånne historier, der folk jeg kjenner har fått sånne uttalelser fra helsepersonell. Her drar vi alle over en kam, og ser ikke mennesket bak diagnosen, men tro det eller ei, vi er alle enkeltindivider, og har ulike behov. Tenk om helsepersonell hadde fått opplæring på det punktet, framfor å bruke det de har lest i læreboka. Kalde mennesker som jobber innenfor helsevesenet har feil jobb. De hever seg over pasienter. De burde hatt en annen jobb, rett og slett. (Min mening).

Heeeeeldigvis finnes det mange utrolig flotte mennesker innefor helsevesenet som klarer å vise medmenneskelighet, og de er heldigvis i overtall. De som ser mennesket bak diagnosen, de som ser enkeltindividet og faktisk skjønner at alle har ulike behov. Det gjelder for alle, uansett diagnose. Noen trenger bare en klam, oppmuntrende ord, en prat. I mange sammenhenger er det faktisk så «lite» som skal til. At de blir hørt og sett, vist respekt. Tenk bare om alle var sånn, at de hadde innsikt i hva respekt og medmenneskelighet er. Det er faktisk ikke så innviklet å finne ut av hva det betyr. Alle har vi hørt klisjeen «Gjør mot andre, som du vil at andre skal være mot deg». For det er akkurat sånn det burde være, så enkelt, men det virker som mange synes det er vanskelig å forstå den setningen, hva den betyr og hva den innebærer. Kanskje har det vanskelig for å lære, og må ha det inn med teskje, ikke godt å si egentlig. Noen er dessverre stokk dumme, eller eier null fornuft, tragisk å måtte si det. Sånne som dere altså…

Regner med at andre også har andre innspill som jeg ikke har nevnt, eller glemt(eller ikke har vært borti selv) her, så del gjerne.

«Det er jo bare…»

Jeg har lyst til å skrive en liten fortsettelse på innlegget jeg skrev på søndag, «Jeg vet hvordan du har det«. En liten forlengelse kanskje. Noen skrev en kommentar i det innlegget, en annen setning som irriterer minst like mye som «Jeg vet hvordan du har det». Nei, stryk minst like mye, enda mer er det riktige her, hvertfall for min del, men jeg vet også at mange andre er enige med meg her. «Det er jo bare å…». Det er jo bare å spise, det er jo bare å la være å kutte seg, det er jo bare å smile, det er jo bare å glemme, det er jo bare å face, det er jo bare, det er jo bare. Joda, det er jo bare, vi har alle valg, vi kan jo bare gjøre. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt, at det er enklere sagt enn gjort i mange tilfeller, og da spesielt i tilfeller der psyken kommer inn. Jeg har full forståelse for at destruktive handlinger er uforståelig for de som selv ikke er der, selvsagt har jeg det, for jeg kan jo ikke helt forstå det selv heller, når det kommer til andre lidelser enn den jeg selv har, like fullt har jeg forståelse for det. Jeg har forståelse, uten at jeg helt forstår.

Jeg regner med at det er flere enn meg som en eller annen gang har hatt kjærlighetssorg f.eks? Det gjør vondt, og tusen tanker raser gjennom hodet. Jeg kunne ha gjort bedre, jeg kunne ha oppført meg annerledes, jeg hadde ikke trengt å sagt ditt eller datt, jeg burde, jeg burde. Jeg er ikke bra nok, jeg er en taper, jeg er ikke fin nok and the list goes on and on. Og vet dere hva? Sånne tanker er faktisk destruktive, selvdestruktive, fordi man drar seg selv unødvendig lengre ned i grøfta. Tilintetgjør seg selv på en måte, småliggjør seg selv. Og det verste i en sånn situasjon, noe jeg selv også har opplevd, er når andre sier, det er bare å glemme ham/henne, drit i ham/henne, du fortjener bedre osv osv. Jo, kanskje fortjener man noe bedre om man er blitt dumpet, og spesielt om det er blitt gjort på en umoden måte. Likevel sitter man der, midt opp i kjærlighetssorgen, og bare ønsker at ting skal fikse seg. Sånne tilbakemeldinger er jo som regel ment i beste mening, som støtte og omsorg, likevel kan de være irriterende, fordi man rett og slett fortsatt har følelser for den «drittsekken». «Det blir bedre». Ja, en gang vil det selvsagt også bli bedre, men der og da er alt bare vondt, «Det blir bedre» hjelper ikke der og da. Jeg ble lynforbanna en gang jeg fikk en sånn kommentar, selv om jeg visste at den ikke var annet enn godt ment. Og jeg freste tilbake. Jeg burde kanskje ikke ha gjort det, men der og da var det den eneste tilbakemelding jeg kunne komme med, fordi jeg satt med vonde følelser, og ønsket bare at alt skulle ordne seg, om jeg så måtte forandre meg. Noe som i seg selv er totalt feil, om man ikke kan bli elsket for den man er.

Nå var det ikke kjærlighetssorg jeg skulle snakke om, men det var et enkelt eksempel, som kanskje flere kunne kjenne seg igjen i, som kanskje (forhåpentligvis) gjør at det også går an å se på psykiske lidelser og atferd som følge av det, med litt andre øyne. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes helt, men mye blir på en måte likedan likevel, som at det ikke er bare bare. Når jeg, som sliter med mat/kropp/vekt/kaotiske tanker og følelser, og har gjort det i 17 år, får en kommentar som «Det er jo bare å spise, og la være å kaste opp», så gråter jeg innvendig og vrir meg i avmakt. På grunn av lite innsikt, og uvitenhet fra den som uttaler en sånn kommentar. Hvordan kan noen si noe sånt, når de ikke kan sette seg inn i hva en spiseforstyrrelse går ut på? Jeg vet at det ikke er en enkel problematikk å sette seg inn i, for all del, men likevel, når det er så mye informasjon om spiseofrstyrrelser, så burde man hvertfall skjønne såpass at det ikke er så enkelt. Hadde det vært så enkelt, så hadde ingen slitt, med mindre de virkelig ønsket det så klart. Noen velger jo å kalle en spiseforstyrrelse, kanskje da spesielt anoreksi, for en livsstil. No fucking way sier jeg. Og joda, det kan kanskje virke som et enkelt valg å bare spise den brødskiva eller hva det nå enn skulle være, det er jo bare å åpne kjeften, tygge og svelge. Men det er faen så vanskelig. Jeg satt ikke å grein under flere måltider på Modum fordi jeg syntes det var enkelt, eller gøy. Nei, det var fordi jeg syntes det var vanskelig. Noe så grunnleggende og naturlig som det å spise, var, og er, vanskelig. Og ja, jeg smurte på brødskiva, jeg åpnet kjeften, jeg tygde og svelget, men kaoset oppi hodet var en rent og skjært helvete. Uten sidestykke.

Det er heller ikke sånn, som mange kanskje tror, at de av oss som sliter, ikke prøver. For det gjør vi. Jeg synes ikke det er hysterisk morsomt å ha overspisinger og oppkast, det er tragisk, rett og slett, likevel tryner jeg innimellom. Det igjen betyr ikke at jeg aldri klarer å spise normalt, for det gjør jeg ofte. Hver dag faktisk. Dessuten har flere destruktive handlinger forsvunnet for min del, fordi jeg har fått jobbet med det, og fordi andre faktorer har vært inn i bildet. Jeg kuttet ut antidepressiva f.eks, som gjorde meg så mye verre. De hadde motsatt av ønsket effekt, jeg ble mer depressiv og destruktiv av å gå på dem. Det var sånn de virket på meg. Heldigvis fungerer de for andre igjen. Det som virker for noe, trenger ikke nødvendigvis virke for andre. For meg virket det å kutte dem ut, for på den måten forsvant mye av det destruktive.

Da jeg gikk på høyskolen, så hadde vi et fag som heter «Prestasjonspsykologi», og et av temaene vi hadde der var «Løsningsfokusert tilnærming», LØFT. Der er det 8 trossetninger, der en av dem er «Når noe ikke fungerer, prøv noe annet». Ikke det at jeg alltid har den setningen i bakhodet, likevel gjør jeg nettopp dette, bevisst eller ubevisst, på grunn av ting jeg har lært og erfart i behandling. Jeg prøver å gjøre noe annerledes, finner andre løsninger, prøver å få tankene over på noe annet, gjør noe som distraherer, gjør ting på en annen måte. Ting som gjør at det skal fungere best mulig, selv om det er vanskelig. Noen ganger blir det på en måte tvang, at jeg må tvinge meg gjennom det for å klare å få det til. Spise og prøve å glemme at jeg har spist f.eks. Ikke bli sittende og dvele ved det, la tankene på maten i magen plage meg sønder og sammen. Heldigvis vil jeg si, så liker jeg jo mat, og spiser selvsagt det jeg liker. Og når jeg er sammen med andre, så kan jeg også spise selv om det vi spiser er vanskelig for meg. Jeg prøver da å tenke at det jeg spiser ikke tar livet av meg, jeg dør ikke om jeg spiser det, og at kroppen trenger mat for å fungere. Men er det enkelt? Ikke i det hele tatt. Nettopp fordi mat har vært et stort problem for meg i mange år. Når det ble snakk om innleggelse for min del, så ble det som å lære å spise på nytt igjen. Noe så enkelt og banalt som å spise, måtte «læres» på nytt. Langt i fra enkelt, men nødvendig, og dessuten hadde jeg ikke noe valg heller.

Face your fear. Ja, det er det som må til. Like fullt er det ikke enkelt. Det å spise opp den brødskiva eller den middagen er likevel ikke ensbetydende med at spiseforstyrrelsen blir borte over natten. Det er ikke enkelt. Hadde spiseforstyrrelsen fått bestemm, så hadde ikke den maten gått inn i munnen, det var et valg jeg måtte ta ved hvert måltid, det er et valg jeg må ta hver dag, uten at det er enkelt. Ja, det er til syvende og sist mitt valg, vårt valg, men enkelt? Langt i fra, og til tider er det ikke bare å…. Det er nok enkelt å bare for de som ikke sliter, for det er jo ikke normalt å sulte seg, overspise og kaste opp, kutte seg, ligge i sengen hele dagen på grunn av depresjon, la være å gå ut døra and so on. Det er heller ikke uten grunn at flere trenger behandling, nettopp fordi det ikke er enkelt å bare.

Det er jo bare å spise. Det er jo bare å la være å kutte seg. Det er jo bare å smile. Det er jo bare å glemme. Det er jo bare å drite i. Det er jo bare å tenke på. Det er jo bare å overse følelsene. Det er jo bare å la være å sulte seg. Det er jo bare å la være å kaste opp. Det er jo bare å la være å overspise. Det er jo bare å slutte med tvangshandlinger. Det er jo bare å unngå. Det er jo bare bare. Nei, det er ikke bare bare. Det må jobbes med.

Det er våre valg, det er vår frykt, det er våre utfordringer, men det er ikke enkelt, og det skal det vel heller ikke være. Men prøv, om du kan, å ha i bakhodet at det ikke alltid er bare bare, selv om det for deg er bare bare. For de fleste av oss prøver nemlig å gjøre vårt beste, og vi prøver å komme oss dithen at vi også kan si, til oss selv, at det er jo bare, no problem.

Jeg jobber med matproblematikken hver eneste dag, noen valg er blitt enklere å ta, men langt i fra alle. Og enda, etter mange år i behandling, er det fortsatt mye som ikke er bare bare. Ting tar tid, og selv om jeg innimellom kjenner på at jeg er så utålmodig, at ting burde ha vært mye bedre, så er jo mye blitt bedre, for spiseforstyrrelsen opptar ikke hjernen min 90% lengre. Det handler om utfordringer og målsettinger, og når jeg klarer å prestere, så kan jeg, til en viss grad, kjenne på mestring, og det er jo en god følelse. (Jeg vet derimot at jeg burde bli enda bedre på å vedkjenne meg det jeg faktisk presterer…). Det er ikke bare bare å slite.

Det er mine meninger og synspunkter om dette temaet.

Venn med meg selv?

Alle burde nok ha vært bestevenn med seg selv, siden vi forholder oss til oss selv døgnet rundt. Vi er de eneste som vet alt om oss. Ikke alle liker seg selv, og jeg må nok innrømme at jeg er en av dem, men det igjen er vel ikke ensbetydende med at jeg ikke bør være snill mot meg selv, eller hva? Jeg har såvidt nevnt dette tidligere også, men det skader jo aldri å si en god ting for ofte. Da jeg var på fagdagen som IKS hadde i slutten av september, så var det en av foreleserne der som spurte om vi ville ha behandlet en venn på samme måte som vi behandler oss selv (på en destruktiv måte). Vi alle svarte nei på det. Selvsagt ville vi ikke ha sagt og tenkt så dårlig om venner, som vi gjør mot oss selv. Selvsagt ville ikke en med en spiseforstyrrelse overtalt en venn til å overspise og kaste opp, sulte seg, eller overtrent f.eks. Selvsagt ville ikke en selvskader ha sagt til en venn at hun/han skulle ha skadet seg selv. Og vi ville vel heller ikke sagt til en venn at han/hun så feit og jævlig ut, hvor dårlig menneske denne vennen var, at den personen er feil, eller ikke er verdt noe. Men vi gjør det, nesten gladelig, mot oss selv.

Jeg gikk å tenkte disse tankene igjen da jeg var på vei til timen med min behandler i dag, hvor slem jeg faktisk er mot kroppen min, den eneste jeg har, hvor jeg holder bolig, og skal gjøre det resten av livet. Jeg ville jo ikke ha gjort det i en leilighet jeg bor i, ødelagt og gjort det stygt og følt, sånn at jeg ikke hadde trivdes der, og jeg ville definitivt ikke gjort det mot en venn. Men mot med selv, no problem. Jeg burde vært min beste venn, og behandlet meg selv bra. Tingen er den, etter så mange år som psyk, at jeg ikke alltid er det like bevisst, at det liksom bare turer og går av seg selv, fordi det alltid har vært sånn, at det er hverdagen, tankene og følelsene mine overfor meg selv. Ubevisste handlinger stort sett, skjønt det innimellom også er bevisste handlinger, for jeg har jo peiling på forskjellen mellom bra og dårlig. Det er der ambivalensen slår inn med full styrke, vil, vil ikke, bør, bør ikke, må, må ikke. Jeg slites i to retninger, frisk vs psyk. Heldigvis, så er det ikke alltid det psyke som får viljen sin, for fornuften, den friske siden, den vinner jo innimellom den også. Det er ikke sånn at det bare går dårlig.

Vi snakket litt om dette i timen i dag. Jeg sa at jeg har litt problemer med hva jeg skal svare folk når de spør meg om hvordan det går. Automatisk tenker, og svarer, sett i fra psykdom. Jeg vet ikke helt hvorfor, det bare slo meg akkurat nå. Men tingen er jo den at livet er mer enn psykdom, tross alt. Jeg er jo ikke psykdommen, jeg er hele meg, med alt det innebærer. Sånn er det for absolutt alle. Ingen er psykdommen sin. Psykdom er noe vi bærer med oss, som en del av oss, men den definerer oss ikke som menneske. Likevel er det det jeg svarer ut i fra. «Nja, jo, det går da, på et vis. Opp og ned, jeg lever da…». Når jeg tenker over det, sånn helhetlig sett, så er det jo bedringer på flere måter, tross alt. Jeg spiser mer, jeg har oppkastfrie dager, jeg klarer å stå i mot jaget som herjer i meg når jeg går opp og ned mellom hyllene i butikken, jeg går meg turer og nyter fint vær, mens jeg tar bilder, noe jeg elsker å gjøre, jeg koser meg med gode bøker, jeg koser meg når jeg er sammen med familie og venner. Jeg nyter en kopp varm sjokolade, så og si hver eneste dag. Jeg har dager der jeg bare sitter i godstolen, uten å trene eller går turer. Det kan riktignok bli lange dager og det klør i kroppen etter å bevege meg, men jeg gjør det likevel, uten at jeg går til grunne. Jeg holder meg i form, jeg kan småpynte meg og føle meg ok med det. Jeg er i godt humør og ler sammen med andre. Jeg gir meg selv pauser fra psykdomesmessige tanker og følelser. Alt dette er jo fine ting som gjør at jeg er snill mot meg selv, og som gjør at jeg har det bra, det er framgang, oppturer.

Veldig ofte, i timer med behandleren min, de det første hun alltid spør om, er hvordan jeg har det, så svarer jeg «Joda..så der..ok, greit nok..». I dag så svarte jeg at jeg har det faktisk veldig greit akkurat nå, for selv om det går «opp og ned», så har jeg hatt det ganske fint siden sist. Jeg har truffet venner, vært på kafe, vært på møte, trent, gått med fine turer i det fantastiske høstværet. Jeg elsker høsten når den er akkurat sånn. Sånne ting drar hverdagskvaliteten opp, da må jeg jo klare å huske på disse tingene også, ikke bare ta utgangspunkt i de dagene der jeg går på en smell, som kun varer i noen timer i løpet av en hel dag. Jeg kan ha 12 fine timer mot 2-3 mindre gode, det fine er jo helt klart i overtall, og det er jo sånn hver dag. Hvertfall for det meste, for klart, innimellom kommer det jo dritt dager, men sånn er det jo for alle. Ingen svever gjennom hver dag, hele livet, med bare gode dager. Ingen, den som sier noe annet lyver så det renner. Jeg må si at jeg ikke er så stor fan av den trenden der enkelte kun oppdatere hvor herlige og fantastisk livet er, på facebook f.eks, det har jo fått en god del fokus i det siste, men likevel, så synes jeg jo det er mye bedre enn de som alltid kun skriver negativt. Nå er det ikke sånn at jeg bryr meg så stort om den trenden der alt er bare fryd og gammen, men livet er jo tross alt ikke sånn, og da blir det falskt å framstå slik, men heller det enn bare eder og galle. Jeg kjenner at jeg blir irritert over mennesker som kun fokuserer på hvor fælt og jævlig de har det, til enhver tid. Igjen, spesielt på facebook, men også i blogger så klart, der det virker som at de ikke har noe som helst positivt i hverdagen, selv om det har kjærester, gode venner de har det fint med, og familie, og til og med hobbyer og fine interesser. Fokuser på det også da, ikke bare dra fram det du synes er tragisk for faen! Livet er ikke bare dritt, selv om du tror det.

Så langt har jeg hatt en fin dag, en god time hos behandleren min, jeg har drukket en stor kopp varm sjokolade, sola skinner, og nå skal jeg pokker meg gå meg en tur i naturen og ta flere bilder. Nye høsten, gjøre fine ting. Ikke skal jeg ned på trening heller. Jeg skal være venn med meg selv, og gjøre ting som gjør meg godt, som jeg liker og som får humøret mitt opp. Selv om jeg ikke har oppdatert på noen dager her inne, så betyr heller ikke det at jeg har hatt det dårlig, jeg har bare ikke hatt noe interessant å skrive, og følt for noen dager fri fra blogging, jeg har det veldig greit, selv om det går opp og ned, selv om det går «Greit nok», for hver dag har inneholdt noe fint, tross alt.

 

I koma.

I dag (igjen), har jeg erfart hvordan det er å være zombie. Jeg har jo inngått en sånn halvveis avtale med psykologen min om at jeg skal ta noen blodprøver innimellom. Vi kom vel egentlig fram til at en gang i måneden burde være greit, for i takt med sykdommen, så svinger jo også verdiene i kroppens indre utøy. Så, i natt sendte jeg en melding til legekontoret, for å be om en time i dag. (Vi kan få time på dagen her, genialt opplegg). Siden jeg sovnet i 4-5 tiden i natt, så var jeg jo ikke helt sikker på om jeg kom til å høre meldingen som ville pipe inn litt over klokken 08 i morges, da folkene der er kommet på jobb, og får svart. Men nå er det jo ikke akkurat sånn at jeg sover som tornerose når jeg først sovner, så jeg regnet med at jeg våknet sånn i den tiden uansett. Og det gjorde jeg. Fikk time klokken 11.00, hos et menneske jeg aldri har hørt om før. Greit nok, det hender det er vikarer (eller turnusleger kaller de seg visst) innimellom. Jeg satte hvertfall vekkerklokken på 09.50, da hadde jeg litt tid på meg. Trodde jeg. Bråvåknet (for jeg sovnet jo selvsagt igjen) da klokken var 10.20, og heldigvis var hjernen såpass oppegående at den tenkte «Legetime klokken 11.00!!!!» tvert. Jeg måtte jo da sjekke om jeg virkelig hadde sovet meg gjennom denne vekkingen da, skjønt jeg vet at det aldri skjer. Neida, hadde stilt klokken på 10.50 jeg. Smart, men det viser vel kanskje bare hvor trøtt jeg faktisk var da jeg våknet en av gangen grytidlig i dag. Jeg måtte velte meg ut av sengen i helsikes til fart, på med klær og litt sparkel,kaste bena på nakken og strene nedover. Jeg kom utrolig nok inn til tiden.

Jeg var trøtt og sliten, sånn uopplagt kalles det vel. Jeg hadde aldri sett trynet på denne unge søte legen før (en dame), men har jo av tidligere erfaringer oppdaget hvor lang tid de faktisk bruker på å skrive ut et skjema og krysse av  for hva en skal sjekke etter i blodprøven. Når legen min gjør dette, så tar det 3 minutter, hun her brukte sikkert 10 minutter. Og jeg bare…gaaawd. Jeg fikk også ordnet meg med sovetabletter, for det er så utrolig slitsomt å måtte ligge og vri seg til det blir tidlig morgen. Så var det å vente på den fordømte blodprøven da. Jeg liker det virkelig ikke. Skulle gjerne tatt den blodprøven uten sprøyte. Det gjør jo egentlig ikke vondt, men det er så ubehagelig, og å se på at sprøyten bankes inn i åren er bare å glemme. Hadde jeg i det minste kunne fått en premie når jeg har vært flink, i det minste et klistremerke, så hadde jeg kanskje sett fram til å ta blodprøvene til og med. Men neida, det eneste jeg får er en bomullsdott med en teipbit over. Og en litt sår blodåre så klart. For ikke å nevne hvor fantastisk godt det gjør å rive av teipen i etterkant. Mmmm, godsaker det.

Jeg måtte trave bort til et apotek, så hjem. Og det tar sin tid. Vanligvis liker jeg å gå lange turer, og i tillegg har det jo vært en knallfin høstdag. Men når det føles som jeg har to ti kilos blokker rundt bena, ja da går det tregt, da blir turen lang. For å si det sånn. Men jeg følte ikke for å sette meg ned på bakken sånn midt i ruten heller. Måtte jo hjem. Nådde målet til slutt. Tenkte at jeg skulle slappe av og lese bok. Joda, jeg leste jeg, helt til øynene begynte å gå i kryss, og gjøre setningene utydelig. Da gadd jeg ikke mere. Kan jo ikke sove på dagtid heller da, blir for dumt. Så da stakk jeg på trening. Da vil jeg sikkert få litt mer energi tenkte jeg. Det fikk jeg ikke. Selv om det gikk greit å komme seg gjennom planen jeg hadde satt opp, så kjente jeg den velkjente «nå dævver du snart» følelsen komme snikende. Da blir jeg litt sur, men ikke vits i å være der bare for å være der heller. Så da gikk jeg hjem. Jeg er fortsatt i koma, gleder meg til jeg skal slenge hodet på puta i natt. Men først er det en del crap på tv, og så skal jeg se enda mer skrekk i natt (sett skrekkfilm flere kvelder på rad nå. Elsker det! Har dere forslag til filmer, så brøl ut!!).

Heldigvis, siden jeg er i koma i dag, så skrev jeg kladd på nøkkelord for søkemotor i natt. Kjenner at jeg ikke hadde orket det nå altså, da hadde det nok ikke blitt i dag. Men nå blir det likevel. Havner vel i koma dere også, etter å ha lest dette.

 

bulimi fingre – Jada, jeg har fingre selv om jeg har bulimi. Det er ikke sånn at ett av symptomene er å miste fingrene altså.

kan man få vondt i halsen av vallergan – Kanskje hvis de sitter fast? Men da skal du ha bra trang hals, for de pillene er jo knøttsmå. Men hvis du har halsbetennelse, så er det jo vondt å svelge det meste så klart.

hvis æ fikk være sola di du skulle aldri fryse – Jaha..vel, hvis jeg får sånne små grøss da? Eller gåsehud? Det kan jeg få rett som det er, selv om sola skinner aldri så mye..Nei, du er meg en bra tullefant du.

nervebetennelse i ansiktet – Når jeg leser noen av nøkkelordene for søkemotor, så kan jeg fort få litt nervebetennelse i ansiktet altså…

vet jeg var stygg på bildet altså, men hallo jeg har jo flydd i flere timer 😦 #sliten #but – Har jeg sagt noe om at du var stygg? Det var i tilfelle veldig stygt av meg, Unnskyld. Fløy du langt da eller?

lukter det fisk av hval? – Jeg kan fortelle deg en liten hemmelighet, så kan du jo tenke ut resten selv. Hval er ikke en fisk.

har overvunnet min frykt for treningssentre, og har vært på første trening idag. stolt hane nå ass – Glad det aldri har vært et problem for meg altså…hadde dævva om jeg hadde fryktet treningssenter…*grøss*. Men…hurra for deg hanefar?

klarer ikke si at jeg er sliten – Kanskje du kan framtvinge litt nerveskader i trynet i stedenfor? Burde jo vært litt åpenlyst hva du mener da mener jeg…

trene knebøy ved patellafemoralt syndrom – Vil ikke anbefale det, det gjør…vondt. Og det er dumt..

har du møtt veggen? – Jada, opp til flere ganger. Ikke alle er like hyggelige, men flere av dem er i grunnen ganske ok.

1 år er gått.

5. oktober er en rar og spesiell dato for meg, og det er litt rart at det faktisk har gått 1 år allerede. For 1 år tilbake i tid, på denne dag, så hadde jeg min første dag på Modum. Hvor pokker har tiden blitt av? Vel, det har jo selvsagt skjedd en del siden den dagen. Det er jo heller ikke så lenge siden jeg var på Modum sist, så det føles jo ikke så lenge ut likevel. Men den første dagen var jo veldig spesiell, da var den store jobben i gang. Jeg leste gjennom innlegget jeg linker til over her, og jeg må nesten le litt, for jeg var så positivt innstilt at det var ikke måte på. Det var jo selvsagt en god ting det da, at jeg var så positiv der og da, samtidig som jeg holdt på å pisse på meg fordi jeg var redd også. Den dagen skjedde det mye, det gikk i ett, mye nytt å forholde seg til. Jeg husker nesten ikke alt en gang. Men jeg husker hvor mye jeg gruet meg til denne innleggelsen, hvor stor omveltninger jeg plutselig skulle gå i møte. Alt skulle bli totalt annerledes, snudd opp ned fullstendig. Alt føltes utrygt, selv om jeg visste at jeg var trygg der. Men dette var noe helt nytt, så det var jo ikke rart at det føltes både spennende og skremmende på en og samme tid.

Selv om livet mitt, hverdagen, var en litt annen før innleggelsen, enn det er nå, så klarer jeg likevel ikke helt å se den store forskjellen. Jeg husker kanskje ikke hvor ille det var enkelte ganger. Mye har jo forandret seg nå, men mye er også ved det samme gamle. Jeg har savnet Modum ganske mye siden jeg ble skrevet ut, men det har selvsagt gått i bølgedaler. Den første tiden hjemme var savnet størst, det var rart og plutselig være hjemme igjen, det føltes liksom ikke helt rett å være her igjen. Men det gikk seg jo til, sakte men sikkert. Jeg fikk litt rutiner, og hjemmefølelsen kom litt etter litt. Nå savner jeg Modum kun sånn innimellom, men da folkene og selve stedet, ikke programmet jeg gikk gjennom. Jeg kjenner at jeg ikke hadde orket å gått gjennom det helvetet en gang til, uten at jeg skal si med 100% sikkerhet at jeg aldri havner der igjen, for med livet vet man aldri. Selv om jeg kunne tenkt meg tilbake, sånn på besøk helst, så frister det jo ikke med en innleggelse igjen. Jeg er tilbake der at jeg ikke vil legges inn igjen. Men besøk hadde vært finfint. For å hilse på alle igjen, og gå i skogen.

Om ikke så altfor lenge, så får jeg jo faktisk den muligheten igjen, for i januar så er det jo ett år siden vi ble skrevet ut fra hovedoppholdet, så da skal vi tilbake på ett-års oppfølging. Tror vi skal være der i 5 dager da. Så gleder meg jo til å få treffe alle der igjen da. Det er selvsagt frivillig å reise tilbake da, men jeg husker at behandleren min sa til oss at hun håpet alle ville komme tilbake da, uansett hvordan det hadde gått. Det er jo sånn de på Modum også kan få tilbakemeldinger på hva som har virket og ikke. Det kan jo enkes at når januar kommer, så orker jeg ikke dra, men tiden får vise. Her og nå tenker jeg hvertfall at jeg skal reise. Jeg skal jo også begynne i ny jobb i januar, men jeg har alt sagt ifra om at det blir et kort opphold på Modum da, og det var greit.

Jeg savner gruppen min, og også den andre gruppen vi var innlagt sammen med. Heldigvis har jeg truffet på noen av dem i etterkant. Når jeg var i Oslo for et par uker siden, så traff jeg faktisk på to av jentene som var i den andre gruppen. Veldig hyggelig å treffe dem igjen. Søte fine jentene. Jeg har fortsatt kontakt med de i gruppen min også, selv om det ikke er så ofte, men det er fint å vite at de er der, og at jeg kan legge igjen et hjerte her, en hilsen der. Jeg har også mailet litt med behandleren jeg hadde der, henne savner jeg hvertfall. Skulle kidnappet henne med til Molde, det hadde vært supert å hatt henne som behandler videre.

Selv om det var et tøft opphold, så sitter jeg igjen med mange fine minner, og flotte venner jeg ble kjent med der. Jeg har samlet sammen et lite collage av bilder fra oppholdet.

 

(Ps: innlegg med søkemotor kommer i eget innlegg senere i dag. Woop woop, to innlegg på en og samme dag gitt)

Forbedringer.

Det er nesten litt rart hvordan ett og samme tema kan komme på bane på kort tid, selv om situasjonene er ulike, og praten ikke helt handler om det samme. For noen dager siden så nevnte jeg at jeg hadde en fin prat med en flott dame, en dame jeg kunne åpne meg for og som det føltes naturlig å prate med. (Uten at jeg gikk i detalje i alt jeg pratet om så klart). Vi kom inn på endringene jeg har gjort de siste årene, der mer innsikt i sykdommen har kommet, og at jeg har blitt mer reflektert rundt enkelte ting, som at jeg nå f.eks til tider kan tenke litt over hvorfor det gikk galt med maten en dag, hva det var som førte til at det gikk som det gikk. Eller at jeg klarer å se sammenhenger som jeg ikke helt har sett før. Hun sa til meg at jeg ikke burde henge meg for mye opp i at det går galt, at jeg kanskje skal godta at sånn ble det, men heller fokusere på at jeg klarer å reflektere rundt hvorfor det ble sånn, at jeg kan gjenkjenne andre lignende situasjoner, at jeg klarer å finne andre alternativer neste gang osv. Hun sa også at jeg var kommet langt som klarte å se sammenhenger, at jeg hadde innsikt i sykdommen, for det er ikke alle som har det, selv om det har vært syk på en eller annen psykisk måte i mange år. Jo, ja, jeg den. Hun mente at jeg burde heise flagget og feire de tingene jeg klarer. Vel, der butter det i mot for min del. Jeg ser det fra en litt annen side enn utenforstående, for jeg tenker at det liksom burde være en selvfølge at jeg har kommet dit jeg er i dag, etter å ha vært syk i så mange år. Kanskje er det ikke en selvfølge, for jeg har jo jobbet for det, jeg har brukt mye energi på det, men likevel føles det bare sånn, at det skulle jo bare mangle. Men jeg kan si meg enig i at det er forbedringer på enkelte områder.

I dag hadde jeg time hos psykologen min, og selv om vi på en måte har blitt enige om å legge spiseforstyrrelsen litt på «is», så kommer vi stadig inn på temaet. Fordi vi snakker om ting i fortiden, som har med andre ting å gjøre, men der spiseforstyrrelsen likevel har en stor rolle. Nå ønsker jeg ikke å utdype det noe mer, men vi snakket om en del ting som har en rød tråd i seg, og jeg nevnte noe som gjorde at vi kom inn på et spesielt tema. Jeg fortalte noe jeg hadde sett, og tenkt over for ikke så lenge siden, hvor gjenkjenbart det var. Hun sa at hun også kunne kjenne igjen det jeg pratet om, men siden det ikke har vært noe på dette området på en stund, så spør hun meg om jeg jobber for å endre på disse tingene, for å få til en forbedring. Jeg kan ikkeakkurat si at jeg jobber med det, for det har bare blitt sånn, fordi situasjonen er som den er nå. Hvordan det eventuelt vil komme til å bli en gang, på det området, det kan jeg ikke svare på nå, selv om jeg sitter med en formening om det. Men uansett så er det jo en endring her og nå, fordi jeg ikke står i en situasjon der det kunne ha vært en slik mulighet. Det er fortsatt elementer i meg som kunne ha vært kapabel til det, men jeg vet ikke hvor sannsynlig det ville ha vært den dag i dag, kanskje fullt mulig, kanskje ikke. Men her og nå er det jo på en måte en forbedring.

Jeg har fortsatt en del tanker rundt visse ting som jeg vet ikke er bra for meg, uten at jeg lar det bli med annet enn tankene. Det tar tid å endre på, eller jobbe med tankene, men på de områdene så klarer jeg, så langt, å la det bli med tankene. Så der er det også forbedringer. Det er heller ikke noe jeg klarer å heise flagget for, eller klappe meg selv på skulderen for, for det har liksom «bare blitt sånn». Jeg suger rett og slett på å gi meg selv creds for ting som går bra, og det er vel en ting vi egentlig skulle begynne å jobbe med i timen i dag, men som ble ikke ble nevnt fordi vi kom inn på andre temaer. Hun sa hvertfall sist gang at vi måtte jobbe med det. Da tenkte jeg bare «Naaaaaai, gawd. Ikke det da…». Vanskelig og touchy tema kanskje..skryte av seg selv? Gud forby. (Nå er jeg ikke kristen av meg altså, men enkelte ganger passer sånne uttrykk seg litt bedre for å forklare, if you know what I mean). Jaja.

Sånn ellers, så får jeg jo også til en del oppkastfrie dager, så det er jo forbedringer der også, sånn innimellom. Noen dager går det rimelig greit, andre dager er litt vanskeligere, og atter andre dager så er det insane vanskelig. Sånn er det, men det forhindrer meg ikke å klare å få til andre ting, så sånn sett er det jo overkommerlig og levelig. Ting må gå seg til, og ting tar tid.

Og så må jeg jo fortelle at det er blitt forbedringer i kjeften også. I går fikk jeg en midlertidig bro nede, altså to stykk nye tenner, eller, det blir det hvertfall om 1 måneds tid, da porselenet skal inn. Fram til nå har det kun vært et stort gapende hull der, siden to av tennene var trekt, så jeg må si at det er litt merkelig at det plutselig ikke er åpent der lengre. Jeg har flere ganger spurt tannlegen min om det står igjen mye arbeid, men hver gang får jeg samme svar, som ikke gjør meg klokere, «Det begynner å bli bra nå». Og jeg bare…?? Sånn foruten at den ordentlige broen skal inn i november, så vet jeg at jeg skal trekke ut en rot, men sånn utenom det, så aner jeg ikke. Jeg har riktignok hatt en del smerter i den ene tanna nede, en av de som broen er festet til, så om det ikke roer seg, så er det mulig jeg må rotfylle den. Hurra. Men jeg håper jo at vi kan bli ferdig i år da, har jo holdt på i 1.5 år nå….og det har ikke akkurat vært gratis med så store forbedringer. Det er riktignok en livsinvestering, så det er jo verdt det, men crap assa, det koster. Så jeg skal være glad den dagen jeg har betalt ferdig alt. For å si det sånn. Heldigvis er det ikke noe stress i forhold til nedbetalingen da, jeg betaler når jeg kan, utifra hva jeg har råd til. Og godt er det.

Helt til slutt, når jeg er inne på forbedringer/ endringer, så kan jeg jo nevne at vi nå endelig er i gang med lokallaget vårt. Det vil si, vi er endelig 4 stykk som er blitt et lite styre, og vi har alt hatt et møte. Neste uke blir det enda ett, og så har vi tenkt å satse på en åpen temakveld i midten av november, om alt går etter planen. Endelig er vi så smått i gang her, og jeg ivrer etter å få kommet skikkelig i gang her. Gøy gøy gøy.

Just for fun.

 

«Deler du for mye?»

På fagdagen med IKS så kom det bort en jente for å hilse på meg, hun fortalte meg at hun hadde sendt meg mail der hun lurte på om jeg hadde lyst til å delta på et masterprosjekt hun skal skrive, om spiseforstyrrelser og blogging. Noe jeg sa ja til. Hun sendte 14 spørsmål hun ville at jeg skulle svare på, noe jeg akkurat har brukt litt tid på å fylle ut. Det var ikke akkurat spørsmål jeg ikke har fått før, for mange av dem var de samme som de jeg ble spurt om i forskningsprosjektet jeg deltok i for et par år siden, der temaet også var blogging, spiseforstyrrelser, men også behandling. Det blir vel kanskje gjerne sånn, at når temaet blogging er en del av oppgaven, så vil det også bli ganske like spørsmål. Siden Finn Skårderud er veileder for denne jenta her også, så ble det vel kanskje naturlig å spørre de av oss som også var med på forrige prosjekt, for hun skulle visst bruke 5-6 bloggere i oppgaven. Jeg regner bare med at mange av svarene vi gir blir ganske like.

Et av spørsmålene jeg har fått begge gangene, er om jeg synes jeg deler for mye av meg selv i bloggen, og om jeg skriver sannheten. Her vil jeg svare nei, og ja. Hvertfall nå. I begynnelsen, da jeg opprettet bloggen, så var jeg jeg i en mye sykere periode enn jeg er nå, på flere områder. Livet var et totalt kaos, på flere områder. Jeg var veldig deprimert da, og blogginnleggene gjenspeilet nettopp dette. Mange av blogginnleggene var dystre og tragiske, og jeg delte kanskje ting jeg ikke trengte å dele. Jeg har slettet en god del innlegg i bloggen, spesielt fra den første tiden. Ikke det at jeg ikke står for det jeg skrev, men en del ting er kanskje ikke ment å være leselig for alle og enhver, det var hvertfall noe jeg mente i ettertid (og fortsatt gjør) når jeg var kommet litt lengre opp og fram i prosessen i behandling. Jeg slet på den tiden med en del ting som ikke er relevant nå, som jeg nå ser på som noe som er privat og som ikke alle trenger å få innpass i. Det er fortid, det er en del av historien min, men noe som jeg kun trenger å la de som står meg nærmest trenger å vite noe om. Jeg trenger ikke å ha det skriftlig i en blogg for å kunne se meg tilbake og se at jeg har kommet meg langt på vei på den biten. Dessuten skrev jeg et par ting som ikke bør ligge der ute og sveve. Det aller meste jeg skrev ligger der fortsatt, og når jeg blar meg tilbake, så ser jeg stor forskjell fra da og nå. Sånn var forløpet, sånn har veien vært, kronglete og lang. Selv om jeg har slettet en del, så betyr det ikke at det ikke var sannheten jeg skrev, jeg har bare etterhvert blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, til å la noe være privatliv. Om jeg kommer til å slette flere innlegg, det vet jeg ikke, om jeg en dag kommer til å slette hele bloggen fordi jeg er drittlei av den, det vet jeg heller ikke, men det betyr heller ikke at det jeg har skrevet ikke er sant.

Jeg har som sagt blitt flinkere til å sette grenser, for jeg har ikke behov for å la hele verden ha tilgang til alle mine tanker, følelser og handlinger. Jeg deler det som har med sykdom og gjøre, en del hverdag og interesser, men jeg utelukker mye. Jeg skriver svært lite om familien min, jobb skriver jeg nesten ikke om i det hele tatt, og mange tanker og følelser havner i rommet hos behandleren min. Traumet skriver jeg heller ikke om, og det kommer jeg heller aldri til å dele i bloggen. Jeg har fortalt dere at det er et traumet, hva traumer er sånn generelt (sår i sjelen alt fra små ting til store ting), og litt om tanker og følelser, uten å gå inn på hva det dreier seg om. Jeg har ikke lyst til å dele det, og jeg har ikke behov for å skrive om det her. Det forblir mellom behandler og meg, det er hos henne jeg skal jobbe med det, ikke blogge om det. Også ved å fortelle dere at det er ting jeg ikke deler, så sier det seg vel egentlig selv at jeg da ikke har grunn til å fortelle annet enn sannheten. Jeg kunne jo fort ha diktet opp et helt annet liv her bak skjermen enn det som faktisk er sannheten, men, så er det jo sånn da, at jeg har kjente som også leser bloggen, og de ville kanskje ha syntes det var merkelig om jeg skrev en ting, mens sannheten var en annen. Jeg tror nok at de som kjenner meg, og som har blitt kjent med meg, får det samme inntrykket av meg i virkeligheten som det de leser her. Om man ser bort i fra hvordan jeg oppfatter meg selv så klart. Men nå tenker jeg på historien jeg skriver i bloggen. Ikke hvordan jeg ser ut og mener om meg selv.

Så, hvorfor blogger jeg? Jo, mål og mening har hele veien vært å gjøre spiseforstyrrelser mindre tabu, gjøre det mindre skambelagt. Og kunne vise at selv om man sliter psykisk, så kan man være oppegående og ha et mer eller mindre normalt liv. Selv om jeg kan spøke med sykdommen min, og har galgenhumor, og sier at jeg er kokko i topplokket, så er jeg jo ikke kokko lokko på den måten at jeg er innestengt bak høyemurer og vinduer meg hengelås. (Kanskje jeg burde vært det til tider?). Det finnes både fysisk og psykiske sår, uten at det gjør en til et mindreverdig eller mer kokko menneske. Om bloggen min kan være til hjelp for andre, om det være seg at andre kjenner seg igjen, føler seg mindre alene, får innsikt og forståelse, at den sprer informasjon, ja, så er hele poenget nådd fram. Som en spiseforstyrret på veien mot en friskere tilværelse, så er jeg, som så mange andre av oss, interessert i å kunne bidra med økt forståelse om sykdommen. Sette den enda mer på dagsorden på en måte. Det er heller ikke bare «mannen i gata» som trenger mer forståelse, men det gjelder også for helsepersonell, for det er tross alt den syke som sitter på ekspertisen, og som går gjennom helvetet. Gjennom kommunikasjon med pasient, så vil også kunnskapet blant helsepersonell øke. Og så lenge det finnes syke, så trengs det behandlere, og da er det selvsagt nødvendig at de kan gi mest mulig riktig behandling.

Så ja, jeg forteller sannheten, jeg ser ikke noen poeng i å finne på gode historier. Da kunne jeg likesågodt ha blogget anonymt og lagt på i tjukke lag og dramatisert det hele til en thriller uten sidestykke. Hva andre der ute, som ikke kjenner meg privat måtte mene, er meg revnende likegyldig, det har dere kanskje fått med dere alt. Blogginnleggene mine deles også på facebook, der jeg har familie og venner, så det hadde kanskje vært litt drøyt å lyve, å lure alle sammen kraftig rundt lillefingeren ved å si at joda, det går framover, jeg har det dårlig, men jeg klarer å holde meg oppreist, nå har jeg klart slik eller sånn, mens jeg i virkeligheten hadde ligget halvveis i koma hjemme, fordi jeg ikke har spist på et halvt år, eller at magesekken har revnet og spiserøret spruket, fordi jeg har overspist og kastet opp i 23 timer i døgnet. Nei, jeg er en av de som brenner for å sette spiseforstyrrelser på mer på dagsorden.

Og nei, jeg deler langt ifra alt. Dere skulle bare visst hvor mye jeg faktisk ikke deler. Jeg ønsker ikke å dele tragiske historier, eller andre private ting. Ja, jeg har en kaotisk historie bak meg, men det holder at de som har vært involvert i handlingene og opplevelsene vet. Nå er det jo gjerne sånn at samhandler med andre mennesker i de fleste situasjoner, så selvsagt vet mange mye, men jeg ønsker ikke på noen som helst måte at andre skal vite disse tingene. Mye er tilbakelagte stadier, enkelte ting vil jeg bare viske vekk eller glemme, noe er jeg ferdig med, andre ting ligger det en del skam bak, og jeg ønsker ikke utlevere det til dere. Jeg har levd et liv med oppturer og nedturer, som alle andre, men mye har vært kronglete og kaotisk som sagt. Mye av det passer det seg ikke å skrive om, om alle har behov for privatliv, jeg holder mye av det innenfor grensen jeg har satt opp, og deler det kun med de jeg føler for. Akkurat sånn det skal være. Sett grenser og ikke la noen rive dem ned.

Mellom mild og moderat.

Blir litt forvirra over ukedagene når jeg har vært ute og reist, og kommer hjem midt i uka. Henger litt etter på den måten. Når det ikke skjer noe spesielt, så gjør det ikke saken akkurat bedre. Livet dere. Selv om enkelte dager snegler seg avgårde, så går tiden likevel ganske fort, når jeg ser tilbake vel og merke. Akkurat nå ønsker jeg meg tilbake en uke i tid, til Oslo, og alle fine menneskene jeg traff der. Men jeg skal mest sannsynlig tilbake allerede i november, da er det landsmøte for IKS, og siden vi nå er i gang med lokallag her, så er det vel i grunnen på sin plass å dra nedover, helt sikkert nyttig på alle mulige måter. Må bare forhøre meg litt med de andre også, om det er flere som vil dra, eller om det bare blir meg denne gangen også. Hadde jo vært kjekt om vi var flere da. So we’ll see.

Nå gleder jeg meg bare i grunnen til mandag, for da skal vi ha møte, vi 4 som skal starte opp her, for å planlegge hva som skal skje videre. Jeg har allerede en del tanker og ideer, så får vi se hva de andre sier. Jeg klør i grunnen i fingrene etter å få kommet skikkelig i gang, men jeg kan jo ikke kjøre hele løpet alene. Det blir nok bra, det bli bra, jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal bli bra hvertfall.

Ellers fikk jeg forespørsel om å være deltager i en hovedoppgave som skal skrives, om spiseforstyrrelser og blogging, så har en del spørsmål jeg må fylle ut i forhold til det. Igjen så er Finn Skårderud veileder. De er heldige de som velger temaet spiseforstyrrelser og får han som veileder altså. Mannen er jo eksperten over alle eksperter. Nevnte jeg at jeg var i ekstase da jeg var på fagdagen og hørte på han? Jeg må virkelig prøve og få med meg flere sånne muligheter. Jeg er stygt redd for at jeg kanskje kunne ha blitt frisk om jeg hadde hatt han som behandler, hadde vel ikke kunne kommet meg unna på noen punkter da, høhø. Men, behandler jeg har er flink hun også da. Hadde jo time med henne på onsdag…Vet ikke hva jeg skal si om timen jeg. Var virkelig ikke i humør, og det ble en del halvveise svar fra min side, «Vet ikke. Har ikke tenkt på det. What ever, nei, ja, vet ikke, tvilsomt, nei, sikkert» osv osv. Lei? Ja. Pratet om traumet, hva formålet mitt med å fortelle det var, for jeg sa at jeg innimellom tenker at jeg angrer på at jeg fortalte noe. «Vel, hovedsakelig var det fordi jeg tenkte at det kanskje var på tide å fortelle om det. Og først og fremst fordi at behandleren jeg hadde på Modum kanskje kunne hjelpe, hun var jo den første jeg fortalte det til. Og det var en årsak til det. Kanskje kunne da noen brikker falle på plass. Thats it i grunnen». Av samme grunn fikk også min tidligere behandler vite noe, fordi jeg har gått hos han i 3 år. Skjønt jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortalte det til han, for jeg hadde jo kun et par ganger igjen hos han før jeg fikk ny behandler.

Det er jo på en måte positivt at hun jeg har nå får være med fra starten av, på den historien, men hun har jo ikke vært med meg i alle årene tidligere, så hun får jo ikke de brikkene til å falle på plass. Ikke at det betyr noe, men det var hovedsakelig årsaken til at jeg åpnet meg opp for de to andre. Hun lurte på om jeg ville få ryddet opp i traumet, legge det i en skuff, bearbeide det. «Jeg vil viske det ut». Men det er jo ikke mulig. «Jeg vet, men jeg vil viske det ut. Jeg vil viske ut mye i livet, om jeg kunne». Igjen, ikke mulig. I know, but I wish I could. Hun spurte om del ting som kan relateres til traumet, sånn i ettertid. Jeg vet sånn ca noe, og aner ikke på andre områder. «Vet ikke, har ikke tenkt på, klarer ikke tenke på». Jeg følte meg i grunnen sånn halvveis med i timen, og når det ene svaret mitt er «Jeg er likegyldig», så vet jeg at en liten depresjon er på plass. Terapeuten jeg hadde på Modum sa at jeg måtte være obs på depresjoner, for jeg var i grenseland mellom mild og moderat depresjon da jeg ble skrevet ut etter boosteroppholdet. Jeg er klar over det, og jeg kjenner på det. Jeg vet at det er en del av «spillet». Jeg vet også at det kommer og går igjen. Sånn er livet.

Jaujau. Nå er det hvertfall fredag igjen, og det betyr nøkkelord fra søkemotor. Hysterisk morsomt liksom. Gawd.

 

feit mann – høyest søkestatistikk…jaja..kommet til rett plass skjønner jeg.

krystaller i ørene – well, du kan godt kalle de uekte øredobbene jeg knapt nok bruker for krystaller, det høres jo fort mye bedre ut da…Det klinger bra i ørene mine det liksom.

ordtak som hjelper deg når du er lei av alt – Hm..»Go to bed».

tungt å leve når alt er ork – Ja, best å legge seg.

lås porten når dere går ut – Kan jeg velge hvilken som helst port? Har ingen her you see..

muggen leverpostei i pose – Leverpostei er muggen uansett hvor den er. Grøss og gru, hundemat spør du meg.

de tre fordømte ordene – Øøh, det er vel 4 ord vel?

tips mot bulimi – Ikke få det.

«jeg har ikke sett elg» – «Det har jeg». Har blant annet en hel haug med elgbamser. Du kan få se dem hvis du vil.

nå sitter jeg utenfor rektors kontor – Akkurat som det er noe å skryte av. Jeg har vært inne på kontoret jeg.

stalker å sånt – Fæle folk.

utrolig slitsom analkløe – Kan jeg tenke meg ja…rævslit sikkert..

hvordan satse når man hopper høyde – Jeg ville nok ha satset høyt, skjønt jeg burde vel ikke ha lagt lista så høyt i første omgang..En gang så landa jeg rett oppå stanga. Fikk svært blåmerke på ryggen.

konsekvenser av ledningsforstyrrelser – At du ikke kan ha ledninger?

noen har lest legejournalen min – Tror noen har lest min også, jeg mistenker legen.

høstens fine blad – Bare sånn for å avslutte litt koselig liksom…

 

Søvnforstyrrelser.

Jeg har i mange mange år slitt med søvnen. Helt siden jeg var liten har jeg sovet veldig lett, våknet så snart mamma satte en finger på meg da hun vekket meg til skoledagene. Mange våkennetter, netter med noen få timer søvn, netter med urolig søvn, avbrutt søvn. Det jeg har slitt aller mest med, er å sovne inn. Jeg har tilbrakt utallige timer på nattestid, der jeg bare har skiftet stilling, makket hit og dit, mens hodet aldri har falt til ro. Jeg har prøvd å stå opp og legge meg til samme tid, ta naturpreparater, drukket beroligende te (the ironi, da blir jeg jo løpende på do resten av natten), pusteøvelser, lest bøker, hørt på musikk, telle sauser, stoppe tankene. Jeg har prøvd å slite ut kroppen, i form av trening, holdt meg opptatt med noe hele dagen, og ja, jeg har blitt fortvilt over at ikke en gang overspisinger og oppkast har slått meg helt ut.

Jeg husker ikke hvem av oss som tok det opp, legen, behandler, eller meg, men sovemedisiner ble hvertfall et tema på ett eller annet tidspunkt. Det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har alltid vært i mot medisiner, jeg har ikke ville blitt avhengig av noe. Likevel endte det opp med at jeg startet opp på antidepressiva, samtidig som jeg fikk noe å sove på. Sovemedisinen er ikke egentlig sovemedisin, men allergitabletter, som gjør at man blir søvning. De er ment til innsovning. Ikke virker de akutt heller, skal jeg få skikkelig effekt av dem, så bør jeg ta med 4-5 timer før jeg skal legge meg, til tross for at det står at de skal tas 1 time før sengetid. Jeg lurer på hvem som har testet dem ut, og synes det mennesket er heldig som fikk en så kjap virkning av dem. Jeg endte opp med å bli verre når jeg gikk på antidepressiva, og enda verre da de satte meg på type nr to. Om jeg ikke var deprimert og føkka i hodet fra før av, så ble jeg det hvertfall da. Jeg ble enda mer deprimert, og det var langt ifr den virkningen jeg var ute etter. For å gøre det enda verre, så var en av bivirkningene på den ene type antidepressiva jeg gikk på, mareritt. Virkelig ille mareritt. Jeg fikk selvsagt den bivirkningen, for jeg sov jo så godt fra før av liksom. Dette førte selvsagt til at søvnen ble enda dårligere. Våknet oftere, dårlig kvalitet på søvnen, som igjen førte til dårligere kvalitet dagsform, og livskvalitet.

Jeg ønsket å slutte med antidepressiva, noe behandleren min i grunnen ikke hadde noe han skulle ha sagt på uansett, for jeg hadde kuttet dem ut likevel, selv om man ikke skal bråseponere på dem. Jeg maktet bare ikke lengre gå på medisiner som gjorde at jeg satt med suicidale tanker og skadetrang, som igjen førte til at jeg ble liggende med enda verre tanker og følelser enn tidligere, fordi jeg var enda verre mentalt. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende istedenfor. Jeg kan fortsatt kjenne på depresjoner som kommer, men ikke i like stor grad som tidligere, jeg er ikke der at jeg ønsker å dø. Men de funker bedre enn antidepressiva. Jeg har flere ganger de siste månedene tenkt tanken på å avslutte medisinbruken, for hvis det ikke er verre enn dette her, så skal jeg jo overleve. Men jeg vet jo ikke om det er medisinene som virker, eller om det faktisk er sånn, at de har sluttet å fungere, fordi kroppen er så vant med dem. Det skal ikke være «farlig» å bråslutte med stemningsstabiliserende, ikke som med antidepressiva. Jeg prøvde meg på det en gang, en uke uten, og at jeg grein og grein og alt var helt for jævlig. Jeg gjorde ikke det flere ganger. Jeg tror ikke det vil gi samme effekt ved å slutte på stemningsstabiliserende. Det er andre kjemikalier i dem, de føkker ikke opp på samme måte som antidepressiva. (Jeg har skrevet et innlegg som antidepressiva tidligere, «Lille pille» ). Jeg kjenner at jeg er litt lei av medisiner på en måte. Innimellom så glemmer jeg å ta dem også, husker ikke om jeg tok dem jeg stod opp, eller før jeg la meg. Jeg bryr meg ikke stort heller, for det er bare enkelt tilfeller. En gang om dagen sånn av og til. Det er heller ikke sånn at jeg merker at jeg ikke har tatt dem.

Men, on the good side. Jeg har ikke tatt noe å sove på på 1.5 uke nå. Jeg får det for meg innimellom, at jeg skal prøve uten, for å se hvordan det går. Den første natten uten, så sovnet jeg aldri. 1.5 døgn uten søvn. Så jeg måtte jo bare holde meg våken da dagen også kom, for jeg hadde virkelig til lyst til å sove neste kveld. Jeg trente, prøvde slite ut kroppen maks. Og jeg fikk sove, uten å ta noe. Jeg ble nesten sjokkert. Jeg våknet riktignok flere ganger i løpet av natten, av at jeg må på do som regel, men det gjør i grunnen ingenting, så lenge jeg sovner igjen. Dagen før jeg reiste til Oslo, så sov jeg 1.5 time, så var det å reise fra kl. 08 til 15. Jeg sovnet heldigvis ganske kjapt da jeg sov over hos Tuva, og så var det jo opp tidlig neste morgen, fordi det var fagdag. Jeg lå over hos en annen venninne også, og selv om det tok litt tid før jeg sovnet, så våknet jeg ikke før hun vekket meg neste dag, i 10 tiden. Resten av Osloturen sov jeg hos søstern, det betyr at jeg våknet rundt kl. 07 hver morgen, av en liten tass på 3 som ropte at han var våken.

Jeg har 1 gang igjen på resepten min, der jeg kan ta ut to esker til med sovemeds, men jeg vil fortsette og klare meg uten. Er overrasket over at jeg har fått sove hjemme, for det er jo her jeg sliter som mest. Jeg sovner til slutt, jeg våkner noen ganger i løpet av natten, men sovner igjen, og jeg er kanontrøtt om morgenen. I går var det spesielt ille. Jeg hadde time med behandleren min kl.09.00 (umenneskelig), til tross for 4 times søvn, så kom jeg meg opp. Timen var….ja…Jeg var i dårlig humør, likegyldig, sliten og lei. På en måte ødelagt. Dro hjem, satte meg ned for å lese litt, men jeg var så sliten at jeg måtte kapitulere, og legge meg litt. Jeg sov i nesten 4 timer, og følte meg like sliten og uopplagt da jeg våknet. Jeg vurderte å drite i dagen, trekke dyna over hodet og la verden gå sin gang, men jeg stod opp, og kom meg avgårde på trening en tur. Var ikke helt på topp der heller, og ble selvsagt enda mer sliten etter treningsøkten. Det tok ikke lang tid før jeg søvnet etter å ha lagt meg i rent sengtøy etter en dusj i går kveld.

Bare det å kjenne at jeg faktisk blir trøtt om kveldene, uten å ha tatt noe for å bli det, det føles godt. Litt sånn lettelse over å kjenne på at jeg mest sannsynlig får sove den natten også. Jeg er i grunnen fornøyd med at jeg har sluppet å ta noe for  få sove, samtidig som jeg har vært inne på tanken om at en liten depresjon har en finger med i spillet. Men, jeg vil ha søvn, tross alt.

(Er for trøtt til å sjekke korrektur)