En epoke er over.

Da står jeg plutselig helt uten behandling. Det vil si, fra psykiatrien. Forrige uke hadde jeg min aller siste time med psykologen min. Hun blir nå borte en periode fra jobb, og dermed fant vi ut her i vår at det da like så godt bare var å henvise meg til privat psykolog. Nå er det jo sånn at det er ventelister for å en ny behandler, og selv om det er noen måneder siden henvisningen ble sendt, så har jeg ennå ikke fått noen tilbakemelding. Ikke at henvisningen er mottatt, eller at jeg står på venteliste. (Mulig jeg må kontakte legen for å høre om den i det hele tatt er blitt sendt…). Og med tanke på at det kan ta noen måneder før jeg får ny behandler, så kan det jo fort bli like lang tid som det kanskje ville ha tatt til behandleren jeg nå hadde, er tilbake. Det hadde jo på en måte gått opp i opp. Men det føles likevel greit. Jeg gikk ikke hos henne lengre enn litt over ett år, men jeg følte likevel at jeg hadde stagnert helt på det året. At jeg ikke kom noen vei. Men det var kanskje mer en følelse enn sannhet, for det har jo tross alt skjedd en del endringer på noen områder. Men matproblematikken er stort sett den samme. Eller, jeg spiser og beholder mer, men de spiseforstyrrede symptomene er fortsatt veldig tilstede. Kan kanskje si det sånn at jeg har satt det hele litt på pause, for jeg er så lei av å prøve og ikke få til. Likevel må det sies at livskvaliteten min er blitt mye bedre etter at jeg fikk kjæreste. Og det har hjulpet meg. Vekten har gått opp, og selv om jeg har vanskelig for å godta det, så takler jeg det greit. Typen har også meldt seg inn på treningssenteret, så nå er jeg i gang med trening igjen hvertfall, det hjelper meg til å føle meg litt mer vel. Det blir riktignok ikke like mye trening som det var før forholdet. Nå er det mer på et normalt nivå.

Jeg står riktignok ikke helt uten behandling, for etter ett år, så er jeg endelig i gang med fysioterapi. Jeg har hatt to timer så langt. Fysioterapeuten er en utrolig herlig dame, og det er veldig lett å prate med henne. I utgangspunktet ble jeg henvist dit på grunn av betennelse i armene. Jeg var hos henne i 1.5 time den første gangen, der jeg fortalte om betennelsene, både i armer og knær, og samtidig om spiseforstyrrelsen. Hun spurte masse, og vi hadde en fin dialog. Det hun kunne fortelle meg, som legen ikke sa noe om (eller ikke visste kanskje?), er at når kroppen er stresset, og blir veldig lett anspent, så er den mer utsatt for å få betennelser. Og nå er det jo slik at jeg kan si at kroppen min i grunnen har vært stresset og anspent (uten at jeg opplever det sånn selv), i 17 år. Jeg er jo vandt med at kroppen er som den er, og klarer ikke selv å legge merke til at jeg er anspent, men når fysioterapeuten gjorde noen øvelser med meg, og ba meg om å gjøre slik eller sånn, eller å la henne gjøre ditt eller datt uten at jeg skulle anspenne meg, så merket jeg jo at jeg gjorde motstand. Jeg klarte liksom ikke helt å la henne bare få slenge meg armene eller skuldrene mine f.eks. Men når hun ba meg om å slappe av, gjøre det ene eller det andre, så merket jeg jo at holdingen var helt feil, eller at jeg ikke slappet av.

Hun bestemte at framfor å i første omgang jobbe direkte mot betennelsene, så skal vi jobbe med oppleve av egen kropp. Altså, at det blir psykomotorisk behandling. Der jeg skal jobbe mot å være kroppen, framfor å se på den som et objekt. Våge å ta mer plass, og akseptere kroppen. Her og nå ser jeg at jeg har problemer med å se at jeg skulle klare å akseptere kroppen, men jeg er selvsagt åpen for at det vil endre seg. I timene skal jeg helst ha så lite klær på som mulig, sånn at det blir enklere for henne. Dette er et lite problem for meg, for jeg sliter med kroppen, og synes ikke det er kjekt å ha så lite klær på. Men, hun sa at det går greit med litt klær, men da helst tettsittende. Akkurat som at det er bedre liksom. Men, det er jo meningen at ting skal forbedres, så da får jeg bare hoppe i det. Jeg har troen på at dette blir bra. Jeg har aldri prøvd fysio tidligere heller, og jeg kjenner at det skal bli ok å ha en annen type behandling. Det kan jo være minst like bra som å gå hos en psykolog. Jeg vet at flere bare bruker psykomotorisk behandling, og får utbytte av det. Så da er det hvertfall helt greit a jeg står uten psykolog nå. Jeg har lenge vært drittlei av behandling uansett, så det føles godt å ha et annet alternativ nå. Så får vi se hva det blir til angående psykolog. Det stresser meg hvertfall ikke at jeg står uten.

Ellers går det strålende med kjærleiken ♥