En tidløs sykdom.

For noen dager siden hadde jeg en dialog med en dame via mail. Hun hadde tatt kontakt med meg etter at hun over en tid nå har fulgt bloggen min. Hun har selv hatt sine kamper med spiseforstyrrelser, og hun er noe eldre enn meg. Vi kom inn på dette med spiseforstyrrelser og alder. Når vi ser på utvikling av spiseforstyrrelser, når de oppstår, er det gjerne sånn at det ofte oppstår i tidlig alder for de som utvikler anoreksi, og at bulimi gjerne kommer litt senere, i slutten av tenårene/begynnelsen av tjueårene. Sånn gjennomsiktelig sett. Det er unntak fra de fleste regler, så det vil ikke si at andre utviklingsstadier er uvanlige heller, men nevnte er vel det som kan omtales som mest «normalt». Det heller vel også mot normalen at de fleste starter med anorektiske tendenser, før det går over i bulimi for mange.

I mange år, mens jeg ennå ikke var like åpen om det med alle, så kjente jeg mye på skammen over å ha bulimi, nettopp fordi jeg utviklet det så sent, da jeg var 18 år. Jeg var såvidt begynt å trå inn i voksenlivet, og burde ha visst bedre tenkte jeg mange mange ganger. Men det var helt til jeg lærte mer om spiseforstyrrelser, og hvor vanlig det faktisk er at det dukker opp så sent i livet. For mange er den perioden livet veldig kaotisk, grensen mellom ungdom og voksen. Mellom umyndig og myndig, forpliktelser og forpliktelser. Avslutning på videregående, for dem som valgte det, hvor går veien videre? Flytte for seg selv? Flytte til en ny by? Kjærester, samboerskap, økonomi osv osv. For mange kan dette veldig mye på en gang. Nå er det ikke sånn at alle opplever det sånn, at det er kaotisk, noen klarer å ta det med fatning, og heller se spenningen og mulighetene som nå ligger der åpen foran dem. Men vi er alle ulike, og vi takler ulike ting ulikt. Innlegget her skal heller ikke dreie seg inn på dette området, men det var bare en liten avstikker som er flettet inn for mange.

Årene gikk, og jeg fikk mer og mer innblikk i hva spiseforstyrrelser egentlig var, gjennom mitt eget forløp, og av å lese/høre andres historier. Jeg ble kjent med mange andre med samme lidelse, jeg har fått med meg ufattelig mange historier. Mange av de jeg har blitt kjent med i årene jeg har vært syk, har vært yngre enn meg, ikke nødvendigvis veldig yngre enn meg, men likevel yngre. Noen med et mindre sykdomsforløp, andre lengre (sett i år). Jeg ble ofte slått av hvor tidlig mange utviklet sin lidelse. Jenter som begynte å slanke seg da de var 10-11 år, kastet opp første gang de var 13 osv. I en så ung alder skal ingen vite om hva en diett er, hva kalorier er, bekymre seg for kropp og vekt, og ihvertfall ikke hvordan framprovosere oppkast. Det gjør meg så utrolig trist å høre sånne historier. For en tid tilbake så jeg en dokumentar fra et behandlingssenter i USA, for barn og ungdom (for spiseforstyrrelser), der en jente på 6 år var innlagt for anoreksi. 6 år. Hun var en tynn liten jente, som syntes hun var for tykk, og ville slanke seg. Hun var innlagt over en periode på flere måneder for å komme seg opp i en noenlunde normal vekt. Hun var den yngste pasienten de noen gang hadde hatt der. Og siden hun også var så ung, så klarte de ikke helt kommunisere med henne på den måten at de fant ut om hun visste hva som utløste det hele. Hun visste ikke. Heldigvis var hun en tapper liten soldat som spiste det hun skulle, og passet på å få i seg nok da hun fikk perm. Hun spiste selv om hun var overmett og kvalm, fordi hun var redd for å ikke spise nok i forhold til kostlisten der hun var innlagt. Hun frisknet til i løpet av oppholdet der.

Jo eldre jeg selv ble, jo mer frustrert og oppgitt ble jeg innimellom, jeg tenkte at jeg burde vite bedre nå som jeg var blitt så voksen, og at jeg var for gammel til å slite med en spiseforstyrrelse. «Det er jo en typisk ungdomsgreie». Samtidig visste jeg jo at det var så mange andre der ute i verden som var mye eldre enn meg som også var veldig syke. Likevel fascinerte det meg på en måte, tenk å være 50 år og ha en spiseforstyrrelse. Tenk å være 60 år og ha en spiseforstyrrelse. Vokser man det aldri av seg? Nå vet jeg selvsagt bedre, for det første kan man ikke vokse av seg en spiseforstyrrelse, den må fikses. For det andre så vet jeg nå at en spiseforstyrrelse kan dukke opp i alle aldre, uten unntak. Jeg har lest historier der gamle damer på 60-70 år utvikler anoreksi. Damer på 50-60 som kaster opp. Når jeg tenker over det, så er det egentlig ikke noe annerledes for dem enn for meg, så lenge problemet ikke er blitt tatt ved roten og ordnet opp i, for man vokser det ikke av seg. Og når vi ser på samfunnets syn på kropp, mat, vekt, trening og den pakken der, så er ikke eldre damer mindre påvirkelig enn de yngre, ikke alle hvertfall. Alle mennesker er påvirkelige, på ulike ting, vi er alle bare mennesker, selv om fornuften er i god behold. Hvor ofte ser vi ikke kjendiser som slanker seg, og plutselig utvikler spiseforstyrrelser? Hollywoodfenomenet f.eks? Vel, det er ikke så mye annerledes utenfor Hollywoods grenser heller.

Jeg ser ganske ofte en dame som på være oppe i 50 årene en plass, som jeg er ganske sikker på har anoreksi, uten at jeg kan si det for 100% sikkert så klart. Men jeg tror det med 99% sikkerhet. Jeg blir like fascinert hver gang jeg ser henne, for hun er så liten og tynn at det nesten er skummelt. Jeg lurer på om hun er på bedringens vei (har ikke lagt merke til noen endringer da), om hun har vært mye verre, om hun er på det verste. Jeg vet ingenting om henne, men jeg gjør meg jo tanker og har spørsmål. Jeg blir ikke like overrasket over å se yngre jenter (og en sjeldent gang gutter), for det er liksom mer i normalen, uten at det er mindre trist av den grunn. Ekstra trist er likevel de historiene der eldre damer virker uhelbredelige. «Hun har vært syk hele livet, og ingen hjelp virker». Jeg har sett ett av de tilfellene, og blitt det fortalt av noen som står meg nær, de har vært naboer med denne damen, og en av dem har visst om henne hele livet. Sånt er bare trist. Tenk å være et tilfelle som aldri blir frisk, enten fordi sykdommen sitter så hardt, eller at de bare har gitt opp og ikke vil prøve mer.

Jeg synes dette kan være noe å tenke på for alle, at spiseforstyrrelser faktisk kan dukke opp i alle aldre, at det ikke er noe typisk ungdomsfakter, og hvertfall ikke at det er noe man bare kan vokse av seg. Det er kanskje lett å tenke sånn for mange som selv ikke har nok innsikt eller forståelse, det er ikke lett å forstå hvordan spesielt voksne kan «tillate» at noe sånt skjer når de burde vite bedre. Vel, det er dessverre ikke sånn at vi rår over alt selv, og det kan faktisk ramme hvem som helst, når som helst. Traumer kan ofte være årsaker som utløser spiseforstyrrelser, og det er noe alle kan rammes av, uansett alder. Overgrep, voldtekter, tap av noen som står en nær, skilsmisser osv. Ting som kan oppstå i voksen alder som i ung alder. Og når det gjelder gamle mennesker, da kanskje spesielt damer, så vet vi jo hvordan matlysten ofte forsvinner for mange, og det i seg selv er nok til at noen kan utvikle en spiseforstyrrelse, tenker jeg da.

Så det er vel sånn at lidelsen spiseforstyrrelser nesten kan kalles tidløs, når det dukker opp symptomer allerede i barnehagealder for noen, og helt oppe i god gammel årgang for andre. Bare noe å tenke på.

17 thoughts on “En tidløs sykdom.

  1. Helt enig, det er tidløst.
    Jeg kjenner forresten en jente som i en alder av 9 år syntes hun var alt for feit, og mente at løsningen på det var å slutte å spise. Hun sammenlignet sine lår med mine, og mente hennes var feitest. Hennes lår var omtrent som min legger…. Det rettet seg heldigvis!🙂

    • Det er bare så utrolig trist…og det å sammenligne seg med en voksen blir HVERTFALL totalt feil..off. Godt gikk bra til slutt da🙂

  2. Hei Laila! Er fast følger av deg, men første gangen jeg skriver her. Kanskje fordi jeg er noe eldre enn deg. Jeg har hatt bulimi i 25 år; fra jeg var 21 år. Du får skrevet og sagt så utrolig mye av det jeg selv tenker og føler. Dine skriverier har også hjulpet mannen min til å skjønne (bitte-) litt mer🙂 , og det har vært til stor hjelp! Tusen takk! Heier på deg, Laila🙂

    • Heisann🙂 Hyggelig at du legger igjen en beskjed. Godt å høre at bloggen har vært til hjelp😀 Sånt gjør meg glad! Tusen takk, og heia heia til deg også🙂

    • Bra vi ikke er alene om det å ha en spiseforstyrrelse i godt voksen alder:). Selv om jeg ikke unner noen å slite med kropp og mat, så er det godt allikevel å ikke føle man er den eneste over 40 år som sliter..

  3. Hei:) Jeg kjenner ikke deg og du kjenner ikke meg, men jeg er modig/frekk nok til å legge inn en kommentar her, håper det er greit. Vil bare takke for dine tanker omkring det med alder og spiseforstyrrelse, for det tenker jeg personlig uendelig mye på! Jeg selv er 44 år og sliter med spiseforstyrrelse, som jeg har gjort siden jeg var 15 år. Føler en slags flauhet nå når jeg er voksen og syns det blir verre å søke hjelp og føle forståelse. Takk for ditt flotte innlegg, jippi, jeg er ikke alene om disse tankene:))

    • Jeg setter pris på tilbakemeldinger, så jeg jeg vil si modig, ikke frekk😉 Det er nok mange flere godt voksne med sf enn vi kanskje tror, det er bare det at mange kanskje holder det mer skjult, nettopp fordi de føler seg for gammel til en sånn lidelse? Du er så absolutt ikke alene om disse tankene nei..

  4. ååå Laila dette innlegget hjalp meg mer enn du aner. er det noe jeg sliter med så er det alderen min og det slite med spiseforstyrrelse, det har vært min største skam. Jeg begynte å utvikle i ungdomsskolen, men jeg trengte ikke jobbe hardt pga ekstrem høy forbrenning så det har mer ligget litt latent og variert. Jeg kunne bare spise lite en periode og vips forsvant kg etter kg, derfor kunne jeg skjule det for mange og til tider meg selv. Det er mer det siste året jeg virkelig har forstått og innrømmet min sf og jeg er nå 32. Skammen tar meg hardt pga alder, men dette innlegget hjalp meg og jeg kjente pusten kom. Gooo takkeklem❤❤

    Og vit at om jeg kjenner min egen skam for alder tenker jeg ikke slik om andre som er på min alder eller eldre, men som om jeg får ikke lov,… en sånn slå seg i hodet rutine..❤❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s