Jeg overlevde.

Tror jeg skal begynne dette innlegget med å beklage meg litt, mener at det er på sin plass. Og så har jeg aldri helt skjønt at flere bloggere ofte starter innlegget sitt med det positive, og avslutter med det negative (om det både og så klart). Jeg synes heller at det er bedre å avslutte med noe positivt og hyggelig jeg da, så er det liksom det siste en leser sitter igjen med. Dessuten viser det bedre at ting ikke er baaaare crap, noe jeg synes kommer mer til syne om det positive kommer til slutt. Skjønner? Ok. Altså, jeg er litt sur, og oppgitt. Søvn. Hvor ble den av mener jeg?? Nå har den kommet i noen timer hver natt hvertfall, over en ganske lang periode, der jeg stort sett har vært medisinfri på nattestid (sett bort i fra stemningsstabiliserende da, men den gjør meg ikke søvning). Lydbok har enkelte netter fungert som sovemedisin. Men i natt? Etter en dag og kveld som i går (kommer lengre ned i innlegget…), der jeg var dausliten, neida, da melder søvnen avbud. Null nada søvn. Vred og snudde, lyttet til lydboken, men nope, ikke tale om. Og som vanlig, når jeg blir liggende lenge våken, så blir jeg sulten. Da blir det jo bare enda vanskeligere å få sove. Klokken 05.30 ga jeg opp. Da var det bare å røske med seg dyna og ei bok, og stå opp. Trykte i meg et par knekkebrød og en svær kopp varm sjokolade (sjokk..) og sørget hvertfall for at jeg ikke lengre var sulten. Tenkte at jeg kanskje ble litt søvning av å lese i boka, men neida. Sikker på at søvnen gjør det med vilje, uteblir altså. Det er jo finfint å måtte være zombie i dag, like gøy hver gang det. Har fridag, men har en kaffedate kl. 12, så kan liksom ikke legge nå heller. Jeg ser henne ikke så ofte, så vil ikke avlyse heller. Så jædda, får bare holde ut og håpe at det blir litt søvn i natt. Ser du skrivefeil i innlegget her, så er det fordi øynene går i kryss. Faen, nå så jeg på værmeldingen at det er meldt regn til i dag også. Flott.

Såå, da hopper jeg likeså godt over til de fordømte søkeordene, må liksom hoppe rett over på noe som ikke er fullt så tragisk, skjønt noen søkeord er jo tragisk, på sin måte, men du skjønner tegninga…

 

hufsa i mummidalen – Går rykter om at hun er så skummel..aldri skjønt det jeg, hun har jo aldri utøvet vold eller drept noen. Jeg mener, Mummi filmene er ikke akkurat det jeg vil kalle for skrekkfilmer..Dessuten er hun lilla. Lilla er fint.

musikk demper hjerteflimmer – Vel, når jeg hører enkelte typer musikk, så får jeg hjerteflimmer. Dæænceband…I say no more.

hvor faen var det nå jeg laden – Ikke her.

jaja rogbiff – Det har jeg aldri blitt kalt før.(Men rogbiff er jo fin da, så jeg tar det som et kompliment jeg).

laila blø – Det hender det altså, sånn en sjeldent gang i blant.

den følelsen når vennene dine sover – Den er jævlig irriterende når jeg ligger der og vrir og makker ræva av meg. «#¤%&

merker ubehag over kneskål i nedoverbakke – Har du kneskåler som går i nedoverbakke? Merkelige knær.

hvordan vet jeg har bra – Oooog en merkelig setning..

barn som tenker – Ikke bra. Jeg husker en rar episode fra da jeg var 18 år og jobbet i en barnehage. Vi var ute, og plutselig ser jeg et stykk kids stå med armene utover, trynet vrengt i en rar grimase og rister. Og jeg bare..»Fryser du xxxxxx?» Og han bare…»Neei, jeg tenker!». Det han faktisk gjorde, var at tok i alt han kunne for å drite…(Gikk heldigvis med bleie, og jeg var den heldige han valgte ut til å skifte på han..Oooh glede!)

sover 1 time, våkner opp igjen og fremdeles dritt trøtt – Jada, bare klag du! Du fikk hvertfall 1 time! Og hva fikk jeg?? Nada.

brune bananer – Skal fortelle deg om brune bananer jeg. I går kveld, da vi skulle ha temakvelden (oppdatering lengre nede her), så stod det et fat med frukt på en skrivepult i rommet vi brukte. En liten søt klementin, og to støgg brune bananer som var så brune at det var hakket før de ble svarte og gikk av seg selv. Jeg tok dem i nakkeskinnet og pælma dem i søpla. Håper ikke eieren blir sur.

kilt under føttene » kilt under føttene» – Ekkelt. «Ekkelt»

sikling av langrennski, hvilken retning på skia skal det – Hvilken retning du skal sikle mener du? Njææ…

 

Sånn, da var tragedien over. Så over til godbiten. Jeg overlevde gårsdagen (sikkert ganske innlysende siden jeg skriver her..). Gruet meg jo ganske til temakvelden vi skulle ha, for jeg ante jo ikke hva vi hadde foran oss, om det kom folk, og eventuelt hvem som kom. Det ble jo sagt at det var mulig at en psykolog og en lege skulle komme, noe som ville ha gjort at prestasjonsnivået vil blitt noe høyere. Vi var tre som dukket opp alt 1.5 time før vi skulle starte. Spise litt, ordne i stand ting og tang, drikke kaffe, gå gjennom power pointen sånn kjapt, drikke mer kaffe, skrive plakat for å henge opp på døra (greit at folk visste at de var kommet til rett plass liksom), drikke enda mer kaffe osv. Jo nærmere 18.30 klokken ble, jo hardere slo hjertet. Og enda hardere slo det da ytterdøra gikk opp, og noen faktisk kom inn. I tillegg kjentfolk. Det endte opp med kun tre stykker som kom, men vi det gjorde absolutt ingenting. Legen og psykologen kunne ikke komme likevel, men det var helt greit. At det kom bare tre, gjorde at det hele ble litt lettere på en måte, stemningen ble lett og fin. Vi satt bare rundt bordet og pratet om det vi skulle si, + at vi la inn litt av egne erfaringer.

Vi brukte faktisk de to timene vi hadde satt opp, og vi ble stående og prate med dem i over en halv time til etter at vi var ferdig. Prakket på dem informasjon, og jeg regner nå med at vi har fått vervet 3 til, hoho. Vi fikk fine tilbakemeldinger, og vi fikk hvertfall øvet oss på å presentere det hele. Vi har mer eller mindre bestemt oss for at vi skal gjenta den samme presentasjonen flere ganger, kanskje ved å invitere oss selv andre steder der det kan være nyttig å gå ut med informasjon om IKS og spiseforstyrrelser. Det finnes så absolutt instanser som trenger å lære. (Behandlere, helsesøstre, sykepleier and so on tenkte vi).

Vi er hvertfall fornøyd med at noen kom, og at det ga dem utbytte, og at de syntes det var nyttig og informativt. Og, 3 er bedre enn ingen, tross alt. Må begynne i det små, og bygge oss opp sakte, men sikkert. Kanskje blir det mindre skummelt neste gang, når vi så at vi nå mestret det å komme oss gjennom det hele, uten å stotre eller ha problemer med å prate. En fin øvelse. Vi er gira på å få til mer, så vi vil gi jernet framover. Vi er hvertfall i gang, dette var en begynnelse. En fin en. Jeg synes samtidig at det var tøft av de tre å møte opp i første omgang, for jeg vet jo selv hvor vanskelig det kan være å ta det skrittet å skulle møte opp på noe for første gang. (Som f.eks å ta mer kontakt med IKS. Jeg ble medlem i 2000, og bodde i Oslo fra -98 til 2002, og hadde der to år hvor jeg hadde muligheten til å dra til hovedkontoret, men turte aldri..). Det er jo også gjerne sånn at vi mennesker lager oss katastrofetanker om ting som virker litt skummelt, men så oppdager vi at det ikke er så skummelt likevel. Jeg håper hvertfall at flere tør å dukke opp etterhvert, og får den opplevelse at det ikke er så skummelt som det virker som. Vi er jo tross alt 4 jenter her som ikke akkurat er så skumle.

Jeg var sliten i hodet da vi var ferdige, trøtt og sulten, så det var godt å komme hjem igjen også. Fornøyd med hva vi har gjennomført, samtidig som jeg var irritabel fordi jeg var så sliten. Men mest fornøyd. Vi har kommet noen skritt videre! Og, vi har gjort noe som ga noen andre noe viktig. Strålende. Alle dråper teller.

Advertisements

11 thoughts on “Jeg overlevde.

  1. Wow, så flott da. *klapp på skulderen* 🙂
    Jeg vet selv hvor vanskelig å skummelt det kan være å møte opp ukjente plasser. Og ja, katastrofe tankende er jo nesten kvelende. Jeg synes jo at tre stk møtte opp på første møte er ikke så ille. Synes det er bra jeg. Krysser fingrene for at flere som trenger støtte tørr å møte opp i fremtiden. 🙂

  2. Ikke bare er det viktig for leserne, men det er også viktig for selve bloggeren å avslutte positivt. Det får jo humøret til å stige litt, tross for at ting kan være vanskelig

    Det er kanskje ikke så rart at du ikke fikk sove i natt. Selv om du brukte så mye energi, og var sliten, så satt du jo garantert igjen med så mange, mange inntrykk..

    Så flott at det kom folk i går!! Det er nok sikkert flere som vil, men som ikke våger enda. Siden kvelden ble postet i medier, så har jo flere fått med seg at dere starter opp. Vil også tro at noen heller kommer innom på en åpen kveld, kontra på foredraget. Kanskje litt mindre skummelt å møte opp på en åpen kveld også? Sånn var det i alle fall for min del 😉

    Svar: Takk vennen for at du skjønner hva jeg mener!
    Ja, jeg kjenner at jeg klør litt etter å skrive allerede..haha. Men føler at det nok vil være best å fokusere enda mer i terapien, enn på bloggen. Og hvem vet; utfallet vil vise seg 😉

    • Prøvde å koble ut tankene i natt da, lå og hørte på lydbok, men ikke pokker om søvnen kom likevel..gawd assa.
      Ja, vi var forberedt på at det kanskje ikke ville dukke opp noen, men ja, nå vet de hvertfall at vi er her, så får vi se om noen kommer etterhvert 🙂

  3. Du va kjempeflink. Snakket rolig og behersket som om dette var det naturligste å snakke om. 😉 Dere ga mye av dere selv. Det va kjempefint å høre på dere. Stolt av å fått til dette møtet. Vi er et skritt videre!! 🙂

  4. Roggbif er huskeregel for farvene i regnbuen: rødt-orange-gult-grønt-blått-indigo-fiolett! Kanskje noen så regnbuen og tenkte på deg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s