Hva ligger bak?

Noen av oss er veldig nysgjerrige på å finne ut hva som ligger bak all galskapen vår, hva det var som gjorde at vi ble syke, om det finnes en konkret årsak, eller om det er en blanding av ulike elementer. Det er også behandlere som gjerne vil til bunns i nettopp dette, noe som forståelig nok er et must, sånn for å se om det er noe i fortiden som kan tas tak i, og jobbes med. Mange vet hva som kan ha utløst deres psykiske lidelser, mens andre igjen skulle mer enn gjerne ha visst. For meg startet det hele med en diett som gikk så altfor galt, og for en del kan det rett og slett være den ene årsaken, uten at det trenger ligge noe mer bak, samtidig kan det være mer som ligger bak, som gjør at en blir et så «lett» offer for f.eks en spiseforstyrrelse. Etter at jeg begynte i behandling i 2006, så har jeg fått en del spørsmål om fortiden så klart, og vi har pratet og gravd i det meste. For som min forrige behandler sa, det må ha vært noe med meg som gjorde at spiseforstyrrelsen ble en så «lett» løsning for meg, eller for å si det mer korrekt, at jeg ble disponibel for den. Siden jeg er den eneste i søskenflokken som har utløst en spiseforstyrrelse f.eks, så må det være noe med min personlighet. Sårbarhet, lavt selvbilde. Noe må ha utløst det. Sånn er det vel for de  fleste som sliter psykisk. Det ligger alltid noe mer bak.

Jeg har både lest, og hørt, andre som forteller om sine historier, der de har gått i behandling over lengre tid, for ulike psykiske lidelser, og gravd dypt i sine historier, og funnet noen svar de visste at de var i besittelse av. Hendelser helt tilbake til tidlig barndom. Ting de aldri har tenkt over kunne bety noe som helst, eller som rett og slett er blitt glemt. Ting som kan virke så ubetydelige at det ikke settes spørsmålstegn ved det. Da jeg innlagt på Modum hadde vi en del undervisninger om ulike temaer, bl.a om seksualitet og kjærlighet. Der lærte vi bl.a hvor viktig det er at et barn får oppmerksomhet og kjærlighet helt fra første øyeblikk. Et barn trenger nærhet, bli sett, bli forstått, bli elsket. Et barn er avhengig av sin mor først og fremst, for mor skal også gi mat. Når et barn ligger i mors armer for å få melk, så ligger det sånn at blikkontakt er nær, og barnet søker mors blikk for å få tryggheten og kjærligheten. Mor blir rollemodellen, og barnet speiler seg i mors ansikt. Blir et barn avvist, uten noe særlig blikkontakt, nærhet og smil, så vil barnet speile alvoret og bli utrygg. Det sier seg nesten selv at et barn som vokser opp med usikkerhet, selv vil bli usikker og på den måten også sårbar.

Jeg klarer ikke huske så langt tilbake i tid, men jeg var enebarn fram til jeg var nesten 4 år, og mamma var ikke i jobb da, og pappa hinket rundt på krykker over lengre periode da jeg var lita, og var derfor hjemme, så jeg var jo alene om å få oppmerksomheten. Jeg ønsket meg riktignok en lillebror da mamma gikk gravid, og var såvidt jeg vet litt sur fordi det ble en lillesøster, men kan heller ikke huske om jeg sånn alt i alt syntes det var så ille likevel. Da jeg ble noe større, så var det ikke så kjekt å ha henne dinglende rundt beina da jeg var sammen med mine venner, men vi hadde likevel et fint søskenforhold. (En gang så ga jeg henne en 25-øring for å bli kvitt henne. Sa hun kunne gå og kjøpe seg noe godt istedenfor å klenge på meg og vennene mine…Hyggelig?). Oppveksten min var vel ikke så ulik som andre jeg vokste opp med, jeg hang riktignok mye sammen med gutter, vi var 3 jenter oppi strøket der jeg bodde, resten var rampegutter. Så jeg var vel ikke helt den usikre typen, men om noe likevel henger igjen fra oppveksten er jeg ikke sikker på. Underbevisstheten driver jo sitt eget spill, den lagre ting som blir glemt, men som ikke forsvinner. Og om/når det dukker opp lignende hendelser i senere tid, så kjører underbevisstheten inn og setter i gang noe i oss og gjør noe med oss, uten at vi klarer å fatte hva som skjer, eller hvorfor det skjer.

Jeg har fått nøstet opp i en del ting i min behandling, uten at det har ført meg så veldig langt bak i tid, ikke helt tilbake til barndommen. Jeg vet ikke om jeg får nøstet opp noe mer, enda lengre bak i tid, men jeg har hvertfall funnet noen tråder i løpet av de årene jeg har vært syk. Løsnet opp noen knuter. Jeg har vel egentlig i mange år vært klar over noen av mønstrene, samtidig som at jeg har reflektert mer rundt flere områder, og kommet fram til enda klarere bilder. Spesielt på ett område ser jeg mønsteret veldig klart og tydelig, og derfor er jeg der nå at jeg ønsker at det mønsteret skal brytes. (Jeg snakker ikke om noe som har med spiseforstyrrelsen å gjøre her). Jeg har tanker om hvordan jeg ikke ønsker det, men jeg kan jo aldri være sikker på at det ikke blir sånn, for det er like mye ytrestyrt som indrestyrt. Jeg har hvertfall tanker og meninger om hvordan jeg ser for meg at det skal være, eller hvordan jeg skal håndtere det. Jeg føler meg sterkere på visse områder, så da gjenstår det å se om jeg også kan leve opp til det når det kommer.

Det fine med behandling er at det faktisk er mulig å finne svar på en del ting, og å finne løsninger for å jobbe seg ut av det, eller verktøy man kan bruke for å overleve. Samtidig er det vanskelig, for det er kanskje ikke alt det finnes svar på, og man er like uklok. Det kan til tider være veldig frustrerende synes jeg, for når jeg ikke finner svar, og spørsmålene likevel kommer, så blir jeg litt oppgitt over å måtte gi det ene svaret jeg har, jeg vet ikke. Jeg har hatt noen sånne timer i det siste. Jeg vet ikke, nei, nei, jeg vet ikke. «Hva har du behov for i timen, hva trenger du?». Det er nesten så jeg grøsser når jeg får det spørsmålet, det setter meg rett tilbake til Modum, og alle de vanskelige episodene jeg hadde der. «Hva trenger du nå?». Grine? Hyle? Løpe? Knuse noe? Spy? Jeg var så frustrert og sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg (pga mat, vektoppgang), og så spør de hva jeg trenger?? (Samtale hjalp jo ikke alltid. Og hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre, annet enn lite hensiktsmessige metoder, så hadde jeg vel gjort det??). Jeg-vet-ikke! Det er litt sånn i timene mine nå også, jeg aner ikke hva jeg trenger. For å være helt ærlig. Vi prater om traumet, noe jeg egentlig ikke har så lyst til å prate om, selv om det nå er ute av skapet og blitt snakket en del om. Om jeg vil arkivere traumet? Nei, jeg vil slette det. Vil du legge det i en skuff, og la det bli liggende? (Ny vri på spørsmålet..). Nei, jeg vil viske det ut. Det er vel en grunn til at du fortalte det, så du vil vel bli ferdig med det på en måte? Jeg fortalte det fordi det føltes riktig å fortelle det til frøken rocken roll på Modum, og fordi det kanskje var på tide å si noe, men jeg vil slette det. Viske det bort. Det går ikke. Så, hva har jeg behov for? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg er veldig sliten av å grave i fortiden, svare vet ikke, fordi jeg rett og slett ikke vet. Jeg er lei av behandling, lei av å sitte i den blå stolen og svare på de samme tingene time etter time, med en litt annen variant. Jeg sa til psykologen min for ikke så altfor lenge siden, at jeg gjerne skulle ha visket ut mye av fortiden min, og heller levd noen år om igjen, gjort ting annerledes, med den viten jeg har i dag. Det går jo ikke, så da får jeg heller bare la være å se meg tilbake på flere områder. Jeg kan angre på ting, men det tjener jo ikke til noe, så jeg lar det være med at gjort er gjort, og holder på tanken om at det aldri vil bli sånn igjen. På mange områder har jeg lært, the hard way. Det tar på å skulle vende blikket bakover, for å løse opp disse trådene og finne sammenhenger. Jeg kan hvertfall ikke finne noe veldig langt bak, men gjør meg jo tanker dagen lang. Kan det være slik? Var det sånn? Jeg blir jo enda mer gal av å tenke. Jeg er tenkeforstyrret. Og derfor er det også sånn at dager med behandling kan være vanskelige. For mye tanker. Nå er det sånn at det var flere områder som gjorde meg virkelig frustrert i siste time, så jeg er nå veldig glad for at jeg ikke skal ha time kommende uke, tror det skal bli godt å ha en uke fri nå.

 

12 thoughts on “Hva ligger bak?

  1. Bra innlegg igjen, jeg kjenner at jeg blir litt provosert av sånne spørsmål som kommer fra behandlere, HVA trenger du NÅ osv.
    Hvis vi hadde visst hva vi trengte så hadde vi kanskje ikke behøvd å gå i behandling.
    En annen ting jeg synes er at de skal være litt forsiktig med sånne spørsmål, for det kan skape forvetninger til pasienten, som de ikke kan innfri, hvis vi hadde hatt svaret.
    Ønsker deg en så fin uke du kan få

    • Jeg tenker mer i den retning at om jeg hadde hatt svarene, så hadde jeg ikke hatt behov for å gå i behandling…Takk det samme🙂

  2. Jeg trodde selv at jeg satt inne med alle svarene når det gjaldt hva som hadde ført meg inn i spiseforstyrrelsen – før jeg begynte hos min nåværende terapeut.
    I forløpet har jeg imidlertid fått et par aha-opplevelser, og sett sammenhenger som jeg tidligere aldri har ofret en tanke.
    Nå frustrerer det meg bare at jeg likevel tviholder på mitt regelstyrte og restriktive liv, til tross for at jeg kanskje ikke «trenger» spiseforstyrrelsen i like stor grad som da jeg ble ledet inn i den.
    For min del handler det mye om redsel for å gi slipp på noe trygt, for det å skulle lære mitt egentlige, nå voksne jeg å kjenne.

    Å viske ut, som du sier, ville vært fint…
    Takk for fint innlegg🙂

    • Ja, kjenner meg igjen i det, at selv om jeg nå sitter med mye mer kunnskap, så er sf der, ambivalensen er ikke noe å spøke med…

  3. Det er nok viktig og finne utløsende årsak, men kanskje enda mer nødvendig å forstå hva som opprettholder spiseforstyrrelsen. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, annet enn å prøve akseptere hva som har sjedd.
    Min behandler har funnet ut at det er stor forskjell på mine «vet ikke» svar. Så hvergang jeg ikke vet, sjekker han om det egentlig er fordi jeg ikke vil snakke om temaet, eller om vi skal utforske videre for å finne svarene sammen. Ofte er svarene der, men det er for skummelt eller vondt å gå inn i det.
    Lykke til med detektiv arbeidet i egen fortid, jeg tror vi er mange som er inni den bransjen
    klem❤

    • Aksept er vanskelig. Jeg kan ikke få gjort noe med fortiden, det vet jeg, men har likevel vanskelig for å akseptere, if you know what I mean. Vi jobber på vi også, men om det er noe jeg virkelig ikke vet, så sier jeg det, og er det noe jeg vet, eller jeg kanskje tror jeg vet, som at det kanskje kan ligge noe i det jeg tror, så snakker vi om. Ikke enkelt anyway…❤

  4. Veldig bra skrevet! Som alltid.🙂

    Jeg vet det er mange som kjenner på det at de ikke har noen grunn til å slite, og jeg har også vært en av de. Nå har jeg en bakgrunn som folk generelt ser på som mer åpenbar, at «åja, hun har opplevd det og det, DA er det jo ikke rart hun sliter» har jeg fått høre. Men samtidig blir det litt gærent det også. Jeg har fått inntrykk av at f.eks. seksuelle overgrep er en mer sosialt akseptert årsak, og det er helt feil. Selv om folk som har opplevd omsorgssvikt, overgrep eller mobbing, for å nevne noen, er mer utsatte, betyr ikke det at man må ha en slik historie bak seg for å kunne bli syk. Alle har jo en psykisk helse.

    Skal anbefale dette innlegget videre til noen jeg tror kan ha ekstra stor nytte av å lese det. Du skriver viktige og godt reflekterte innlegg jeg tror har stor betydning for mange der ute, inklusiv meg selv. Stå på. ♥

    • Mye har å gjøre med sårbarheten vår, og selvbildet. Det er noe som gjør at vi er slik eller sånn, selv om vi ikke alltid er klar over det. Men jeg tror det er viktig å tenke på at det som for noen kan oppleves som bagateller, kan være ekstra vanskelig for andre igjen. Takk.

  5. Nå lærte jeg noe, takk for at du skrev dette. Det bekrefter det jeg har trodd, at vi mennesker trenger så ulike tilnærminger.

    Selv trenger jeg nettopp denne typen spørsmål, som for meg betyr at jeg endelig kan få hjelp til å kjenne etter, hva JEG trenger. For det er ikke alltid så lett, for meg det, og det kan HJELPERE hjelpe til med. I stedet for å komme trekkende med løsninger som ikke fungerer.

    • Ja, vi har ulike behov, og ulike måter vi blir møtt på. Det som funker for noen, trenger ikke funke for andre. Å komme med løsninger er ikke alltid det beste, det må være opp til pasienten å kjenne etter hva som føles rett. Ingen skal jo bli påtvunget noe som ikke føles riktig i det hele tatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s