Blir du verre psykisk når du er syk fysisk?

Det var et spørsmål jeg fikk av behandleren min i dag, for formen min er laber akkurat nå. Sår i halsen, vondt i hodet, slapp. Hun lurte på om det kunne bli vanskelig å snakke om vanskelige ting når formen ikke helt er der. Nja på det første spørsmålet, njei på det siste. Når jeg er syk, sånn fysisk, så blir jeg slappfisk som de fleste andre som brygger på noe, da blir alt liksom ekstra tungt. Dagene blir lange, matlysten synker, alt føles som et ork, og ja, når jeg ikke er helt i slaget til å gjøre så mye fysisk, i form av aktivitet, så blir det også fritt fram for tankesirkuset å komme fram på banen. Jeg kan kjenne på hvor lei og sliten jeg er, at det forsterker seg når formen ellers er redusert. Det hjelper jo heller ikke at jeg har ett mareritt + en drøm som omhandler elementer jeg ikke vil ha, + lest bøker som omhandler temaer jeg ikke vil tenke på. Det har selvsagt ikke stått nevnt noe bak bøkene, om at det er sånne temaer som vil dukke opp i boken, men det kan være en historie om en historie. Den boken jeg begynte på for noen dager siden, der jeg nevnte at en trigger dukket opp veldig tidlig i boken, som jeg håpet skulle være triggerfri resten, inneholdt selvsagt mer eller mindre kun om triggere. Det setter i gang tanker, som setter i gang andre tanker igjen, som til slutt lander på lave tanker om meg selv og mitt.

Jeg har derimot ikke problemer med å snakke om vanskelige ting når jeg er i fysisk nesten-i-ustand, kanskje det er enda litt viktigere nettopp da, sånn for å kunne få dratt meg litt opp fra søla. Jeg fortalte om drømmene, ikke akkurat hva jeg drømte, for det spurte hun ikke om, men hva disse elementen i den ene drømmen var, og om boken jeg hadde lest. Og, så brukte vi store deler av timen til å prate om det hun sa sist gang at vi skulle prate om…et tema som får meg til å grøsse på ryggen. Å klare å gi meg selv anerkjennelse, ros, gjøre gode ting for meg selv, være venn med meg selv. Hva ros fra andre gjør med meg, er jeg mottakelig for det osv. Jeg føler jeg gjentok meg selv litt, men aner ikke om hun tolket det slik. Jeg føler heller ikke at jeg har beveget meg så mye framover på akkurat det punktet, for jeg er forsatt dårlig på å ta imot kompliment, spøker det ofte bort. Jeg har vanskelig for å klappe meg selv på skulderen, og anerkjenne ting jeg har fått til. Joda, neida, jeg har da fått til noe, men jaja, det er jo nesten en selvfølge at jeg burde klare. Ikke så nøye, ikke såå bra. And so on.  Småliggjør små ting, som egentlig er store i min verden. Som å faktisk spise f.eks. Eller snakke om tanker og følelser. Unngå raider i butikken, unngå veiing daglig osv osv. Jeg er stygt redd vi kommer til å fortsette denne diskusjonen neste uke. Men kanskje vil det bli litt bedre da, at formen er bedre, da er det mye som føles bedre. After all, en ok timen, selv om hodet dundret og kroppen var litt slapp. Da jeg kom meg hjem, så ordnet jeg meg varm sjokolade, satte meg under pleddet og lyttet til lydbok. Det er vel å være venn med seg selv, jeg pleide meg selv litt, gjorde noe koselig. *Klapp på skulderen*

Og dere…woop woop, gulp og iiiik. I går kveld, så skrev jeg en pressemelding til den lokale avisen her. Aldri sendt en pressemelding i hele mitt liv, men fikk da knotet ned noen ord og sendt det avgårde. Ante ikke om jeg hadde sendt til rett mailadresse, men sendte den hvertfall til den adr. jeg fant på hjemmesiden deres, og så fikk jeg bare håpe på det beste. I dag fikk jeg en tlf fra en veldig hyggelig dame som kunne fortelle at de var interessert i å skrive en artikkel om lokallaget vårt, at de syntes det var et flott tiltak, og selvsagt vil de skrive tid og sted for den åpne temakvelden vi skal ha. Så i morgen dere, da skal jeg og ei til stille til intervju med avisen. Vi må jo nesten vise ansikt, og litt personlige historier, så dette kan jo bli rikitg så spennende. Forrige uke så skrev jeg en plakat som jeg tok med ned på poliklinikken her, og så til min store glede av den fortsatt henger der. Og de lappene jeg skrev om temakvelden er borte. Så forhåpentligvis vil det dukke opp noen sjeler. Hadde hvertfall vært veldig kjekt.

Nå gleder jeg meg rett og slett bare til fredag, og avreise til Oslo for å treffe IKS gjengen rundt omkring i landet, to netter på hotell (midt i sentrum, så det er vel kanskje for mye å håpe på at det blir stille på nettene) og så skal jeg til Ski for å være til søstern med family fra søndag til mandag. Gleder meg til tantebarnkos.

 

5 thoughts on “Blir du verre psykisk når du er syk fysisk?

  1. Masse god bedring, og god tur til Oslo (og Ski)🙂 Jeg forlater byen, og skal på hyttetyr til fjells i helgen. Ikke verst det heller om jeg skal si det selv. To tomler opp for at du sendte pressemelding, og at de skal skrive om dere. Exxxxciting!🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s