Traumetriggere.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle det rart eller ei, på en måte er det kanskje det, en annen måte ikke. Det dukker stadig opp triggere som tar meg tilbake i tid, i en tid jeg ikke vil befinne meg i, tankemessig. Jeg er jo der ikke fysisk lengre, og det kommer selvsagt ikke til å skje igjen heller, ikke på den måten. Likevel blir jeg ofte dratt tilbake, av ulike årsaker. Det kan være ulike ting som trigger fram traumer, og da mener jeg traumer generelt, navn, gjenstander, lignende opplevelser, historier man leser eller hører, lyder, lukter osv, som trigger fram flash backs, i form av tanker og bilder. For min del kan tankene bare plutselig komme, uten at de nødvendigvis kommer fra triggere, men tankene som bare vandrer, men som oftes er det i form av triggere.

I løpet av den siste måneden har jeg lest tre bøker, tre ulike former for bøker, ulike historier, der historiene på ingen måte i seg selv handler om noe som tilsier at triggere skal komme, likevel har det vært noen få setninger i hver av de bøkene som har skapt triggere. Jeg blir ganske fortvilt når jeg ikke en gang kan lese en bok, uansett om hva, uten at jeg kan få den pausen fri fra tanker. Jeg lever meg inn i historiene, bøker er avkobling fra tanker og følelser, likevel er det noe i enkelte av dem som altså bringer fram minner. I to av bøkene var det snakk om gjenstander, i den tredje, en beskrivelse. I natt, i en drøm. Det har vært flere drømmer, og jeg husker stort sett de aller fleste av drømmene mine, og når jeg drømmer om det jeg ikke vil tenke på, så husker jeg dem hvertfall. Jeg er selvsagt glad når jeg våkner, og innser at det kun var en drøm, likevel hadde jeg aller mest ønsket at drømmene også kunne være frie. Men underbevisstheten jobber jo hele tiden, så det er vel kanskje for mye å be om at drømmene skal være frie. Jeg trenger kanskje ikke si at jeg ikke likte drømmen, hvertfall deler av den. Jeg tror jeg våknet like etter en bitteliten hendelse der, for jeg husker ikke noe etter det hvertfall. Det var ikke et mareritt, ikke noe voldsomt som gjorde at jeg bråvåknet, likevel våknet jeg, noe som er like greit.

I de to første bøkene jeg leste, var det faktisk den samme triggeren som dukket opp, selv om det var to helt ulike historier, og ulike forfattere. I den siste boken, som jeg forøvrig startet på i dag, var det noe helt annet, likevel kom tankene på det samme, eller et element i samme historie, fram. Jeg driver fortsatt å skyver alt som har med dette å gjøre langt bak i hjernebarken, og jeg får reaksjoner i form av små grøsninger før jeg rekker å skyve dem vekk. Jeg vil ikke godta, eller innfinne meg at det skjedde, selv om jeg ikke har annet valg.

Tankene gikk også tilbake til den timen jeg hadde med min forrige behandler, der han ikke hadde lest mailen med historien som jeg hadde sendt, sånn at jeg måtte fortelle det. Hvordan jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle legge det fram, selv om jeg da hadde fått ordet traume som utgangspunkt. Jeg klarte ikke se på han da jeg fortalte, og jeg veide ordene mine. Jeg skjønner nesten ikke at jeg i det hele tatt klarte å fortelle det.Det føltes helt annerledes da jeg fortalte det til presten på Modum, for han hadde jo ikke lest mailen som min behandler der hadde fått. Til han måtte jeg fortelle. Ikke at det var enklere å fortelle det til han, selv om jeg da alt hadde fortalt det til min eks behandler. Det var kanskje noe annet med presten, jeg hadde ikke hatt han som behandler i tre år, som aldri hadde fått historien servert før. Kanskje var det enklere fordi han var prest og var god på dette med skyld og skam, kanskje var det fordi jeg følte på det at jeg burde ha fortalt det til behandleren min som jeg faktisk hadde hatt i tre år..

Jeg vet, i noen tilfeller, og tror, i andre tilfeller, grunner til at jeg har tatt valg jeg har gjort i ettertid, hvorfor jeg gjør slik eller sånn, hvorfor jeg tenker slik eller sånn, tenker eller føler på ulike måter og områder. Noen mister hukommelsen, eller fortrenger visse ting sånn at de ikke kommer på overflaten, jeg skulle gjerne ha fortrengt det mer enn jeg prøver på, men det er jo ikke mulig når triggerne dukker opp på de minst tenkelige områdene. Vi jobber hvertfall med det i timene, ikke at det gjør det lettere på noen måte, for jeg vrir meg i avsky på enkelte ting hun sier, eller formulerer ting på, selv om det på en måte er riktig, jeg vil bare ikke se det på den måten. Akkurat nå kjenner jeg meg bare kvalm og uvel av det hele….

10 thoughts on “Traumetriggere.

  1. Jeg har brukt tolv år på å fortrenge eller andre metoder jeg finner lite hensiktsmessig. Sf var muligens nødvendig der og da, men i det lange løp ingen løsning. Fortrenge og ikke klare å akseptere har nok vært med på å gjøre et stort sår enda større, mer betent i mitt tilfelle. Jeg håper på at erkjennelse og bearbeidelse kanskje får meg et skritt videre. Fortrenging hjalp ikke i mitt tilfelle.

    Jeg er så irritert på alle triggerne jeg opplever i hverdagen. Et ord, en farge, et klesplagg… det skal så inderlig lite til. Noen ganger kommer bilder og andre ganger kommer ordene. Uansett er det lite gøy.

    Jeg skulle prøve å loggføre hver gang jeg opplevde å tenke på traumet, og evt notere ned hvilken trigger jeg trodde utløste tanken/minnet. Det ble mange notater den dagen, og hele noteringen gjorde jo at jeg tenkte enda mer på traumet.😉 ironisk nok.

    Jeg er så glad i å lese bøker, men for meg går det i periodevis om jeg klarer det eller ikke (mye pga triggere). Har jo lest før at du lese mye og har vært litt misunnelig på at du har klart det på tross av alle utfordrende tanker. Håper du snart får lese en hel bok uten triggere🙂

    • Jeg vet jo at fortregning ikke funker i det lange løp..likevel er det det eneste jeg vil gjøre. Gawd…Jeg prøver å fortelle til behandlerne mine når triggere dukker opp da, så jeg hemmeligholder det jo ikke hvertfall.
      Kan jo håpe at resten av boken jeg har begynt på ikke vil trigge, men er usikker altså. Kanskje de to lydbøkene jeg har lånt vil være bra da🙂

  2. Kjære laila,
    Jeg forstår at du har det vondt og vanskelig, men jeg lover at det kommer til å forandre seg. Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver som «triggere» og opplever noe lignende selv. Jeg tror absolutt at disse triggerne vil avta etterhvert som du får bearbeidet det du har vært igjennom. Og det er da du er så heldig at du har en psykolog, hun kan hjelpe deg å komme «forbi» fortiden. Lykke til videre, tenker på deg og leser trofast!
    Klem, vikkan

    • Det er godt mulig at det vil avta. Jeg klarer ikke se for meg at det skal gjøre det, sånn her og nå, men vet jo at det har blitt sånn for andre, så hvorfor ikke meg også.
      Tusen takk søte du🙂

  3. Triggere er noe faenskap for å si det mildt. Det og unngå dem vil desverre bare føre til at det dukker opp nye og flere.
    Jeg ønsker og håper du får hjelp til og face triggerene, men lett nei desverre.

  4. Skjønner hva du mener. Veldig ekkelt. Om jeg ser et likens glass som feks vi hadde hos bestemor da jeg var liten – blir jeg dårlig av sorg og savn. Får lyst å spy.😦

  5. Unnvikelsen er vel akkurat det som gjør at en ikke kommer videre? Som med følelser, prøver en å unngå dem blir de bare selvforsterkende. Det stemmer i hvert fall veldig bra med meg:/

    Men triggere er og blir noe dritt ja. En dag skal de bli færre! Trenger «bare» å jobbe litt med de grå (de små. Ikke hårene) først!
    *klem*

    • Jeg snakket om dette med behandleren min i dag, og hun er visst delt på den oppfatningen. Hun mener at det er bra at jeg kan avlede meg ved å skyve vekk…men, jeg vet jo at det ikke blir bedre av den grunn, men jeg er bare der at jeg fortsatt vil skyve det vekk…❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s