Jeg orker ikke mer.

Jeg leser, eller hører, flere ganger om de som er så sliten av sykdom at de slipper opp på kontrollen, og lar behandling og behandlere hjelpe dem. At de senker skuldrene, og lar seg hjelpe. Slipper opp. Ikke holde igjen, bli utkjørt av behandling, at det blir så mye og intenst at kroppen tar igjen søvn, og lar kroppen fortjene den maten som inntas, uten at den kommer opp, eller ikke blir oppspist. At tårene får strømme fritt, at ordene får flyte fritt. At ikke noe blir holdt tilbake. Sånn så jeg for meg at det skulle bli for meg ved innleggelsen også, at selv om det ble tøft, så kunne jeg senke skuldrene, fordi jeg visste at jeg var på en trygg plass. At jeg skulle ta imot hjelpen, åpne meg, gråte mine bitre tårer, og ikke minst at jeg skulle bli så sliten at jeg kom til å segne om og få mye søvn. Flere i gruppen min sov mye, fordi de var så utslitt, så sliten. Sånn ble det ikke for meg. Uroen satt fortsatt hardt i meg, bekymringene fortsatte å plage meg, tankene hamret fortsatt hardt i meg. Jeg klarte til en viss grad å la tårene strømme noen ganger, men jeg holdt som regel igjen, bet det i meg, svelget dem unna. Jeg åpnet meg for mye, men ikke alt. Jeg gjorde som jeg skulle, men med bitter ettersmak.

Jeg tenkte ofte, som regel på mandagene, etter veiingen, at dette orker jeg ikke mere, det er nok nå, nok vektoppgang, nok mat, nok prat, mer enn nok tårer, mer enn nok kamper. At jeg ikke maktet å ta imot mere, at det ikke var plass til mere. Jeg misunte dem som faktisk sluknet på sofaen, som fikk mange timer søvn, som sov flere ganger i løpet av dagen, uten at det ødela nattesøvnen. Jeg var konstant sliten og uopplagt. Å ikke få nok søvn, i tillegg til å jobbe så hardt blir en ekstra belastning. Jeg sovnet sent, lagt utpå natt, og måtte opp tidlig til frokost. Hver eneste dag. Vi kunne sove en time lengre på helg, men for meg utgjorde det ingenting, jeg ble ikke mer opplagt av den grunn. Det var flere timer vi hadde hvor jeg slet med å holde øynene oppe, å holde ut. Kroppen og hjerne min klarte tydeligvis ikke å gi helt slipp på kontrollen. Å la de som kunne hjelpe meg få hjelpe meg skikkelig. Jeg vet ikke, jeg gjorde jo det jeg skulle, det som måtte til, likevel klarte jeg ikke slappe av. Flere ganger prøvde flere fra personalet å få meg til å slappe av ved å bruke mindfulness, vær her og nå, pust med magen. Min primærkontakt bemerket ofte at jeg ikke pustet med magen, men kun fra midt nedi brystet en plass. Og det stemte. Jeg klarte ikke puste med magen med mindre jeg hadde store vide klær på, som ikke viste hvor stor magen ble da jeg slapp ut pusten igjen. Så jeg holdt igjen. Prøvde kun på det etter at jeg hadde lagt meg, som en øvelse på å prøve å slappe av, sånn at jeg til slutt sovnet. Det virket ikke.

Når jeg har sånne dager som jeg hadde i går, der jeg er møkklei av alt, der jeg føler meg uopplagt, er urolig og sliten, så tenker jeg «Jeg orker ikke mer». Så begynner jeg å tenke over hva det er jeg ikke orker mer av. Da blir jeg svarløs. Jeg vet ikke. En del av meg tenker kanskje på spiseforstyrrelsen, at jeg ikke orker å forholde meg til den lengre, at jeg ikke orker å overspise og kaste opp. En annen del av tenker at jeg ikke orker å kjemep for friskheten mer, at jeg likevel ikke klarer det, at det bare er å gi opp. Jeg vet ikke. Jeg er delt, jeg kjenner bare av og til på at jeg ikke orker mer, av det ene eller det andre. Bare få fred. Nå mener jeg ikke at jeg vil dø eller noe sånt, bare få litt fred, fra alt. For jeg tviholde på kontrollen, fordi jeg tydeligvis er redd for å ikke ha kontrollen. Til å la alt fare.

Jeg gjør det jeg klarer, og lurer samtidig på om jeg holder igjen, eller om det bare er sånn for meg, at jeg likevel ikke holder igjen, at jeg ikke vil merke at kroppen er dønn sliten uansett hva jeg gjør, at søvnen ikke blir bedre uansett. Jeg kan ikke helt sette meg inn i hva andre kjenner på når de sier at de merker hvor sliten kroppen er når de våger å gi slipp på kontrollen og la andre hjelpe. Jeg gjorde det jo til en viss grad på Modum, men kanskje ikke nok? Jeg vet ikke, for jeg merker jo ikke noe forskjell fra da og nå.

Jeg regner med at noen mener at kroppen min ikke orker mer av spiseforstyrrelsen, at det ligger i underbevisstheten min og murrer, men jeg vet ikke, for den syke delen av meg er så stor at jeg ikke vet hva jeg, fornuften min egentlig mener. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke orker mer av. Kanskje er det alt tankekjøret som konstant kverne rundt?