Når alt flyter ut.

Innimellom så reflektere jeg litt, selv om jeg nå er i en periode hvor alt går litt på skinner. På skitne skinner. Innimellom så dukker det opp noen «aha» tanker, eller tanker som sier «kanskje er det sånn, eller kan det være derfor?». Jeg sliter med søvnen min, og jeg blir liggende lenge våken før søvnen kommer og tar meg. I løpet av den tiden før søvnen kommer, så dukker det opp tanker. Jeg trenger ikke nødvendigvis reflektere over noe spesielt heller, men spørsmål, eller svar, kan likevel poppe fram. I natt var det sånn. Jeg sliter med kroppsaksepten min, jeg takler ikke vektoppgang, jeg takler ikke kroppen sånn jeg ser ut nå. Jeg har mange ganger snakket om skam her. Nå skammer jeg meg ikke over at jeg er syk i seg selv, men jeg bærer på skam over andre ting. Ting som jeg har holdt for meg selv lenge. Jeg har spist og spydd bort mange følelser, spist og spydd for å slippe tankekjøret. Spist og spydd bort bilder som har dukket opp i hodet mitt, bilder, tanker og følelser jeg ikke vil kjenne på, eller «se». Derfor har jeg jobbet aktivt for å få dem bort. Spist og spydd.

I natt kom da spørsmålet opp, kan det være sånn at jo mer jeg går opp i vekt, jo større plass jeg tar, jo mer kroppen eser ut, så vil også skammen ese mer ut, og presse seg mer og mer ut av meg, sånn at også den blir mer synlig? Når jeg tenker på hvordan ting har utviklet seg siden i høst, så har jo det jeg aldri har villet pratet om, kommet nærmere og nærmere overflaten. Jo mer jeg har gått opp i vekt, jo mer lærdom jeg har inntatt, jo nærmere overflaten har også traumeopplevelsen kommet. Jeg tyter ut, skammen tyter ut. Jeg føler jeg sprekker, fordi vekten har gått opp, og skammen tyter ut, for jeg har endelig fortalt noen om det. Kanskje har jeg vært redd for det i behandling, at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle fortelle. At jeg, i takt med at jeg ble mer synlig fysisk, også skulle bli mer synlig i forhold til traumet. At når kroppen blir større, så vil skammen bli doblet, fordi jeg ikke holder ut kroppsaksepten, samtidig som skammen også blir større. At skammen da tar så stor plass, fordi det blir mer plass til den, og dermed må den ut, sånn at den ikke skal ta plass?

Samtidig så føler jeg meg ikke mindre, eller at den tar mindre plass, men den har hvertfall kommet opptil overflaten, og sevet ut. Jeg har holdt igjen i mange år, skøvet det bort, spist og spydd det bort. Jo mer jeg snakket med mine behandlere, jo mer opgaver de ga meg å tenke over, jo mer innskt jeg har fått, jo mer har traumet tatt plass. Akkurat det jeg har vært redd for. Det kom nærmere og nærmere overflaten, i takt med at kroppen vokste. Jo mer jeg spiste, jo mer plaget vanskelige tanker og følelser meg. Jo mer jeg gikk opp i vekt, jo større ble skammen. Da jeg spiste mindre, da jeg veide mindre, da jeg spiste og spydde mer, jo mindre plass fikk skammen også. For da fikk den ikke tid til å plage meg, for jeg skøv den bort hele tiden. Nå er det igjen blitt mye spising og spying, for jeg ønsker ikke at traumet, skammen, skal være så påtakelig. Jeg vil ha det bort, ikke tenke på det, ikke kjenne på det.

Det er sikkert vel og bra at jeg har sprukket hull i boblen, men jeg ønsker likevel at jeg slapp alt som har med det å gjøre. Jeg føler ikke noe annerledes nå i forhold til før jeg fortalte om det. Jeg har fortalt det, men føler det samme. Jeg bør jobbe med det, samtidig så kjenner jeg at jeg blir irritert over å prate om det. Behandleren min har ikke lest historien jeg skrev, og sendte til behandleren jeg hadde på Modum. Min forrige behandler fikk den også tilsendt, men har tydeligvis slettet den. Jeg ba min nåværende behandler om å høre med min forrige, om å la henne få lese den. Når hun nå ikke fikk lest, så sa jeg at jeg kunne sende den til henne. Men hun liker ikke at sånt blir sendt via nett. Det er ikke sånn vi kommunisere sier hun. Joda, jeg ser den, men det hadde vært greit om hun leste den, for jeg har fått med mye der. Samtidig sa hun at det også er for min sikkerhet at det ikke bør sendes, mye forsvinner jo i løse luften via worldwebben, men jeg sa at det var greit for min del, jeg har jo alt sendt den to ganger. Hun skulle tenke på det, vurdere det. Det er to uker siden, og hun nevnte det ikke i timen i går. Da vi tok det opp sist time, forrige uke, så sa jeg at da får det bare være, det er ikke så viktig. Kjente jeg ble noe irritert.

Jeg aner ikke hva det blir til, vi snakket som sagt ikke om det i timen i går, for da gikk hele timen med til å snakke om bulimien, hvordan ståa er nå. Neste uke blir hun borte, uken etter var hun der noen dager i løpet av uken, så jeg vet ikke om jeg får time, deretter har hun 3 uker ferie. Jeg kjenner at jeg blir likegyldig, ser ikke poenget, driter i det. Jeg vet ikke. Men hun vet hvertfall om historien, selv om det hun vet er ganske lite. Jeg fløt utover, og det samme gjorde skammen, hemmeligheten. Det ble for mye. Den økte i takt med kroppen min som ble større.

About these ads

17 tanker om “Når alt flyter ut.

  1. Du kan sende den til meg, å jeg vil lese. Kanskje blir det enklere å forstå… Nå har det gått fra å ikke være en årsak til sykdommen til at det muligens ligger noe bak. Ville blitt litt enklere om du ville involvert oss. Men det er opp til deg. Føler det er lite mer jeg får gjort:(

    • Jeg føler meg ikke klar for det, og det er uansett ikke noe dere får gjør..Men jeg vet at jeg har muligheten, så takk for det <3

  2. Synd du ikke får jobbet med traumet. Når du faktisk har tatt steget og fortalt det, hadde du jo trengt mer oppføgning. Når man ripper opp i sånne ting, blir det jo gjerne litt vanskeligere i tiden etterpå, Tenkte på i forhold til forrige innlegg, at følelsene blir jo ikke kurert på tre månder, og det handler jo om føleser. Når man sliter med mat og kropp, trenger man jo ekstra oppfølging når vekta går opp. Synes det er synd du får såpass lite oppfølging, når duhar jobbet så hardt på Modum. <3

  3. Det er sårt og skremmende å eksponere seg slik og det kan være veldig «demotiverende» når det blir slik. Men selv om ting føles litt kaotisk og lite på plass så har du jo tross alt satt i gang mange prosesser (sikkert en mager trøst, men…) og du er uanz på vei. Håper at ting legger seg mer tilrette for deg snart og at du kan få litt mere backup på å holde fokuset på det som er viktigst for deg og tilfriskningsprosessen din :)
    Ønsker deg en nydelig dag Laila <3

  4. Kjenner jeg blir rasende på dine vegne. Du er i behandling, men måten du blir behandlet på av behandleren er jo ganske på trynet. En time nå og da sånn innimellom?!! Ser jeg er utrolig heldig som endelig – etter mange år med kamp for å få den hjelpen jeg trenger, har et tilbud på en dagavdeling og har verdens beste behandler der. Kan kjenne fortvilelsen din, Laila. Dette er psykiatrien i et nøtteskall.

    • Hun behandler meg bra, jeg skal ikke klage på henne. Det som er dumt, er at jeg måtte begynne med en ny nå i mai, når det var rett før sommerferie, + at hun skulle vekk litt sånn innimellom. Burde kanskje ha venta med oppstart av ny behandler først etter ferien, sånn at det ble kontinuitet i det hele…men men..håper det blir bedre etter sommeren da hvertfall..

  5. *klemme på*

    Synes det er dumt at hun ikke vil at du skal sende det til henne. Det at jeg kan skrive til Psykolog I i psykologbloggen hjelper veldig mye for meg. «Det er kanskje ikke sånn vi kommuniserer» men noen ganger er det den beste måten å gjøre det på likevel. Det får ihvertfall i gang den typen kommunikasjon som hun ønsker seg. You give a little, you take a little…

    *flere klemmer*

    • Ja, noen ganger er det faktisk bedre å skriv ting, enn å måtte forklare…ikke alltid det blir tid til alt i timene heller…men men, de jobber jo så ulikt.. <3

  6. Syns det er synd at hun ikke er mer positiv til å få det du vil gi henne. Jeg opplever at psykologen min blir veldig glad om jeg viser henne noe jeg har skrevet, og det samme ble legen min ( en gang) jeg skrev noe. For det blir kanskje lettere for deg å snakke om det etter at du vet at hun vet. Håper at det blir bedre etterhvert eller at du etterhvert får en annen som det fungerer bedre med,
    Gode lykkeønskninger <3

  7. Jeg syns det er helt fjernt at du ikke kan sende det til henne?? Det er jo på dine skuldre om mailen skulle bli sendt feil el.l… Skjønner hun ikke at det er den enkleste måten for deg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s