Når alt flyter ut.

Innimellom så reflektere jeg litt, selv om jeg nå er i en periode hvor alt går litt på skinner. På skitne skinner. Innimellom så dukker det opp noen «aha» tanker, eller tanker som sier «kanskje er det sånn, eller kan det være derfor?». Jeg sliter med søvnen min, og jeg blir liggende lenge våken før søvnen kommer og tar meg. I løpet av den tiden før søvnen kommer, så dukker det opp tanker. Jeg trenger ikke nødvendigvis reflektere over noe spesielt heller, men spørsmål, eller svar, kan likevel poppe fram. I natt var det sånn. Jeg sliter med kroppsaksepten min, jeg takler ikke vektoppgang, jeg takler ikke kroppen sånn jeg ser ut nå. Jeg har mange ganger snakket om skam her. Nå skammer jeg meg ikke over at jeg er syk i seg selv, men jeg bærer på skam over andre ting. Ting som jeg har holdt for meg selv lenge. Jeg har spist og spydd bort mange følelser, spist og spydd for å slippe tankekjøret. Spist og spydd bort bilder som har dukket opp i hodet mitt, bilder, tanker og følelser jeg ikke vil kjenne på, eller «se». Derfor har jeg jobbet aktivt for å få dem bort. Spist og spydd.

I natt kom da spørsmålet opp, kan det være sånn at jo mer jeg går opp i vekt, jo større plass jeg tar, jo mer kroppen eser ut, så vil også skammen ese mer ut, og presse seg mer og mer ut av meg, sånn at også den blir mer synlig? Når jeg tenker på hvordan ting har utviklet seg siden i høst, så har jo det jeg aldri har villet pratet om, kommet nærmere og nærmere overflaten. Jo mer jeg har gått opp i vekt, jo mer lærdom jeg har inntatt, jo nærmere overflaten har også traumeopplevelsen kommet. Jeg tyter ut, skammen tyter ut. Jeg føler jeg sprekker, fordi vekten har gått opp, og skammen tyter ut, for jeg har endelig fortalt noen om det. Kanskje har jeg vært redd for det i behandling, at det skulle gå så langt at jeg en dag skulle fortelle. At jeg, i takt med at jeg ble mer synlig fysisk, også skulle bli mer synlig i forhold til traumet. At når kroppen blir større, så vil skammen bli doblet, fordi jeg ikke holder ut kroppsaksepten, samtidig som skammen også blir større. At skammen da tar så stor plass, fordi det blir mer plass til den, og dermed må den ut, sånn at den ikke skal ta plass?

Samtidig så føler jeg meg ikke mindre, eller at den tar mindre plass, men den har hvertfall kommet opptil overflaten, og sevet ut. Jeg har holdt igjen i mange år, skøvet det bort, spist og spydd det bort. Jo mer jeg snakket med mine behandlere, jo mer opgaver de ga meg å tenke over, jo mer innskt jeg har fått, jo mer har traumet tatt plass. Akkurat det jeg har vært redd for. Det kom nærmere og nærmere overflaten, i takt med at kroppen vokste. Jo mer jeg spiste, jo mer plaget vanskelige tanker og følelser meg. Jo mer jeg gikk opp i vekt, jo større ble skammen. Da jeg spiste mindre, da jeg veide mindre, da jeg spiste og spydde mer, jo mindre plass fikk skammen også. For da fikk den ikke tid til å plage meg, for jeg skøv den bort hele tiden. Nå er det igjen blitt mye spising og spying, for jeg ønsker ikke at traumet, skammen, skal være så påtakelig. Jeg vil ha det bort, ikke tenke på det, ikke kjenne på det.

Det er sikkert vel og bra at jeg har sprukket hull i boblen, men jeg ønsker likevel at jeg slapp alt som har med det å gjøre. Jeg føler ikke noe annerledes nå i forhold til før jeg fortalte om det. Jeg har fortalt det, men føler det samme. Jeg bør jobbe med det, samtidig så kjenner jeg at jeg blir irritert over å prate om det. Behandleren min har ikke lest historien jeg skrev, og sendte til behandleren jeg hadde på Modum. Min forrige behandler fikk den også tilsendt, men har tydeligvis slettet den. Jeg ba min nåværende behandler om å høre med min forrige, om å la henne få lese den. Når hun nå ikke fikk lest, så sa jeg at jeg kunne sende den til henne. Men hun liker ikke at sånt blir sendt via nett. Det er ikke sånn vi kommunisere sier hun. Joda, jeg ser den, men det hadde vært greit om hun leste den, for jeg har fått med mye der. Samtidig sa hun at det også er for min sikkerhet at det ikke bør sendes, mye forsvinner jo i løse luften via worldwebben, men jeg sa at det var greit for min del, jeg har jo alt sendt den to ganger. Hun skulle tenke på det, vurdere det. Det er to uker siden, og hun nevnte det ikke i timen i går. Da vi tok det opp sist time, forrige uke, så sa jeg at da får det bare være, det er ikke så viktig. Kjente jeg ble noe irritert.

Jeg aner ikke hva det blir til, vi snakket som sagt ikke om det i timen i går, for da gikk hele timen med til å snakke om bulimien, hvordan ståa er nå. Neste uke blir hun borte, uken etter var hun der noen dager i løpet av uken, så jeg vet ikke om jeg får time, deretter har hun 3 uker ferie. Jeg kjenner at jeg blir likegyldig, ser ikke poenget, driter i det. Jeg vet ikke. Men hun vet hvertfall om historien, selv om det hun vet er ganske lite. Jeg fløt utover, og det samme gjorde skammen, hemmeligheten. Det ble for mye. Den økte i takt med kroppen min som ble større.

Advertisements