Hva med tiden etter en utskrivelse?

Jeg fikk et spørsmål fra psykolog Eva i det forrige innlegget mitt «Jeg vet ikke«. Jeg skriver her om motivasjon som har blitt kraftig redusert, om hvor mye ting faktisk sklir ut for tiden. Eva legger igjen denne kommentaren:

«Det er mange som opplever at det er vanskelig i tiden etter at de har blitt utskrevet fra behandlingsopphold. Det er ganske drastiske livsstilsendringer man går igjennom. Overgangene kunne sikkert ha vært gjort på en bedre måte. Kunne du tenke deg å komme med noen forslag til forandringer og kanskje få bloggleserne til å gjøre det samme?»

Nå kan jeg bare svare for meg selv her, og om andre har lyst til å dele sine meninger, så skriv gjerne et innlegg om det, eller legg igjen svar i innlegget her.

Jeg vet ikke helt om jeg skal si at jeg er heldig eller uheldig med tanke på at jeg kun har hatt en innleggelse for min spiseforstyrrelse. Jeg er heldig på den måten at jeg tok initiativet til å søke, og fikk plass, men kanskje burde jeg ha hatt innleggelse tidligere, eventuelt flere. Jeg vet ikke, det kommer jo litt an på hvordan man ser det. Jeg har hele veien, i alle år, holdt på at det ikke er så nøye med meg, for jeg har jo klart meg. Jeg har jobbet hele veien, jeg har tatt en utdannelse, jeg har klart meg sosialt, jeg har hatt forhold. Jeg har aldri vært så undervektig at det har stått om liv, kollapset eller hatt store fysisk skader av sykdommen. Om jeg har vært til skade for meg selv? Jo, ja, på en måte, jeg har jo hatt mine destruktive perioder, og det å overspise og kaste opp, sulte meg, overtrene osv, er jo destruktivt i  seg selv. Det kunne ha gått galt med meg også, det er noe man aldri har garanti for, uansett hvor oppegående man føler seg, til tross for sykdom. Noen mener kanskje at jeg kunne hatt flere innleggelser, og at jeg på den måten er «uheldig», som ikke har hatt det. Jeg velger å si at jeg har vært heldig som hvertfall har fått den ene muligheten.

Mange er nok enig med meg når jeg sier at en innleggelse er beintøff. Hvor mye jobb som kreves av en selv, hvor hardt man må stå på, hvor vanskelig det er, hvor tøft det er, for en kamp det er. Mange har ulike erfaringer fra de ulike instansene, det jobbes ulikt på de forskjellige plassene, selv om mye også er likt. Jeg har lest og hørt manges erfaringer og opplevelser fra de ulike plassene. Noen kan oppleve det positivt på en plass, mens en annen opplever det positivt fra samme plass. Noen trenger mer oppfølging enn andre, noen trenger en slik behandling, andre trenger en sånn. Vi er ulike, vi har ulike behov, vi er i ulike stadier i sykdommen.

Jeg er veldig fornøyd med innleggelsen jeg hadde på Modum. Jeg føler meg veldig heldig som fikk plass der. Jeg ble møtt, hørt og sett for den jeg var, og mitt sykdomsbilde. Jeg var så heldig at jeg kom i en fantastisk gruppe, utrolig flotte og herlige jenter. Jeg fikk en terapeut og en primærkontakt jeg var strålende fornøyd med. (Som jeg savner veldig masse). Spis-teamet på Modum er en gjeng med fantastiske og flinke mennesker om har vid erfaring og kompetanse innen spiseforstyrrelser. De har hørt og sett det meste, de skjønner hvordan sykdommen herjer, selv om det en vi som er syke som har den fulle kompetansen på sykdommen, hvordan den virker. De har svar, de har medmenneskelighet, de har råd og tips, de har lsøninger, de har verktøy de gladelig gir oss. Modum har veldig gode resultater fra sine pasienter, noe som viser hvor godt tilbudet faktisk er der, hvor nyttig den jobben de gjør er.

Mange med meg har opplevd hvor vanskelig tiden etter en utskrivelse kan være, når man plutselig står på egne ben igjen, etter å ha hatt en trygghet rundt seg over en lengre periode. Plutselig skal man bruke det man har lært, klare å opprettholde bruken av verktøyene man har fått, kjempe mot spiseforstyrrelsen. En innleggelse med stabilisering er beintøff, men det å komme hjem og skulle klare seg selv er også beintøff. Kanskje enda tøffere, for da har man ikke noen rundt seg 24/7. På de fleste plasser man er innlagt får man muligheter til permisjon, om det er for en helg, eller en lengre periode. Det kan være frivillig, eller pålagt. På Modum anbefalte de oss til å ta perm, for å øve oss hjemme, der hvor vi skal tilbringe hverdagen. Vi hadde også en hjemmeuke midt i oppholdet, + at vi hadde juleferie. Etter de 2 første ukene kunne vi ta helgeperm. Jeg benyttet meg ikke av det, siden det var langt å reise helt til Molde for kun noen få dager. Vi måtte også dekke de reisen selv. I hjemme uken fikk vi en smakebit på hvordan det var å skulle benytte seg av det vi hadde lært, der fikk vi erfare hva som var vanskelig, og hva som gikk greit, for deretter å komme tilbake og jobbe med det som var vanskelig.

For min del ble hjemmeuken vanskelig. Men jeg fulgte kostlisten, og holdt ut. Jeg klarte å være oppkastfri hele den uken, for jeg var så redd for å ødelegge det jeg hadde jobbet for, for det var jo tross alt veiing igjen mandagen, dagen etter vi kom tilbake dit. Den strste utfordringen kom selvsagt da jeg skulle skrives ut, for da stod jeg på bar bakke, og skulle ikke tilbake før i april igjen. I begynnelsen, etter utskrivelsen, så gikk sånn noenlunde ok, jeg spiste 5-6 måltider om dagen, det gikk galt innimellom, men det gikk for det meste ok. Etter som tiden gikk, så skled det mer og mer ut, og jeg hadde tatt mange skritt tilbake. Ikke helt tilbake til null, men godt på vei.

De på Modumvet hvor vanskelig, og avgjørende tiden etter en utskrivelse er, så de anbfalte å hvertfall ha 1-2 timer i uken med behandling på hjemmebane. Hvertfall i begynnelsen. For å vedlikeholde jobben, for å fortsette jobben. Det er en avgjørende periode, og stabilitet er viktig. Nå er det jo ikke sånn at alle er like heldige og kan få så mye oppfølging av sine behandlere hjemme, det kommer jo an på kapasitet de har, muligheter de har for å gi så mye oppfølging. Jeg sa ifra til min behandler at jeg trengte minimum 1 time i uken framover, og at jeg trengte å fortsette å jobbe med målsettingene mine. Nå var det sånn at min daværende behandler ikke hadde kapasitet over lengre tid til å gi meg såpass med oppfølging. Han hadde fått en ny stilling, og jeg skulle få ny behandler. En behandler som kunne ha den muligheten til hvertfall å gi meg 1 time i uken. Legen min har jeg ikke oppfølging fra, det har jeg aldri hatt, selv om han vet hva jeg sliter med. Jeg fikk 1 time i uken, de første ukene, deretter skled det ut til å bli 1.5 uke mellom hver time. «Du klarer deg jo fint du». Vel, jeg vil vel ikke akkurat kalle det fint, men det var det jeg kunne få av timer.

Det positive fra Modum sitt opplegg av innleggelser, er at det kommer et boosteropphold 4 måneder etter utskrivelsen fra hovedoppholdet. Det for å se hvordan det går, og for å få et lite push til å komme tlbake i rett spor om det har sklidd for mye ut. En ny motivasjon. Et veldig bra opplegg, men jeg skulle ønske, og trengt, at det oppholdet var litt lengre enn 2 uker. Har det sklidd for mye ut, så rekker man ikke hente seg så veldig mye inn på så kort tid. Det burde også vært satt opp litt mer intensivt program, med kanskje enda strammere rammer. Dette var noe vi tok opp den siste dagen, da vi skulle ha en oppsummering. Hadde det vært opp til meg, så kunne vi godt ha hatt enda flere oppfølgingsopphold der, men det kommer jo inn flere grupper, så jeg skjønner jo at det ikke er en mulighet. Heldigvis er det muligheter for å søke seg inn på nye opphold om en skulle trenge det. Det er pasienter som har hatt både 2 og 3 innleggelser der. Noen trenger det, og klarer de det ikke på første forsøk, så kan de klare det på andre eller tredje.

Jeg personlig mener at det burde vært en tettere oppfølging på hjemmebane. At behandlere for den enkelte burde ha hatt et samarbeid med Modum, og de andre ulike senterene man kan legges inn på. Jeg vet at noen pasienter har behandlere som samarbeider med instansene man kan legges inn på, men ikke alle har det. Da vi hadde pårørendeuken, så kunne vi invitere våre behandlere, men det var ikke noe som kom tydelig fram av informasjonen vi  fikk på forhånd. Jeg nevnte for de på Modm at min behandler hadde sagt at det også burde være et opphold for behandlere, og det var først da jeg fikk vite at behandler kan inviteres til pårørendeuken. Min behandler skulle da på et annet arrangement, så det passet ikke. Så der kunne det kanskje ha vært opprettet en sånn mulighet fra Modum sin side. For det er jo hjemme man skal fungere, og da er det viktig at behandlere får være med å se hvordan de jobber på Modum, og de andre plassene. Men dette er altså min mening, jeg vet jo ikke om dette er en mulighet som lar seg gjøre. Men det hadde hvertfall ville ha hjulpet en god del for min del hvertfall.

Nå har jeg behandling 1 time i uken, og det har jo vært litt opphold noen uker innimellom. Dette gir ikke flyt i behandlingen i det hele tatt for min del, selv om det er min oppgave å gjøre jobben. Nå er spiseforstyrrelsen kraftig tilbake i meg, så ting har dessverre sklidd veldig ut igjen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å hente meg inn igjen. Jeg hadde kanskje trengt en innleggelse til, skjønt nå er jeg igjen der at ambivalensen sliter meg i to, og en innleggelse ikke er helt det jeg ønsker. Å måtte gå gjennom alt enda en gang ser jeg på som et rent helvete. Jeg klarer meg jo, tross alt…..Back to square.

Hva mener du?

 

Reklamer