Jeg vet ikke.

Det er rart hvor stort et fall kan bli etter gode dager. Om det er fine opplevelser, eller etter å ha vært sammen med andre mennesker. Å gå fra å ha det veldig fint, til å plutselig ramle ned i gjørma igjen, der det ikke finnes fint i det hele tatt. Dette er ikke noe nytt fenomen for min del, å ramle ned igjen, etter fine dager. Kontrasten blir så stor, fra å se noe fint, oppleve noe nytt, være sammen med andre mennesker, bort fra sykdom og ensomhet. Tomheten blir på en måte ekstra stor å kjenne på. Humøret går fra å være ganske høyt, til veldig lavt, på kort tid. Hverdagen, og realiteten slår tilbake med full makt. Ikke misforstå meg, jeg klarer selvsagt å ta vare på de fine minnene.

Dagen har vært tom, lang, tung. Humøret har stupt, tankene surrer, og det går nedover. Jeg er lei, av alt. Om noen spør meg om jeg kan spesifisere det, så vil svaret bli «Jeg vet ikke». Hva føler du? Jeg vet ikke. Hva vil du? Jeg vet ikke. Hva går galt? Jeg vet ikke. Vil du prøve? Jeg vet ikke. Hva trigger? Jeg vet ikke. Er det noe du kan gjøre? Jeg vet ikke. Jeg er tom for tanker, samtidig som jeg er full av dem, men akkurat nå er alt «Jeg vet ikke». Jeg orker ikke forholde meg, alt er et tiltak. Det glipper, og jeg klarer ikke holde meg fast. Det spinner avgårde, ned i spiralen. Det virker meningsløst å svirvle nedover, det virker meningsløst å prøve. Om det gir mening.

Jeg prøver å finne svar oppi hodet mitt, men jeg klarer ikke tenke, alt bare glipper når jeg prøver å få fatt i det. Det sklir vekk, legger seg lengre bak, sånn at det blir vanskeligere å få tak i det igjen. Fornuften sklir bort, spiseforstyrrelsen tar plass. Den jager meg videre, lengre og lengre ut på vidda. «Ikke gi opp, du har jobbet så hardt». Jeg vet det, jeg vet det, likevel glipper det. Mer og mer. Skal det virkelig være så fordømt vanskelig? Ja, det skal visst det. Tankemønsteret er der, jeg tråkker på gamle velkjente stier, brillene sitter hardt på, speilet viser min verdi. I form og fasong. Speilvendt. Jo større kroppen er, jo mindre verdi. Jeg klarer ikke akseptere det jeg ser. Jeg ser bare feil. Jeg er der at jeg ikke klarer forestille meg at den kroppsaksepten noen gang vil komme. Akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg vet ikke. Akkurat nå føles alt så vanskelig, uansett hvilke hindere jeg prøver å forsere. Det gjør meg irritabel og oppgitt. Likegyldig. Noen sier at det er den «skumleste» følelsen, likegyldighet, for da spiller ingenting noen rolle.

Man blir sårbar i perioden etter en utskrivelse, da er da det gjelder, det er da en må være obs. En sykdom sniker seg ubemerket fram, små skritt om gangen, til du plutselig er innhentet igjen, og du er midt oppi den gamle kampen. Jeg kjenner igjen på den følelsen av at andre kanskje hadde forventet mer, mer friskhet, at jeg skulle klare holde hardere fast på friskheten. Spiseforstyrrelsen gjør alt den kan for at det ikke skal skje. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, for akkurat nå er jeg likegyldig. Jeg trodde kanskje at den dårlige perioden skulle vare en liten stund, men den lille stunden er blitt stor synes jeg. Jeg måtte være obs på depresjon sa min behandler på Modum, i følge scorene jeg fikk på det siste skjemaet jeg fyllte ut, nest siste dag ved siste innleggelse. Jeg er obs på den, jeg kjenner at den er der. De fine øyeblikkene setter den bare på pause.

Jeg vet ikke.

Reklamer