Jeg sporer av.

Jeg er litt tom for ord for tiden, og jeg orker ikke helt å gjenta meg selv til det uendelige. Det er i grunnen ikke så mye å oppdatere heller, føler jeg står litt stand-by. I en vond sirkel. Mistet litt piffen, hvor det er vanskelig å hente seg inn igjen. Jeg har et jag i meg, som har vart en stund nå. Symptomer har tatt seg opp, jeg er sliten og lei. Mye tanker og mye følelser, likevel føler jeg meg helt tom og tappet. Når det blir overload i hodet, så orker jeg ikke kjenne på alt. Jeg vil bare fryse alt, stoppe opp, pause bildet, ta en pust i bakken. Og det er da symptomene kommer inn i bildet.

Jeg trenger vel ikke si så mye om det, det ligger jo i kortene hva jeg mener. Jeg vet ikke hvor motivasjonen ble av, den ramlet av lasset. Det vil ikke si at jeg ikke prøver, jeg får i meg mat, jeg prøver å gjøre ting som avleder meg, prøver å skyve vekk sykdomstanker som dukker opp, likevel klarer de fint å påvirke meg. Brillene sitter fint på, og jeg ser ting jeg vet jeg ikke burde se, likevel ser jeg det. Klart og tydelig. I need a smack in the head. Skjønt det hadde vel kanskje bare skapt enda mer kaos oppi topplokket, rota det enda mer til der oppe.

Jeg vil bare si at selv om det er mye kaos for tiden, og ting har sklidd ut, så er jeg ikke helt tilbake der jeg var på det verste. Jeg spiser, om ikke så mye som jeg burde, så spiser jeg. Flere ganger om dagen. Jeg kjenner på sult, og på metthet. Kroppen passer på å si ifra når den er sulten. Jeg føler jeg spiser for mye, selv om jeg vet jeg ikke spiser nok. Og er det en ting jeg er redd for, så er det å bli en overspiser. Jeg ønsker ikke på noen som helst måte å ende der. Jeg hadde realistiske forventninger av det å være innlagt i 3 måneder, jeg visste at jeg ikke kom ut frisk, men jeg må jo ærlig innrømme at det ikke skulle bli så vanskelig å klare å holde fast, at det ikke skulle rase så fort. Jeg har ikke mistet verktøyene mine, de har jeg med meg, det er bare så lett å glemme å ta dem fram. Jeg kan til og med ta dem fram, men det blir ofte til at jeg bare ser på dem, og legger dem bort. Ja, jeg burde ta meg sammen, ja jeg burde burde. I praksis er det vanskeligere sagt enn gjort når det begynner å skli ut. Og jo mer det sklir ut, jo vanskeligere blir det å finne tilbake til riktig spor. Jeg har uansett kommet meg et stykke framover i forhold til der jeg var på det sykeste, det klarer jeg jo å se selv også, men ikke nok.

Jeg hadde kanskje trengt en lengre innleggelse, mer oppfølging, men sånn ble det ikke, og sånn er det ikke. Det er jo jeg som skal klare mitt eget liv, ikke andre. Ja, nei, I’ll leave it here. Enough said. Det er helg igjen, hipp hurra. Null planer, så den får bli som den blir. Fredag betyr vel også søkemotor, men pokker så lite spennende det er for tiden. Mye, veldig mye sykdomssøk. Og det skriver jeg seriøst mer enn nok om, så orker ikke ta det med i søkemotor i tillegg.

 

eg er naken – da tror jeg nesten at jeg skygger banen…

ikke se inn i en fiberkabel – takk for advarselen, men det kan godt tenkes jeg har glemt det allerede etter at jeg har skrevet her.

skal jeg si at noe sitter fast grov humor – Hm, å si at noe sitter fast, er det grov humor? Da må jeg si at du har dårlig humor. Jeg trakk ikke på smilebåndet engang…

hvorfor oppstår ekstrem samlemani – fordi noen liker å samle på ting?

nakne piker uten klær – jeg må ærlig innrømme at jeg trodde at det å være naken faktisk betydde å ikke ha klær på seg jeg..men mulig jeg tok feil?

åpen bok – jeg har en bok her jeg kan åpne om du vil? Jeg derimot, kan ikke alltid leses som en åpne bok.

nabo som gjødsler med kumøkk,klagerett på lukt – du kan jo kjøpe en neseklype. Sikkert det enkleste. Eller kanskje du kan gå i protesttog, så har du noe å gjøre samtidig. Fin trim.

 

Som sagt, jeg føler meg litt tom for ord for tiden, selv om det likevel blir noen ord. Er det noen som ønsker jeg skal skrive om noe spesielt, så spør gjerne.

 

Advertisements