Jeg tok aldri av meg brillene.

Man blir blind, jeg var blind. Jeg er det til dels ennå, men nå har jeg også stunder hvor brillene ikke er på. Jeg ser helt annerledes når jeg har brillene på, akkurat som at det er to ulike verdener jeg lever i. Jeg er ganske så blind for den andre verdenen når jeg har brillene på. Jeg klarer, innimellom, å se begge verdenene når jeg har brillene av. Min tidligere behandler sa en gang til meg at jeg måtte ta av meg brillene, fordi de blokkerer ut sannheten, den virkelige verden, sånn verden er. Han forklarte meg at jeg måtte prøve å ta dem av, ta noen skritt tilbake, og se meg selv utenfra. Jeg skjønte hva han mente, hva han ville fram til, men jeg klarte ikke se verden sånn den egentlig var da jeg tok dem av, alt ble så uklart, alt ble som skygger som danset foran øynene på meg. Jeg tok dem på igjen, og så verden sånn jeg har sett den i så mange år. Den verdene jeg kjente og trodde på. Min verden, min syke verden.

Jeg klarte aldri å se på kroppen min annet en stor og feit. Uansett om vekten gikk ned, selv om den gikk ørlite opp. Jeg så jo det samme i speilet, gjennom brillene mine. Kroppen var akkurat likedan, akkurat like stor. Jeg følte meg stor hele tiden. Selv når jeg var på min aller laveste vekt, så klarte jeg bare å se en stor kropp i speilet. Jeg visste da, og jeg vet nå, at det var forvrengte bilder, at signalene sannheten prøvde å sende meg, ikke nådde fram. Jeg følte meg veldig stor, og veldig misfornøyd med hvordan jeg så ut, selv på mine xx kg. Jeg foraktet kroppen for hvordan den så ut, fordi den ikke ble enda mindre. Da jeg ble innlagt, så skøyt vekten opp hver uke, jeg trodde aldri den skulle stoppe, jeg hylte og skrek, gråt mine bitre tårer, for jeg hatet kroppen mer og mer for hvert måltid jeg spiste.

Nå som jeg er så mange kg tyngre, så klarer jeg selvsagt å se den store forskjellen, jeg klarer nå å se at jeg kanskje ikke var så stor som jeg skulle ha det til. Når jeg nå ser på bildene på headeren min her i bloggen, så klarer jeg å se at jeg kanskje, under tvil, men likevel, var lita. Ikke spinkel, ikke tynn, men ikke stor. Som dere leser, så er de brillene fortsatt på, men jeg klarer å se gjennom filteret. Ikke alle dager, men noen. Jeg ser stor forskjell på kroppen, mellom da og nå. Og jeg får av og til lyst til å gråte når jeg ser meg i speilet, når jeg ser kroppen min nå. Jeg har så vanskelig for å akseptere det jeg ser. Det tar tid, jeg er fullstendig klar over det, jeg skulle bare ønske at det ikke tok så lang. At de brillene kunne ha vært av hele tiden. For de brillene jeg har på, de viser meg aldri konstruktivt, med de på meg, så se jeg kun alt som er «feil», i følge sykdommen.

 

Advertisements