Spørsmål om Modum Bad, og innleggelse.

I løpet av helgen har jeg mottatt mailer fra tre jenter, angående innleggelse på Modum Bad. En av dem har mailet meg tidligere, og har nå akkurat vært på vurderingsopphold. En har nylig fått avgårde en søknad, og den siste av dem vurderer å søke. De to førstnevnte lurte i hovedsak på hvor lang tid det vil at før man eventuelt får en innleggelse, den ene i forhold til etter å ha vært på vurderingsopphold, den andre i forhold til å ha sendt avgårde søknaden. Sistnevnte lurte i grunnen på det meste. Skulle hun tørre å be behandler om å søke, hvordan er opplegget på Modum, tar søkeprosessen lang tid? Jeg har også tidligere mottatt flere mailer, fra flere jenter, som har lurt på flere ting angående et opphold der. Et spørsmål som har gått igjen flere ganger er «Er det bare tynne folk der?» Jeg tror at nettopp det spørsmålet surrer og går i hodene på de aller fleste som skal legges inn, eller som vurderer det. Ikke så rart egentlig, spiseforstyrrede er jo så kroppsbevisste, og er, uansett hva de veier, redd for å være størst, at alle andre skal være tynnere. Man er redd for å bli trigget, for å føle seg utenfor, ikke syk nok, føle seg enda verre enn man alt gjør fra før av, fordi veldig mange føler seg mislykket i forhold til andre som veier enda mindre. Årsakene kan være mange.

Jeg satt med mange av de samme tankene og spørsmålene før min innleggelse. Jeg var først der at jeg ikke ville legges inn, så kom jeg dit at jeg tenkte at jeg kanskje burde gi meg selv den sjansen, for jeg kunne jo ikke si at jeg aldri kom til å bli frisk, uten å ha prøvd de mulighetene jeg kunne. Så jeg ba til slutt min behandler om å sende avgårde en søknad. Jeg var både skremt og lettet på en gang. Jeg hadde hoppet i det, tok en sjanse. Og kom i gang med en prosess som jeg flere ganger i etterkant angret på at jeg hoppet i. For å skulle ta det steget er skummelt. Når man vet hva man har, men ikke hva man får, så er det skummelt. Tankene surret enda verre enn før, og jeg var livredd da jeg fikk svar, at jeg hadde blitt kalt inn til vurderingsopphold. Jeg gruet meg som en gal, og følelsen som satt seg i magen da jeg var på vei, den var ekkel. Uro, redsel, frykt, spent, redd. Vurderingsoppholdet skremte meg litt, mest fordi alt var så nytt, og fordi det var så mye informasjon på så få dager. Heldigvis kom jeg i en liten gruppe med veldig hyggelige folk, det hjalp selvsagt. Det hjalp også at vi fikk prate med dem som da var innlagt, de svarte på spørsmål fra oss, og fortalte i det hele tatt om hvordan det var å være innlagt.

Jeg gruet meg enda mer til selv innleggelsen, da var det ingen vei tilbake, da var tiden kommet til å hoppe i det, til å gi meg selv sjansen. Jeg kunne selvsagt ha avlyst alt, jeg kunne selvsagt ha reist derifra i begynnelsen, men da hadde jeg også fratatt meg selv den sjansen jeg ga meg selv. Så jeg ble, jeg holdt ut, jeg øvde meg, jeg lærte mye, jeg fikk enda mer innblikk, jeg ble kjent med fantastiske mennesker, jeg fikk en ro over meg, jeg fikk bo i nydelige omgivelser, jeg fikk mange nyttige verktøy å ta med meg videre. Om jeg angret? Aldri. Jeg er utrolig takknemlig over at jeg fikk den sjansen, og glad for at jeg til slutt tok det valget om å få sendt avgårde en søknad.

Kostlista er vel det de fleste gruer seg aller mest til. Det gjorde jeg også. Naturlig nok. Når mat er noe av det skumleste å forholde seg til, og kostlista er en av de mest vesentlige delene der, så er det klart at man blir skremt. Og det var vanskelig, veldig vanskelig. Det ble mange tårer, det var irritasjon, sinne, oppgitthet og frustrasjon. Heldigvis hadde jeg den fine gruppa mi, heldigvis er spis-teamet fantastisk. Der har man muligheten til å snakke med noen hele tiden. Og vet du hva? Det går seg utrolig nok til med tiden. Det blir litt lettere, selv om det fortsatt er vanskelig også. Det er full kostliste fra dag en, og det forventes at du gjør ditt aller beste, skulle det bli for vanskelig, får man selvsagt samtaler for å prate med personalet. Det er også behandlere under måltider i begynnelsen, til lunsj og middag. Noe som kan være til stor hjelp for noe som synes det er ekstra vanskelig. Man får en kostliste å forholde seg til, og det henger en liste på kjøkkenet, hvor det står hvor mye man skal ta av det ene eller det andre. Man får svar, og hjelp til det man lurer på, og trenger.

«Er det bare tynne der?». Vel, som spiseforstyrra, så anser de fleste at «tynn» betyr undervektig, gjerne sykelig undervektig. Tynnere enn man selv er. Tynn kommer an på øyet som ser, og med friske øyne, så er også normalvektig tynn. Jeg var i den aller første gruppen etter at de gjorde om på gruppene der. Tidligere var det gjerne skille mellom bulimi og anoreksi, til en viss grad. Det var selvsagt blanding av begge, men noen trengte et litt strenger program, med mer oppfølging enn andre. Nå har de satt sammen de to gruppene til en. Sammensatte spiseforstyrrelser. Den består av både anorektikere og bulimikere. Det vil at det varierer vektmessig også. Fra tynn, til normal, til overvektig. Poenget er at en spiseforstyrrelse defineres ikke kun ut i fra vekt. Vekt, utseende, mat. Alle har et problematisk forhold til mat, uavhengig av vekt. Og man trenger hjelp til å normalisere dette. Vi var 14 jenter totalt på avdeling, i to grupper. I forhold til meg, så var det jenter der som veide både mindre og mer enn meg. Men etterhvert som man blir kjent med hverandre, så ser man liksom ikke på kroppene lengre, men de fine personene bak. Man tilpasser seg personene, og man kan identifisere seg, fordi mye er likt hos alle, uansett vekt.

Når det kommer til hvor lang tid en søknadsprosess tar, så varierer det veldig. For noen kan det ta opp til ett år, for andre noen måneder, for atter andre, bare uker. For meg tok det, alt i alt, et halvt år, fra søknaden ble sendt, til jeg ble innlagt. Behandlingstiden på søknaden er satt til 3-4 uker. Noen vil få avsalg, andre vil bli bedt om å skrive et eget, kortfattet brev om «nåværende» situasjon, og deretter eventuelt få tilbud om vurderingsopphold. På det oppholdet får man vite om man får tilbud om innleggelse eller ei. Man kan takke ja eller nei der og da. Takker man ja, er det bare å vente på brev om når man blir satt på venteliste. Jeg fikk brev om at jeg stod på venteliste fra 2.mai, i år. Men jeg kunne også takke ja til å bli tatt inn før, om noen andre trakk seg. Noe jeg gjorde, og dermed fikk jeg plass alt i oktober. En av de andre i gruppen min fikk tilbud om plass allerede tre uker etter vurderingsoppholdet. Så det varierer veldig, for de tar inn grupper på 8 ( i den gruppen jeg var i.), og sier noen nei, så får andre som står på venteliste tilbud om plassen(e). Noen får kanskje beskjed om at de må stabilisere seg litt mer, på hjemmebane, før de blir tatt inn. Så det er ikke noen fasit på hvor lang tid en sånn prosess vil ta. Man må også ta med i betrakningen at det er påskeferie, juleferie, sommerferie. Da blir selvsagt behandling av søknad satt på vent. Mange er utålmodige etter å komme inn, mens andre igjen helst vil ha det så langt fram i tid som mulig. Det kommer helt an på hvor man er i sykdomsbildet. Uansett, vær tålmodig, vær forberedt.

Uansett tanker, skal, skal ikke, gi det en sjanse. Det verste som kan skje, er at du ikke synes det fungerer, og du kan reise hjem, for den muligheten har du. Det er en frivillig innleggelse der, det er ikke tvang. Helt til slutt her vil jeg legge ved link til et tidligere innlegg jeg har skrevet. En del av det samme som står her, står også der, men det er skrevet mens jeg var innlagt, så det skrives om der og da opplevelsen av det. En del av dere har kanskje lest det før, andre leser dette kanskje for første gang. Kanskje kan det være til hjelp for noen å lese. Jeg håper det. Er det noen som lurer på noe i forbindelse med en innleggelse på Modum, så er det også lov til å sende mail, så skal jeg svare så godt jeg kan. Mail adr. min står i menyen på høyre siden.

«Hvorfor velge Modum Bad?»

 

Advertisements