Kan du gi meg et løfte?

Hun spurte meg om jeg kunne gi henne et løfte. Fordi jeg fortalte henne noe. Jeg ble litt overrasket over at hun ikke bekreftet at det det er sånn som kan skje, eller bare hørte på det jeg hadde fortalt, men spurte om jeg kunne gi henne et løfte. Da blir det plutselig noe konkret å forholde seg til, at jeg faktisk måtte love noe. Hva om jeg da ikke klarer å holde det løftet? Da vil jeg ha følt meg enda verre enn bare det jeg kjenner på i forhold til det jeg fortalte. Jeg trengte egentlig bare å få det fortalt, dele det, si tanker og følelser høyt, synliggjøre det, eller, la det bli hørtbart, la noen, henne, få høre det, at det ikke bare var i tankene mine. Jeg måtte lette litt på trykket, si det som var, hadde vært. Siden sist, og det hadde jo vært en stund siden sist, mange dager, enda flere timer, og en evighet av minutter. Det er mye tid til tanker og følelser, når hvert minutt til tider, i seg selv virker som en evighet.

Jeg sa at jeg kunne gi henne det løftet, så klart kunne jeg det. Jeg har lært av tanker kommer og går, at de i seg selv ikke kan skade meg på noen måte. Det kan sannelig virke sånn noen ganger, at de kan skade meg, derfor er jeg ofte raskt ute med å forhindre skadene, ironisk nok med å skade meg selv. Jeg skader meg selv, for å unngå at tankene og følelsene, som ikke kan skade meg, skal skade meg. Jeg misbruker maten, og lar spiseforstyrrelsen overta for meg, la den sluke den indre smerten og tunge tankene. La den spise dem bort, og skylle dem vekk. Spiseforstyrrelsen skader meg, den er destruktiv for meg, jeg skader meg på den.

Jeg kunne gi henne løftet. Det første løftet, men ikke det andre. Hun sa at hun håpte, eller ønsket, for min del, at det kunne være til hjelp, kanskje. Det er noe jeg kan prøve på så klart, noen ganger berger jeg meg, andre ganger ikke. Fordi jeg ikke alltid berger meg, så er det løftet brutt, og dermed kan jeg ikke gi det løftet, selv om jeg ønsket av jeg kunne, for jeg vil jo så gjerne. Jeg orker ikke la det bli skuffelse på skuffelse, legge listen for høyt. Jo høyere listen ligger, jo større blir fallet. Jeg vil da heller ta det som en seier de dagene jeg klarer å hoppe over listen, sånn med hårfin margin. Jeg tør ikke legge sette listen høyere før jeg kan hoppe over den med god margin, fordi jeg liker mestringsfølelsen som kommer når jeg klarer å nå målet. Og jeg ønsker å bli der en stund, øve meg, lære teknikken skikkelig før jeg går videre. Små skritt, ett steg om gangen, ett hopp om gangen. Jeg kan jo ikke risikere at jeg lander så hardt oppå stangen at den knuses og revner, og jeg ligger der og kaver, og kjenner splintrene spidde meg i ryggen. Jeg tåler at stangen rives ned, men også at jeg får muligheten til å legge den på plass igjen.

Jeg kunne gi det ene løftet, men ikke det andre. Selv om hun ønsket, og håpet, skjønte hun likevel. At det var å legge listen for høyt. Jeg var klar i min tale, det levnet vel ingen tvil på hva jeg kunne love, og ikke. Hun forstod da jeg forklarte hvorfor jeg kunne si ja på det ene, og nei på det andre. Jeg kunne til og med driste meg så langt til at jeg kunne sverge på det løftet jeg sa ja til.  Aldri, sa jeg, aldri. Man skal kanskje aldri si aldri, men jeg sa det likevel, fordi jeg mener aldri. Noe jeg skal leve opp til, det er noe jeg har lovet meg selv også. Derfor var det ikke noe problem å love det, si ja til det løftet. Likevel, i aller tilfelle, så ga hun meg et råd. Om det skulle bli krise. Jeg tviler sterkt så ja, både til løftet, og til rådet. Mest til rådet. Jeg klarer meg. Jeg klarer meg. Det er bare tanker, flyktige tanker, og selv om det føles som at de skal skade meg, innvendig, så kan de ikke skade meg. Tanker i seg selv skader ingen, ikke en gang meg.

Advertisements

7 thoughts on “Kan du gi meg et løfte?

  1. Så fin forandring her 😀 Kjempetøft bilde av deg,imponerende muskler!!!! Sterk er mye bedre enn tynn. Definitivt.
    Sterkt det du skriver her. Jeg leser litt mellom linjene da.Kan ane hva det løftet dreier seg om. Løfter er ikke lett å gi. En skal ikke gjøre det uten at det føles riktig. De kan bli en byrde også.
    Åh,disse tankene og følelsene… Det er som du skriver at de ikke kan skade oss,men de gjør så vondt. Og for å holde ut,prøve å dempe de eller få de vekk gjør vi skaden selv. Den skaden er noe vi selv har kontroll over. Eller…? Får ikke til å skrive så fornuftig for tida. Hjernen er i fritt forfall.. Har brent opp kruttet med mye aktivitet og da svarer hele systemet med streik :-/
    Håper du har en ok dag ❤

    • Det er vel åpentlyst hva jeg mener med det jeg ikke kan love 😉 Og ja, de skadene vi påfører oss har vi full kontroll over..we’re like..screwed, haha. Gawd..Bra at du bruker aktivitet da, så får du hvertfall en pause 🙂 ❤

  2. Tanker er ikke farlige selvom de kan være vonde. Men når de fyller hele hodet er det vanskelig å huske at det ikke er mer enn tanker. ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s