Hvorfor hyler og skriker du sånn??

Hva faen har jeg gjort deg? Hvilken faens rett har du til å bestemme hva jeg skal gjøre? Hva jeg skal tenke og føle? Hvorfor i helvete snek du deg inn i mitt liv? Hvorfor strammer du grepet så hardt? Hvorfor kan du ikke bare løsne det litt? Hvorfor mener du at det er så farlig at jeg ikke skal holde deg i hånden til enhver tid? Hele tiden? I det hele tatt? Hvorfor kan vi liksom ikke gå hver vår vei? Selv om jeg synes du kan gå en annen vei, så vet jeg at du ikke synes jeg skal gå en annen vei, motsatt vei. Hvorfor er det så vanskelig for deg å gi slipp? Det er for pokker meg meg det er vanskelig for. Du gjør livet mitt til et helvete. Jeg har full rett til å gå, hvor jeg enn vil, uten at du må dilte etter, komme med innspill, peke ut retninger, komme med meninger.

Hvor hyler og skriker du, når det er jeg som trenger å hyle og skrike? Hvorfor skal din behov liksom alltid komme før mine? Tror du at du er viktigere kanskje? At dine meninger og tanker er viktigere enn mine? Betyr ikke mine meninger og tanker noe som helst sier du? Visst faen gjør de det. Visst faen gjør de det! Visst faen har jeg lov til å ta plass, visst faen har jeg lov til å mene, tenke og føle det jeg gjør. Hvorfor skal jeg alltid høre på deg? Hvorfor skal du ha mer plass enn meg? Hva tror du at du er? Hvem tror du at du er? Hvem er du til å dømme? Hvem er du til å sparke meg, når jeg ligger nede? Hvem er du, til i det hele tatt å sparke meg? Vet du hvor ofte jeg har lyst til å sparke deg? Legge deg i bakken, og sprake deg mens du ligger der og vrir deg, hyler og skriker. Du vet jeg kan, du vet jeg har gjort det før. Men vet du hvor lyst jeg har til å gjøre det igjen, igjen, og igjen? Jeg har lyst til å sparke høl i deg, helt til luften går ut av deg, og du forsvinner, og blir borte.

Kanskje vil jeg aldri kunne klare å sparke luften helt ut av deg, kanskje vil jeg aldri helt klare å slenge deg i bakken hardt nok til at du blir liggende der heller. Men jeg håper at hvert lille spydige stikk jeg kommer med, svir. At det svir hardt, brutalt og nådeløst. På lik linje med de spydige kommentarene du kommer med. Dommene du kommer med, som bryter meg så langt ned at jeg aldri tror jeg skal komme meg opp igjen. Men du ser at jeg reiser meg igjen, selv om jeg faller. Jeg blir ikke liggende, selv om jeg mange ganger nesten ønsker å bli liggende, sånn at jeg kan få fred fra deg, sånn at jeg slipper alt det spydige du lirer ut av deg. Sånn at jeg slipper å innta giften du sprøyter inn i meg, som lammer meg, som gjør meg maktesløs. Håpløsheten du mater meg meg, hvor udugelig jeg liksom jeg, målet mitt som du stadig flytter lengre og lengre fra meg, sånn at det virker umulig å komme dit. Faen ta deg, faen ta deg for at har satt meg i denne situasjonen.

Men tro du meg, jeg gir meg ikke uten kamp, det kan du være sikker på. For jeg vil være spydig tilbake, jeg vil også komme med stikkere som svir, jeg garanterer deg, jeg sparker og sparker, til du ligger nede og blir hjelpesløs, sånn du har gjort mot meg. Og jeg skal hyle og skrike så du blir sår i ørene og drittlei. Vær du sikker. Du gjør det vanskelig for meg nå, stikkene, spydighetene og sparkene og slagene dine er harde å ta i mot, men en dag så er det jeg som slår og spraker hardest. Jeg øver og jobber, jeg faller, jeg reiser meg. En dag står jeg stødigere, og da skal du få så det synger «bjelleklang» lang vei. Bare vent din jævel, bare vent, en dag er det du som løper med beina på nakken og skriker i redsel. Være ikke for trygg, du er ikke så tøff i trynet som du tror du er. Alene er du bare liten og redd.