Stabilitet i behandling av psykisk syke er viktig.

I gårsdagens innlegg fikk jeg er kommentar fra Eva Jacobsen, hvor hun oppfordret meg til å skrive mer om hvordan det oppleves å bytte behandler. Eva har forøvrig både en blogg, og har nylig opprette «Din psykolog online«.

Nå er ikke jeg den som har hatt lengst fartstid innenfor behandling. Jeg har «kun» vært innenfor behandlingsapparatet siden 2006, og fra mars 2008, fram til januar 2009 var jeg uten behandling. Altså, rundt 5 år totalt, av 17 år. Det tok meg i det hele tatt 11 år før jeg begynte i behandling. Likevel har jeg i løpet av disse årene hatt ulike behandlere. Det hele startet med at jeg kom i kontakt med akutteamet her i Molde. Der gikk jeg hos to menn, hvorav han ene var psykiatrisk sykepleier og han andre psykolog. Noen timer var begge to med, innimellom var jeg kun hos en av dem. Jeg likte begge to veldig godt, det var lett å prate med dem, og jeg fikk utbytte av å gå hos dem. Det ble riktig nok sporadisk oppfølging, fordi de var jo i akutteamet, og det var jo ikke et tilbud jeg kunne gå i over lengre tid. En gang hadde en av de behandlerne dobbeltbooket en time hvor jeg skulle ha time, og timen med den andre pasienten var alt i gang da jeg kom, derfor fikk jeg en time med en psykolog jeg aldri hadde sett før. Jeg fikk nada ut av den timen. I mars 2007 fikk jeg tilbud om gruppebehandling, hvor vi ble bundet til å gå et helt år. Dermed mistet jeg to behandlere som fungerte for meg. Gruppen jeg starte i gikk hver mandag og bestod av 7-8 stykker, hvor alle hadde ulike problemstillinger. Denne formen for behandling fungerte heller dårlig for min del, der det var om og gjort å ta ordet fritt, og alle pratet om sine historier. Dermed ble det jo ikke sånn at alle fikk sagt noe hver gang, med mindre man kom med innspill til noen av de andre. Jeg satt for det meste og irriterte meg grønn over visse ting, og gikk ut derifra mer frustrert enn da jeg gikk inn. Halveparten av tiden i timene brukte jeg på å planlegge hva jeg skulle handle inn for å ha mine runder med maten. Det ga vel heller dårlig effekt. Gruppelederen var den tredje behandleren jeg forholdt meg til på et halvt år. En måned før det året hadde gått, så maktet jeg ikke mer av gruppebehandlingen, så jeg sluttet.

I januar 2009 fikk jeg en knekk og måtte kontakte fastlegen min. Han ringte opp til poliklinikken, og dagen etter fikk jeg time der. Jeg fikk da time med hun som var gruppeleder i gruppen jeg gikk i. Jeg var vel hos henne et par ganger før jeg fikk en fast behandler. Det var hos den behandleren jeg nylig sluttet hos. Jeg gikk hos han i 3 år, og jeg likte han veldig godt, selv om vi har hatt våre feider gjennom årene. Jeg følte meg trygg hos han, vi hadde en god og ledig tone oss i mellom. Det var lett å prate med han, han var ikke bare behandler, men han delte også ting fra sitt eget liv, noe som gjorde at forholdet oss imellom ble enda lettere. Selv om jeg aldri fortalte han om hemmeligheten min, så delte jeg alt annet. Han lærte mye om spiseforstyrrelser, han lærte meg nye måter å se på. Jeg kunne senke skuldrene i timene, til tross for at jeg ofte var urolig innvendig. Jeg fikk ofte ut min frustrasjon, selv om jeg også behersket meg mange ganger for ikke å fly i flint. Men for meg var det viktigste at jeg trivdes med han som behandler. Selv om jeg skulle ønske at jeg hadde hatt enda tettere oppfølging hos han, så var det likevel stabilt. Jeg trivdes så godt hos han at jeg så fram til hver eneste time, og jeg har aldri avlyst noen timer, jeg forsov meg kun en gang, og mistet dermed den timen, men fikk ny allerede et par dager senere.

I sommer fikk jeg vite at han gikk inn i en ny stilling her, noe som krevde en andre ting av han. Jeg fikk vite at han etterhvert skulle redusere pasienter, før han til slutt skulle slutte helt med det, eller bare ha noen få. Noe døde inni meg da, fordi jeg ville miste noe som fungerte for meg, en behandling som var trygg og stabil. Igjen, til tross for at vi av og til stod helt i stampe og kunne krangle litt. Til tross for at jeg gikk ut derifra lynforbanna mange ganger, så så jeg likevel fram til neste time. Nå er det sånn at det var en grunn til at jeg ikke kunne fortsette hos han. Siden han hadde en ny stilling, så hadde han ikke kapasitet til å gi meg det jeg trengte av behandling. En gang i uken er det jeg trenger, minimum, for å kunne stabilisere meg. Han sa at dersom jeg kun hadde trengt en time i måneden, så hadde det ikke vært noe problem, men da hadde det blitt et problem for meg.

Vi trodde vel egentlig begge to at jeg hadde min siste time hos han i slutten av september, siden jeg skulle på Modum i begynnelsen av januar. Men vi var samtidig litt usikker på hva de på Modum mente, om de anbefalte at jeg burde komme tilbake til han, siden det var han som henviste meg dit i første omgang. Vi bestemte at jeg hvertfall skulle sende han noen oppdateringer underveis av oppholdet mitt, og at jeg kunne gi han videre beskjed etterhvert som oppholdet nærmet seg slutten. Det plaget meg selvsagt å tenke på at jeg kanskje ikke skulle tilbake hos han, siden jeg ikke visste noe.

Det var også rart da jeg kom på Modum, hvor jeg fikk to helt nye kontakter å forholde meg til, + de andre som jobbet i spisteamet der. Det føltes heldigvis veldig bra fra begynnelsen av der, jeg kom godt overens med begge mine behandlere der. To utrolig flotte damer som hadde bred erfaring med spiseforstyrrelser, det gjorde selvsagt det hele enklere. De visste hva jeg pratet om, og de ga riktig, viktig og nyttig behandling som jeg fikk stort utbytte av. Oppholdet på Modum varte jo bare i 3 måneder, så jeg visste jo at jeg kun fikk beholde de behandlerne kun den tiden, + de to ukene vi nå hadde på boosteroppholdet så klart. Siden jeg fikk så stort utbytte av å ha dem som behandlere, så var det selvsagt veldig tungt å måtte avslutte samarbeidet vi hadde. Der hadde jeg to fantastiske behandlere som jeg stortrivdes med, og så var det over. Jeg hadde veldig lyst til å putte dem begge i lommen og ta dem med meg til Molde. Heldigvis kom jeg tilbake til behandleren min i Molde, og har hatt han helt fram til nå. Han fikk kabalen til å gå opp som best han kunne i forhold til hva jeg trengte, men det gikk jo ikke lengre. Dessverre. Dermed ble det sendt en henvisning om ny behandler til meg, noen som hadde mer kapasitet i forhold til å gi meg timer oftere.

I går hadde jeg altså min første time med enda en ny behandler. Til tross for at hun har lest epikrisen fra hovedoppholdet på Modum, og sikkert journalen min behandler har skrevet, så må jeg på en måte starte på nytt igjen. Jeg må gjennom denne «bli kjent» fasen enda en gang. Og det vil jo ta litt tid med tanke på at jeg nå først kan ha time med henne neste fredag siden jeg er borte fra mandag til torsdag. Men det er hvertfall neste uke. Deretter skal hun bort i to uker, to uker hvor jeg blir stående uten noen form for behandling. Det føles litt håpløst akkurat nå, fordi jeg er i en fase hvor ting er ganske ustabilt, der gamle mønster er gjeldende. Samtidig tar det jo litt tid å føle på tryggheten i forhold til ny behandler, og jeg er redd for at det da vil ta litt tid før jeg får begynt å jobbe skikkelig med det jeg bør. Her kan jeg selvsagt ta feil, det kan jo hende at vi starter opp med nyttig behandling allerede neste time, men samtidig bør jo hun også vite litt før jeg kan få riktig behandling. Hun nevnte såvidt, før timen var ferdig i dag, at vi må finne mål å jobbe med, så det er godt mulig neste time går med til det.

Nå skal jeg ikke dømme dette med ny behandler nedenom og hjem, jeg har kun hatt en time ennå, men det føles rart så klart. Når jeg først var blitt trygg på behandleren min her, og de to på Modum, så mister jeg dem alle, og må nå forholde meg til enda en ny. Det kan ta tid å bygge opp tillit og trygghet når det skal snakkes om sårbare temaer, når man skal snakke om personlige problemer. Nå har jeg forøvrig ikke problemer med å snakke om spiseforstyrrelsen min, men jeg har nå et nytt element å jobbe med. Jeg har såvidt snakket om det med forrige behandleren min her, + de på Modum. Nå må jeg ta den runden enda en gang, og det er fortsatt vanskelig å prate om det. Det er sårt å avslutte med behandlere jeg følte meg trygg på, det var godt å kunne dele det vonde med dem, og derfor ble det også ekstra sårt å måtte avslutte, når jeg etter så mange år, endelig klarte å fortelle om det. Etter å ha gått så mange år uten å fortelle noe som helst til noen andre.

Det er viktig å skape trygghet og stabilitet for pasienter, for de kommer for å dele veldig vanskelige ting, har vanskelig for å tørre å åpne seg. Mange har kanskje kun behandleren å prate med, og dermed oppstår tillit, noe som også er helt vesentlig i forhold til behandlingen. Å måtte avslutte et samarbeid, for så måtte starte opp med et nytt kan ofte skape kaos, usikkerhet og ustabilitet. Det kan fort ende opp med å forverre behandlingen for mange, at det blir enda vanskeligere å starte helt på nytt igjen. Det viktige her er jo å skape trygghet for pasientene, at de får riktig behandling, og at det er tillit mellom begge parter.

Jeg håper at jeg kan få den stabiliteten, tryggheten og tilliten med min nye behandler, for får jeg ikke det, så vil heller ikke behandlingen gi meg noe som helst. Det er viktig for meg at jeg kan se fram til timene, for jeg trenger at motivasjonen løfter seg, ikke reduseres. Jeg makter ikke møte opp til timer som ikke gir meg noe, eller som jeg gruer meg for å gå til. Så jeg får krysse fingrene for at dette samarbeidet vil bli en bra ting for meg, på lik linje som hos forrige behandler, og de på Modum.

Advertisements

10 thoughts on “Stabilitet i behandling av psykisk syke er viktig.

  1. Stabilitet er veldig viktig, men jeg føler at det er mange i helsevesenet som ikke vet hvor viktig det faktisk er. Akkurat dette synes jeg er veldig vanskelig, fordi jeg er helt avhengig av stabilitet for at noe som helst skal fungere, og jeg synes også det er veldig vanskelig å skulle forholde meg til nye personer/mange personer på en gang. Jeg har bare vært i systemet i halvannet år, og på den tiden har jeg hatt tre faste behandlere, tre behandlere under innleggelser, en «reservebehandler» pluss tre kontakter i ambulant team. I tillegg har jeg vært en del innlagt, og har hatt mange personer å forholde meg til på de forskjellige avdelingene.

    For meg er dette kanskje den aller største utfordringen, også fordi det blir vanskeligere og vanskeligere å knytte seg til noen når jeg gang på gang opplever å måtte skifte «hjelpere». Det blir nesten slik at jeg ikke tør å knytte meg til noen, fordi jeg er sikker på at jeg må skifte dem ut en eller annen gang..

    • Ja, ikke sant. Jeg opplever det som stressende, at nå som jeg har åpnet meg, så har jeg pratet med flere ulike behandlere om det, men ingen av dem er noen jeg kan fortsette med..så nå må jeg starte på nytt igjen..Det er nesten så jeg lurer på om jeg burde ha holdt kjeft om det jeg nå har åpnet opp for..

  2. Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å stadig skulle knytte seg til nye behandlere. Veldig fint at det blir tatt opp her. Jeg lurer på hvilke endringer som kunne gjøres i helsevesenet for å unngå dette problemet…

  3. Ja det er veldig viktig, men det er også viktig og ha kjemi med behandleren.
    Det og tørre og bli forbanna, sint, frustrert osv er også viktig.
    Jeg har ikke så mange ord i dag, men ønsker deg en så fin kveld du kan ha.

    • Helt klart, og det var det jeg hadde med min forrige behandler, og med mine to på Modum…mulig jeg får det med ny behandler også, men det vet jeg jo ikke nå. Takk det samme 🙂

  4. Stabilitet er superviktig! Jeg hadde 6 behandlere på 5 år! Jeg mistet jo helt motet og rakk ikke å få tillit til noen av den 5 første. Nå er jeg på min 6. og hun har holdt ut med meg i snart fire år 🙂 Og den stabiliteten har betydd utrolig mye! Men siden jeg byttet behandler så ofte før dette tok det ekstra lang tid å opparbeide tilliten. Men nå som tilliten er på plass blir det bare bedre og bedre!

    Det skader ikke at hun er en kjempekul dame heller da 🙂

    Håper du får god kjemi og tillit til din nye behandler etterhvert. *klemme på*

    • Veldig bra at du har bygd opp en tillit til henne, og selvsagt hjelper det mye at hun er kul 😀 Akkurat sånn var det med behandleren min på Modum også, en knalltøff dame som jeg digger tvers igjennom. Tiden får vise hvordan det vil bli mellom min nåværende behandler og meg. ❤

  5. Viktig tema som mange sliter med etter jeg har forstått..
    ja det det med stabilitet er viktig, men også det å begynne på nytt med historien er også slitsomt og kjipt, spesielt når den nye som min lege forventer at jeg forteller detaljer fra overgrep for han skal forstå hva som egentlig er problemet, holder ikke bare at jeg forteller om overgrep, men jeg kan ikke bare si det med en gang, trenger tid og trygghet, skal ikke en lege vite det???? hmmm .. jeg har dårlig erfaring med behandlere i systemet så jeg er nok ikke så positivt innstillt heller hehe 😉

    Jeg håper du får det stabilt nå med ny behandler og at du blir fornøyd, krysser fingrer for det. ❤ ❤

    • Vel, MIN lege fikk først vite det i dag, siden han også fikk en epikrise tilsendt fra Modum, fra to-ukers oppholdet jeg hadde nå, så jædda..Men det er jo kun forklart kort i en setning da, så ja..har fortalt han om spiseforstyrrelsen selvsagt, men jeg har ikke noe oppfølging fra han..DET hadde hvertfall vært kleint..gawd..
      Tusen takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s