Et innblikk i virkeligheten.

De spiseforstyrra tankene og oppfatningene tar fortsatt veldig stor plass i meg, til tross for en god del år i behandling. Selv om jeg har god innsikt i sykdommen, til tross for at jeg har lært vanvittig mye av å være i behandling, selv om jeg har lært hvordan tanker og mønster fortoner seg, så sitter fortsatt veldig mye igjen. Det aller vanskeligste er fortsatt aksept av egen kropp. Jeg har vanskelig for å godta det jeg ser i speilet. Selvbildet er noe jeg daglig tramper hardt på, knuser det i fillebiter og lager støv av det. Blåser det bort. Jeg har fortsatt ikke veid meg på en evighet, det er vel snart 3 måneder siden? Jeg har heller ikke brukt målebåndet på like lenge. Men jeg måler med hendene, rundt magen. Er den blitt større? Mindre? Er den det samme? Jeg er bevisst at jeg gjør det, jeg vet at jeg ikke burde gjøre det, fordi det gir spiseforstyrrelsen blod på tann, men jeg gjør det likevel. For å ha en viss kontroll. Selv om jeg spiser mine 4-5-6 måltider om dagen, så er jeg redd for å miste kontrollen over matinntaket også, jeg er redd for å bli en overspiser.

Hver kveld spesielt, så gransker jeg kroppen min i speilet, ser etter endringer. Strutter magen mer enn før? Hvordan er lårene? Hoftene? Rumpa? Det eneste jeg ser er litt  forandring i musklene, etter å ha trent mye styrke det siste halve året. En del av meg vil gjerne se en mindre utgave av Laila igjen, ikke den tettpakkede jeg ser i speilet. Jeg føler meg stor, spesielt når jeg ser meg selv forfra, og da er jeg spesielt kritisk til lårene mine, selv om det også er blitt en del muskler der. Jeg har ikke lengre skille mellom lårene, skjønt det er kanskje naturlig når jeg trener styrke og musklene blir større. Jeg vet det, likevel, til tross for at jeg trener dem enda mer, så er det samtidig vanskelig å godta det. Vil jeg ha dem mindre, så burde jeg jo ikke trene dem større. Selvmotsigende tanker og handlinger. Det er vel et friskhetstegn at jeg gjør motsatt av tankene, men en del av meg misliker det likevel.

Selv om jeg synes magen er for stor, selv om jeg så gjerne skulle ønske at magen var mindre, så ser jeg, innimellom, når jeg står i profil, at den ikke er så stor, og da kjenner jeg litt på lettelsen som skyller gjennom meg. Det varer bare en liten stund, helt til jeg snur meg, og ser meg selv forfra igjen. Faen, små love handles. Jeg vil ikke ha dem. Jeg vil ha en smalere midje, flatere mage, med mer definerte muskler. Selv om jeg i små øyeblikk får innblikk i virkeligheten, at jeg kanskje ikke er så stor som jeg innbiller meg at jeg er, så innhenter de spiseforstyrra tankene meg fort. Vrangsforestillingene. Det forvrengte speilbildet. Jeg vet at det er det det er, likevel gjør det noe med meg. Tristheten som innhenter meg, skuffelsen over at kroppen har forandret seg siden oktober. Den er vond å vedkjenne. Det er vanskelig å godta. Det er kanskje vanskelig å fortså med mindre du har vært/ er der selv. At kropp skal ha så mye å si, at det er av så stor betydning. Men når jeg hadde vanskelig for å godta meg selv da jeg var mindre, hvordan skal det da bli bedre å godta seg selv i en større utgave, når kroppens utseende er det som er vanskeligst å godta?

«Det vil bli bedre, kroppsaksept er det siste som slipper i en spiseforstyrrelse». Som jeg hater uttrykket «Det vil bli bedre» Joda, jeg skjønner betydningen av det, og jeg har jo erfart at mye har blitt bedre, men det kan til tider være uutholdelig å stå i det når det står på som verst. Jeg måtte, og må, gjennom helvete før det ble/ blir bedre, og det er en vanskelig plass å være. Kunne ikke noen bare knipset med fingrene, sånn at det var over på 1-2-3? Det hadde vært mindre vondt og vanskelig. At kroppsaksepten er det siste som slipper har jeg smertelig erfart, når vil det slippe for pokker? Måneder? År? Hvor mange år i tilfelle? Alt blir vanskeligere når den aksepten ikke er på plass. Maten, å holde ut tankene og følelsene, å ta imot kompliment, å tro på andre. Jeg prøver, jeg lykkes ofte, men det blir ikke mindre vanskelig av den grunnen.

Det er hvertfall et godt tegn på at virkeligheten slår til innimellom, om så i korte øyeblikk, for det gir håp og motivasjon. At fornuften slår gjennom sprekkene i de spiseforstyrrede tankene og oppfatningene. At fornuften får sive litt gjennom og også får litt plass blant alt det syke som fortærer kropp og sinn.

About these ads

18 tanker om “Et innblikk i virkeligheten.

  1. Det er tøft å lese og kanskje ikke minst å høre at det blir bedre, for ingen vil si når.
    Nå har ikke jeg en spiseforstyrrelse, selv om jeg i perioder har spiseangst.
    Det er ikke lett å vaære fornuftig når de syke tankene kommer, men jeg synes du gjør en kjempejobb.
    Ønsker deg gode dager

  2. Tross for at jeg leser dette, og forstår så godt hvorfor du tenker slikt. Ja, altså fordi jeg forstår vrangforestillingen din FORDi du (og jeg) har en sf.
    MEN jeg skal fortelle deg at jeg synes du er veldig flott!! Både på innsiden OG utsiden.
    Og vet du hvorfor jeg ikke bare kan si dette, men også mene det??
    Jo, fordi jeg har sett deg jeg. Det er ikke lenge siden jeg så deg. Og siden du også vet at en sf person «ser» på en annen persons kropp så vet du at jeg har «peiling» på det jeg snakker om ;)
    Du er mer enn flott nok, og jeg håper virkelig at du kan tro at jeg mener dette!!!!!!!!

    Svar: Vennen; du er så god som skriver dette. Og for at du forsøker alt du kan å motivere meg, tross for at du ikke har slitt med angst. Setter så UTROLIG stor pris på det!!
    Ja, jeg forsøker «hardt» å utfordre meg i form av eksponeringsterapi om dagen. Føler at det er tøft. Men det er jo bare den veien jeg nå må gå for å klare å akseptere angsten min :)
    Og skamfølelsen slipper SAKTE, men sikkert. Har fortalt om min angst til flere bare de siste dagene. Det er faktisk en liten befrielse ;) Men som sagt; sakte, men sikkert.
    Når det gjelder skyldfølelsen så får vi bare ha tro på at den skal reduserer betraktelig etterhvert. Det er jo det som jeg har som mål, og det er det som jeg faktisk har tro på innerst inne. Tar bare litt tid; tøff tid. Vi begge to skal klare dette <3
    Det uttrykket har jeg hørt før, men synes det er like godt å lese hver gang. Og skal lagre det ferskt i minnet for å ta det frem hver dag fremover!!
    Nyt søndagskvelden vennen min på den beste måten du bare kan. Det blir en spennende dag for deg i morgen!!!
    Laaaang klem <3

  3. Kroppsaksepten tar tid å få inn,det skal være sikkert. Kjenner meg dessverre igjen her. Har daglig nedstemthet pga kroppen og utseendet. Sjekking og nedvurdering av utseendet er et stort problem. Noe jeg skulle jobbet mer med.
    Det er så trist at man behandler seg selv så dårlig,ser med et så kritisk blikk. Jeg,og du og mange flere forholder seg jo ikke slik til en god venn som til oss selv?
    En dag vil ikke speilet være en fiende <3

    • Det er «lov» å være krisitisk til seg selv, det er hvertfall veldig lett..Kroppssjekking er vanskelig å legge fra seg altså..du er ikke alene om å bli nedstemt daglig pga kropp gitt…Krysser fingrene for at speilet blir snillere etterhvert, haha. <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s