Hvordan kan jeg inspirere?

Etter at jeg lettet på sløret, fortalte det jeg aldri trodde jeg noensinne kom til å fortelle til noen, så er ting blitt vanskelig. Tåken som har tilsløret tankene mine i så mange år har begynt å tynnes ut. Det forbudte stiger opp, gir meg bilder i hodet som jeg på ingen måte har lyst til å se. Fortvilt prøver jeg å skyve dem vekk, slik jeg alltid har gjort. Jeg har aldri villet seg dem, og jeg vil ikke se dem nå. Jeg vil fortsette å skyve dem så langt bak i hodet som jeg kan, og jeg ønsker å skyve dem over kanten, og aldri se dem igjen. Det har vært begrenset hva som har kommet fram i årene som har gått, jeg har aldri ville se dem ferdig før jeg har tåkelagt dem. Noen flere har kommet fram nå, og jeg prøver fortvilt å tåkelegge dem også. Mye er fortsatt fortrengt, for jeg ser kun glimt. Andre perioder av livet mitt har vært med på å forsterke følelser og tanker, om meg selv i hovedsak. Det er jo gjerne seg selv man legger skylden på når noe hender, selv om man er to, eller flere som er involvert. Det er min skyld, jeg burde ikke sagt det, jeg burde ikke gjort det, jeg burde ha satt ned foten, jeg burde ha sagt at nok er nok, jeg burde ha vært tydeligere, jeg burde ha snudd ryggen til, til og med gått, satt opp en grense og sagt at det får da virkelig være grenser for hva du kan tillate deg. Listen er lang, jeg har vært gjennom mye, som alle andre, når det kommer til relasjoner. Noen relasjoner burde vært brutt lenge før de ble det, noen relasjoner burde det vært ordnet opp i tidligere enn de ble osv.

Jeg har alltid letet etter årsak til at min spiseforstyrrelse oppstod, uten at det nødvendigvis var en årsak. Men jeg har hatt mange nok opprettholdende faktorer som har vært med på å forsterke den.I mine år i behandling, og da spesielt det siste året, så har jeg sett ting på en annen måte, lært mye som har gjort at tankene har gått en annen vei, tenkt nye tanker, spiralen har spunnet, både opp og ned, hit og dit. Det er alltid årsaker til at noe skjer, på en eller annen måte. Jeg kan ikke si om det er en spesifikk årsak, eller om det er flere sammensatte, mest sannsynlig sistnevnte. Alt som har formet meg til den jeg er, den jeg var, og hele livet, med alt dets innhold er jo med på å forme oss som individer.

Før var mat og kropp veldig vanskelig. Det er det fortsatt, og mange følelser og tanker kavet rundt i meg. Jeg klarte ikke alltid sette ord på følelsene, og tankene var et salig rot, mange av dem kunne jeg si høyt, andre igjen forble usagt. Mange av de samme tankene og følelsene sitter der ennå, men jeg har fått satt litt mer ord på dem, takket være behandling, spesielt tiden på Modum. Nå som jeg i tillegg har sagt mer enn en del av meg ønsket, så er enda flere tanker og følelser i sving. Nå som jeg har lært mer om følelser, så kan jeg sette litt mer ord på dem, som igjen forklarer litt bedre. Det er vel positivt at jeg endelig har fått fortalt dette til behandlere, at det nå er oppe fra graven, samtidig er det en bakside. Medaljen har jo alltid en bakside. Baksiden av denne medaljen er forverring av symptomer. Misbruk av maten, den metoden jeg kjenner best til, den som er enklest for meg å bruke når det røyner på. Når det kjennes ut som jeg skal kveles, når de kjennes ut som følelsene skal drepe meg, sakte men sikkert. I følge skjemaene jeg fyllte ut på Modum når jeg var der nå, så hadde depresjonen min økt noe, jeg er i grenseland mellom mild og moderat, så jeg må være litt obs. Behandleren min sa at det er naturlig nå som jeg har delt vanskelige ting, og at det mest sannsynlig er forbigående, jeg håper det.

Veldig mange av dere som leser bloggen min har gitt meg tilbakemeldinger på at jeg inspirer og motivere dere i deres kamp. Forstå meg rett, jeg blir veldig glad for å lese at det jeg skriver kan hjelpe dere på en eller annen måte, at dere våger å stå i deres kamp. Når det derimot stormer som verst i meg, når jeg gang på gang faller tilbake i min destruktive verden, så føler jeg meg ikke som en inspirasjon på noen som helst måte. «De skulle bare visst hvor mye jeg egentlig sliter, hvor tøffe dagene min kan være til tider. Hvor vanskelig jeg synes det kan være å holde ut, hvor langt nedi gjørma jeg føler at jeg kaver når det står på som verst» Selv om jeg deler mye her, så deler jeg selvsagt ikke alt. Jeg vil helst unngå å trigge noen på noen som helst måte. Det er ikke intensjonen med bloggen min. Jeg føler meg som en løgner av og til, fordi jeg ikke klarer alt dere kanskje tror jeg klarer. Jeg vet at jeg har klart mye, at jeg har tatt mange skritt i riktig retning, men samtidig er jeg redd for at dere skal tro jeg klarer enda mer. Jeg forteller jo hva jeg har fått til, jeg forteller ikke alltid hva jeg ikke har fått til, men det er heller ikke meningen. Jeg vet også at jeg ikke kan klare alt på en gang, at jeg må ta ett skritt om gangen, en dag av gangen, men jeg skulle ønske jeg klarte mer. At det ikke skulle vært så vanskelig. Det er vel snakk om å ikke sette listen så altfor høyt..

Jeg vet også at mange av dere vet hvor vanskelig det er å gå den friske veien, at det er vanlig med tilbakeskritt. Jeg er nok bare altfor dårlig til å gi meg selv creds for det jeg får til, og dermed klarer jeg heller ikke å skjønne hvordan jeg kan inspirere og motivere andre. Når jeg fortsatt har langt igjen å gå. Men igjen, jeg blir glad for å lese at dere blir inspirert. Jeg håper virkelig at alle dere som faktisk har blitt inspirert og motivert klarer å fortsette å stå på i deres egen kamp. Selv om jeg har vanskelig for å gi meg selv ros, ikke alltid har troen på meg selv, så har jeg troen på dere. Stå på tøffe mennesker. Og tusen takk for alle fine tilbakemeldinger dere gir meg, at dere har troen på meg når jeg selv ikke klarer å ha det.

Advertisements

22 thoughts on “Hvordan kan jeg inspirere?

  1. Hei!
    Jeg ville bare fortelle deg at innlegget «Hva er traume?» utløste at jeg fikk tak i mine egne. De kom kastet på meg, som lyn fra klar himmel. Jeg takker deg litt for det.

    Jeg ser mange minner og opplever dem ofte helt fysisk, det er noen ganger helt uutholdelig. Men hva er vel det når jeg vet hovedårsaken til år med smerte? Det er hard jobbing, og det er greit, når det fører noe sted.

  2. if i could give you one thing in life i would give you the ability to see yourself through my eyes

    <3<3

  3. Du ER en inspirasjon Laila, tvil aldri på det! Du er klok, har erfaring på områder man helst ikkje skulle hatt erfaring, åpen, ærlig og medfølende. Rett og slett et fantastisk menneske, og du viser at du er mennesklig. Eg har sett med egne øyne hvor utrolig sterk du kan være. Selvfølgelig har du det vanskelig nå, når den grusomme hemligheten har komt til overflaten. Du trenger forståelig nokk trøst og trygghet, og da er det vel naturlig å ty til den måten man har beskyttet seg på i mange, mange år… Fårhåpentligvis får du no mulighet til å bearbeide alt det vonde som har komt til overflaten, sann at du kan komme videre og virkelig arbeide deg mot «friskheten», men det tar tid vettu ❤ og når dagen kommer da du får hodet over vannet igjen, så har du lært en del verktøy som kan hjelpe deg. Alt du kan gjøre i mellomtida er å prøve så godt du kan å ikkje miste verktøyene fullstendig av syne, sann at du har dei de dagene du er i stand til å bruke dei. INGEN er perfekte vettu, og du kommer til å klare å kjempe deg igjennom, selv om det desverre for deg kanskje vil ta lang tid. Gla i deg! håper eg klarte å få frem det eg mente… du er hvertfall en god inspirasjon for meg ❤ klemM 🙂

    • Ja, det vil ta tid..og det stresser meg kanskje litt..gawd..men har jo mange verktøy nå, og får sikkert flere, så det må da gå til slutt? Takk søta mi, savner deg ❤

  4. Det er ingen som verken tror eller forventer at det bare er enkelt å vinne den krigen du kjemper nå! Du velger selvsagt selv hva du vil skrive på bloggen, men uansett om det bare er positive ting så tror jeg folk skjønner av seg selv at det ikke alltid går fremover. Å bli frisk fra psykisk sykdom blir veldig «to steg frem og et tilbake», og det tror jeg i grunnen de aller fleste som er på bedringens vei opplever.

    Du inspirerer i alle fall meg, uansett om det går bra eller dårlig. Bare det at du tør å skrive en så åpen blogg som dette, synes jeg er beundringsverdig, og selv om du kanskje føler at det er mye negativt i livet så klarer i alle fall jeg å se at du har mye positivt også 🙂

  5. Jeg tenker at du inspirerer bare med det at du setter ord på det vanskelige du opplever og uttrykker en ubøyelig vilje til å bli bedre. Det at du forteller om det vanskelige mens du fortsatt står i det, heller enn når alt er over, gjør at de som kjemper sin egen kamp kan identifisere seg med deg uten at det kjennes som om du er for langt framme i løypa. De kan ville både deg og seg selv videre.

  6. Grunnen til du er min inspirasjon er hvordan du jobber og fighter, og det at jeg vet selv hvor tøft og hardt det er og alle de dagene man sliter mer enn ord kan si og da se hvor flink du er gjennom alt dette og vite for meg selv hvor tøft det faktisk kan være, spesielit i perioder eller dager, det inspirere meg, du inspirerer og det gir meg håp for min vei selv om jeg vet at du sliter, selv om du hadde hatt et tilbakefall titt og ofte, det er måten du jobber på, ser ting på, selvinnsikt også på de vonde dager..<3 ❤
    Jeg håper du en dag klarer å se hvor flink og tøff du faktisk er, selv de dager du sliter, er vel kanskje de dager man er sterkest ❤ ❤

    *klemmer til flotte deg* ❤

  7. Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. «Nå går jo alt så bra» hvertfall er det ofte det vi tror at andre tror, og noen tror det nok også.
    Det er vel kanskje da vi jobber som hardest når andre tror at ting er såååå mye bedre.
    Uansett så er du en inspirasjon for du deler på godt og vondt, at du holder igjen det værste skjønner vel vi som sliter selv, selv om vi ikke sliter med det samme.
    Det å trigge andre er vel noe mange av oss er redd for, men etter og ha fulgt bloggen din en god stund, kan jeg med hånden på hjertet si at du trigger ikke. Du advarer mot denne lumske sykdommen, du kommer med gode råd om å oppsøke hjelp før det går for langt.
    Du snubler men du reiser deg igjen selv etter og ha snublet mange ganger så reiser du deg alltid og prøver på nytt og det står det STOR RESPEKT av.
    Jeg ønsker deg så gode dager du kan få

  8. Å lese de ordene som herjer inne i meg hos deg -gjør meg trygg på en måte. Jeg tror de fleste som leser her inne vet at man feiler av og til eller ofte selv om det ikke uttrykkes, og jeg tror ikke noen av oss frarøver deg sjangsen til det, tvert imot tror jeg de fleste av oss forstår det og aksepterer det -for vi gjør det vi og. Det viktigste for meg med bloggen din er den følelsen av samhold jeg får, jeg leser her når jeg vil føle at jeg ikke er alene om å kjempe, at jeg ikke er alene om oppturer og nedturer.

    Det høres kanskje rart ut, men når jeg leser tekstene dine og kommentarene du får, føler jeg meg som en del av en maskin, nesten et lokomotiv.

  9. Som svar til overskriften din… – Du inspirerer simply by being you!
    Det er kanskje klisjé å si… Men jeg har ingen bedre måte å uttrykke det på…
    Noen teskjeer, fordi du fortjener det;
    Du inspirerer ved å stå frem med både navn og bilder – du er ærlig om hvem du er… Måten du søker, reflekterer og setter ord på vanskelighetene dine inspirerer. Din galgenhumor inspirerer. Hvordan du, i din egen kamp, holder håpet og motet oppe hos andre inspirerer, og det samme gjør din omsorg og ditt engasjement for andre… Du viser at uansett hvor lenge en har slitt, er det a l d r i for sent å ta tak i gamle mønstre for å forsøke endre de… DET inspirerer. I bloggen din forteller du deg selv, og oss lesere, at tilbakefall somregel alltid vil komme, men at det langtifra er noe nederlag… «You just keep on going.» Dét inspirerer.
    Selv om man deler mye personlig, forstår vi at det ikke er alt du deler her i bloggen, selvfølgelig.. Det er MYE vi verken ønsker eller klarer å dele. Vi vet at du kjemper – hver dag, ofte hver time… og vi forstår at kampen din er langt vanskeligere enn hva som kommer til uttrykk her i bloggen… Men Laila… både i gjennom bloggen din og i ord du legger igjen hos andre, minner du alltid om håpet og hvordan hvert skritt teller… Og du vitner om en helt vanvittig styrke – både på innsiden og utsiden. Du er sårbar, men klar i din tale, og du står for både hvem du er hva du mener. Alt dettte inspirerer så mye mer enn du tror ❤
    Dette ble vel kanskje spiseskjeer, mer enn teskjeer… Men sånn er det når man blir litt engasjert. Som en over skriver… Skulle ønske du kunne se deg selv i gjennom våre øyne… Da ville du sett opp til deg selv.
    Et drøss av klemmer, motivasjon og kjærlighet ❤

  10. Du inspirer meg veldig mye ❤
    Er litt lost for words pga.mye som koker inni meg av egne prosesser. Men tenker på deg og ville legge igjen en liten hilsen. Signerer den utrolig fine kommentaren til aboxof-chocolate,takk til henne!
    Det er kjempetøft å stå i alt du sliter med. Selv om jeg ikke vet alt. Jeg synes det er bra at du setter grenser for hva du vil fortelle. Det er også en styrke. Og de har du mange av. Du har lov å legge fra deg styrken litt også,husk det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s