MÅ man tilgi andre?

Trenger man å tilgi overgripere? Trenger man å tilgi noen som har såret en hardt og brutalt? Noen som har tråkket over dine grenser på noen måte? Noen som har fått deg med på noe du ikke ville? Noe som har gitt deg konsekvenser i ettertid. Noen som sviktet deg når du trengte det som mest? Noen som har ødelagt noe i deg? man tilgi andre?

Det er sikkert individuelt hva man har behov for å legge lokk på, for å komme seg videre.  Jeg tror ikke alle trenger å måtte tilgi andre, men å kunne tilgi seg selv i første omgang. Sånn føler jeg det nå. I forhold til mine traumer. Jeg føler ikke et behov for å tilgi andre, men å heller, etterhvert, kunne klare å tilgi meg selv, som min behandler på Modum mener jeg må gjøre. Ikke akseptere det jeg har opplevd, men godta at fortid er fortid, og den kan jeg ikke gjøre noe med. Det er jeg fullstendig klar over, selv om jeg selvsagt skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og gjort noen endringer. Mange endringer. Men det kan jeg ikke, det er som det er, livet mitt ble som det ble. Oppgaven nå blir å komme videre, på en eller annen måte.

Jeg aner ikke hva jeg har foran meg, kanskje like greit at jeg ikke vet det. Nå er det, om mulig, enda mer kaotisk inni meg. Det koker og bobler, tankene drar meg ned i dragsuget. Å komme hjem hjalp ikke det grann, alt forverres her. Det er flere faktorer som er med på å gjør ting vanskeligere her hjemme, men jeg ønsker ikke gå inn på det her. Spiseforstyrrelsen brøler av full makt, tankene forsterkes, den prøver å viske ut de fornuftige tankene. Noen ganger så virker det som at alt jeg har lært siden oktober er som blåst vekk. Lagt vekk, pakket inn.

Etter at jeg fortalte hemmeligheten min, så har det ballet på seg, dratt med seg andre ting til overflaten. Kanskje gitt meg noen forklaringer. Jeg har reflektert mye, kan det være sånn? Var det slik? Var det derfor? Hva? Hvordan? Hvorfor? Har det en sammenheng? Vel, alt har jo en sammenheng, det ene henger sammen med det andre, som fletter inn det tredje som smyger seg sammen med det fjerde osv osv. Cause and effect. Tenk om, tenk om, det gikk an å gå tilbake å endre på hendelser i livet, jeg hadde ville endret på ganske mye. Samtidig så hadde jo ikke det ført meg dit jeg er i dag heller. Men kanskje hadde det vært en god ting å gått en annen vei, for lenge siden?

Jeg må visst jobbe med å tilgi meg selv, jeg klarer det ikke nå, men kanskje en dag. Det holder i massevis for meg, at tilgivelsen går til meg selv. Det er kun det behovet jeg trenger. Og kanskje, kanskje, klarer jeg å få det til en dag, bare ikke be meg om noe mer nå.

 

Advertisements

28 thoughts on “MÅ man tilgi andre?

  1. Jeg har aldri skjønt greia med tilgivelse. Skjønner ikke hvordan det funker. Hvordan man gjør det. Er det noe folk bare bestemmer seg for å gjøre? Sånn typ at de sier ordene og så er det gjort?

    Nei, jeg skjønner ikke greia med tilgivelse. Har aldri fått det til. Dessuten er det ikke alt som kan tilgis. Sikkert derfor jeg ikke kan tilgi meg selv… Det jeg har gjort er utilgivelig…

    Men jeg håper du kan tilgi deg selv etterhvert. Det skal visst gjøre underverker, skal jeg tro psykolog I og folka på Modumkurset rett 😛 Hehe 🙂

    Klemme på

  2. Jeg tror absolutt ikke man må tilgi andre!! Da kan man ende opp med å fornekte egenverdet, bli tvingt til å unskylde en grusom handling og bare såre seg selv, noe som kan gjøre vondt være.
    Men å tilgi seg selv, og å bruke tid på å Akseptere en hendelse.. Det er kjempeviktig. Da kan man jo også greie å gi slipp på både hendelse (og eventuelt person) uten å bære nag, men å slippe den skylden som kan føre med.
    Også for ikke å leve i fornektelse, undertrykke og brette over og alt det der, som man jo vet fører med seg veldig mye dumt. Det som har skjedd har jo skjedd, og det vet jo sjelen og kroppen, selv om tankene prøver å motarbeide.

  3. Jeg er enig med deg. Det er ikke nødvendig å tilgi overgriperne. Det er sunt å være sint på dem. For det er de som skal sitte med skylda. Ikke deg som var på feil sted til feil tid og ble skadet. Kanskje kan det være av interesse å lese mitt blogginnlegg om å slutte å straffe seg selv http://dinpsykologonline.wordpress.com/2012/03/17/om-a-slutte-a-straffe-seg-selv/
    Når man ikke lenger føler behov for å straffe seg selv så har man nådd så langt det er behov for når det gjelder å tilgi. For raseri mot urettferdighet og overgrep er bra å beholde, så kan vi kjempe for en tryggere verden.

    • Jeg har vært gjennom sinne, tro du meg. Ikke at det hjelper mot mine tanker og følelser, men det er vel en start. Takk for link 🙂

  4. Tilgivelse er så… Ahh.. Det er vanskelig. Jeg forstår det ikke helt?! Alltid vært en rar greie, men det blir vel sånn når man lever i stadig tilgivelse til andre. Man tenker ikke over at man «blir gjort urett mot» på en måte… Man bare aksepterer hele veien. Så hvordan tilgi da? Når man ikke vet at det er galt, tror at man fortjener det -at det er sånn det skal være… …
    Tilgi seg selv, ja… Veldig viktig! Finner du ut av det – let me know! Da blir det baluba 😀

    Egentlig ville jeg bare legge igjen tankene mine og klemmene mine til deg, Laila… Jeg skjønner at det er veldig altfor mye for deg nå… Men keep on going! Du er et så græpa kvinnfolk! We like you ❤

    • Det kommer nok helt an på. Hva det gjelder osv. Men noen har kanskje gjort en så stor urett mot noen andre at de ikke fortjener en tilgivelse.

  5. "Ikke akseptere det jeg har opplevd, men godta at fortid er fortid, og den kan jeg ikke gjøre noe med." Dette tror jeg det er viktig å holde styr på, hva er akseptere, hva er å godta og hva er tilgivelsen. Jeg tror på å godta fortiden og akseptere og tilgi selv selv. For meg har det aldri handlet om å tilgi han som skapte mitt traume, men at jeg ønsket at han skulle tilgi meg for at jeg skapte trøbbel for han. Skrudd på hodet. Heldigvis er jeg ikke der, men det å jobbe for selvaksept og tilgi seg selv for egne handlinger, tapt tid osv. Godta at slik ble det og la fortid være fortid og lære fra den. Mye klisjé, men det ligger også sannheter i klisjeene.

    Håper så inderlig at ting roer seg litt for deg nå, at du klarer å hente fram noe av det du har lært. Etter slike oppdagelser og refleksjoner er det naturlig at det er litt kaos, det vil roe seg og tiden går. Håper bare det ikke gjør for stor skade underveis.

    Sender mange verdensvevklemmer til deg ❤

    • Føler mye kaos nå ja, og at de spiseforstyrra symptomene tar seg litt opp. Men min behandler på Modum sa at det er helt naturlig, men at det vil være midlertidig..så jeg får bare henge på så godt jeg kan. Takk ❤

  6. Et veldig godt poeng å tilgi seg selv,å bruke energien på det. Har en opplevd traumer har det vært så mye skyld,skam og selvskading.En skal leve med seg selv hele livet,og da er det viktig å slutte fred med seg selv,for å komme ut av den negative runddansen. Men vanskelig,det er bare mildt sagt at det er:-( Hele livet har jeg funnet meg i altfor mye,enda beskytter jeg noen som har gjort noe forjævlig mot meg,noe som burde vært anmeldt. Manglende egenverdi har jeg mye av. Har hatt. Vil ikke fortsette å ha det sånn. Undertrykte følelser kan fylle opp noe enormt med plass innvendig. Blir mer og mer sint etterhvert,og det er vel bra… Er ikke klar for å tilgi alle jeg evt.skulle tilgitt. Men litt på vei i forhold til noen som har gitt uttrykk for at vedkommende har innsett feil og angrer. Nå har jeg litt for lett for å synes synd på eller få vondt av andre som har det vondt. Men ikke på meg selv. Sinnet har spist seg innover. Så – JA til å være mer sint på andre som fortjener det,og mindre på seg selv! Og ja til å få lov å sørge og gråte istedenfor å være selvdestruktiv.

  7. Jeg tenker tilgivelse er noe man gjør når man selv klarer ikke for å gi rett til den som har skadet men selv for å gi slipp for å bli fri, for sin egen del.. Men det går ikke an å bare velge det, man kan prøve, men det kommer innenfra når tida er inne.
    Jeg klarte å tilgi den ene overgriper da han angret sårt og virkelig viste sin anger, jeg klarte ikke å tilgi etter lenge, men når jeg klarte det ble jeg mer fri fra de vonde følelsen.. Helt til nye minner fra andre overgripere, men når jeg en dag har bearbeidet vet jeg hvor godt det gjorde for meg å tilgi..

    Noen tilgir uten å egentlig tilgi de får ikke ut sinne, hatet, smerten, det tror jeg er viktig og så kommer tilgivelsen når den er klar..

    Og husk at tilgivelse er ikke å si at de gjorde rett, tilgivelse er å gi slipp for sin egen del ❤

  8. Nå kan jeg endelig kommentere igjen.. hatt problemer :S MEN til innlegget.

    Folk preika til meg om tilgivelse like etter vi rømte hjemmeifra. De visste jo ikke omfanget men der og da opplevde jeg det som krenkende.Uvitende kom til meg som om jeg bare hadde fått et skrubbsår på foten og skulle tilgi dette mennesket asap? Så skulle vi bli en happy family igjen? Har tenkt mye på tilgivelse men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å tilgi noen som har skadet meg. Sårene er for store idag og den viktigste oppgaven man harer nok å tilgi seg selv. Å skjønne at det er ikke sin egen feil det som skjedde, at man få må fred med det og håpe at sårene blir mindre og mindre som årene går.

    • Ja, å tilgi seg selv er det viktigste når man kanskje har lagt seg til mye skyldfølelse, eller har skadet seg selv på ulike måter pga ting som har skjedd. Du har gjort en veldig bra jobb så langt Marie ❤

  9. Etterpåklokskap er no dritt. Hvorfor ser man ting så mye klarere i ettertid..? Uansett, fortid er fortid, og som du sier får man ikke gjort noe med det. Annet enn å bearbeide minnene og etterbølgene, akseptere det og prøve å gå videre. Det er ALDRI offerets skyld, det er det eneste jeg kan si. Du fortjener lykke, fine Laila<3

  10. De «ydmyke» stemmene sier idag: «ingen kan forvente at et offer for noe slikt som et seksuelt overgrep skal tilgi overgriperen». MEn hvorfor skulle noen overhode forvente det i første omgang? Det man burde forvente er vel at krenkeren angrer troverdig og tar imot straff? Det er det tilsynelatende lite fokus på til sammenligning. Det er absurd og det er provokativt spørr du meg. Det ER virkelig å snu verden på hodet. Så hvem er det bortsett fra de som klamrer seg til en tro på at bibelen krever tilgivelse for alt, som har behov for at utenforstående(eventuelt vilt fremmede) skal tilgi en voldtektsmann eller en pedofil? Det sier litt om det mennesket synes jeg som skulle ha et slikt ønske. Det sier noe om moral og da :mangel på moral hos et slikt menneske. Eventuelt tenker jeg at det kanksje kan være mennesker som selv har opplevd overgrep og ikke har klart å sette ansvaret der det hører hjemme på grunn av eksempelvis grove og gjentagende krenkelser i barndommen, som kanskje tror at andre heller ikke klare å forholde seg til overgrepet på annen måte enn å forsone seg med overgriperen, som vil kunne fremstille tilgivelse som naturlig for alle. Det er selvsagt heller ikke noe jeg mener er feil, om en person som allerede er blitt utsatt for stor urett skal komme til å ikke makte å kjenne hviklen urett som er begått. Det er ikke noe rett eller feil når det gjelder tanker og følelser i slike tilfeller. Men skam og skyld for noe slikt som grove overgrep begått mot en er likevel helt sikkert skadelig i det lange løp. Og da kan nok terapi hos en dyktig terapaut eller selvhjelps grupper o.l være en god ting. Man må derrimot respektere at tilgivelse er en personlig sak og at det er snakk om grove krenkelser her. GROVE krenkelser. Jeg for min del har null komma niks problemer med å sette alt ansvar hos overgriperen og jeg har opplever det som krenkende når noen i media fremstiller det slik at alle overgrepsofre «sliter» med å tilgi eller «klarer ikke» tilgi. Det er forskjell på å ikke klare og å ikke ville tilgi. Jeg opplever det bare som belastende at det prates om tilgivelse av overgripere i media. Fokuset burde ligge et helt annet sted. Jeg har skrevet to avisartikler om dette i sommer : De «ydmyke» stemmene sier idag: «ingen kan forvente at et offer for noe slikt som et seksuelt overgrep skal tilgi overgriperen». MEn hvorfor skulle noen overhode forvente det i første omgang? Det man burde forvente er vel at krenkeren angrer troverdig og tar imot straff? Det er det tilsynelatende lite fokus på til sammenligning. Det er absurd og det er provokativt spørr du meg. Det ER virkelig å snu verden på hodet. Så hvem er det bortsett fra de som klamrer seg til en tro på at bibelen krever tilgivelse for alt, som har behov for at utenforstående(eventuelt vilt fremmede) skal tilgi en voldtektsmann eller en pedofil? Det sier litt om det mennesket synes jeg som skulle ha et slikt ønske. Det sier noe om moral og da :mangel på moral hos et slikt menneske. Eventuelt tenker jeg at det kanksje kan være mennesker som selv har opplevd overgrep og ikke har klart å sette ansvaret der det hører hjemme på grunn av eksempelvis grove og gjentagende krenkelser i barndommen, som kanskje tror at andre heller ikke klare å forholde seg til overgrepet på annen måte enn å forsone seg med overgriperen, som vil kunne fremstille tilgivelse som naturlig for alle. Det er selvsagt heller ikke noe jeg mener er feil, om en person som allerede er blitt utsatt for stor urett skal komme til å ikke makte å kjenne hviklen urett som er begått. Det er ikke noe rett eller feil når det gjelder tanker og følelser i slike tilfeller. Men skam og skyld for noe slikt som grove overgrep begått mot en er likevel helt sikkert skadelig i det lange løp. Og da kan nok terapi hos en dyktig terapaut eller selvhjelps grupper o.l være en god ting. Man må derrimot respektere at tilgivelse er en personlig sak og at det er snakk om grove krenkelser her. GROVE krenkelser. Jeg for min del har null komma niks problemer med å sette alt ansvar hos overgriperen og jeg har opplever det som krenkende når noen i media fremstiller det slik at alle overgrepsofre «sliter» med å tilgi eller «klarer ikke» tilgi. Det er forskjell på å ikke klare og å ikke ville tilgi. Jeg opplever det bare som belastende at det prates om tilgivelse av overgripere i media. Fokuset burde ligge et helt annet sted. Jeg har skrevet to avisartikler om dette i sommer : «Tilgi «fordi jeg fortjener det»?» og «Vanskelig å tilgi?».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s