PTSD

«Posttraumatisk stresslidelse (PTSD ) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som føre til psykiske traumer. Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, eller til ens egen eller andres fysiske, seksuelle eller psykiske integritet. Denne trusselen oppleves som overveldende i forhold til den enkeltes evne til å mestre situasjonen. Som et resultat av psykologiske traumer er PTSD sjeldnere og mer varig enn det man vanligvis ser som akutte stressreaksjoner.

Diagnostiske symptomer for PTSD omfatter gjenopplevelser av det opprinnelige traumet (eller traumene) gjennom «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå- for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og hyperårvåkenhet. Formelle diagnostiske kriterier krever at symptomene varer mer enn en måned og at de forårsaker betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder.»

Det kan være mange ulike årsaker til at noen utvikler ptsd, bare under «psykisk integritet» så kan det ligge flere. I følge skjemaet jeg fyllte ut fpr et par dager siden, så scoret jeg høyt på ptsd delen. Det vil da si at det anbefales en utredning for dette for min del når jeg kommer hjem. Jeg skjønner at dette skyldes traumer, og at det også er en diagnose man kan bli kvitt, på lik linje medborderline og spiseforstyrrelser, likevel kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt, at det liksom bare klabber på seg. Nå har jeg jo ikke blitt utredet ennå da, men siden scoren var så skyhøy, så sier det seg kanskje selv? Nå er det jo heller ikke sånn at man er en diagnose, men man har en diagnose, og de setter dem jo fordi de da har noe å gå ut ifra i forhold til behandling. Det er jo heller ikke sånn at jeg er blitt annerledes, men jeg har åpnet opp for mer grums, og får derfor mer å jobbe med framover. Og som behandleren min så fint sier det, «Følelser er noe herk», det kan jeg skrive under på.

Følelser kan være fine de altså, og de mindre vonde trenger vi også å føle på, men for meg, nå, er det bare et evig kaos hvor det vonde regjerer. Det hjelper jo heller ikke på at det er så mye ustabilt i livet mitt, men ting vil forhåpentligvis bedre seg på flere punkter etterhvert, bare jeg får litt mer tak på alt.

Vi har lært mye om følelser mens vi har vært på Modum, og jeg har vel vært gjennom de aller fleste, og det har de fleste mennesker gjort. Interesse og iver, velbehage og glede, nærhet og hengivenhet, stolthet og triumf, redsel og angst, tristhet og fortvilelse, irritasjon og sinne, sjenanse og flauhet, dårlig samvittighet og skyldfølelse, misunnelse og sjalusi, forakt, og frykt. Dette er grunnfølelser, noe alle har i seg, og som er helt naturlige, som vi føler på i ulike situasjoner. I forrige uke skrev jeg et innlegg om senvirkninger av traume, der jeg kunne kjenne meg igjen i mye. Angst/ redsel, tristhet, håpløshet, skyld, skam, sorg, irritasjon og sinne. Dette gjelder i forbindelset med traumer i første omgang, men selvsagt også i forbindelse med spiseforstyrrelsen. Men spiseforstyrrelsen er jo en reaksjon, med symptomer, som er utløst av bakenforliggende årsaker, så de er jo flettet inn i hverandre. Samtidig har jeg jo også fått diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, som også naturlig er påvirket av ulike opplevelser i livet. Så alt er en stor flette som er viklet sammen, og utgjør et helhetsbilde.

Jeg vil si at jeg er glad for at jeg har klart å kjenne på sinne, for det betyr at jeg har kommet et godt stykke på veien. Sinne rettet mot andre faktorer der jeg ikke har grunn til å rette skyld i mot meg selv. Det betyr ikke at skyldfølelsen er borte, for den er der i høyeste grad, selv om jeg også vet at skylden bør legges der den hører hjemme. I mange situasjoner er vi mennesker flinke til å ta på oss skyld for ting vi ikke er skyld i, hvor vi tenker at vi kunne ha gjort ting annerledes, sagt ting annerledes, gjort ting annerledes. Til tross for at vi kanskje ikke har hatt mulighet til å gjort ting annerledes. Jeg fikk et par ark med behandleren min forrige uke, som forteller hvorfor vi har følelser.

Evolusjonen har ikke fjernet følelsene. Det må finnes en god grunn til at vi har dem.

  • Kommunikasjon
  • Informasjon
  • Overlevelse (instinkter)
  • Innlæring ( Når vi når/ ikke når mål, gir oss driv/ inspirasjon)
  • Motivasjon (påvirker valg)

Overlevelse/ forsvarsstrategier:

Kroppen har utviklet strategier som forbereder den på å håndtere trusselsituasjoner ved å automatisk stenge av visse aktiviteter og forsterke andre. Hjerneaktiviteten flytter seg fra de områdene som hjelper oss å løse og tenke gjennom sammensatte problemer til områder som er knyttet til instinkter. De skal hjelpe oss til å reagere riktig i livstruende situasjoner der det sannsynligvis ikke er nok tid til å tenke gjennom valgalternativene. På denne måten går vi automatisk over i forsvarsmodus. Vi har utviklet 3 hovedstrategier:

  1. Fight/ sloss, angrep
  2. Flight/ flykte
  3. Freeze/ dvale, stivne.

Kroppen forbereder seg på kamp eller flukt. Stresshormonet cortisol pumpes ut, fordøyelsen bremses, hjertefrekvens og puls øker. Blod strømmer til hjerne, armer og bein, musklene våre spennes.

Når det ikke finnes mulighet til å flykte eller kjempe imot, stenger vi av både kroppslig og mentalt. Dette er en beskyttelse mot å bli sett eller lagt merke til. Kan oppleves som følelsesmessig og fysisk nummenhet, liten eller ingen tankevirksomhet, en form for å ikke bry seg, frakobling og noen ganger tap av bevissthet. En kan føle seg søvning, utenfor seg selv, ikke i stand til å bevege seg.

Disse strategiene har vi alle innbygd, klare til å ta i bruk hvis vi opplever at vi er i fare. Personer som har vært utsatt for traumatiske opplevelser er mer «skvetne» enn de som ikke har det og går derfor oftere og lettere over i forsvarsmodus, instinktene tar over.

Hvilke strategier vi velger er påvirket av faren vi står overfor, vår personlighet, vår fysiske og psykiske utrustning samt erfaringer.

Kroppen husker, selv om hjernen kobles ut, det har jeg fått høre noen ganger av min primærkontakt, og det ligger noe i det. Jeg kjenner selv på det at det er ganske mye jeg ikke husker, men som helt sikkert ligger der i underbevisstheten en plass. Kanskje vil det komme fram en gang, jeg aner ikke. Jeg er hvertfall spent på videre behandling nå. Det er ennå 1.5 uke til jeg skal starte opp igjen, så det blir ikke noen time på meg neste uke, men jeg har ordnet meg en ringeavtale med primærkontakten min her, så hun skal prøve å få til å ringe meg på onsdag. Da har jeg hvertfall noe.

About these ads

16 tanker om “PTSD

  1. Huff, lykke til!! men tenk så bra at du faktisk sendte den mailen :) :) nå kan du hvertfall komme deg framover, selv om veien kanskje virker brattere og lengre enn noen gang…<3

  2. Off.. Jeg får vondt av deg. Skjønner at du blir oppgitt og lei, men som du sier – så er det jo ikke sånn at du har blitt annerledes… Det er «bare» klart at du har veldig mye mer du må jobbe med, og hente fram… Men jeg veit at du vil komme deg i gjennom det, og framover <3
    Kroppen husker, ja… Det er noe dritt!

  3. Og jeg lurer, igjen, på hvorfor jeg som har alle symptomene ikke har fått diagnosen. Men jeg har ikke fått på langt nær de diagnosene jeg mener selv at jeg skal ha, og omvendt for den del.

    Du skriver så utrolig mye bra, informativt, reflektert og klokt for tiden, og det må jeg takke deg for. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det.

    Og igjen, leser alt, kommenterer nesten aldri. Men nå har jeg vært lat på bloggefronten selv også, selv om jeg tror jeg er litt tilbake igjen nå.

    Fortsett å tråkke deg framover, du gjør en inni helsikke god jobb!!!

    Lykke til fremover <3 Klem

    • Jeg har ikke fått diagnosen altså, jeg må utredes for det. Dette var resultat av et skjema jeg fyllte ut, så ja…Tusen takk søte du <3

  4. Liker det du skriver om at man er ikke en diagnose,det er noe man har,og det kan endre seg og forsvinne. En sykepleier jeg hadde kontakt med for noen år siden i forbindelse med sp.f. sa at mange får diagnosen borderline når de har bulimi. Det var det jeg opplevde. Nå er pers.forstyrrelse ikke problemet,vet ikke om det noen gang var det. Tror traumer og Ptsd er underdiagnostisert,og har inntrykk av at det er mange behandlere som mangler kunnsskaper. Håper av hele mitt hjerte at den nye behandleren du får er bra for deg og hjelper deg med alt kaoset. Beintøft når det blir så mye å ta innover seg og jobbe med.
    Håper du får noen fine opplevelser oppi det hele denne uken.
    Hold ut<3

    • PTSD er en underdiagnose grunnet traumer, eller en diagnose pga traume. Men det er hvertfall en diagnose som vil forsvinne. Om jeg i det hele tatt får den da ja..først utredning. <3

  5. Lykke til med utredning. Her tok utredningen et år og var glad den dagen vi var ferdig! Har seriøst aldri sett så mye papir i MITT LIV!!!!!!!!!!!!! Jeg hater ptsd og jeg håper du ikke har det. Misforstå meg rett. <3 <3 <3

    • Gawd, tar det seriøst så lang tid på å utrede?? Jeg har jo alt fyllt ut ett skjema på Modum, og så blir det å ta det videre derifra…Nå scoret jeg høyest på det skjemaet, så sjansen er vel stor for at jeg har det…men, det positive er jo at man kan bli kvitt den diagnosen da :) <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s