Jeg ba om hjelp.

Jeg må bare ærlig innrømme at jeg er fryktelig dårlig på å be om hjelp når jeg trenger det. Nå tenker jeg altså i forhold til mine problemer. Jeg brukte veldig mange år på å i det hele tatt oppsøke hjelp for å komme i behandling. Jeg har vel kanskje vært redd for å ikke bli tatt på alvor, ikke bli trodd, fordi jeg hele veien har klart å fungere ganske så optimalt i hverdagen. Jeg husker at jeg nevnte det til en lege jeg hadde da jeg bodde i Oslo, men det skjedde ikke noe videre da. Det var først 6 år senere at jeg til slutt turte å ta kontakt med rådgiveren på høyskolen i Molde. Hun tok meg på alvor og tok tok kontakt med psyk. pol. i Molde, og jeg fikk kommet kjapt i gang med behandling. Det var utrolig vanskelig for meg å ta kontakt med henne, jeg utsatte det flere ganger, helt til jeg en dag tok mot til meg å banket på døren hennes. Jeg har skrevet et eget innlegg om dette tidligere, «Aller første dag i behandling»

Selv her på Modum har jeg hatt vanskelig for å be om hjelp når det har røynet på som verst. Jeg hadde jo faste samtaler da jeg  var her på hovedoppholdet, så da slapp jeg å be om det. Og det var kun 1 gang at jeg ba om å få en samtale utenom det, i løpet av 3 måneder. Det var etter middag en mandag vi hadde hatt veiing. Hver mandag var himla vanskelig, men det var spesielt to ganger at jeg sleit noe helt forferdelig. Den ene gangen gikk jeg å satte meg inn på vaktrommet fordi jeg syntes at det var det lureste da, for å unngå oppkast. Jeg ba ikke om hjelp, men gikk inn dit for å ha noen rundt meg, og kun fordi det var den snille mannen som var på jobb. Den gangen jeg virkelig trengte det, så var det også den snille mannen som var på jobb, og da ba jeg om det selv. Jeg tar ikke kontakt med hvem som helst, fordi jeg vil helst prate med noen jeg kjenner, som jeg føler meg trygg på. Han føler jeg meg trygg på, men det er ikke alle jeg føler for å prate med. Jeg husker dag 5 av hovedoppholdet mitt her, da brøt jeg helt sammen for første gang her, det var helt jævlig, men jeg ba ikke om hjelp. Jeg travet opp og ned korridoren her, for jeg var så rastløst og urolig, og det sprengte på i hele meg. Da kom to fra ettermiddagspersonalet forbi meg uti gangen her, så hun ene satte seg ned sammen med meg. Jeg likte (og liker) henne veldig godt. Jeg ble trygg på henne. Jeg har hadde en samtale til med henne på hovedoppholdet, men ikke fordi jeg ba om det selv. Jeg skulle egentlig trene, så jeg måtte hente nøkkelen til treningsrommet, og så begynte vi å prate.

I går hadde jeg en veldig vanskelig ettermiddag kveld. Jeg hadde en sårbar samtale med presten i går, og gikk rett til en undervisning med et litt sårbart tema på noen områder. Det gjorde at tankene og følelsene satte seg i sving resten av dagen. Tankene på å kaste opp middagen dukket opp, og tanken på å stikke ned til Vikersund for å handle inn til en overspising dukket opp. Jeg unngikk begge deler, og følelsene satt som spikret fast i meg. Det roet seg litt en liten stund, men det tiltok igjen utover kvelden, og da følte jeg virkelig for å prate med noen av de som jobber her. Jeg syntes likevel det var vanskelig å si ifra, å ta det steget. Men det ble samtale, med hun jeg likte så godt, hun jeg hadde pratet med noen ganger på hovedoppholdet. Samtalen ble dessverre veldig kort, fordi hun skulle gå av vakt en halv time senere. Hun lurte på om jeg ville at hun skulle si ifra til nattevaktene, sånn at en av dem kunne komme bort for å prate med meg. Jeg sa ja, selv om jeg ikke visste hvem som kom. Jeg kjente ikke vedkommende, og syntes det var litt rart å prate med henne, men jeg pratet likevel. Vi ble sittende en stund, og jeg fikk etterhvert roet meg litt. Jeg sliter jo med søvnen, og det er alltid tankekaos når jeg legger meg. Tankene vil bare ikke stoppe opp. Jeg har heller bare blitt liggende og vri meg når jeg ikke har fått sovet her, framfor å ta kontakt med nattevaktene for å prate. Vi har alle en tlf på rommet, som nettopp er til nattevaktene, om det skulle være behov for det. Jeg har aldri løftet av det røret. Hun jeg pratet med i gårkveld ba meg om å ring, bare for å ha brutt den terskelen med å prøve det ut. Hun gikk tilbake til vaktrommet, sånn at jeg kunne ringe. Ikke for å prate videre, men for å gjennomføre utfordringen, sånn at det kanskje ikke skal være så vanskelig å gjøre det igjen, om det blir behov for det. Det var litt kleint og vanskelig, selv om det ikke var skummelt i det hele tatt da jeg hadde gjort det.

Det føltes bedre da jeg fikk lagt meg, og jeg lå heldigvis ikke så lenge før jeg sovnet. Alt har ikke vært bedre i dag, til tross for samtalene jeg hadde. Tankene har kværnet, og jeg har vært ganske stille. Men jeg hadde samtale med behandleren min i dag, den aller siste, så vi snakket litt om det, for alt blir jo selvsagt journalført her, så hun fikk jo vite om det.

Timen hos henne var litt oppdelt i dag, vi snakket litt om det jeg kjente på i går, og vi gikk igjennom skjemaene jeg hadde fyllt ut, om spiseforstyrrelser, og om forløp. Som jeg selv oppdaget da jeg fyllte det ut, så er scoren på vekt og kropp fortsatt på topp. Fikk høyeste scor der, så har fortsatt en lang vei å gå på den biten. Ellers hadde scoren gått ned på en del ting, og blitt forhøyet på andre områder. Jeg var i toppsjiktet på mild depresjon, på grensen til moderat, så jeg må være obs på det området framover nå. Ellers måtte jeg fylle ut enda et skjema nå, angående traume. Får jo ikke tatt opp resultatene med behandleren min her da, men får det i epikrisen min som blir sendt i posten. Vi får mulighet til å reise i morgen, men jeg har ennå ikke bestilt meg billett hjem, for jeg har tenkt å være her i helgen, nyte de siste dagene, ta to ekstra dager her. Jeg har jo i grunnen ikke lyst til å reise hjem, men jeg kan jo ikke bli lengre, for på tirsdag kommer det inn en ny gruppe her.

Jeg snes det blir trist å reise hjem, dra fra tryggheten her, til å komme hjem til utryggheten igjen. Jeg blir uten behandler neste uke, og starter opp med ny om to uker. Så er jo spent på hvordan det vil bli framover, med å jobbe både med spiseforstyrrelsen og traumet. Jeg klarer ikke ha formening om hvordan det vil bli, men jeg må fortsette jobben jeg er i gang med. Jeg kommer til å savne behandleren min her, kunnet godt ha tenkt meg å tatt henne med meg hjem til Molde, hun er skikkelig god. Jeg fikk et bilde av henne i dag, jeg har tidligere fått et kostkort fra en venninne med samme bilde på, men likevel veldig hyggelig å få det fra behandleren min som har tro på at det vil gå bra med meg.

(Bildet er googlet.)

Advertisements

22 thoughts on “Jeg ba om hjelp.

  1. Jeg vil bare først og fremst takke deg for bloggen din. Jeg skal til legen i morgen for å snakke om videre behandling etter 7 år i «helvete» og innleggene dine hjelper stort. Jeg er nå fast bestemt på at jeg skal være helt ærlig, for nå kan det jo kun gå oppover, forhåpentligvis. Ellers vil jeg bare ønske deg masse lykke til videre, håper du får en minst like god behandler, for du fortjener kun det beste. Er her og heier på deg! Klem, Mie.

  2. Tøft gjort å be om hjelp,veldig bra jobba!!! Leste innlegget du linket til om ditt første møte med behandling også. Mitt første møte med behandling var også i Molde. Det hadde stor betydning for meg. Snudde vektnedgangen før det gikk virkelig ille. Jeg gikk selv til lege,får hjertebank og begynner nesten å gråte når jeg tenker på det. Er bare litt overemosjonell for tida… Jeg var så redd,gikk pga mageproblemer,hadde en lapp i lomma der jeg hadde skrevet at jeg lurte på om jeg kanskje hadde spiseforst. Den lappen skulle jeg bare bruke om legen var en jeg følte jeg kunne stole på. Og hun avslørte meg kjapt. Det er nå hele 16 år siden,og enda sliter jeg veldig. Men på en annen måte. Nå er det ikke mye angstdempere å støtte seg på,og det er PTSD m.m jeg kjemper mot. Har vært altfor «flink» i så mange år og skulle klare alt selv,mestre alt. Og har løpt fra den indre smerten. Kanskje litt som du har beskrevet? Prisen blir mye selvdestruktivitet. Men nå SKAL dette ut av systemet så både du og jeg kan begynne å leve på ordentlig<3 Blir så lei meg over alle disse årene som har gått. Men jeg tror at vi har gjort så godt vi har kunnet. Ikke lett å finne riktig og god hjelp heller.
    Jeg skulle så veldig ønske at du kunne få fortsatt med den behandleren du har på Modum nå…. Men jeg har troen. På at dette kan du klare. Og at det blir gode tider for deg <3<3

    • Vi må klare dette Anita. You and me. Jeg sa til behandleren min her i dag at jeg vil ta henne med meg hjem, haha. Men håper den nye behandleren min er minst like bra 🙂 ❤

      • Skjønner jeg godt at du sa 😉 Vi er survivors og seige som få. En motbakke eller mange er ikke nok til å ta motet fra verken deg eller meg!
        Håper du får en fin helg ❤

      • Nei, motbakker vil jo alltid komme..men det er jo i motbakke det går oppover 🙂 Takk det samme ❤

  3. Elsker det bildet ❤
    – Veldig bra at du ba om hjelp Laila, at du bruker de som er der når du er innlagt. Og at du har klart å unngå oppkast sier mye om hvor hardt du jobber. Skjønner godt du vil bli der i helga, når du har den muligheten så hvorfor ikke;) Bruk personalet godt i helga no da Laila, få max utbytte av de siste dagene, og prøv å kos deg:) Stor klem! ❤ Heier på deg!

  4. Å be om hjelp kan være så forferdelig vanskelig selv når det kniper på som mest. Jeg har selv aldri vært flink på det område, men jeg er kommet meg så smått den siste tiden. Og heldigvis blir det enklere for hver gang jeg gjør det.
    Jeg synes fremdeles du er flink og du gjør en fantastisk jobb selvom det ikke alltid går knirkefritt. Livet er rett og slett ikke knirkefritt for noen, men jeg har troen på deg.
    Stor klem ❤

  5. Huff, jeg kan godt tenke meg at du er litt stresset nå. Fordi nå må du liksom «tilbake til hverdagen» igjen for å jobbe videre… Men husker du ikke hvor greit det gikk å dra hjem etter det første oppholdet ditt på Modum da? Du klarte det jo kjempebra! Og litt svinger i veiene må du jo bare forvente.
    Men, ja, det er noe viktig det du sier om å fortsette det du har startet på under oppholdet. Så ta med deg det du har lært; kanskje du allerede nå kan starte med å skrive ned en «handlingsplan» for hvordan du skal klare å fortsette med de samme rutinene som du gjør pr. i dag på Modum?!
    Samt at det er veldig bra at du har en behandler å starte opp med, og ei uke går jo fort 😉
    Positivt tanker kjære vennen min ❤ ❤
    Og du har klart å ta i mot hjelp (igjen); bare det beviser hvor langt du allerede har kommet!!!!!!!

    • Jo, det gikk da greit å komme hjem, men nå har jeg jo også andre ting å jobbe med i tillegg…så time will show 🙂 Vi skal ha time i morgen hvor vi skal prate om målsetting for 1 år fram i tid. Takk kjære fine venn ❤

  6. Jeg blir helt «rørt» av deg jeg…synes du har fått en ny bevissthet inn i språket ditt,en slaks modenhet,du var jo det før og men det er allikevel noe anderledes.Føler meg litt dum når jeg skriver det til deg for jeg er klønete til å uttrykke meg men jeg har merket meg dette.En litt «ærligere» over for seg selv-Laila?
    Klem fra Eia.

  7. Du er tøff som klarte å ta i mot hjelp, for det er ikke lett ❤ ❤ håper den perioden hjemme går bra og at kjemien med din nye terapeut er kjempe bra.. og håper du får noen fine dagere de siste dagene på Modum ❤ ❤ Du har vært utrolig tøff gjennom dette oppholdet, en ekte fighter<3 ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s