Og manuset er skrevet av…

Flere av dere var nysgjerrige på hvilket manus jeg leste på her om dagen. Jeg kunne jo selvsagt ikke skrive hvem det var, eller hva det var jeg leste om, før jeg hadde fått klarsignal fra forfatteren selv. Så da gjorde jeg noe så enkelt som å spørre om jeg kunne skrive det. Til tross for at hun synes det var skummelt, så var det greit. Boken skal jo ut etterhvert anyway. Manuset er skrevet av ingen ringere enn Kristine Getz, bak bloggen «Dinosau«. Hun skriver ikke like ofte i den bloggen lengre, hun har jo tross alt en lang og krevende jobb bak seg en god stund nå, men innimellom kommer hun med oppdateringer. Noe hvertfall jeg blir like glad for hver gang. Har jeg forstått det rett, så dukker det kanskje opp en blogg med en ny vinkling etterhvert? Eventuelt få en ny vinkling på den bloggen hun har nå. Jeg husker ikke helt, men hun nevnte noe om dette en gang her tidligere.

Hun er på flyttefot, så det er hektiske tiden. Hun bor for tiden i Dublin, og skal flytte heeelt til USA, nærmere bestemt til Denver, sammen med sin kjære. Et stort steg å ta, men kan tenke meg at det blir veldig bra. Jeg er veldig glad i Irland da, så jeg ville ha bodd i Dublin så klart, men hun har jo bodd der i noen år, så det blir nok spennende å flytte videre og oppleve noe nytt.

Til tross for at hun ikke skriver like ofte i bloggen lengre, så vil jeg anbefale den, hun skriver godt og morsomt. Hun skriver om å jobbe seg frisk fra anoreksi, noe som er gjenkjennbart for flere av dere som også leser min blogg. Kanskje kan dere også klare å finne inspirasjon og motivasjon i hennes blogg. Hun er ei tøff dame skal jeg si dere, hun har kjempet hardt for å komme seg ut av sin spiseforstyrrelse. De fleste av dere som selv er i behandling for å bli frisk, vet hva det koster, dere vet hvilken hard kamp det er, hva mye av det innebærer. Det er et helvete mens det står på, mens man må holde ut og holde ut. Og dere vet hvor lang tid det tar, det evinnelige uttrykket «ting tar tid» er virkelig på sin plass. Det sier alt, kort og greit oppsummert. Noe som kan få den aller tøffeste til å bryte sammen, for tålmodigheten blir virkelig satt på prøve. Igjen og igjen.

Jeg ble helt oppslukt da jeg leste, jeg brukte noen timer på mandagskvelden, og leste ferdig resten i går, før jeg sendte avgårde min tilbakemelding. Vi mailet litt fram og tilbake, jeg svarte på noen spørsmål hun satt med, noe hun ville at jeg, som fortsatt er syk, mente. Forhåpentligvis er hun nå noe mindre nervøs for utgivelsen. Det siste jeg leste i bloggen hennes, er at utgivelsen mest sannsynlig blir i hst en gang. Men det tar jo tid å få ferdig en bok. Det skal leses, det er korrektur, tekst skal reduseres, legges til, ny korrektur osv osv. Så skal den i trykk så klart. Det har vært en lang prosess for henne, det har tatt mye tid, og det har vært en tøff prosess. Sykdomsforløp rippes opp i, følelser og tanker settes tilbake i tid, ord skal settes på vanskelige ting. Men hun har klart det med glans.

Hun har fått med det vesentlige i manuset, hendelsesforløp, årsaker, hendelser, forklaringer, tanker og følelser. Hvordan sykdommen fikk et så hardt grep om henne, og hva den gjorde med henne. Så folkens, jeg anbefaler dere å kjøpe boken når den kommer ut. Jeg skal gi beskjed når den er ute på markedet. Her skal det reklameres!

Ellers kan jeg jo fortelle at jeg fikk et overraskende brev i posten i dag. Eller, jeg visste jo at jeg skulle få det, men ble overrasket over innholdet. Jeg har time hos behandleren min allerede på fredag. Jeg aner ikke om de to ukene hun sa hun skulle bort er blitt endret eller hva. Men det er hvertfall bra at en ny time kom så kjapt. Jeg har kjent en del på sinne i forhold til at det kanskje ble en evighet til neste time, i forhold til at hun sa hun skulle borte. Så nå er jeg bare spent på hva neste time vil innebære egentlig. Mer bli-kjent? Oppstart i forhold til utredning? I don’t know. Hun har hvertfall også fått epikrisen for siste oppholdet på Modum, så da får vi se da.

Jeg har også gjort noe jeg har tenkt på ganske lenge, noe som var, eller er, litt skummelt, men men, av og til må man også gjøre skumle ting. Det kribler hvertfall i magen…grøss og gru. Og i natt hadde jeg en syk/ god drøm, haha. Kan ikke akkurat skrive hva den gikk ut på, men det er faktisk andre gang jeg drømmer en ganske lik drøm. Nå er jeg litt sånn at jeg tror det er budskap bak drømmer, at det ligger en forklaring på ting der, så jeg har ikke problemer med å tolke dem akkurat.

Nå må det litt mat til i skrotten kjenner jeg, før det blir en treningsøkt, her skal det bygges muskler you know. Have a nice day.

Reklamer

Hvorfor hyler og skriker du sånn??

Hva faen har jeg gjort deg? Hvilken faens rett har du til å bestemme hva jeg skal gjøre? Hva jeg skal tenke og føle? Hvorfor i helvete snek du deg inn i mitt liv? Hvorfor strammer du grepet så hardt? Hvorfor kan du ikke bare løsne det litt? Hvorfor mener du at det er så farlig at jeg ikke skal holde deg i hånden til enhver tid? Hele tiden? I det hele tatt? Hvorfor kan vi liksom ikke gå hver vår vei? Selv om jeg synes du kan gå en annen vei, så vet jeg at du ikke synes jeg skal gå en annen vei, motsatt vei. Hvorfor er det så vanskelig for deg å gi slipp? Det er for pokker meg meg det er vanskelig for. Du gjør livet mitt til et helvete. Jeg har full rett til å gå, hvor jeg enn vil, uten at du må dilte etter, komme med innspill, peke ut retninger, komme med meninger.

Hvor hyler og skriker du, når det er jeg som trenger å hyle og skrike? Hvorfor skal din behov liksom alltid komme før mine? Tror du at du er viktigere kanskje? At dine meninger og tanker er viktigere enn mine? Betyr ikke mine meninger og tanker noe som helst sier du? Visst faen gjør de det. Visst faen gjør de det! Visst faen har jeg lov til å ta plass, visst faen har jeg lov til å mene, tenke og føle det jeg gjør. Hvorfor skal jeg alltid høre på deg? Hvorfor skal du ha mer plass enn meg? Hva tror du at du er? Hvem tror du at du er? Hvem er du til å dømme? Hvem er du til å sparke meg, når jeg ligger nede? Hvem er du, til i det hele tatt å sparke meg? Vet du hvor ofte jeg har lyst til å sparke deg? Legge deg i bakken, og sprake deg mens du ligger der og vrir deg, hyler og skriker. Du vet jeg kan, du vet jeg har gjort det før. Men vet du hvor lyst jeg har til å gjøre det igjen, igjen, og igjen? Jeg har lyst til å sparke høl i deg, helt til luften går ut av deg, og du forsvinner, og blir borte.

Kanskje vil jeg aldri kunne klare å sparke luften helt ut av deg, kanskje vil jeg aldri helt klare å slenge deg i bakken hardt nok til at du blir liggende der heller. Men jeg håper at hvert lille spydige stikk jeg kommer med, svir. At det svir hardt, brutalt og nådeløst. På lik linje med de spydige kommentarene du kommer med. Dommene du kommer med, som bryter meg så langt ned at jeg aldri tror jeg skal komme meg opp igjen. Men du ser at jeg reiser meg igjen, selv om jeg faller. Jeg blir ikke liggende, selv om jeg mange ganger nesten ønsker å bli liggende, sånn at jeg kan få fred fra deg, sånn at jeg slipper alt det spydige du lirer ut av deg. Sånn at jeg slipper å innta giften du sprøyter inn i meg, som lammer meg, som gjør meg maktesløs. Håpløsheten du mater meg meg, hvor udugelig jeg liksom jeg, målet mitt som du stadig flytter lengre og lengre fra meg, sånn at det virker umulig å komme dit. Faen ta deg, faen ta deg for at har satt meg i denne situasjonen.

Men tro du meg, jeg gir meg ikke uten kamp, det kan du være sikker på. For jeg vil være spydig tilbake, jeg vil også komme med stikkere som svir, jeg garanterer deg, jeg sparker og sparker, til du ligger nede og blir hjelpesløs, sånn du har gjort mot meg. Og jeg skal hyle og skrike så du blir sår i ørene og drittlei. Vær du sikker. Du gjør det vanskelig for meg nå, stikkene, spydighetene og sparkene og slagene dine er harde å ta i mot, men en dag så er det jeg som slår og spraker hardest. Jeg øver og jobber, jeg faller, jeg reiser meg. En dag står jeg stødigere, og da skal du få så det synger «bjelleklang» lang vei. Bare vent din jævel, bare vent, en dag er det du som løper med beina på nakken og skriker i redsel. Være ikke for trygg, du er ikke så tøff i trynet som du tror du er. Alene er du bare liten og redd.

Jeg har fått den ære…

av å lese manuset til en bok som snart skal ut i trykk. Jeg har en stund fulgt prosessen i skrivingen til denne forfatteren, som er ei fantastisk jente. Jeg har sett fram til at boken skal gis ut, for den skal jeg ha. Det er alltid noe ekstra når du kjenner personen som skriver en bok. Når du på en eller annen måte har fått blitt kjent med et menneske, fulgt en prosess, og så blir det hele en bok. Jeg fikk en mail i forgårs, om jeg hadde lyst til å lese manuset, ikke for å rette på skrivefeil eller noe sånt, men for å gi en tilbakemelding på om det var bra, hva jeg synes. Jeg ble mildt sagt veldig overrasket, og ikke minst så følte jeg meg beæret, at jeg skulle få lese det. Jeg trengte ikke lese det, jeg kunne si nei, det var helt opp til meg, men hallo, selvsagt vil jeg lese! Jeg har jo gledet meg til at boken skal komme i trykk, fordi jeg skal ha den! Selvsagt vil jeg lese! Til tross for noen vanskelige og tunge dager, så satt jeg med et stort smil om munnen da jeg fikk den mailen. It made my day.

I dag fikk en mail tilbake, med vedlegg av manuset. Jeg spiste pliktoppfyllende et måltid, jeg hadde jo tross alt vært å trent noen timer, svetta og jobbet hardt, da føles det enklere å spise, da er det mer greit, da kan jeg holde ut å være mett. Deretter åpnet jeg vedlegget, satte meg godt til rette i stolen, og lot meg bli oppslukt av innholdet. Det er mange sider, selvsagt, det er jo en bok, det skal bli en bok. Jeg har til nå sittet her og lest i 2.5 timer i strekk, lest 1/4 av manuset. Jeg er oppslukt, jeg er helt med i fortellingen. Pc’n brenner i lårene, men jeg kan ikke stoppe nå. Kan ikke legge det vekk for dagen. Jeg tenkte bare jeg skulle ta meg en liten pause, for å skrive et lite innlegg her, så er det tilbake til lesingen. Jeg har noe av betydning å fylle resten av kvelden med, ikke bare sitte å lese folks statuser på facebook, eller bla meg gjennom blogger. Men noe annet, noe som betyr noe, for et annet menneske. Blogger tar jeg igjen senere, når jeg trenger en ny liten pause. Det blir mye lesing for øynene, men heller fylle hodet med å lese, framfor å kjenne på mine egne følelser akkurat nå. Det får ta en pause, jeg har mer enn nok av tid til dem ellers.

 

«La meg fortelle deg om ensomheten»

Les med respekt.

Jeg savner veldig ofte den tiden da jeg bodde i Kr.sund, fram til jeg ble 20, ikke fordi jeg savner selve byen, men fordi jeg alltid var sammen med alle vennene mine der. Jeg traff daem daglig, vi fant alltid på noe. Nå bor de aller fleste av dem i ulike byer, spredt omkring. Jeg savner den tiden jeg bodde i Oslo, hvor jeg i begynnelsen bodde sammen med 3 jenter som jeg ikke kjente fra før av, men som raskt ble veldig gode venner av meg, venner jeg fortsatt holder kontakten med, venner jeg fortsatt setter høy pris på, som jeg savner å tilbringe tid med. Jeg fikk også en kjæreste kun noen uker etter at jeg flyttet dit, og jeg ble kjent med mange av hans venner, det gikk ikke en dag uten at noe skjedde. Jeg savner tiden jeg bodde i Ålesund, hvor jeg ble kjent med enda flere fine mennesker, hvor hver dag også ble fyllt med noe, alt fra besøk, til fester, til trening. Jeg har i alle år alltid tilringt tid med venner og bekjente, gjort hyggelig ting, vært veldig sosial. Det var sånn at når det tilfeldigvis ikke skjedde noe en dag, en dag det ikke var noen planer, så var dagen kjærkommen. Skjønt jeg var jo samboer størsteparten av disse årene, enten med venner eller kjærester, så alenetid ble det ikke noe av. Innimellom kjente jeg at jeg kunne savne å ha noen dager alene, noen få dager ble det jo sånn, og det holdt i massevis.

Jeg savner de første tre årene her i Molde, da jeg gikk på skolen, da jeg ble kjent med mange nye mennesker, da det ofte skjedde noe. Jeg ble etterhvert også samboer her, så det ble ikke mye alenetid da heller, men jeg har alltid vært veldig sosial av meg, og liker å ha folk rundt meg, jeg kjeder meg fort om jeg ikke har noe å gjøre. Mange som går på høyskoler kommer gjerne fra andre yer, og flytter kanskje tilbake til sine egne byer, eller nye byer, når de er ferdig med studiene, det var ikke noe unntak med de jeg ble kjent med. Samboerskapet tok slutt etterhvert, flere av vennene mine flyttet til andre steder i landet, og ofte blir det jo da at kontakten reduseres en god del. Venner blir mer bekjente.

Nå bor jeg alene. Kollegaene mine er etablerte, de har mann og barn, et familieliv. Eks samboeren mine ser jeg veldig sjeldent. Jeg har et vennerpar jeg nesten aldri ser, de jobber fullt begge to, og har en liten gutt og venter nå nr to om en ukes tid. (vi var faktisk på kafé en tur sammen i går, en evighet siden sist vi treftes, og det var veldig hyggelig) Jeg har en venninne her som jeg nesten aldri ser. Jeg prøver å få til noen avtaler innimellom med enkelte, men ofte blir det avlyst av ulike årsaker. Jeg trener, men ikke sammen med noen. Jeg venter som regel med å dra på trening til ettermiddag/ kveld, fordi da er det mye folk der nede, og kanskje treffer jeg på noen jeg kjenner, som jeg kan slå av en prat med. Og jeg trener sent fordi jeg trenger å få kvelden til å gå, fordi det er da sykdom ønsker å ta aller mest plass.

80% av dagene går med til alenetid, 80% av tiden griper sykdommen muligheten til å ta plass. Jeg prøver å få litt avbrekk med å lese bok, sitte på pc’n, gå turer, ta bilder, se tv. Noe, bare for å få tiden til å gå. Jeg kjenner ofte på rastløsheten og uroen, og ofte er det ikke til å holde ut, og sykdom får plass. Gjerne også fordi jeg får tiden til å gå på den måten. Ting blir ikke alltid like kjekt å gjøre, når de må gjøres alene, og lysten til å gjøre det forsvinner også dermed.

Jeg reiste fra ensomheten til Modum. Der hadde jeg folk rundt meg i 3 måneder, og det var veldig sjeldent at jeg kjente på behovet for å være alene. Og de gangene jeg trengte det, så gikk jeg som regel en tur i skogen, hvor jeg kunne kjenne på roen det ga meg, eller at uroen og sinnet kunne dempes litt. Jeg visste jo at da jeg kom tilbake, så var det noen der. Jeg gruet meg til å reise hjem til hjemmeuken vi hadde, for der ble jeg uke alene. Jeg gruet meg til å reise derifra, hjem til ensomheten igjen. Jeg hadde påsken å se fram til, da skulle hele familien være sammen, da kom søsteren min, svogeren min, og tantebarna mine til Kr.sund også. Jeg gledet meg igjen til boosteroppholdet på Modum noen uker etter, for da fikk jeg treffe igjen alle de fine menneskene jeg har blitt glad i. Jeg gruet meg igjen til å reise hjem, men hadde turen til Oslo, og Metallicakonserten å se fram til, tre uker senere.

Da jeg kom til Oslo, laget jeg flere avtaler på de få dagene jeg var der. Jeg odde hos søsterene min med familie, og jeg traff flere venner. En av mine beste venner som jeg ble kjent med i Ålesund, som nå bor på en annen kant av landet, som jeg ikke har sett på veldig veldig lenge, skulle også på konserten. Jeg hadde det så fint i Oslo, fordi jeg var borte fra Molde, jeg var tilbake i byen jeg trives i, og fordi jeg fikk tid familie og venner. Jeg fikk pause fra hverdagen uten mening. Jeg kjente på glede og frihet fra sykdom. Jeg klarte å leve, smile, ha det gøy. Timene fly, som de vanligvis gjør når man har det bra. Jeg kjente på roen. Igjen, jeg gledet meg ikke på noen som helst måte til å reise hjem igjen. Men her er jeg, og nå har jeg ikke noe å se fram til. Ingen flere reiser, eller avtaler. Ikke noe som skjer. Jeg har litt jobb, jeg har treningen.

Jeg har veldig lyst å flytte herifra, helst tilbake til Oslo, hvor jeg har så mange venner, og familie. Der er det muligheter til det meste. Det er mye som må på plass før jeg kan få gjort noe. Jeg trenger en jobb, for det er ikke akkurat gratis å bo i Oslo. Det er dyrt, og jeg trenger en inntekt som kan dekke det jeg trenger.De midlene har jeg ikke nå, det jeg tjener nå går til husleie, andre regninger som tlf, studielån, og tannlege. Jeg har også tannlegebehandlingen jeg bør få gjort unna. Han har full oversikt, vi er godt i gang, og ja, det er dyrt, men det er faktisk ikke fullt så dyrt som hos mange andre. Dere skulle bare visst hvor lite det faktisk kostet meg å få satt inn fire kroner, fortennene jeg nå har fått fikset. Jeg har behandling, men det har jo virkelig fått en dårlig start, så det føler jeg egentlig veldig lite for akkurat nå, ser ikke poenget. Trening får jeg i Oslo også, der det er enda mer utvalg. Jeg svever i løse luften, og vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne med noe.

Dagene er tunge, sykdom får mye plass. Jeg liker ikke alle disse rød-dagene som gjør at det blir så utrolig mange søndager denne måneden. Andre folk er sammen, ikke tilgjengelige. Det er ikke jobb, og i dag er heller ikke treningssenteret åpent. Jeg vurderer nå å dra fram sykkelen, børste støvet av den, og ta med en tur, få litt tid til å gå. Og jeg er mett, til tross for en lett frokost (eller lunsj om du vil), og jeg makter ikke bare sitte her og kjenne på det, for det trigger.

Sånn er situasjonen nå, ikke noe glansbilde, men livet er ikke alltid en dans på roser, dessverre. Hadde jeg bare valgt ensomheten selv, så hadde det jo ikke vært noe problem, men det gjør jeg ikke, den bare er der. Nå vet dere noe av det såreste for meg, og jeg har vurdert fram og tilbake om jeg i det hele tatt skulle skrive dette. Det er dessverre sånn at mange kvier seg for å prate om ensomheten, å la andre få vite at de ikke har noen å dele livet med. Det er ikke helt sånn for meg, jeg har jo mange venner jeg kan dele ting med, men de bor bare ikke her, eller, jeg bor ikke der. Kanskje jeg kan se på det å dele dette som et lite skritt fram, at jeg våger å prate om enda en ting som er vanskelig nå.

Jeg vil bare til slutt få understreke at jeg verdsetter de fine opplevelsene jeg får, tar vare på minnene, og at jeg nyter hvert sekund jeg er sammen med andre, når jeg kan få kjenne på friheten fra sykdom og ensomheten.

Hvem kjører bussen, og er du en packman?

Det var meningen at dette innlegget skulle postes da jeg var innlagt på Modum nå sist, men oppdaget først nå at det faktisk bare lå der som en kladd…snakk om å være fjern..jaja, da får jeg poste det nå, med noen små endringer.

Før jeg kom tilbake til Modum sist gang, så så jeg ikke akkurat fram til å ha så mange timer med kognitiv kartlegging. Det var lange og tunge timer da jeg var innlagt sist, på hovedoppholdet. Denne gangen har vi, i tillegg til gruppelederen vår, en ny psykolog på huset. Timene er lagt opp på en litt annen måte, men på en ganske lik måte som sist. Men han psykologen som nå har timene med oss har samtidig en litt annen måte å gi eksempler på, og en litt annen måte å vinkle temaene på. Han bruker mange metaforer for å få fram poengene. Han bruker mye lyder i tillegg, så timene blir også litt morsomme. Han snakker mye om packman, han der lille gule dingsen som må unngå å bli tatt av spøkelsene samtidig som han skal spise prikker eller hva det nå enn var han skulle finne for å samle opp poeng.

Alle mennesker har et syn på verden, på andre  mennesker og seg selv, helt fra vi er små. Om vi ser på verden og andre mennesker som trygge eller utrygge, og hvordan vi oppfatter oss selv som en del av det hele. Som spiseforstyrret har de fleste et dårlig syn på seg selv, og uansett hva andre sier til oss, om de gir oss kompliment eller ros f.eks, så finner vi stort sett alltid en måte å vri ting på som passer til vår egen måte, noe som passer inn i vår egen oppfatning av oss selv. Og vi er packman, og vi snapper kun opp ting som passer inn i vår egen oppfatning. Om noe f.eks gir oss et kompliment, så vil ikke vi spise de komplimenten, da spretter de bare bort. Men om vi vrir på det som andre sier til oss, til vår egen vri, så spiser vi  dem, og de passer inn i vårt syn. F.eks : om noen sier at jeg ser fin ut i dag, så passer ikke det inn i min selvoppfatning, og doing, så spretter det bort. Vrir jeg om på det og tenker : «Det sier den personen kun for å være hyggelig», så slurp, og jeg spiser det. «Du har like stor verdi som alle andre» doing, jeg spiser det ikke. » Hun sier det bare for å prøve å muntre meg opp» slurp, og jeg spiser det. Packman, eller jeg (vi) spiser kun det som er negativt, det spiser vi glatt, alt positivt andre sier, det spretter bort. På den måten så fyller jeg (vi) oss opp med flere og flere ting som er med på ødelegge for oss. Det gjør oss destruktiv, og det passer inn med vår egen oppfatning av oss selv.

Det vi må lære oss, er å prøve å ta til oss den opprinnelige mening med alt andre sier til oss, prøve å heller fylle oss med positive ting, og kvitt oss med det negative. Psykologen hadde faktisk med en dings, kanskje skal det være et nøkkelknipe, med 3 packmanner på, og bruker dem ganske så flittig. Ganske komisk, men metaforer gjør gjerne ting litt mer forståelig, selv om man kanskje skjønner poenget forklart på en psykologisk måte også. Man husker gjerne metaforer bedre, hvertfall gjør jeg det.

Et annet eks. han ga, var en buss. Frammerst sitter selvsagt bussjåføren. I det første vinduet sitter tankene, det andre følelsene, og det tredje kroppen. Så ba han oss om å forestille oss et forferdelig bråk i bussen, der det var veldig mye støy, der alle «passasjerene hyler og roper. Kaos med andre ord. Alle vil ha en mening, noen vil at sjåføren skal kjøre en annen vei en der ruten går, mens andre vil en annen vei. Men det er sjåføren som styrer, og han har en vei, en rute, han skal kjøre, uavhening av hva passasjerene gjerne vil at han skal kjøre. Han må holde fokuset, og gjøre den jobben han må gjøre. Psykologen spurte oss om noen av oss har vært med på lange bussturer før, og hvordan lydnivåene på turene har vært. At som regel er det mye støy/prat i begynnelsen av turen, men jo nærmere målet vi kommer, jo mindre støy/ prat blir det. Poenget med metaforen var å forklare hvor mye støy vi har inni oss i begynnelsen av en tilfriskning, hvor det er et salig kaos av tanker og følelser og oppfatning av kropp. Men om vi klarer å være vår egen sjåfør, uavhengig av hvor mye indre støy det er, om vi klarer å holde oss til den friske ruten, så vil støyen avta etterhvert, når vi opplever at vi klarer å stå i det og holde ut bråket. Lar vi spiseforstyrrelsen, altså tankene, følelsene og kropp styre oss, så vil vi miste fokuset, og vi lar oss overtale til å kjøre den ruten de vil vi skal kjøre. Det friske fokuset sklir vekk, og vi vil forville oss helt bort.

Jeg vet ikke om packmanmetaforen ble forståelig for dere? Litt vanskelig å forklare den, men den med bussen er kanskje lettere å forstå. Skal man jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse, så er det viktig å klare å holde fokuset der det skal være. Holde ut støyen som kommer, jobbe imot de spiseforstyrrede tankene, jobbe med følelsene, få vekk fokuset på kropp. Jobbe med det man trenger å jobbe med, tilfriskningen. Hold ut, hold ut, hold ut. Våg å stå i det. Enklere sagt enn gjort, og det tar tid å bli frisk. Lang tid, for destruktive tanker tar mye plass, mange av følelsene er vonde å kjenne på, og det er jo noe de aller fleste av oss som er syke helst vil unngå å kjenne på. Og da funker det mye bedre å dempe dem/ få dem bort. Flukt. Men flukt er ikke alltid den beste måten å håndtere ting på, ikke når man er syk, men å klare å face det man frykter, sånn at de etterhvert blir mindre skumle. Face your fear, for vi oppdager etterhvert at ting blir mindre skummelt når vi opplever at de katastrofetankene vi har sett for oss faktisk ikke inntreffer. Lets face our fear.

Just my luck.

Faen nå er jeg forbanna assa! Jeg skrev nettopp et innlegg som bare «poff», forsvant ut i intet…derfor gidder jeg seriøst ikke skrive hele greia på nytt igjen, da får dette bli en litt annen vri. Klikker assa. Akkurat nå er det bare litt for mye. Orker pokker ikke skrive om søkemotorordene heller denne gangen, sånn at dere er advart liksom. Jeg er pissesur i dag, alt bare baller på seg liksom. Jeg tvang meg opp grytidlig i dag, fordi jeg hadde time med psykologen min kl. 09, men hva skjer? Joda, etter at jeg har kledd på meg og spist frokost, så ringer de pokker meg fra poliklinikken og sier at timen er avlyst!! Sykt barn…greit, barn blir syke, det skjønner jeg, men det passet meg veldig dårlig nå. 1.5 uke siden sist, og nå blir hun i tillegg borte i 2 uker..3.5 uke uten behandling…1 time behandling siden jeg kom hjem siden Modum, fram til nå. Dette er en så jævlig dårlig oppstart at jeg har ikke ord. Jeg trenger sårt behandlingen nå, for det går utrolig dårlig for tiden. Jeg har nye ting jeg burde fått begynt å jobbe med allerede rett etter at jeg kom hjem. Nå blir også den derre «bli kjent» oppstarten bare utsatt enda mer, og det vil ta enda lengre tid før jeg får kommet i gang med noe som helst. Believe me, jeg har vurdert å bare avslutte alt som heter behandling, for jeg føler at jeg ikke kommer noen vei anyway nå…Trenger vel ikke si at det hele føles håpløst?

På tirsdag røk mp3-spilleren min rett til helevet da jeg skulle lade den på pc’n til søstern, så i dag måtte jeg ned til et kjøpesenter et stykke herifra for å kjøpe meg en ny. Den må selvsagt lades opp før bruk. Jeg skal snart ned på trening, før det stenger for kvelden liksom, og jeg er avhengig av å ha musikk i ørene, uansett hvor jeg skal. Heldigvis hadde jeg hvertfall det meste av musikken fra forrige spiller inne på pc’n, så slapp å begynne å styre med det i tillegg. På trening skal jeg uansett, nå har det blitt 3 dager uten, og det klør i hele kroppen. Det har selvsagt blitt en del gåing i Oslo, men det blir ikke helt det samme. Dessuten har jeg spist en del «skummel» mat de dagene jeg var borte, og da kjenner jeg ekstra på at jeg må få trent litt. Tenk det, jeg har spist både smågodt, is, pizza og hamburger. I tillegg ble det noen pils…Jeg spiste ikke så mye av disse tingene, men likevel er det nei-mat, sånn egentlig. Men jeg spiste det likevel, og siden dagene var så bra, så plaget det meg ikke så veldig mye som det ville ha gjort om jeg spiste det her hjemme. Det er vel en liten seier i seg selv, uten at det føles sånn.

Nå skal jeg komme meg i treningsklærne og komme meg avgårde her, nå orker jeg ikke sitte her og trykke mer, og så får det bli en ekstra dose med søkemotor neste fredag, om jeg ikke finner på å skrive et litt senere i dag, får se hva gidder rett og slett, om humøret har steget noen hakk til at jeg føler at jeg gidder bruke energi på det.

Takk for meg.

Metallicadagen.

Sola skinte, og temperaturen var over 20 grader da jeg stod opp i går. Kl. var 09.30. Det var meldt fint vær hele dagen, så jeg gadd ikke ta med meg jakken jeg hadde pakket med meg. Shorts og skjorte. Hele dagen, fram til kl.24. Jeg dro inn til Oslo 10.30, travet litt hit og dit for å se om jeg kunne finne en tynn jakke som hadde lommer, you know, til å legge bankkort, snus og tlf i. Orka bare ikke ta med meg veske på konsert. Masse folk, hopping og dansing. Men fant jeg noe sånn jeg hadde tenkt? Selvsagt ikke. Så da var det å ha alt liggende i lommene i shortsen da. Det gikk jo helt fint det, ingenting som ramlet ut da jeg hoppa.

Jeg traff en av mine beste venner, og vi vandret litt rundt før vi fant en plass hvor venninna mi fikk seg en matbit, og vi fikk tatt noen øl. Rett før det, så gikk vi forbi grand hotell hvor Metallica bodde. Det stod en liten skrothaug med folk utenfor inngangen der, og de ventet selvsagt på at Metallica skulle komme ut. Vi ble stående litt på den andre siden av gaten, men det skjedde liksom ikke noe, helt til vi snudde ryggen til og skulle gå videre. Da kom selvsagt Robert fra Metallica ut og hoppet inn i en bil. Men fikk sett han bak den halvsotede ruten da. Søstern som jobber på grand så selvsagt hele gjengen da…

Vi kom oss etterhvert opp til Valle Hovin, i folkemengden på 40.000. Insane indeed. Trenger vel ikke si at det var som sild i tønne… Men fikk hvertfall stått ganske langt fram på den ene siden. Da de kom på scenen tok det helt av. Jeg trodde jeg skulle dævve, for James, vokalisten, han er bare mannen over alle menn. Faen han er deilig assa. De fleste som var der i går skrek seg vel halvt ihjæl, og er hese som kråker i dag vil jeg tro.

2 min. etter at vi kom opp der, da jeg kom ut fra dassen der, så treffer jeg på ei jeg kjenner. How about that? Senere på kvelden, mot slutten av konserten, så kommer det bort en dude til meg og spør om jeg husker han fra Molde. Og jeg bare jaja, så klart. Vel, jeg kjente trynet hans, men klarer ikke plassere han. En matbutikk tror jeg, høhø. Rett ved siden av oss stod det en fyr og holdt noen plastbeger med øl i et sånt papphåndtakgreier. Og jædda, selvsagt ramla jo de øllene ut da, og splætta i bakken. Eller, vel, en halv øl ramla selvsagt oppi den ene skoen min. Fine greier. Heldigvis var det sko jeg nesten aldri bruker.

Dagen var fantastisk, jeg var sosial hele dagen, noe jeg sjeldent er hjemme. Der har jeg nesten ikke nettverk lengre. Venner har flyttet derifra. Det gjorde utrolig godt å kunne ha en så god dag. Tirsdagen var også veldig fin sånn. Å være sammen med venner jeg nesten aldri ser, og få treffe Tuva for første gang. Jeg har det meste av nettverket mitt her i Oslo, så jeg har det så bra når jeg er her. Da får ikke sykdom noe særlig plass, da får jeg kjent på gleden og hvor fint livet er.

Jeg reiser hjem til Molde i kveld, jeg gleder meg ikke i det hele tatt, for jeg har rett og slett ikke noe liv der i det hele tatt. I morgen har jeg ny time med behandleren min igjen..det blir jo spennende…Så blir det jo to uker uten behandling. Ser ikke fram til det akkurat…men, dagene går vel på et vis likevel vil jeg tro.

image