Ved veis ende.

Jeg knytter meg veldig fort til mennesker, på mange måter. Jeg er åpen og utadvendt som person, og har ikke problemer med å dele ting som for mange andre kan være vanskelig å dele. Nå skriver jo jeg også en blogg om min lidelse, det ligger her sånn at hvem som helst kan komme innim for å lese, det har også bidratt til at det har vært mye enklere for meg å dele mine erfaringer og opplevelser. Selvsagt setter jeg opp grenser, jeg lar ikke hvem som helst få komme helt inn. Mennesker kommer og går i alles liv, som behandleren min sa : livet handler om møter og avskjeder. Noen treffer vi kun en gang, andre treffer vi flere ganger, enkelte forblir i livet vårt hele livet. Vi har ulike arenaer vi beveger oss i, vennskap, familie, treningsarenaer, skole, jobb, hobbyarenaer, behandling, nett osv osv. Vi knytter bånd, noen må knytes opp, andre forblir knyttet.

Det er ikke alltid like lett å skulle gi slipp på noen, eller å bli sluppet for den del. Noen ganger er det nødvendig, noen ganger er det en selvfølge ( behandling f.eks), noen ganger er det uunngåelig, noen ganger kommer det brått, noen ganger forsvinner det av seg selv, eller bare blir redusert til noe som ikke er like gjeldende lengre. Jeg har måtte gitt slipp på noen mennesker, noen ga slapp på meg, ingen av delene har vært enkel, men selvsagt, noen relasjonsbrudd er enklere enn andre. Alt avhenger jo av kjemi, hvilken relasjon man har med andre mennesker, hvor mye man gir av hverandre, hvordan man opplever seg selv i forhold til andre o.l. Da jeg reiste fra Modum i januar, så syntes jeg det var veldig trist å måtte reise fra alle som jeg hadde knyttet et så sterkt bånd med i løpet av 3 måneder. Men jeg hadde hele tiden det i tankene at jeg skulle treffe dem i april igjen. Jeg hadde noe å se fram til. Jeg visste at jeg kom til å se dem igjen. Om et par dager skal jeg treffe dem igjen, og jeg gleder meg skikkelig. Jeg vet ikke om det vil bli verre å reise derifra igjen denne gangen, for da får vi ikke truffet hverandre før om et år igjen. (Vi kan jo selvsagt lage avtaler i mellomtiden, vi holder jo kontakten). Men det kan også hende at det ikke blir så vanskelig likevel, fordi nå har de fleste av oss fått mersmak på hverdagen igjen, og vi skal kun være på Modum i 2 uker. Jeg skulle mer enn gjerne hatt mer kontakt med dem utenom innleggelsene også så klart, men det er ikke alltid like enkelt å få til når man bor på ulike kanter av landet.

I dag har jeg hatt min siste time med behandleren min. Vemodig. Jeg har hatt han som behandler i 3 år nå, han kjenner meg inn og ut, vi har en fin kjemi. Han har fått meg forbanna, og han har fått meg til å le. Alvor og humor. Det har ikke bare vært behandlingsrelatert, vi har også pratet en del om trening, som er en felles interesse. Han har delt enkelte av sine opplevelser, og fra sitt liv. Han har gitt meg utfordringer, han har vært litt streng, men oftes, så klart, prøvd å få meg til å tenke. Han sa ofte at han bruker meg, mot meg. At det han sa, bare var det jeg sa, bare på en annen måte, og så brukte han det «mot meg», holdt en dialog med meg på den måten. Av og til så hørte jeg meg selv i det han sa, og innimellom lurte jeg på om han i det hele tatt hadde hørt, eller forstått hva jeg sa, for det han sa var ting jeg sa, var helt motsatt av mine hensikt med det jeg sa. Da eksploderte jeg nesten. For det meste innvendig, men også visbart. Men jeg tror ikke jeg har vært utydelig på hva jeg har ment om visse ting han har sagt. Han sa i dag, at jeg ofte har hatt eksplosive reaksjoner. Jeg tenker at det er en god ting i seg selv, eller at det var det hvertfall, for det betydde at jeg var trygg på han, at det var ok å kunne gi sånne uttrykk der inne.

Selv om jeg har gått ut fra de timene mer frustrert og sint enn da jeg gikk inn enkelte ganger, så var det egentlig bare trist i dag. Å ikke skulle sitte inne på hans kontor igjen, at det ikke er han jeg skal snakke med, han som kjenner på og min historie, at jeg må starte på nytt med en ny behandler. Jeg kommer jo til å treffe på han igjen, både på trening, og sånn ellers, han bor ikke så langt unna meg, så jeg går ofte forbi der han bor, om jeg skal på trening eller ned til sentrum. Men det blir jo ikke det samme da. Vi har pratet om dette med hvilken måte vi skal forholde oss på når vi treffes, så han vet at han prate med meg uansett hvor han treffer meg. Det er jo ikke alle pasienter som føler seg vel med å måtte være på hils med behandleren sin utenfor behandlers kontor. For meg er dette null problem. Jeg har også gitt uttrykk for at han bare kan spørre meg hvordan det går, om han lurer på det. Han sa i forrige time at jeg gjerne skulle ha fulgt meg videre, for å se hvordan det går. «Bare spør» sier jeg.

Vi to har hvertfall hatt en veldig god kjemi, og jeg har tridves veldig godt med han som behandler og person. Jeg liker ikke at vårt forhold nå er ved veis ende. Jeg fortalte han selvsagt dette her i dag, samtidig som jeg fikk takket for samarbeidet. Måtte også få med en sutresetning :Jeg vil ikke dette!» Jeg forstår jo at han ikke har kapasitet til å gi meg så mye behandling som jeg trenger, når han har en annen stilling nå. Hadde jeg kun trengt en time i måneden så hadde det ikke vært noe problem. Vel, da hadde det kanskje blitt et problem for meg. Jeg vil fortsatt ikke, men nå er vår tid sammen over. Trist. Nå krysser jeg bare fingrene for at kjemien blir god med den nye behandleren også.

Advertisements

25 thoughts on “Ved veis ende.

  1. Jeg håper du får en behandler som vil gi deg like mye positivt som den du har hatt og som vil gi deg nye innputt og flere gleder enn sorger.

  2. Det er jo helt klart at dere to har hatt en veldig bra kjemi. Og det at dere kan snakke sammen når dere møtes sånn ellers gjør det kanskje litt lettere. Jeg er også slik, har ikke noe problem med å prate med behandlere, tidligere behandlere osv sånn ellers hvis jeg treffer dem. Tror det er en bra ting jeg da ;). Krysser fingrene sammen med deg om at du får en god kjemi med din nye behandler;)

    • Jepps, han er en veldig hyggelig mann 🙂 Synd behandlingssamarbeidet er over, men vil jo uansett treffe på han nå og da 🙂 Tusen takk søta ❤

  3. Synes det er kjempebra at du har vært så fornøyd med behandleren din som du gir uttrykk for her. Jeg har aldri hatt et fungerende forhold med noen av de som har behandlet meg, men jeg håper at jeg en gang får det. Skjønner at det er trist å skilles, men håper at den nye behandleren er minst like bra!

  4. Det er trist å gi slipp på mennesker som gir en mye, men jeg håper du får et like godt forhold til den nye behandleren! Lykke til ❤

  5. Jeg er også så heldig å ha en slik fantastisk behandler. Vi kan snakke om ALT! Hun er den eneste i verden jeg kan snakke om alt som opptar meg uten å føle noe ubehag, til og m når d gjelder gutter og intimitet. Jeg vet jeg er utrolig heldig og er evig takknemlig for å ha henne som behandler.D har også skjedd jeg har vært illsint på hu, sagt ting til hu som kan såre, men vi snakker bestandig om d i etterkant og hun sier d er helt greit. Nå som jeg har vært i behandling for spiseforstyrrreslen et annet sted opplevde jeg til å begynne m å være veldig veldig sint på hu fordi jeg syns hu utsatte meg for så uendelig mye smerte og ville helst ha hu ett visst sted, og da jeg begynte å skulle forklare dette sinnet for hu var d hu som fullførte samtalen m ordene: – fordi jeg har stått deg så nær og nå har jeg vært så fjern.
    Det er et stort priveligeium å ha en slik behandler.

  6. Å avslutte kontakten med behandlere som har vært til mye hjelp og støtte, og som man er blitt knyttet til på godt og vondt, kan være (eller èr) tøft og vondt. Det vil kanskje føles ganske rart den første tiden, siden du har hatt han så lenge. Men håper at du vil få en like god kjemi med den nye behandleren, og at det vil gå bra! 🙂

    Lykke til på Modum, kjære deg.

    =)

  7. Jeg håper du får like god kjemi med den nye behandleren, hvis ikke er det alltid lov å bytte til du finner en som du er fornøyd med, det er lov 🙂
    Lykke til på Modum 🙂 ❤ ❤

  8. Masse lykke til med ny behandler! Jeg vet selv hvor mye det har å si at man har god kjemi med den man prater med..

    Vil også nevne at jeg leser alt du skriver, Laila. Alltid. Heier på deg og er så glad for alt du har fått til. God tur til Modum! Stor klem 🙂

  9. Husk at all endring kan føre til noe bra!
    Du er nå også kommet mye, mye lengre i din tankegang. Og akkurat det kan jo være en veldig positiv ting nå i starten med en ny behandler?!
    Uansett så vet jeg så altfor gode selv hvor tøft det kan være å slutte hos en, og begynne hos en ny en. Men jeg har stor tro på at den nye behendleren vil være en person som du kommer til å «trives» med 😉
    Unner deg det beste Laila!

    Ha forresten en fin fin dag i morgen ❤

  10. Det er vondt å avslutte en behandlerrelasjon som har fungert…. Har opplevd det selv flere ganger. Godt likevel,at du er en person som lett knytter deg til andre og er åpen,de egenskapene er veldig verdifulle ❤ Selv om det er vondt når en skal "knyttes av". Fint at du kan prate med han om du skulle treffe han selv om dere avslutter behandlingen. Molde er jo en liten by,I know.
    Det med tilknytning er et stort problem for meg,. Reagerte veldig sterkt da jeg måtte skifte behandlere for 4-5 år siden. hadde knytta meg sånn til de,det blir jo sterkt når man aldri tidligere har klart å åpne seg. Og så endelig våger. Er et voldsomt trykk med følelser. Kjenner igjen det med eksplosive reaksjoner… Nå er angstnivået ganske høyt for tida pga angst for en mulig tilknytning…mannfolk 😉 – noe jeg egentlig skulle holde meg unna på ubestemt tid. Hm… Men litt godt å være våryr da 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s