HVOR mye er du villig til å gi for å bli frisk(ere)?

Skal man bli friskere, i det hele tatt komme noen vei, så er man faktisk nødt til å gi av seg selv. Man er nødt til å jobbe imot sykdommen, om sykdommen er av det slaget av man faktisk kan gjøre noe selv for å bli friskere. Med støtte og hjelp så klart. Er du ikke villig til å prøve, så kommer du ingen vei. Ingen andre kan gjøre jobben for deg, men de kan være med deg på veien. Nå kan jeg kun snakke ut ifra min egen sykdom, men det er også selvsagt gjeldende for andre typer psykdom. Jeg vet at hadde jeg tillatt min spiseforstyrrelse å fortsette å ha styringen, uten å våge å jobbe imot den, så hadde jeg stått i stampe. Jeg måtte spise maten, jeg måtte beholde maten, jeg måtte forholde meg så godt jeg kunne til kontrakten jeg hadde på Modum. Jeg må tenke, reflektere og prøve finne alternative strategier når det buttet imot. Man må være villig til å våge.

Når man er innlagt så er man der gjerne for å bli frisk, hvertfall friskere. Hva er da meningen med å la spiseforstyrrelsen styre? Tro meg, jeg vet at det ikke alltid er enkelt å gjøre det rette, det som heller mot det friske, men det må faktisk til. La ord bli til handling. Ønsker du å bli frisk(ere), så må du faktisk tørre å kaste deg ut i det. Tørre å spise den brødskiva, tørre å beholde maten, tørre å kjenne på følelsene, tørre å utfordre angsten osv. Utfordrer du ikke det du frykter, så vil du fortsatt frykte det like mye. Ramler du, så må du våge å reise deg. Selv om du er redd for endringene, selv om du frykter det ukjente, som for mange er det friske livet, men du likevel, innerst inne, ønsker å bli frisk, så må du satse og hoppe. Har du en kostliste å forholde deg til, så spis. Får du en utfordring, våg å ta den. For hva er det verste som kan skje? Jo, du kan ramle. Du har likevel alltid krefter til å reise deg igjen, om du bare setter inn energi og mot til det.

Jeg sier ikke at jeg klarer jobben med glans, jeg sier ikke at jeg alltid gjør det rette, jeg sier ikke at jeg alltid tør eller våger. Mye er fortsatt vanskelig, men pokker som jeg har våget. Jeg klarte å tenke på at jeg var innlagt av en eneste grunn, å bli firskere. Jeg hadde ikke som mål å bli frisk, men friskere. Å bli frisk er et langtidsmål. Jeg må skynde meg langsomt mot målet. Jeg visste at jeg ikke hadde noe der å gjøre om jeg tillot spiseforstyrrelsen å ta styringen, for da ville jeg jo ikke komme noen vei. Man er nødt til å gi av seg selv, ikke forvente at behandlingen i seg selv gjør jobben for deg. Å være i behandling er ingen mirakelkur, du er kuren. Du (og jeg) må samle opp alle gode råd, hjelp, støtte og motivasjon, mikse det sammen i en mikstur, og bruke den riktig. Da, og kun da, kan man kjenne at man beveger seg framover. Ikke bare si at du vil bli frisk, du må faktisk prøve å gjøre noe med det også. La ord bli til handling. Du klarer faktisk mer enn du tror, om du bare utfordrer deg selv til å prøve det ut.  Faller du syv ganger, reis deg åtte. En av mine favoritt quotes.

Så, uansett hvor vanskelig det er, og du samtidig vet at det faktisk er gjennomførbart bare du tør å gi litt slipp på kontrollen, hvor mye er du villig til å gi for å bli frisk(ere)?

About these ads

22 tanker om “HVOR mye er du villig til å gi for å bli frisk(ere)?

  1. Veldig godt skrevet. Må ta kvelden nå,men kan skrive mer senere. For dette engasjerte meg virkelig!
    Natta modige kvinne <3

  2. Wooord!!!

    Er så enig!! Jeg tenker det er det som er baksiden med helse-Norge, at mange av oss har en tendens til å tro at «DE» kan og bør og skal fikse oss, som om det å bli fikset når livet ramler er en medfødt menneskerett. Også blir vi så inderlig skuffet når vi innser, av og til kanskje for sent- at DE ikke kan (av og til ikke en gang vil!!) trylle likevel. Det virker som at dette ihvertfall gjelder psykiatrien (hvis jeg bare faller langt nok ned SER de meg og gir meg de magiske vingene som gjør at jeg får det superlett her i livet.. Wrong!!).

    Så creds til deg for at du jobber så beinhardt!! Spikke sine egne vinger, det er det man til syvende og sist må. Jeg liker så godt det du sier om verktøy, at Modum har lært seg verktøy du kan bruke. En balansert og velforklarende forklaring på hjelpen man kan få- man kan få verktøy, ingen ferdigfiks.

    Livet er en beinhard greie!!

  3. Nok et kjempefint innlegg Laila, du skriver så godt, flere av setningan der jeg selv skal ta med meg , neste gang ting butter imot…;) Faktisk så lest jeg det to ganger, fant masse mellom linjene her, som traff meg…og som du sier..faller vi 7 ganger, så må vi bare reis oss for å nå den 8 gangen..og slik kan vi jo holde på lenge..for å bli frisk, det tar tid..en blir ikke bra I GÅR….. ;)

  4. overskriften din skremmer meg… veldig mye. Et viktig spørsmål og vanskelig å svare helt ærlig på. Politisk korrekt er enkelt, jeg vet hva jeg burde svare, men hva er jeg egentlig villig til å gjøre?

    Dette tror jeg er kjempeviktig i bedringsprosessen, å sette av tid til å jobbe og faktisk gi noe selv, ikke bare hvile på at andre skal komme med svar, informasjon og fortelle hva en skal gjøre. Men å selv gjennomføre, selv stå i deg, selv finne den indre motivasjonen.

    Men fader heller… det er vanskelig. for man kan jo kjempe bare 50%, men da er det langt til mål da, ja da blir det til og med langt å komme bare halvveis. Det er vel dette spørsmålet jeg stiller meg selv om dagene? Hvor villig er jeg, hvor mye vil jeg, hva er jeg villig til å gi i denne kampen. Tror vi alle kommer til denne utfordringen, noen tidlig i prosessen, andre senere. Har dvelt mye ved dette, men det ligger mer der bak, gnager og murrer. Godt å se noen andre formulere det, samtidig som det er litt vondt å vite at du har jo rett. Men å bli frisk er en kamp. Uten kamp er det ingen vinnere…eller noe sånn

  5. Følte meg truffet her ja Laila. Veldig veldig enig med deg! Håper og prøver å gjøre dette, men som andre sier også, det er virkelig en kamp, en stort kamp. Den største kampen man noen gang har vært i, kampen om livet.. Og det er ikke bare «støttespillere inni hodet».. Men det er som du sier, man må våge og tørre.. Man kan tape mange slag, men man kan fortsatt vinne kampen..

  6. Tror vi alle føler oss truffet. jeg rives mellom to stoler til stadighet og, vel jeg klarer ikke å bestemme meg, men jeg tror jeg er på vei bort fra tristessen min, det er bare det å klare å skynde seg sakte!

  7. traff meg midt i hjertet, med motivasjon og påminnelse! veldig bra reflektert og forklart. Et av de definitivt viktigste spørsmålene å stille seg selv.
    <3 heier på deg

  8. Det er vel slik man blir behandlet for å bli kvitt frykt/fobier også. Man må være i det, kjenne på følelsene osv… jeg håper du kan bli kvitt sykdommen din!

  9. Tusen takk for tilbakemeldinger alle sammen. Godt å se at dette temaet røre ved flere av dere. Er man i behandling, så er dette virkelig noe man bør tenke godt gjennom :) For dere som følte dette traff dere: stå på, you can do it :D
    <3

  10. vansklig men sant. Det er ingen som kan hjelpe hvis vi ikke sjøl er motivert for å ta imot og bruke den hjelpen vi får. det er mange som kan hjelpe,støtte og oppmuntre oss på veien. men det er vi som må satse, endre og fullføre.
    utrolig bra skrevet av deg Laila. :) traff veldig hardt.

  11. Det innlegget traff blinkskudd hos meg… Du er så flink med ord, Laila! Tusen takk for at du skrev dette innlegget, det fikk meg til å tenke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s