Hemmeligheten # 3

Jeg har brukt mange mange år på å fordøye hemmeligheten jeg aldri har delt med noen, prøvd å slette den fra minnet, skjøvet den vekk så snart den har dukket opp, forbannet meg selv opp og ned i mente, lovet dyrt og hellig på å aldri fortelle det til noen, noen gang. Den tanken endret seg litt mens jeg var på Modum, fordi noen sa noe. Det fikk meg til å ville prate med en person, men muligheten kom liksom aldri, fordi dette var så sent i oppholdet. Ikke hadde jeg fått særlig tid til å prate med behandleren min om det heller, fordi behandlingstiden snart var ferdig. Så det ble til at jeg holdt kjeft, og fortsatte å holde på den for meg selv. Men tanken på å dele den var satt i gang, og helt siden januar tenkte jeg den tanken, skulle jeg høre med behandleren min på Modum om jeg kunne fortelle det via mail? Det er jo gjerne sånn at det er enklere å forklare ting når man slipper å sitte face to face med menneske man snakke med, hvertfall når det gjelder vanskelige ting. Jeg følte det hvertfall sånn med behandleren min her, og jeg hadde jo heller ikke noe navn på hemmeligheten, noe som gjorde det enda vanskeligere. Det tok meg 3 måneder fra tanken om å fortelle det kom, til jeg faktisk klarte å få skrevet det ned og sendt det avgårde. Det var vanskelig å skrive det ned, for det var så mye i historien som måtte med, og jeg ble også på den måten satt tilbake i tid, til det jeg opplevde. Jeg fikk sendt det avgårde, med hjertet i halsen, litt anger, men samtidig også litt lettet fordi den nå endelig var fortalt. Noen som hadde erfaring skulle lese den.

Tilbakemelding jeg fikk fikk fram tårer, og en enorm lettelse. At jeg ble trodd, at hun har hørt mange lignende historier før, at hun satte et navn på det. Det gjør at jeg nå har et utgangspunkt når jeg må inn på historien igjen. Hennes tilbakemelding gjorde at jeg bestemte meg for å også sende mail til min behandler, at han fikk lese akkurat det samme som hun fikk. Det var like vanskelig å sende den til han, fordi jeg måtte treffe han ansikt til ansikt en uke senere, og på grunn av at jeg har gått hos han i 3 år uten å fortalt dette her. Jeg har fortalt noe, bruddstykker, men ikke det jeg skrev om.

I dag hadde jeg time hos behandleren min igjen, første time etter at mailen var sendt. Jeg ante ikke om han hadde rukket å lese det, fordi han også, vedsiden av å være behandler, har en annen stilling, og har mye å gjøre. Jeg håpet han hadde lest det, men regnet egentlig med at han ikke hadde gjort det. Jeg gruet meg veldig til timen, for jeg visste jo at det ville bli temaet uansett. Jeg var der 10 minutter før timen, hadde kjøpt meg en kopp kaffe, og satt med musikk i ørene og ristet med beina. Uro, uro, uro. Hjertet i halsen, kriblingen i magen, men det var ikke sommerfugler. Klokken tikket og gikk, 5 over to, 10 over to, kvart over to, og ingen behandler. Jeg sjekket mobilen for å se om jeg hadde fått en melding om at timen var utsatt eller avlyst av en eller annen grunn, men nei, ingenting. Så kom en som satt i resepsjonen og sa at han var i et møte som hadde gått over tiden, og om jeg kunne vente til halv tre, eller få ny time. Jeg ventet. Det positive var at jeg fikk litt ekstra tid på roe nervene litt, det negative var at jeg samtidig fikk mer tid til å grue meg på. Han kom hvertfall til kl. halv tre.

Som ventet hadde han ikke fått tid til å lese mailen. Han hadde begynt tidligere i dag, men så kom dette møtet han måtte i. Jeg ble litt frustrert og oppgitt. Han spurte om jeg kunne fortelle historien, at det kanskje var litt lettere nå som jeg alt hadde fortalt den en gang. Jeg tenkte bare «nei, nei, nei, nei!!!!» Jeg klarte ikke helt å begynne, men på en måte kom vi inn på noe, han innledet med noe som var på riktig spor, at det han sa var i den gaten historien lå i. Jeg fortalte litt generelt om mine reaksjonsmønstre i lignende situasjoner jeg har vært i, min utagering osv. Og sakte men sikkert dreide samtalen seg inn på historien. Han lot meg snakke, uten å avbryte, men kom med noen innspill innimellom. Noe i meg hadde lyst til å bare lukke munn og si «eeh, ja..» og stoppe der. Det ble noen pauser her og der hvor jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle gå videre, om jeg skulle tørre å sette ord på det, fortelle mer. Da det verste kom, så stoppet det opp litt for meg, blikket var festet på himmelen og trærne utenfor vinduet, på lapper på datamaskinen hans, pepsi flaksen som har stått i vinduet i alle årene jeg har gått hos han, uten at jeg har visst hvorfor den står i vinduet. Jeg bet meg i leppa, presset tunga mot tennene, bet sammen kjeven. Ordene ville ikke ut.

Så fortalte jeg det. Nesten. Jeg håpet han skulle skjønne hva jeg tenkte og mente, men han spurte. Og jeg sa ordene. Han fortalte meg også en liten historie fra sitt privatliv, og han sa noe som gjorde det hele litt lettere for meg. Reaksjonen jeg hadde vært så redd for, reaksjonen på historien, den uteble. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så redd for å fortelle det, for alt han ga meg tilbake stemte, traff spikeren på hodet, sa at det jeg kjente og følte på var vanlige reaksjoner. Han spurte hva behandleren min på Modum hadde anbefalt, eller gitt tilbakemelding, og jeg nevnte behandlingsformen mentalisering. «Jeg skulle akkurat til å si det samme» sa han. Den nye behandleren jeg får fra 14. mai driver visst litt med den type behandling, så selv om jeg synes det er trist å miste behandleren jeg har nå, så er det hvertfall positivt at jeg  får en behandler som driver den type behandling jeg nå kanskje trenger framover.

Jeg fikk ny time neste uke, en siste time før Modum. Vi kommer vel til å snakke mer om dette da, selv om jeg fikk snakket mye om det i dag. Jeg satt nesten i to timer, så fikk sagt en god del på den tiden. Så blir det 9 timer totalt med behandler på Modum, sånn ca., og en samtale med presten der. Etter det er det 2 uker til ny behandler, så jeg kommer til å be om en time med behandleren i uken mellom der, en aller siste time. Jeg er spent på hvordan behandlingen vil gå framover, for det blir jo litt nytt terreng å bevege seg inn i, samtidig som at noe av det er litt kjent. Spent på om det vil hjelpe, om situasjonen jeg står i nå vil bli bedre. Akkurat nå føles det som jeg svever litt i løse luftet. Jeg kan nesten ikke fatte at jeg nå faktisk har klart å fortelle hemmeligheten muntlig, når jeg syntes det var vanskelig å skrive den. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men jeg er lettet over måten behandleren min ga meg tilbakemelding på. At selv om jeg syntes det var veldig vanskelig, så hadde jeg egentlig ikke noe å frykte. Og nå har jeg facet den frykten, og overlevd.

 

About these ads

33 tanker om “Hemmeligheten # 3

  1. tøffing!!! så utrolig flott at du greide å sette ord på hemmeligheten til behandleren din i timen!! * RESPEKT* og så bra at du følte deg så godt møtt på det *tommel opp*
    <3 <3

  2. legger bare igjen et spor Laila. Bloggen din er så sterk og ordene dine rører meg til hjerterota, samtidig som den kan få meg til å ville le av og til også. Du er så sykt flink til å sette ord på tanker og følelser og det føles av og til som om jeg som leser er der sammen med deg. Flink jente! klemmer fra meg

  3. FOR et steg du har tatt!!! Å klare å sette ord på noe du har holdt inni deg så lenge muntlig….det er bare kjempemodig :-D Og i tillegg blir du møtt på en god måte,og han ga deg ekstra tid. Høres ut som en fin mann! Det er ikke dumt at du ikke har fått sagt det til han selv om du har gått i behandling i 3 år med han. Selvfølgelig,det føles leit. Men å åpne opp for hemmeligheter som er veldig store for en tar tid. I know. Det viktigste er at nå er du i gang.
    Er så stolt av deg <3

    • Han er flott, jeg liker han veldig godt, og trives med han, så det blir trist å avslutte…Men ja, litt i gang nå hvertfall..Takk <3

  4. Å laila! Du er så flink!
    Jeg bar selv på en (for meg) grusom hemmelighet imange år. Den første jeg sa det til, var psykologen min, og jeg fikk ham til å gjette seg frem til det :P Og i ettertid har jeg også snakket om det i terapigruppe. Og til og med var det flere enn meg som hadde samme hemmeligheten :)
    Det er så befriende å bare si det, og for hver gang man snakker om det, blir skammen svakere og hemmeligheten mister til slutt helt kontrollen over deg.
    En dag kommer du til å aldri plages med dette mer!! Herlig!
    Gla i deg <3 – leonella

  5. Åhhh, jeg er så utrolig glad på dine vegne. Og samtidig må jeg bare si at jeg er lettet!!! Lettet av glede fordi du klarte å både fortelle den til han (igjen) og snakke om den!
    Det viser bare at du virkelig er kommet så mye lengre på din vei Laila!!
    Gleder meg virkelig på dine vegne <3

  6. «Life starts at the end of your comfort zone» To tomler opp! Så stolt av deg <3
    Veldig positivt at den nye behandleren din driver med mentalisering. Kanskje det er meningen da? :-)

  7. Så bra!! Merkelig hvordan man ser for seg all verdens scenarioer når man gruer seg til noe…

  8. Må bare først si UNNSKYLD for at jeg har blitt så dårlig på å kommentere, jeg leser altså! <3

    Veldig stolt av deg, som har klart å fortelle det som virker umulig å skulle fortelle. Jeg kjenner meg veldig igjen. Og jeg kan vel bare si at det blir bedre, og det blir lettere jo mer du sier(til riktige personer selvsagt, men det virker som du er flink til å finne dem). Hvis du sier det du frykter/skammer deg over/sørger over osv, så blir det lettere. Utrolig nok. Jeg trodde aldri på det, før jeg erfarte det selv, men sant er det. Iallefall for meg.

    Stor klem <3 Fortsett å fortelle, det kan bare bli lettere.

  9. Så utrolig tøft du er og har vært, det krever mye mot :) Og så bra at du ble møtt på en positiv måte, godt å høre :)

    *klemmer*<3

  10. Utrolig bra, du er virkelig tøff! Av og til klarer vi ting vi aldri trodde vi skulle klare, og da får vi et lite innblikk i den styrken som er i oss uten at vi vet at den er der.

  11. Du er utrolig sterk som har klart å fortelle, både skrive OG si med ord, noe du har holdt tett om så lenge og som er så vanskelig for deg. Kudos!
    Det var fint å lese at du fikk så gode tilbakemeldinger også. Og at det ikke ble så ille som du kanskje hadde fryktet.
    Det blir spennende med ny behandler og kanskje litt ny behandlingsform for deg fremover. Ønsker deg masse lykke til!
    ♥♥♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s