Hemmeligheten # 3

Jeg har brukt mange mange år på å fordøye hemmeligheten jeg aldri har delt med noen, prøvd å slette den fra minnet, skjøvet den vekk så snart den har dukket opp, forbannet meg selv opp og ned i mente, lovet dyrt og hellig på å aldri fortelle det til noen, noen gang. Den tanken endret seg litt mens jeg var på Modum, fordi noen sa noe. Det fikk meg til å ville prate med en person, men muligheten kom liksom aldri, fordi dette var så sent i oppholdet. Ikke hadde jeg fått særlig tid til å prate med behandleren min om det heller, fordi behandlingstiden snart var ferdig. Så det ble til at jeg holdt kjeft, og fortsatte å holde på den for meg selv. Men tanken på å dele den var satt i gang, og helt siden januar tenkte jeg den tanken, skulle jeg høre med behandleren min på Modum om jeg kunne fortelle det via mail? Det er jo gjerne sånn at det er enklere å forklare ting når man slipper å sitte face to face med menneske man snakke med, hvertfall når det gjelder vanskelige ting. Jeg følte det hvertfall sånn med behandleren min her, og jeg hadde jo heller ikke noe navn på hemmeligheten, noe som gjorde det enda vanskeligere. Det tok meg 3 måneder fra tanken om å fortelle det kom, til jeg faktisk klarte å få skrevet det ned og sendt det avgårde. Det var vanskelig å skrive det ned, for det var så mye i historien som måtte med, og jeg ble også på den måten satt tilbake i tid, til det jeg opplevde. Jeg fikk sendt det avgårde, med hjertet i halsen, litt anger, men samtidig også litt lettet fordi den nå endelig var fortalt. Noen som hadde erfaring skulle lese den.

Tilbakemelding jeg fikk fikk fram tårer, og en enorm lettelse. At jeg ble trodd, at hun har hørt mange lignende historier før, at hun satte et navn på det. Det gjør at jeg nå har et utgangspunkt når jeg må inn på historien igjen. Hennes tilbakemelding gjorde at jeg bestemte meg for å også sende mail til min behandler, at han fikk lese akkurat det samme som hun fikk. Det var like vanskelig å sende den til han, fordi jeg måtte treffe han ansikt til ansikt en uke senere, og på grunn av at jeg har gått hos han i 3 år uten å fortalt dette her. Jeg har fortalt noe, bruddstykker, men ikke det jeg skrev om.

I dag hadde jeg time hos behandleren min igjen, første time etter at mailen var sendt. Jeg ante ikke om han hadde rukket å lese det, fordi han også, vedsiden av å være behandler, har en annen stilling, og har mye å gjøre. Jeg håpet han hadde lest det, men regnet egentlig med at han ikke hadde gjort det. Jeg gruet meg veldig til timen, for jeg visste jo at det ville bli temaet uansett. Jeg var der 10 minutter før timen, hadde kjøpt meg en kopp kaffe, og satt med musikk i ørene og ristet med beina. Uro, uro, uro. Hjertet i halsen, kriblingen i magen, men det var ikke sommerfugler. Klokken tikket og gikk, 5 over to, 10 over to, kvart over to, og ingen behandler. Jeg sjekket mobilen for å se om jeg hadde fått en melding om at timen var utsatt eller avlyst av en eller annen grunn, men nei, ingenting. Så kom en som satt i resepsjonen og sa at han var i et møte som hadde gått over tiden, og om jeg kunne vente til halv tre, eller få ny time. Jeg ventet. Det positive var at jeg fikk litt ekstra tid på roe nervene litt, det negative var at jeg samtidig fikk mer tid til å grue meg på. Han kom hvertfall til kl. halv tre.

Som ventet hadde han ikke fått tid til å lese mailen. Han hadde begynt tidligere i dag, men så kom dette møtet han måtte i. Jeg ble litt frustrert og oppgitt. Han spurte om jeg kunne fortelle historien, at det kanskje var litt lettere nå som jeg alt hadde fortalt den en gang. Jeg tenkte bare «nei, nei, nei, nei!!!!» Jeg klarte ikke helt å begynne, men på en måte kom vi inn på noe, han innledet med noe som var på riktig spor, at det han sa var i den gaten historien lå i. Jeg fortalte litt generelt om mine reaksjonsmønstre i lignende situasjoner jeg har vært i, min utagering osv. Og sakte men sikkert dreide samtalen seg inn på historien. Han lot meg snakke, uten å avbryte, men kom med noen innspill innimellom. Noe i meg hadde lyst til å bare lukke munn og si «eeh, ja..» og stoppe der. Det ble noen pauser her og der hvor jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle gå videre, om jeg skulle tørre å sette ord på det, fortelle mer. Da det verste kom, så stoppet det opp litt for meg, blikket var festet på himmelen og trærne utenfor vinduet, på lapper på datamaskinen hans, pepsi flaksen som har stått i vinduet i alle årene jeg har gått hos han, uten at jeg har visst hvorfor den står i vinduet. Jeg bet meg i leppa, presset tunga mot tennene, bet sammen kjeven. Ordene ville ikke ut.

Så fortalte jeg det. Nesten. Jeg håpet han skulle skjønne hva jeg tenkte og mente, men han spurte. Og jeg sa ordene. Han fortalte meg også en liten historie fra sitt privatliv, og han sa noe som gjorde det hele litt lettere for meg. Reaksjonen jeg hadde vært så redd for, reaksjonen på historien, den uteble. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så redd for å fortelle det, for alt han ga meg tilbake stemte, traff spikeren på hodet, sa at det jeg kjente og følte på var vanlige reaksjoner. Han spurte hva behandleren min på Modum hadde anbefalt, eller gitt tilbakemelding, og jeg nevnte behandlingsformen mentalisering. «Jeg skulle akkurat til å si det samme» sa han. Den nye behandleren jeg får fra 14. mai driver visst litt med den type behandling, så selv om jeg synes det er trist å miste behandleren jeg har nå, så er det hvertfall positivt at jeg  får en behandler som driver den type behandling jeg nå kanskje trenger framover.

Jeg fikk ny time neste uke, en siste time før Modum. Vi kommer vel til å snakke mer om dette da, selv om jeg fikk snakket mye om det i dag. Jeg satt nesten i to timer, så fikk sagt en god del på den tiden. Så blir det 9 timer totalt med behandler på Modum, sånn ca., og en samtale med presten der. Etter det er det 2 uker til ny behandler, så jeg kommer til å be om en time med behandleren i uken mellom der, en aller siste time. Jeg er spent på hvordan behandlingen vil gå framover, for det blir jo litt nytt terreng å bevege seg inn i, samtidig som at noe av det er litt kjent. Spent på om det vil hjelpe, om situasjonen jeg står i nå vil bli bedre. Akkurat nå føles det som jeg svever litt i løse luftet. Jeg kan nesten ikke fatte at jeg nå faktisk har klart å fortelle hemmeligheten muntlig, når jeg syntes det var vanskelig å skrive den. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men jeg er lettet over måten behandleren min ga meg tilbakemelding på. At selv om jeg syntes det var veldig vanskelig, så hadde jeg egentlig ikke noe å frykte. Og nå har jeg facet den frykten, og overlevd.