Hemmeligheten er løs.

Jeg har nevnt det i flere blogginnlegg tidligere, senest i går. At jeg bærer på en hemmelighet, en mørk historie jeg aldri har fortalt helheten i med noen. Noen vet noe, bruddstykker, fordi de på en eller annen måte var inkludert, men ingen vet alt. Jeg har hatt min kjære behandler i 3 år nå, og jeg har aldri fortalt det til han heller. Jeg har aldri klart det, og vet ikke om jeg vil klare det heller. Vi snakket såvidt om det i timen i går, siden han fikk tilsendt et blogginnlegg av meg, hvor dette såvidt er nevnt, uten at det er essensen i innleget. Han tok det opp, og jeg sa at det ønsker jeg ikke å snakke om. Men vi snakket litt om det likevel, sånn rundt grøten. Jeg forklarte ganske vagt, uten å gå for mye innpå det, ikke sånn at han skulle skjønne hva det dreide seg om. Det handler i bunnen og grunnen om skam og skyld. Og akkurat denne historien finner jeg veldig vanskelig å skulle fortelle. Jeg sa til han at det er et menneske jeg kanskje kan fortelle det til, og det er behandleren jeg hadde på Modum. Fordi hun har erfaring/ utdannelser, på flere områder. Deriblant hva min historie dreier seg om. Jeg har i flere dager gått rundt og tenkt og lurt på om jeg skulle sende henne en mail og spørre om jeg kunne fortelle henne dette. Om hun kunne ta seg tid til det, for hun har jo tross alt en fulltidsjobb og andre pasienter nå. I går fikk jeg sendt avgårde mail for å spørre.

Jeg tenkte jeg skulle sende den avgårde etter timen jeg hadde med behandleren min i går, men glemte selvsagt helt av det da jeg kom hjem. Jeg kom på det i firetiden på ettermiddagen, og tenkte at hun da sikkert var ferdig på jobb, at hun sikkert ikke fikk lest den før på mandag. Men det gikk jo helt fint, så kunne jeg slappe av i noen dager til. Utpå kvelden fikk jeg svar. Jeg mistenker at hun er innom jobbmailen når hun ikke burde jobbe, haha. Jeg fikk hvertfall et positivt svar. Klart jeg kunne sende en mail, eventuelt sende et brev. Ikke tale om at jeg sender noe brev, at ordene skal gå mellom flere menneskehender. Så det ble mail. Det vil si, det ble et dokument i en mail. Det er en omfattende historie, mye som må med, forklaringer. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle begynne, om jeg i det hele tatt fikk ned noe som jeg ville sende avgårde. Men fingrene løp over tastaturet, og det ene ordet tok det andre. Hele historien kunne jeg ikke ta med, for det var mange elementer til jeg kunne ha tatt med, men jeg tok med det viktigste. Jeg fikk med essensen. Hovedingrediensen. Og det kostet meg 6 maskinskrevne sider. En føkkings roman. Historien kunne blitt gitt ut som en fabel, et drama, kanskje det kunne blitt en ny doku-såpe serie på tv. Oppfølgeren til Hotel Cæsar.

Jeg ble sittende en stund får jeg fikk trykt «send» på mailen. Jeg måtte på forhånd advare henne om hvor langt det var. Nå er hvertfall hemmeligheten der ute og svever i world webben. Jeg håper den kommer trygt fram dit den skal. Om ikke vedlegget hengte seg fast i mailen, så kan det kanskje kalles flaks, og bety at det ikke skal deles med noen. Jeg har svært sjeldent flaks. Hun vil nok lese den. Det er for sent å angre på at jeg trykket send, selv om en liten del av likevel angrer. Men kanskje det også er like greit at noen får høre historien, noen som tåler det, noen som ikke lar seg sjokkere så lett. Nå får jeg bare vente med skrekk på et eventuelt svar. Noe jeg helt sikkert vil få. Jeg tviler på at det vil utgjøre noe at noen vet, det vil jo likevel ligge der. Det er ikke sånn at dette hemmer meg, det gjør ikke at sykdommen vil bli mindre, men kanskje jeg likevel vil få noen form for bekreftelse eller svar. Jeg vet ikke, vanskelig å forklare uten å gå inn på det. Og det vil jeg ikke gjøre her.

Kan nesten ikke tro at jeg faktisk har fortalt dette til henne. Jeg har også litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å ta det opp med min behandler her..ooff..men det handler jo ikke om at jeg ikke stoler på han, han har jo taushetsplikt uansett, men ja, det er likevel vanskelig.