Hemmeligheten er løs, del to.

Jeg har ikke for vane å skrive to blogginnlegg pr. dag, men jeg tenkte at jeg bare måtte dele fortsettelsen av forrige innlegg med dere, siden jeg fortalte steget jeg tok i natt med dere i første omgang. Jeg skrev historien til henne som et dokument, fordi det var så mye å skrive. Det kom på hele 6 maskinskrevne sider, tettpakket med skrift. Evigmange forklaringer, hoppet litt hit og dit, men følte hvertfall at det måtte bli sånn. At så mye trengtes å bli forklart, for at hovedingrediensen skulle bli forståelig, om jeg kan si det sånn. Jeg håpet bare at hun klarte å henge med i historien, at det liksom kunne forklare litt, gi mening. Jeg var som sagt usikker på om jeg i det hele tatt skulle trykke «send» på mailen med vedlegget. Jeg måtte jo skrive en liten advarsel i mailen også, at det kom til en bli en lang historie. Og jeg egentlig litt usikker på om vedlegget i det hele tatt ville henge med. Jeg sa at om det ikke kunne åpnes, at det kanskje da var meningen at det aldri skulle leses. Jeg visste heller ikke når jeg ville få en tilbakemelding, så jeg la meg egentlig litt sånn med hjerte i halsen.

Jeg fikk tilbakemelding allerede rundt kl. 08 i morges, 4 timer etter at jeg sendte det. Tenk på det, hun brukte en lørdagsmorgen på å ta seg tid til å lese, og svare. Er hun ikke fantastisk bare av den grunnen? For meg er hun dobbelfantastisk. Vi har mailet litt fram og tilbake i dag, og som jeg sånn egentlig innerst inne visste, så var tilbakemeldingen way over the top. Det dukket opp noen tårer av lettelse og glede av den første mailen jeg fikk. Skjønt vedlegget var faktisk ikke mulig å åpnes, så jeg måtte sende det på nytt i et annet format. Jeg vil ikke dele alt hun skrev til meg, men noe kan jeg dele med dere.

Jeg sliter som sagt mye med skyld og skam i forhold til det jeg skrev, noe som fører til selvhat også, at jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for det som skjedde, til tross for at det er mange år siden nå. Det første hun skriver til meg er : «Kjære Laila: tilgi deg selv! Jobb med å utvikle selvmedfølelse og selvempati. Det kan du gjøre med terapeuten din, uten at han trenger å vite hva det dreier seg om, om du ikke er klar for å fortelle det ennå. (………) Vi prater mer når du kommer, ikke gru deg. Vær så snill. Det er modig at du tar hull på det. Veien videre vil kanske etterhvert bli bedre. Det som er åpent, går det an å gjøre noe med. Klem fra xx»   Hun nevner også her et par behandlingsmetoder, uten at jeg vil gå inn på det.  Jeg får 3 samtaler med henne når jeg kommer til Modum, så hun skrev at vi får bruke dem effektivt. Jeg trenger vel ikke understreke at jeg gruer meg, selv om hun sier at jeg ikke må gjøre det. Vel, den følelsen er jo der likevel, for det er ikke akkurat så veldig hyggelig å prate om dette. Men jeg jo hvor fin hun er å prate med, så det går vel bra. Hun fikk en forklaring nå, fordi hun følte at hun ikke fikk helt tak på alt når jeg var på Modum, at det var noe jeg ikke ville dele. Nå skjønte hun litt mer. Og hun takket for tillitten ved at jeg fortalte.

Hun skriver flere tilbakemeldinger, men jeg ønsker som sagt ikke å skrive dem her, for det vil på en måte avslør mer enn jeg er villig til å dele. Men sa at hun kunne ordne med en samtale med prestenpå Modum, også et fantastisk fint menneske. Da vi hadde pårørendeuke, så hadde han en samling med oss alle, hvor han snakket om nettopp skyld og skam. Som han sa, alle kan komme til han, han forventer ikke at folk bare skal komme med ting som har med religion å gjøre. Han ønsker å ta imot folk og deres problemer som medmenneske for de som ønsker å prate. Jeg sa at hun kunne sette opp en samtale. Tror det kan bli fint, men også skummelt. Selv om han har mye erfaring på det området.

Men jeg har enda en ting å fortelle dere. Jeg fatter ikke at jeg gjorde det engang jeg. Sånn litt ut på dagen i dag, så bestemte jeg meg pokker for å sende det til behandleren min her også. Hele dokumentet, med mailene mellom min Modum-terapeut og meg. Stakkars mann, blir mye lesing. Men kanskje vil han også få noen svar, jeg vet ikke. Jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å fortalt noe til han, men som XX nevner i mailen, det er helt opp til meg hvem jeg vil fortelle det til, og når. En behandler ikke vite alt for å behandle en pasient, selv om det selvsagt hadde vært det optimale. Det som er dumt nå da, er at jeg kun får noen få timer til med behandleren min her. Jeg har time dagen etter påska er over, så kanskje en time uken etter der igjen? Så er det Modum i 2 uker, så en uke til, og uken deretter igjen blir det ny behandler. Så jeg kan få maks 3 timer til med han da. Og nå først, etter 3 år, får han altså vite det. Hærregud. Nå hadde jeg jo virkelig hatt behov for å fortsette hos han. Blir trist å avslutte, men får ikke gjort så mye med det akkurat. Nå skal jeg som sagt ikke tilbake før den 10. april, og siden han har noen arbeidsdager neste uke, så vil jo han da motta denne mailen på mandag.

Mandager, onsdager og fredager treffer vi alltid på hverandre på trening, for vi trener til samme tid da, haha. (Nei, det plager meg ikke det grann), så det kan jo bli litt kleint på mandag da. Å treffe på han der, å vite at han vet, uten at vi kan prate om det før etter påska. Lord. Så nå blir det å grue seg gjennom hele påska til neste samtale. Men jeg overlever jo det, skal jo være sammen med familien, deriblant mine to tantebarn, så blir vel nok å henge fingrene i. Men gruer meg? Ja. Kleint at han får vite det? Oh yes. Men nå har jeg altså trykket «send» for andre gang, til to av mine behandlere, innenfor en periode på 10 timer. Snakk om å utlever seg selv i rekordfart.

Advertisements

39 thoughts on “Hemmeligheten er løs, del to.

  1. Jeg er veldig, veldig glad for at du fikk svar så raskt, og at det ble et sånt svar, at det lettet deg, at det gjorde det enklere. Det er så skummelt å fortelle hemmeligheter til noen, særlig når de er så vonde og bærer så mye med seg, men det å endelig ha klart å åpne seg, «ta hull på byllen» og kjenne at det blir tatt imot på en god og trygg måte, det er så godt! Og selv om det sikkert er skummelt, så er det jo også veldig bra at du sendte det til din behandler i hjembyen og. Det blir kanskje dumt siden du ikke skal ha han så mye lenger, men kanskje blir det godt å avslutte med at han nå vet hva som faktisk ligger bak? Og kanskje det kan gi deg mot til å jobbe mer med det, med den neste behandleren din? Jeg håper virkelig det!
    Gode klemmer til deg tøffingen ❤

    • Det blir vel kanskje journalført? Det meste vi skravler om blir vel det…og da får vel den nye behandleren vite det også…grøss..Takk ❤

  2. Vær stolt av deg selv, for at du våget og sende de mailene som var så vansklig for deg. Det er jo så bra at du endelig får delt den store hemmeligheten din som tydeligvis plager deg mye. 🙂

  3. Diplom til deg for 1.plass i tøffhet!! 🙂
    Du får tviholde på TøffeLaila hver gang du gruer deg (eventuelt skamfølelse) kommer snikende. Å bare nyt hvert øyeblikk i påsken med tantebarn og familie. God helg og uke til deg også, ikeminst God Påske!!

  4. så bra du fikk respons..
    ang prest, så har jeg hatt mange fine samtaler med sykehus presten på st.olav. Han er heller ikke så opptat av selve det med religion, og er en veldig fin samtale partner…

    *klem*

  5. all ære til deg for å dele med behandlerne. Ser at det er dumt med få timer igjen hos begge, men jeg tror allikevel du vinner på det i slutten. Kanskje du blir klar for å dele med ny behandler også etterhvert, og dermed får mulighet til å jobbe konkret med det vonde.

    Syns det er flott at behandleren svarer deg så fort, da føler du deg virkelig sett og hørt 🙂 at hun bruker lørdagsmorgenen til det. Du er heldig som har henne. Håper dere får mye utbytte av timene på modum og hos behandler i m. Prester er ofte veldig hyggelige og gode å prate med. Men må jo være ærlig og si det høres litt skummelt ut allikevel.

    • Regner med at den nye behandleren får vite det også. Litt enklere å kunne fortelle det nå, for tilbakemeldingen jeg fikk fra behandleren min på Modum satte navn på det, som jeg ikke helt hadde satt navn på selv. Og anbefalte meg å få til en ny form for behandling i tillegg. Hun er fantastisk, digger henne 😀 Vel, det er alltid litt skummelt å prate med noen nye for første gang, men den ene presten på Modum, han som er involvert i spisavd. er en fin fyr altså 🙂 ❤

  6. Uten å si for mye (…), så vet jeg mye hvordan det er å avsløre noe til en annen person.
    Ta for eksempel i går, da avslørte jeg «noe» til «noen»… 😉
    Det var utrolig grusomt der og da, men i dag er det faktisk på mange måter en slags glede og en rus i at jeg har avslørt meg selv.. Vanskelig er det, men godt på en annen måte. Mye fordi jeg har ikke tapt noe som helst, emn jeg har vunnet litt på det at jeg faktisk våget å avsløre noe som sitter så dypt inne.
    Så å lette litt på sløret i det tempoet DU selv ønsker og makter, er i bunn og grunn en STORT steg på veien!
    Stolt av at du også klarte å fortelle denne skammen til din behandler også!!

    • Modig av deg å avslør deg selv når du synes det var så vanskelig 😉 Det er jo veldig ofte sånn at det ikke er så skummelt som man i utgangspunktet tror..
      Tusen takk kjære du ❤

  7. Så modig du er! Og så bra at du fikk god respons fra hun på Modum! Er så flott når man føler at man blir sett og hørt, og ikke minst at folk legger så mye i jobben sin som det virker som om hun gjør.
    Selv om du bare har noen få timer igjen før du skal få ny psykolog så er jeg sikker på at det om ikke annet gjør det lettere å før eller siden ta tak i og jobbe med det med din nye behandler:)

    • Ja, hun er finere enn finest den dama. Satte veldig stor pris på at jeg fikk muligheten av henne 🙂 Må vel fortelle det til den nye behandleren også er jeg redd, høhø. Takk 🙂

  8. Svar: Det er så riktig sagt det du sier her Laila!
    Jeg tror at mye av dette kan være at jeg ikke helt klarer å ta i mot positive tilbakemeldinger er rett og slett grunnet at jeg tenker «Ja, det er greit at du roser meg, men du vet ikke om mine svakheter/skam». Altså så fokuserer jeg mer på det negative med meg selv og klarer derfor ikke å akseptere at jeg faktisk har gode sider også.
    Og der igjen (som du også sier) har jeg mer lyst å motbevise at jeg ikke duger kun grunnet mine svakheter.
    Det hele er utrolig rart…og jeg går glipp av å erkjenne så mye godt ved meg selv. Så jeg vet nå at jeg må fokusere mer på mine gode sider; akkurat som ved å balansere det gode og det negative. Og jeg klarte det jo denne gangen, så det er jo et STORT steg i riktig retning!!
    Tusen takk nok en gang for en motiverende og støttende kommentar!

    Setter stor pris på deg, det vet du 🙂

    Klem ♥

  9. leste det forrige- og fortsettelsen i dette innlegget. Selv om vi andre ikke vet hva denne hemmeligheten dreier seg om, så skjønner vi jo at dette er en stor og vanskelig del av deg som du har holdt skjult lenge. Føler bare på den der store seieren og ikke minst kanskje lettelsen av å dele det med noen andre (?) uansett utrolig modig gjort, og jeg tenkte bare «JESS, bra laila!» 😀 virkelig et stort skritt fram!

  10. Kjære Laila. Jeg har lest bloggen din fast veldig lenge, men aldri lagt igjen noen kommentar. Veldig mye av det du opplever og skriver så godt om, har fått meg også til å innse ting. Du er helt unik! Jeg har hatt bulimi i 24 år. Kun oppkastfri i to dager (!), og det var da jeg måtte faste ifm en operasjon. Etter år med behandlinger, så lever jeg med bulimien – og ikke for den. Livet dreier seg altså ikke bare om det. Jeg har også en mørk hemmelighet som jeg aldri har fortalt om. Tror aldri jeg kommer til å gjøre det heller. Jeg har aldri sett at det noen gang har vært skrevet om ifm bulimi, skam osv., og det er egentlig synd – for jeg tror ikke at jeg er den eneste….. Behandlingen for 20 -25 år siden var svært ulik den behandlingen som gis i dag, og er nok en av årsakene til at jeg har store problemer med skam. Er så glad på dine vegner at du har fått «hull på byllen», at hun på Modum har satt navn på det og at du helt sikkert vil få det mye bedre etter hvert. Lykke til, tøffa – og God påske.

    • Hyggelig at du legger igjen en kommentar 🙂 Behandleren min som jeg har her spurte meg faktisk sist time om jeg har hørt om noen som har opplevd lignende som jeg. Jeg måtte svare både ja og nei på det. Jeg vet at mange har opplevd lignende, men ikke akkurat helt det samme..Det er tungt å leve med en sånn hemmelighet som man føler man ikke kan dele med noen, nettopp pga av skam. Men vet du, den tilbakemeldingen jeg fikk av hun på Modum gjorde at jeg følte det litt lettere. Hun har opplevd mange lignende historier, og det hun sa til meg, var noe jeg egentlig visste, for jeg har sagt det samme til en god del andre. Men siden jeg liksom aldri har satt noe navn på min historie, så har jeg likevel ikke helt tenkt det samme som jeg har uttrykt til andre..Kanskje du en gang klarer å dele det du også? Du vet aldri, jeg trodde heller ikke at jeg noengang kom til å fortelle min historie fullt og helt til noen…Tusen takk, og god påske til deg også 🙂

  11. Helt rått, fantastisk at du turte! Jeg tror behandleren din skjønner at det har tatt tid å jobbe opp motet for å informere ham, så dårlig samvittighet skal du ikke ha. Tøffe ting (særlig de aller mørkeste hemmelighetene) er jo ikke enkle å dele… Rå er du! 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s