Hemmeligheten er løs, del to.

Jeg har ikke for vane å skrive to blogginnlegg pr. dag, men jeg tenkte at jeg bare måtte dele fortsettelsen av forrige innlegg med dere, siden jeg fortalte steget jeg tok i natt med dere i første omgang. Jeg skrev historien til henne som et dokument, fordi det var så mye å skrive. Det kom på hele 6 maskinskrevne sider, tettpakket med skrift. Evigmange forklaringer, hoppet litt hit og dit, men følte hvertfall at det måtte bli sånn. At så mye trengtes å bli forklart, for at hovedingrediensen skulle bli forståelig, om jeg kan si det sånn. Jeg håpet bare at hun klarte å henge med i historien, at det liksom kunne forklare litt, gi mening. Jeg var som sagt usikker på om jeg i det hele tatt skulle trykke «send» på mailen med vedlegget. Jeg måtte jo skrive en liten advarsel i mailen også, at det kom til en bli en lang historie. Og jeg egentlig litt usikker på om vedlegget i det hele tatt ville henge med. Jeg sa at om det ikke kunne åpnes, at det kanskje da var meningen at det aldri skulle leses. Jeg visste heller ikke når jeg ville få en tilbakemelding, så jeg la meg egentlig litt sånn med hjerte i halsen.

Jeg fikk tilbakemelding allerede rundt kl. 08 i morges, 4 timer etter at jeg sendte det. Tenk på det, hun brukte en lørdagsmorgen på å ta seg tid til å lese, og svare. Er hun ikke fantastisk bare av den grunnen? For meg er hun dobbelfantastisk. Vi har mailet litt fram og tilbake i dag, og som jeg sånn egentlig innerst inne visste, så var tilbakemeldingen way over the top. Det dukket opp noen tårer av lettelse og glede av den første mailen jeg fikk. Skjønt vedlegget var faktisk ikke mulig å åpnes, så jeg måtte sende det på nytt i et annet format. Jeg vil ikke dele alt hun skrev til meg, men noe kan jeg dele med dere.

Jeg sliter som sagt mye med skyld og skam i forhold til det jeg skrev, noe som fører til selvhat også, at jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for det som skjedde, til tross for at det er mange år siden nå. Det første hun skriver til meg er : «Kjære Laila: tilgi deg selv! Jobb med å utvikle selvmedfølelse og selvempati. Det kan du gjøre med terapeuten din, uten at han trenger å vite hva det dreier seg om, om du ikke er klar for å fortelle det ennå. (………) Vi prater mer når du kommer, ikke gru deg. Vær så snill. Det er modig at du tar hull på det. Veien videre vil kanske etterhvert bli bedre. Det som er åpent, går det an å gjøre noe med. Klem fra xx»   Hun nevner også her et par behandlingsmetoder, uten at jeg vil gå inn på det.  Jeg får 3 samtaler med henne når jeg kommer til Modum, så hun skrev at vi får bruke dem effektivt. Jeg trenger vel ikke understreke at jeg gruer meg, selv om hun sier at jeg ikke må gjøre det. Vel, den følelsen er jo der likevel, for det er ikke akkurat så veldig hyggelig å prate om dette. Men jeg jo hvor fin hun er å prate med, så det går vel bra. Hun fikk en forklaring nå, fordi hun følte at hun ikke fikk helt tak på alt når jeg var på Modum, at det var noe jeg ikke ville dele. Nå skjønte hun litt mer. Og hun takket for tillitten ved at jeg fortalte.

Hun skriver flere tilbakemeldinger, men jeg ønsker som sagt ikke å skrive dem her, for det vil på en måte avslør mer enn jeg er villig til å dele. Men sa at hun kunne ordne med en samtale med prestenpå Modum, også et fantastisk fint menneske. Da vi hadde pårørendeuke, så hadde han en samling med oss alle, hvor han snakket om nettopp skyld og skam. Som han sa, alle kan komme til han, han forventer ikke at folk bare skal komme med ting som har med religion å gjøre. Han ønsker å ta imot folk og deres problemer som medmenneske for de som ønsker å prate. Jeg sa at hun kunne sette opp en samtale. Tror det kan bli fint, men også skummelt. Selv om han har mye erfaring på det området.

Men jeg har enda en ting å fortelle dere. Jeg fatter ikke at jeg gjorde det engang jeg. Sånn litt ut på dagen i dag, så bestemte jeg meg pokker for å sende det til behandleren min her også. Hele dokumentet, med mailene mellom min Modum-terapeut og meg. Stakkars mann, blir mye lesing. Men kanskje vil han også få noen svar, jeg vet ikke. Jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å fortalt noe til han, men som XX nevner i mailen, det er helt opp til meg hvem jeg vil fortelle det til, og når. En behandler må ikke vite alt for å behandle en pasient, selv om det selvsagt hadde vært det optimale. Det som er dumt nå da, er at jeg kun får noen få timer til med behandleren min her. Jeg har time dagen etter påska er over, så kanskje en time uken etter der igjen? Så er det Modum i 2 uker, så en uke til, og uken deretter igjen blir det ny behandler. Så jeg kan få maks 3 timer til med han da. Og nå først, etter 3 år, får han altså vite det. Hærregud. Nå hadde jeg jo virkelig hatt behov for å fortsette hos han. Blir trist å avslutte, men får ikke gjort så mye med det akkurat. Nå skal jeg som sagt ikke tilbake før den 10. april, og siden han har noen arbeidsdager neste uke, så vil jo han da motta denne mailen på mandag.

Mandager, onsdager og fredager treffer vi alltid på hverandre på trening, for vi trener til samme tid da, haha. (Nei, det plager meg ikke det grann), så det kan jo bli litt kleint på mandag da. Å treffe på han der, å vite at han vet, uten at vi kan prate om det før etter påska. Lord. Så nå blir det å grue seg gjennom hele påska til neste samtale. Men jeg overlever jo det, skal jo være sammen med familien, deriblant mine to tantebarn, så blir vel nok å henge fingrene i. Men gruer meg? Ja. Kleint at han får vite det? Oh yes. Men nå har jeg altså trykket «send» for andre gang, til to av mine behandlere, innenfor en periode på 10 timer. Snakk om å utlever seg selv i rekordfart.