Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

Jeg fikk en mail her om dagen, fra en jente som nylig hadde ftt vite at en venninne slet med bulimi. Hun syntes dette var veldig trist, og samtidig vanskelig. Hun spurte meg om jeg hadde noen råd for hva hun kunne gjøre for sin venninne, om det var noe hun kunne spørre om, hva hun eventuelt ikke burde spørre om, om det er noe hun burde si ofte. Det er nok flere der ute som kanskje lurer på det samme, som føler seg veldig hjelpesløs i forhold til hva de kan stille opp med, både pårørende og venner.

Jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig å prate med en som er syk, for hva kan man si? Hvordan skal man ta opp temaet? Vil den syke avvise deg? Lukke seg helt? Snakke det bort? Si at det ikke er noe problem? En vanskelig oppgave. Den som er syk ønsker kanskje å snakke om problemet, dele tanker og følelser, men ikke helt vet hvordan sette i gang samtalen, eller hvor mye han/ hun skal fortelle. Derfor blir det faktisk mye enklere å la det være, eller snakke det bort. Mange er redde for reaksjoner som kan komme fra de rundt seg, mange føler skam over det å være syk, mange finner ikke de rette ordene, eller anledningen til å ta det opp. Jeg kan nå bare snakke for meg selv her, mine erfaringer med denne problematikken. Jeg syntes det var veldig vanskelig å prate om det i begynnelsen. Han jeg var samboer med første gangen oppdaget det veldig fort, og vi snakket en del om det, men det ble på et helt feil måte. Han våket over meg, spurte om jeg hadde spist den og den dagen, hva jeg hadde spist. Han lyttet ved dodøren, men det verste var at han ga meg et ultimatum, «meg eller spiseforstyrrelsen» sa han til meg en dag. Hadde det bare vært så enkelt å velge når jeg alt var fastlåst i sykdommen.

Det tok noen år før jeg fortalte det til andre venner, og søstra mi. Da jeg bodde i Oslo, så delte jeg leilighet med 3 andre jenter den første plassen jeg bodde. Jeg fikk fort et veldig godt vennskap med hun ene (og vi er fortsatt gode venner ennå.) Jeg hadde ofte lyst til å fortelle henne det, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det, så jeg utsatte og utsatte det. En av de andre jentene slet også med bulimi. Dette pratet hun om en kveld hvor hun og jeg satt og drakk vin. Siden vi var to med samme problematikk, så var det mye enklere for meg å dele mitt problem med henne også. Ved en senere anledning oppstod det en liten krangel mellom henne og meg, og hun klarte da, i sinne overfor meg, å fortelle om min bulimi til venninna mi. Hun reagerte meg å bli skuffet og lei seg, noe jeg syntes var veldig forståelig. Samme kveld så banket jeg på døren hennes, og ga henne en bok jeg hadde, en håndbok for pårørende. Jeg ba henne lese den, og så kunne vi prate sammen etterpå. Hun leste den, og kom å banket på døren min, og vi pratet litt. Hun tok det fint, og jeg syntes det var godt å vite at hun visste. I etterkant har hun en del ganger tatt tak i dette, uten at jeg fikk vite noe på forhånd. En dag vi satt og chattet og jeg hadde en tung dag, så ringte hun til legevakta her i Molde, og de ringte meg. Jeg tar gjerne ikke telefonen så lenge jeg ikke kjenner nummeret, så jeg tok den da altså ikke. De ringte henne tydeligvis tilbake, for hun  på kom på msn igjen, og lurte på hvorfor pokker jeg ikke tok tlf..Litt senere «tvang» hun meg til å ta kontakt med legen min, noe jeg da følte jeg ikke hadde annen grunn enn å gjøre, for hvis ikke jeg gjorde det, så ville hun gjøre det. Jeg bestilte time, og hun fikk vite når. Hun sendte meg også melding den morgenen, for å forsikre seg at jeg var våken, og på vei ned. Hun tok også kontakt med søsteren min og pratet med henne. Søsteren min hadde fått vite det en stund i forveien, det var også en vanskelig samtale for meg, jeg fortalte det faktisk en kveld vi hadde drukket, da først fikk jeg mot til å fortelle det. Hun reagerte med vantro, og lurte på hvorfor i helvete jeg ikke hadde fortalte noe. Vel, det var nettopp en sånn reaksjon jeg var redd for, og derfor hadde jeg ikke sagt noe. Det var alltid reaksjonene jeg var redde for.

Det tok meg hele 11 år å fortelle det til foreldrene mine. Igjen, fordi jeg var redd for reaksjonene. Jeg ønsket ikke å bli overvåket da jeg var hjemme hos dem, det er noe jeg ikke har ønsket hos noen av de jeg har fortalte det til, om det er familie, venner eller jobb. Foruten søsteren min sin reaksjon, så har faktisk alle tatt det helt fint, selv om de har syntes det har vært trist og leit. Jeg har full forståelse for det, jeg synes jo også det er trist å få vite andre jeg kjenner slite med det samme, eller andre psykiske lidelser. Jeg har i mange år, til tross for at jeg har åpnet meg mer og mer, syntes at det til tider har vært vanskelig å prate om det. Å la andre få vite at jeg faktisk kaster opp med vilje. Noe så forkastelig som å kaste opp! Jeg har opplevd reaksjoner som «ææææsj!!!» Ja, det er æsj, oppkast er æsj, enkelt sagt. Hva svarer jeg på det liksom? Bulimi er nettopp derfor en veldig skambelagt sykdom, fordi så mange ikke kan fatte og begripe at noen faktisk stikker fingeren frivillig i halsen for å kaste opp. De siste årene har jeg blitt mer og mer åpen for å prate om det, jeg har innsikt i sykdommen, og jeg er reflektert. Man blir ekspert på egen sykdom. Det er selvsagt en del spørsmål jeg ikke kan svare på, som hvilken årsak som ligger bak det hele for min del f.eks. Mange der ute har opplevelser som har utløst sykdommen, som i seg selv også kan være veldig skamfullt og vanskelig å prate om. Det er aldri lett å skulle fortelle at man f.eks har blitt misbrukt gjennom mange år, eller har blitt voldtatt, fordi så mange føler seg skyldig i det som har skjedd.

Det er veldig vanskelig å være pårørende eller venn når noen er syke. Hvordan tar man opp samtalen med den syke? Hva kan man gjøre? Mange av de som er syke tør ikke be om hjelp fordi de er redd for ikke å bli trodd. En typisk «unnskyldning» for mange, spesielt de med bulimi, er «Hvordan kan noen tro på meg, når jeg er normalvektig? Hvordan kan de tro at jeg har en spiseforstyrrelse?» Når man et anstrengt forhold til mat/kropp/vekt, som ødelegger livskvaliteten», så har man en spiseforstyrrelse. Det er altså definisjonen på en spiseforstyrrelse. Mange tør selv ta sjansen å be om hjelp, hos helsesøster, en lege, kanskje forteller de det til noen de stoler på, og føler seg trygg hos, som igjen kan hjelpe dem med å ta kontakt med noen. En del tør kanskje aldri å ta kontakt med noe før det går for langt, og dermed får sykdommen bitt seg skikkelig fast, og det kan ta mye lengre tid å bli frisk. Jo fortere man kan be om hjelp, jo fortere kan man bli frisk. Det er altså ikke tilfellet for alle, men for en del kan det være det.

Det er en lege, psykiater, psykolog, eller andre som har erfaringer med spiseforstyrrelser som kan gjøre jobben med å hjelpe en som er syk. En utenforstående, en som har erfaring og kompetanse på området. En som i tillegg har taushetsplikt, som gjør at den som er syk kan slappe litt mer av og ikke frykte at noen de ikke ønsker å dele problemet med får vite noe. Mange er heldigvis åpne om sine problemer med sine nærmeste, noe som kan være til stor hjelp for den syke. Når de rundt kan være til støtte og hjelp, så er det med på å bedre situasjonen for den syke som ønsker å bli frisk. Støttespillere er veldig viktig. Men, det er også viktig å tenke på at de som er pårørende, eller venner, ikke skal være den sykes psykolog. Det er den syke som skal velge hvor mye han/ hun ønsker å dele med sine nærmeste. Blir det mas, kjefting og tvang, så vil det ofte føre til at den syke stenger seg helt, det kan føre til unødvendig krangling, kontakt kan brytes, avvisning. Det kan altså forverre situasjonen. Som pårørende og venn, så er det viktig å la den syke få vite at du er der om den syke ønsker å prate. La den syke få vite at de har full støtte, at du ikke kommer til å kjefte og smelle, eller tvinge han/ henne til å spise, eller fotfølge den syke etter et måltid. La den syke selv bestemme og sette grenser.

Som venn kan du vise at du er der om han/ hun ønsker å prate, ta kontakt og spør om han/hun ønsker å være med å finne på noe hyggelig, sende fine meldiger, eller ringe, for å vise at du bryr deg. Å prøve å få den syke med på noe hyggelig kan være mer enn nok, fordi det kan være med på å få den syke med på noe som kan gi et avbrekk fra sykdommen. Igjen, det er ikke alt en som er syk synes er lett å prate om, det kan være mye han/hun kanskje ikke klarer å dele med andre enn en behandler. Som pårørende er det gjerne en belastning i seg selv å vite at en sønn/datter er syk, og å få vite detaljer i årsaker kan fort ende med enda flere bekymringer. Det kan altså bli en ekstra belastning å være psykolog for en sønn/datter/venn. Så det beste er alltid å la en behandler ta fatt på den oppgaven, fordi det er de som kan den jobben best, og de har ikke et nært forhold til den syke. La den syke få vite at du er der og gjerne vil støtte og stille opp, men la det bli opp til den syke selv. Resten er opp til en behandler å ta seg av.

Advertisements

20 thoughts on “Det er ikke din oppgave å være psykolog for en som er syk.

  1. Kjempebra innlegg! Så viktig dette her… At pårørende skal være pårørende… 🙂 Håper mange leser dette – jeg tror definitivt det er mange som vil ha godt av det i hvert fall!

  2. Kjenner me så godt igjen i dette. Er jo spiseforstyrret selv, med noen andre diagnoser ved siden av, men er også pårørende til en veldig psyk bror så er kjent i «begge gater» om det kan sies slik. Det er veldig vanskelig å vite hvor man skal sette grenser både for seg selv og andre. I fjor holdt vi på å miste broren min i selvmord to ganger og jeg prøvde å være litt psykolog rett og slett fordi jeg var livredd for å miste han, men jeg var hele tiden fullt klar over at det egentlig ikke var min jobb så jeg hadde kontakt med politi og helsepersonell når jeg følte det var det riktige, men han lente seg på meg også, sa jeg var den eneste som forsto han osv. Det beste man kan gjøre for en som sliter er å hjelpe personen med å kontakte lege som kan henvise videre, og kanskje stille noen krav og forventninger for er man virkelig en god venn har man også mulighet til å gjøre dette.
    Det er et veldig viktig poeng du tar opp her Laila, spre det videre:)

    • Det er ekstra vanskelig når man er pårørende innad i en familie, man vil jo så gjerne gjøre hva man kan…noen ganger kan det være heldig, andre ganger ikke..Takk 🙂

  3. Veldig godt innlegg, og veldig sant det du skriver at en venn(inne) ikke skal være psykolog. Både av de grunnene du skriver, men også fordi det kan være greit å ha noen å IKKE snakke sykdom med. Jeg tror at hvis de eneste man snakker med er folk som har fokus på sykdommen din, så blir man på en måte fanget i det. Det er kanskje det jeg savner aller mest med å ha venner, å ha noen som jeg kan gjøre friske ting sammen med. Alle jeg har kontakt med for tiden er bare helsepersonell og andre syke, og jeg tror egentlig ikke det er noe bra for meg. Men så er det jo også vanskelig å holde kontakten med friske venner når man er syk.. Ond sirkel!

    • Ja, det er det jeg mener med at venner kan ta kontakt med syke, for å gjøre ANDRE ting, som kan gi avbrekk fra sykdom. Det trengs innimellom.

  4. Godt skrevet innlegg!!!
    Åh,denne forbaskede skammen som gjør livet så vanskelig. Du gjør en fantastisk innsats for å gjøre skam rundt bulimi og psykiske lidelser mindre med din åpenhet ❤
    Det er knalltøft å begynne å åpne seg. Har selv gjort meg en del erfaringer med folk som reagerte på en måte som ikke gjorde meg noe godt,som ikke var til hjelp. Det å bli overvåket funker dårlig for min del. At noen står utenfor dodøra og sier "kaster du opp nå?" når man hoster,eller driver intense forhør,hjalp ikke meg. Kanskje var det såkalt "godt ment",et forsøk på å hjelpe. For det tror jeg de personene ville. Men når de skjønte dette var for innviklet,ble de vel frustrert også. Jeg trengte behandling av en fagperson,ikke av en venninne eller kjæreste som ikke hadde peiling på bulimi. Og kjefting hjelper lite. Det er det jeg har drevet med overfor meg selv… "Kan du ikke bare slutte å kaste opp",sa en venninne i fullt alvor en gang. Uff… Dette var en venninne som jeg ikke har kontakt med lengre.Og det er det mange grunner for. Vi gikk i hver vår retning. Det bare fada ut. Føler man seg kronisk dårlig sammen med en person,er det ikke et vennskap, vil jeg si. Jeg har hatt så elendig selvfølelse at jeg tidligere fant meg i alt mulig. Aldri mer. Nå sparker jeg med bakføtn og snur ryggen til!

    Har opplevd vantro og fordømmelse både av en psykolog (hun kutta jeg ut etter to ganger…Fikk litt følelsen av – er det hun eller jeg som er pasient her?) og to lege rogså. "Kaster du opp,hvorfor gjør du det?" sagt med nedlatende tonefall er ingen suksess. Sukk. Mye mangel på kunnskap og holdninger ute og går du.

    Stå på Laila ❤
    Som du skrev i forrige innlegg,uansett hvor mange ganger du faller,-det er det å klare reise seg som er viktig. Det er ikke rart du snubler mye. Veien ut av en spiseforstyrrelse er STREVSOM.

    • At fagfolk sier sånt er det verste, de som liksom skal ha litt innsikt i det minste. Jeg skjønner godt at du kutta ut den behandleren..makan. Jeg tror nok det er mange pårørende som gjør feil i forsøk på å hjelpe, men som gjerne bare ender helt galt. Derfor er det viktig at de vet hva de kan, og ikke kan gjøre i sånne situasjoner. Å skaffe seg informasjon og innsikt. Jeg måtte kutte ut en venninne selv, rett og slett fordi det var med på å gjøre meg enda verre. Jeg savner henne ikke, for det var bare så utrolig destruktivt vennskap..JA, det er veldig strevsomt å kave seg ut av dette her…hadde ikke plaget meg at det var litt enklere :p ❤

  5. Bra info, og noen aha opplevelser. Det er lett å trå feil som pårørende også, kanskje det som gjør slike sykdommer ekstra vanskelig.

    Ellers er det bra at noen setter fokus på det med å være en venn, man trenger ikke være vennen som tar i mot når man faller, man kan som oftest være vennen som ikke ser fallet, men personen. Skal man ha pause fra sykdom så er det greit å ha venner som kan hjelpe til med akkurat det liksom.

  6. Et touchy tema ja, men oxo så utrolig viktig. Tilnærmingen kan være utrolig vanskelig for alle involverte og vennskap/pårørendes rolle kan være vanskelig å finne. Oppklaringer og gode råd er absolutt på sin plass. Tusen takk for at du deler dine erfaringer ❤

  7. Viktig tema 🙂 Jeg vokste opp med en psykisk syk far, men har var en av de som brukte din psykdom for å bruke og skade oss og for å lure andre, så det ble mer egoisme. Men jeg har sett at min bror sliter etter min far og er helt annerledes igjen, han slet og jobbet seg gjennom mye og jobber for å ta tilbake livet, et forbilde for meg fortsatt 🙂 Jeg sliter jo selv pga min historie og vet hvordan det både er å være syk og være pårørende både til en som sliter men jobber og en som er slem og bruker sin psykdom for å skade og bruke…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s