En følelse av forvirring?

Når jeg leser gjennom registreringsskjemaene rundt måltidene vi hadde på Modum, så må jeg le litt. De første dagene var jeg ved så utrolig godt mot, «Jadda, dette skal jeg klare, dette går så bra så!» Jeg var mye stresset rundt måltidene, jeg prøvde likevel å holde motet opp. Det varte ikke så veldig mange måltidene før raseriet slo til. Jeg var riktignok sulten til noen av frokostene, men deretter gikk det slag i slag med å være mett. Det gikk vel ikke slag i slag sånn egentlig, det var heller et stort slag av å gå rundt å være mett hele tiden. Oppblåst så det holdt, jeg gikk fra å ha en flat mage, til å ha en 8 måneder-på-vei mage på 30 minutter, så lenge som måltidet varte. Alle måltidene varte så lenge, bortsett fra middagen, som var 40 minutter. Så de 30 minuttene som frokosten varte, gjorde at mettheten satt som et skudd for resten av dagen. Og så ble det bare mer og mer påfyll utover dagen, uten at jeg rakk å bli nevneverdig sulten i mellom. Det gikk flere dager før systemet i kroppen satte i gang å virke, mageknip, oppblåsthet og en knallhard mage gjorde at jeg følte meg ti ganger verre enn jeg alt følte meg. Jeg følte meg som en vandrendre hval. Alt jeg ønsket var at ballongen (magen) sprakk (ikke bokstavlig altså, skjønte det føltes som at den skulle gjøre det til tider), sånn at hevelsen kunne synke litt sammen.

Det føltes som jeg gikk rundt og var mett i 3 måneder, fra første måltidet jeg inntok der, lunsjen 5. oktober. Selv om jeg altså var ved godt mot de første måltidene. Tenk det da, jeg gruet meg til hvert måltid. Jeg så selvsagt fram til enkelte av rettene vi fikk, når det var noe jeg likte, det var i det minste positivt oppi tragedien, for det var det det føltes ut som det var, en tragedie uten endestykke. Jeg hadde jo ikke noe valg, spise måtte jeg. Uteble vi fra måltider, så ble det samtale og varsel om betekningstid. Det var brudd på kontrakten. Så selv om jeg mange ganger hadde mest lyst til å løpe langt vekk fra måltidene, så kunne jeg altså ikke gjøre det. Eller, jeg kunne jo, men jeg gjorde ikke det. Så da var det i det minste ok å kunne se fram til at det stod noe godt på menyen. Men jeg ble jo ikke mindre mett av at det var noe godt, det var fortsatt like jævlig og vanskelig å spise. Jeg slet også en del med å forholde meg til den fordømte halvtimen vi hadde å spise på i begynnelsen. Det stresset meg enda mer. Det føltes som jeg presset maten ned, tygg og svelg, tygg og svelg, pass på tiden. Det gjorde jo ikke akkurat at følelsen av å være mett ble noe bedre..

Det var vondt å være så mett over så langt tid. Kroppen var ikke vant med det. Alle slet med dette her. Graden av metthet varierte selvsagt fra persn til person, og ut i fra hva vi fikk til middag. Noe jeg kunne synes var en vanvittig stor mengde kunne oppfattes som en ikke fullt så stor mengde av andre, og motsatt. Vi slet med ulik mat, noe som selvsagt er helt vanlig, siden vi liker ulike ting. Noen var happy happy hver gang vi fikk fisk f.eks, mens jeg brakk meg av halvparten av fiskemiddagene vi fikk. Jeg elsker risengrynsgrøt, som vi fikk hver lørdag, mens andre syntes det var helt forjævlig igjen. Men mett, stappa i magen, det var noe vi alle smertelig fikk erfare, flere ganger om dagen, gjennom hele oppholdet.

Når det begynte å nærme seg slutten av oppholdet, så skjedde det noe merkelig. Etter kveldsmaten. Vi hadde alltid ettermøte da (det hadde vi også etter middagene) Det var bare helt…merkelig. Jeg var liksom ikke helt sikker på hva det var. Om det stemte eller ei. Om det var fysisk eller psykisk. Jeg nevnte det hvertfall ikke på møtene. Helt til ei på gruppa skulle fortelle om sine tanker/følelser før, under- og etter måltidet. Det var derfor vi hadde møtene, for å prate om nettopp dette. Hun sier (om tanker/følelser etter måltidet): «Jeg føler meg litt sånn rar, det kjennes ut som at magen skal rumle hvert øyeblikk, det kjennes ut som jeg er sulten, selv om vi akkurat har kommet fra måltidet….» Og jeg bare: JEG OG!!! Det var helt sykt. Jeg kjente på dette flere kvelder, det føltes som at magen skulle komme med sine sultrumlinger hvert øyeblikk, selv om magen var full av kornblanding med nøtter, eple og biola. Jeg satt hele tiden og håpet på at det ikke skulle komme noen lyder, hva pokker ville de andre da ha tenkt? At jeg ikke hadde spist nok?? No way, det måtte for alt i hele verden ikke skje, for jeg spiste det jeg skulle, og aktet virkelig ikke spise enda mer. Jeg tok også derfor alltid med meg en frukt som jeg kunne ha til senere på kvelden, i tilfelle jeg skulle bli litt sulten.

Det viste seg at det ikke bare var oss to som følte dette her, men minst en til. Og ingen hadde turt å si noe, for her gikk vi altså rundt og var mett hele tiden, beklaget vår nød over sprengfylte magesekker, og frykten for å revne. Ingen turte si noe som kunne være i nærheten av å kunne føles ut som sult etter at vi hadde spist så mye. Men det var godt at det temaet kom på bane, at det faktisk var flere som opplevde det sånn, uten at det nødvendigvis var sult, men at det føltes sånn ut. Det var nok en del sykdomstenkning rundt disse tankene og følelsene, for her gikk vi altså rundt å var så mett hele tiden, at det var nesten skamfullt å måtte si at man var sulten, at porsjonen kanskje godt kunne ha vært litt større, at man følte seg sulten rett etter å ha spist kveldsmat. Følelsen hvertfall jeg satt med, var litt av den derre euforien man kan kjenne når man er sulten. Og den var bare så misvisende etter at jeg hadde spist! Det hørte jo ikke hjemme noen plass. Oppblåstheten var der, surkling og andre rare lyder i magelabyrinten laget sitt eget orkester, og ingen håpet at noen andre skulle oppdage de lydene, håpet at de ikke hadde tenkt å brøle ut mens vi satt der i møtet. Det fltes hvertfall veldig bra når hun ene satte ord på det, og jeg og ei til kjente på akkurat det samme. Vi var nok like forvirret over dette her alle sammen.

Jeg synes det var en så ubehagelig følelse, tenk å sitte og føle på sult når jeg var stappmett! Hva pokker skjedde der ned i magebyen? Jeg skjønte ingenting av det. Vi fulgte jo kostlista vår, og det hadde jo hele veien gjort oss fullstappa, og så satt vi der plutselig noen kvelder og lurte på om vi var sulten igjen, noen få minutter etter kveldsmaten. Veldig merkelig følelse. Ingen ønsker derimot ikke å øke mer på kostlista så klart, den var jo vanskelig nok allerede. Men på det stadiet i oppholdet så hadde jo kroppene våre begynt å få en viss peiling på hvilken behandling de fikk, så sult oh metthetsfølelsene hadde jo begynt å kicke inn hos enkelte, men da gjerne i forkant av et måltid så klart, ikke rett etter et måltid. Det hele opplevdes bare så utrolig rart. Nå som jeg er hjemme så spiser jeg når jeg kjenner at sulten melder seg, uavhegig av når jeg sist spiste. Nå spiser jeg når jeg er sulten. Jeg vet nå at jeg også kan bli sulten igjen utover kvelden, etter kveldsmaten, så jeg er vandt med det nå. Og her har jeg muligheten til å spise når jeg blir sulten. På Modum hadde vi kun måltidene å forholde oss til. Det føles ikke så rart nå lengre, å være sulten igjen kort tid etter et måltid, for nå er jo kroppen vandt med å få jevn tilførsel hele tiden.

Men da vi var der, så føltes det bare så mistilpass å kjenne på sult rett etter et måltid, kveldsmåltidet. Jeg satt der liksom litt sånn småsusete, rar i magen, og prøvde å bli ferdig med møtet før magen eventuelt hadde tenkt å gi lyd fra seg. Det var mest sannsynlig rumlelyder av maten som fant veien gjennom systemet, men det føltes virkelig som sult til tider, og det skapte en følelse av forvirring hos flere av oss. Da var jeg glad for at jeg alltid tok med meg en ekstra frukt etter kveldsmaten, til tross for at jeg også hadde kuttet opp et eple som jeg hadde oppi kornblandingen, så måltider ble mer enn nok fullbyrdet. Ofte tok jeg litt mer nøtteblanding enn det jeg egentlig skulle ta, fordi jeg syntes det var så godt oppi. Mandler og cashewnøtter. Samtidig måtte jeg alltid ha svisker oppi. Og med enten cultura jordbær, eller biola blåbær oppi, så ble det et veldig mettende måltid som dekket det behovet kroppen trengte. Jeg skjønte meg aldri på den der følelsen som ofte kom etter kveldsmåltidene mot slutten av oppholdet. Den uttalelsen fra hun ene i gruppa var med på å løsne litt opp for andre kommentarer om det å faktisk måtte gå sulten fra enkelte måltider, som vi før ikke turte å ta opp engang.

Er man spisesyk og er innlagt og har en fullstappa kostliste å forholde seg til, så synes man at den listen er mer enn nok mat, da klabber man sammen snakketøyet og sier ikke høyt at man faktisk er mer sulten. Det passet liksom så dårlig til årsakene til at vi var der. For å få på plass en kostliste beregnet ut fra hver enkelt av oss, og ingen ønsket selvsagt enda mer økning. Derfor holdt hver og en av oss klokelig kjeft. Men sa ble akkurat det temaet bragt på bane den kvelden, og deretter ble det litt enklere å kunne si at man faktisk var sulten etter et måltid, fordi det for enkelte kanskje var litt lite, etterhvert som kroppen ble vandt med inntaket. Flere av oss gikk jo mett fra frokost til lunsj, til middag, til kvelds. 4 fullverdige måltider, og så skal flere av oss sitte å kjenne på sult like etter kveldsmaten? Det hører jo ikke hjemme noen steder! Men sånn var det altså, og det var bare en følelse av forvirring fra min side hvertfall, og det samme gjaldt for to av de andre. Som en fra gruppa sa en gang: når dere andre forteller hvor mett dere ble av måltidet, så har det vært vanskelig for meg å skulle si at jeg ikke ble skikkelig mett, og at jeg godt kunne ha spist litt mer, selv om jeg egentlig ikke helt vil det heller…Vi sleit jo mer enn nok som vi allerede gjorde med kostlista vår…

Sult og metthetsfølelser er merkelige følelser for oss som sliter med maten, og akkurat den følelsen skapte bare spørsmål og forvirring. Rart var det, men nå som jeg kan se tilbake på det, så må jeg nesten le av hvordan det ofte var. Og jeg som hele veien klaget min nød over både metteheten, trangen til å spy, ønsket om å drite i hele måltidet osv, kunne bare ikke få meg til å si noe om at jeg etter enkelte kveldsmåltider faktisk kjente på noe som føltes som sult. Det var bare så altfor absurd. Nå er det bare gøy å tenke på hvor rart det hele var….hvor skakkjørt man faktisk kan bli av kostlista.

 

Advertisements

9 thoughts on “En følelse av forvirring?

  1. Kjenner igjen den når jeg er stappmett og likevel ha sultfølelse og den forsvinner ikke heller, ubehagelig følelse. Men må være litt gøy å se tilbake og se at ting var annerledes 🙂 *flinka* ❤

    • Ja, det var helt merkelig..for når jeg var der og spiste den kostlista, så skulle jeg jo liksom ikke bli sulten ETTER et måltid?? Jeg var jo ikke sulten, men det FØLTES sånn..weird.. ❤

  2. Kroppen fungerer på et merkelig vis. Prøvde selv å ikke spise i håp om å kjenne på noe mer sult, fordi den hjelper med å få tankene mine over på sulten isteden for alt det vonde, men det viser seg jo bare at jo mindre man spiser jo mindre sulten blir en… Er rimelig forvirret over kroppens reaksjoner jeg også, blir aldri klok på det «/

  3. Utrolig å lese om dette. Men som jeg også vet av min egen erfaring; uansett om jeg spiser lite eller mye så er magen min bare helt forvirret. Det er altså ikke alltid magen som skriver (eller ikke skriker) etter mat, men det er vel kanskje bare forvirringen av å ikke ha kontrollen når vi spiser så uregelmessig?
    Blir del ganske flau om magen rumler når jeg er hos en behandler (og ellers) fordi jeg håper at ingen annen hører det og tror at jeg sulter meg. Da kommer frykten fra da jeg var anorektiker; at noen skal presse meg til å spise fordi de ikke har sett meg spise (uavhengig om jeg hadde spist eller ikke).
    En av mine behandlere fortalte meg en gang nåe magen laget lyder «åh, det er bare koselyder magen din laget». Det høres sikkert litt komisk og barnslig ut; men det fikk meg i alle fall til å slappe litt mer av. Om du skjønner hva jeg mener?
    Uansett, avslutter nå…haha Litt overtrøtt og derfor blir sikkert noe av det jeg skriver litt utydelig 😉
    Nattaklem ♥

  4. AMEN! Jeg føler det på nesten akkurat samme måte, jeg spiser alt jeg skal og er nesten kvalm, men jeg tror det er for at jeg kjenner sult noen ganger.. hem. rart at det skal være slik ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s