Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet av mine behandlere. Å kaste opp, å sulte seg, å overtrene, å selvskade seg, å ruse seg osv, er symptomer på ett eller annet. Det er alltid et symptom for noe, en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser, men hva ligger bak disse tankene og følelsene? Veldig mange sitter med svarene bak sine symptomer, det kan være vonde opplevelser, fravær av nærhet, mangel på oppmerksomhet, dårlig selvbilde, relasjonstraumer, traumer osv osv. Årsakene kan være så uendelig mange. Jeg har brukt de siste 6 årene, altså de årene jeg har vært i behandling, på å gruble, grave og reflektere over hva som ligger bak min spiseforstyrrelse. Jeg har rivd meg i håret og vridd hjernecellene for å finne noe, ett eller annet der bak som kan ha vært de utløsende faktorene. For en del som utvikler en spiseforstyrrelse, så er det rett og slett en diett som gikk litt vel langt over styr. Det var sånn det hele startet for min del også, likevel må det kanskje være noe mer, siden det gikk så veldig veldig galt mener jeg? Mine behandlere og jeg har hvertfall kommet fram til at dårlig selvbilde mest sannsynlig var en årsak som hvertfall var med på å utløse, og vedlikeholde sykdommen.

Jeg har en god del kaos i årene bak meg, først og fremst i forhold jeg har hatt. De har vært preget av mye turbulens, mye på grunn av min sykdom så klart. Min måte å være på, eller måter som min sykdom fikk meg til å bli. At jeg, enkelt sagt, var to personer. Nå mener jeg ikke at jeg har spaltet personlighet, men at på den ene siden var meg, Laila, og på den andre siden den syke Laila, eller Laila og bulimien. I et forhold er det alltid to parter, så det var ikke bare meg som var «feilen» så klart, men mye var sykdomsrelatert. Ikke minst var det min rastløshet, at jeg aldri fant roen. Som at jeg var på søk etter noe, uten at jeg helt visste hva. Kanskje stabilitet og trygghet. Jeg har fortsatt dette jaget i meg. Jeg har alltid tenkt som så at ting kanskje blir bedre om jeg flyttet til en annen plass, begynte i ny jobb, traff nye folk, fant en ny kjæreste. Jeg har flyttet en del, fra Kr.sund til Oslo, til Ålesund, til Molde. Roen kom likevel aldri, fordi sykdommen satt jo i meg og fulgte med på lasset hele veien. Jeg kunne ikke akkurat flykte fra den, eller legge den igjen der jeg flyttet i fra.

Det har også klabbet på seg en god del andre ting i livet mitt som har vært med på å opprettholde sykdommen. Disse årsakene vet jeg selvsagt hva er, uten at jeg ønsker å gå dypere inn i dem her. En del er nevnt i bloggen, andre ting ikke. Det aller meste er snakket om i mine timer med behandlerne jeg har hatt, og har, bortsett fra en ting. Jeg ønsker virkelig ikke, på noen som helst måte, å prate om det, selv om jeg har tenkt tanken en del ganger. Hvorfor jeg ikke ønsker å dele det lurer du kanskje på? Vel, for det første ligger det ufattelig mye skam bak det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, fordi jeg er så redd for å få tilbakemeldingen på akkurat det jeg tenker og tror jeg vil få. Jeg har mange ganger formulert ordene i tankene mine, og det ligger en veldig komplisert historie bak, noe som selvsagt gjør det hele enda vanskeligere. Jeg er redd for å ikke bli forstått, eller at jeg blir misforstått rett og slett. Atter andre årsaker klabbet på seg de siste årene, men dette er ting jeg har snakket mye med min nåværende behandler om. Det er ting som ikke lengre er tilstede i livet mitt.

I timen med behandleren min i går, så spurte han meg igjen altså dette spørsmålet, hva ligger bak symptomene, hvorfor har det sklidd ut igjen i det siste? Det eneste jeg klarer å forklare det med er tanker og følelser angående kropp og uroen som ligger over meg. «Jeg takler ikke kroppen min, formene mine. Jeg kjenner på en vanvittig uro. Og ikke minst suget etter å spise og spy.» Men hva ligger bak det suget? spør han. Jeg forklarer noen av følelsene, som kan være veldig typiske. Likevel må det da være noe mer? sier han. Ååååh, jeg vet ikke!! Vel, humøret var ikke helt bra da jeg dro til timen, og til tross for at jeg pratet mye, forklarte opp og ned i mente, hvor han lyttet, kom med innspill og stilte noen spørsmål, så følte jeg meg enda mer crap etter timen. Jeg har merket at jeg blir veldig fort sliten av sykdomsprat for tiden, akkurat som at det tapper meg helt for krefter. Nå tenker jeg altså ikke på bloggingen, men da spesielt etter «menneskebok» prosjektet, og timene jeg er i behandling. Nettopp fordi fokuset er så intenst på sykdom hele tiden. Men det er jo derfor jeg er der, og det rører tydeligvis noe sterkt i meg nå.

Etter at jeg kom hjem fra trening i går kveld, så duret og gikk tankekverna fortsatt. Da jeg drev og ordnet meg etter en dusj, ramlet det plutselig ned noe i hodet mitt. «Faen! Jeg føler meg som en mislykket bulimiker når jeg spiser og går opp i vekt! En mislykket syk.» Kan det være en årsak til at ting har sklidd litt ut tenkte jeg. At det ligger og gnager i underbevisstheten min? Jeg skal jo ikke tenke sånne tanker nå, for nå skal jeg jobbe mot friskheten, ikke favne om sykdommen. Samtidig så tenker jeg tankene kommer jo uansett, om jeg vil eller ei. Om det er en aldri så feil tanke, så kommer den. Tanker kommer og går, hvordan vi behandler eller etterfølger tankene våre er helt opp til oss, men vi kan ikke bestemme hvilke tanker som plutselig angriper oss. De kommer, rasjonelle eller urasjonelle. Om vi vil eller ei, så kommer de. Uansett hva vi måtte mene om tankene vi får, så kommer de. Når jeg tenker etter, så har faktisk den tankene dukket opp flere ganger. Når jeg ser meg i speilet, når jeg sammenligner meg med andre, når jeg kjenner på følelser. Faen, jeg er mislykket. «Jeg har spist, jeg er mett, det gjør vondt, magen eser ut, jeg ser feit ut, jeg må kaste opp, ellers er jeg mislykket. Jeg har bulimi, jeg har «lov» til å kaste opp. Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg kan ikke ha en kropp som ser sånn ut. De siste årene har jeg vært mye tynnere enn nå, jeg takler ikke å se sånn ut som jeg gjør nå. Jeg misliker kroppen min, og synes jeg er ekkel to the bones, da må andre også tenke sånn om meg. Jeg er en mislykket syk.»

Det høres sykt ut, og det er sykt. Kanskje gir ikke dette noe som helst mening i det hele tatt, kanskje kjenner noen seg igjen. Men det var nesten litt som å få en aha opplevelse, at det må være noe av betydning på hvorfor ting er som de er nå. At ting er vanskelig, og at jeg har sklidd litt utfor bakken. Det er så fortvilt, jeg blir så oppgitt av at det skal være sånn. At jeg til stadighet skal skli og tryne, hente meg inn, og hente meg inn. Hvor mange ganger skal jeg gå ut og skli, sånn at jeg må hente meg inn igjen? Tenk om det fantes et fasitsvar på det. Enn så lenge får jeg prøve å holde meg fast i karusellen mens den suser og går.

Reklamer

20 thoughts on “Hva ligger bak symptomene på min spiseforstyrrelse?

  1. Det var utrolige kloke ord. Noen ting trenge ikke bli utlevert for alle og en hver, men det kan sikkert være godt å snakke med behandler om det? I alle fall; virkelige kloke ord. Har slitt mye med de samme tankene rundt min vektoppgang, og jeg tror som deg det å være spiseforstyrret kan bli en slags del av deg. + at det er en slags «styrke» knyttet til sf, fordi det viser sterk selvdisiplin. Når du mister denne, føler du deg kanskje svak, eller at andre vil se deg som svak (eller «mislykket»).

    Hold deg fast, så kanskje du får sakket ned farten litt :))

  2. Shiiit!!! vi har d akkurat likt laila:(( absolutt ALT du har skrive i det innlegget her er som eg skulle ha skrive det sjøl!! mange av setningene har eg tenkt i hodet mitt de siste ukene, tenkt at eg burde skrive om det eller noe…..men orker ikj.. så holder meg langt unna bloggen og tenking og føling for tida….prøver hvertfall.. vil bare glemme og gå videre!!! det går inni mellom, oftere enn før, så vil bare fortsette videre bort fra sykdommen..! men av og til er det eksplosjonsfare!

  3. Hmmm, akkurat nå er jeg ordløs. Sitter å tenker at jeg må si noe motiverende til deg etter å ha lest dette. Men jeg tror at dine ord i dette innlegget traff meg såpass personlig at jeg ikke klarer å skrive noe «klokt». Men derfor vil jeg bare fortelle deg at du er ikke alene om disse tankene, du er ikke alene om å føle deg så mislykket.
    Det er jo ikke sikkert at dette hjalp deg noe videre, men du skal i alle fall vite at vi begge to kjemper videre fordi jeg også har tro og håp om at vi skal komme oss igjennom denne kampen som seirende!!
    Stå på jenta; jeg likte faktisk innlegget ditt veldig godt selv om det traff meg så utrolig mye ♥

    Svar: Der jeg søkte (og fikk avslag) var den plassen jeg hadde hørt mest positivt om, og jeg fikk min søknad søkt gjennom legen min til og med. Men jeg får bare forsøke å søke en annen plass, og håpe at det går bra denne gangen!

    Ha en riktig god natt ♥

  4. “Jeg har spist, jeg er mett, det gjør vondt, magen eser ut, jeg ser feit ut, jeg må kaste opp, ellers er jeg mislykket. Jeg har bulimi, jeg har “lov” til å kaste opp. Jeg har en spiseforstyrrelse, jeg kan ikke ha en kropp som ser sånn ut. De siste årene har jeg vært mye tynnere enn nå, jeg takler ikke å se sånn ut som jeg gjør nå. Jeg misliker kroppen min, og synes jeg er ekkel to the bones, da må andre også tenke sånn om meg. Jeg er en mislykket syk.”

    Det er nesten så jeg kunne sagt det samme selv (bare noen små forskjeller). Jeg kan jo ikke spise normalt, la være å kaste opp, og fortsatt ha en spiseforstyrrelse….? Da er jeg jo en totalt misslykket anorektiker,og kan ikke si jeg sliter med det lenger, for jeg spiser jo, og er «feit». Ingen vil tro meg, og hva da….?. Men har tenkt at det må være bare meg som tenker sånn, og har dermed tenkt at jeg må aldri fortelle andre om disse tankene. De vill jo tro at jeg fortsatt vil ha en spiseforstyrrelse, at jeg ikke egentlig vill bli «frisk»…..

    • Ikke sant…man kan liksom ikke si sånn, for da blir det gjerne tolket feil av andre…men de som kan sette seg inn i det skjønner jo heldigvis tankegangen…om det er noen trøst…

  5. Du spikrer head on akkurat det både jeg og obviously mange andre spiseforstyrrede tenker og kverner på. Du setter ord på mange vanskelige ting som jeg selv synes er vanskelig å beskrive, derfor er bloggen din i seg selv et utroligt fint redskap for meg ❤ Ps.
    Ut i fra mine refleksjoner tror jeg at det å være lei av sykdomsprat bare viser til at tross alt så har sf allerde fått mye mindre plass i livet ditt og er i seg selv nok et bevis på at du til tross knall og fall er kommet enda lenger på veien mot friskhet. Stå på du 🙂 Utrolig stolt av deg ❤

  6. wow det traff meg hardt, kjente meg igjen litt for mye… og som igjen traff meg på andre plan…mislykket syk..
    Du er flink til å finne svar du og utrolig selvreflektert er du også..utrolig bra innlegg må jeg si og bra beskrevet…
    ❤ ❤

  7. Dette gir både mening og gjenkjennelse. Er man lenge nok på en karusell blir kvalme og svimmelhet,samt behovet for å få komme AV enormt sterkt. Skjønner godt du er sliten av sykdomsprat,det har jo vært ekstra intenst for deg nå med ulike prosjekter. Og så er det behandlingen,der du ikke helt finner klart svar,og ikke ser ende på problemene og slitet.
    Håper du klarer å åpne deg om den tingen som det føles umulig å snakke om. Skam kan legge seg over både følelser og tanker og lage veldig mye ugreie. Kjenner til det med kronisk uro ja…. Jeg vet med hodet mye av årsaken til min sf,samtidig henger ikke følelsene og kroppen med. og jeg orker ikke gå inn i de verste tingene. Samtidig sitter jeg da inni hamsterhjulet,eller buret og kommer ikke ut. Begynner vel snart å gnage besatt,for jeg vil UT. Søren meg. Ingen skal komme og si at en spiseforstyrrelse er en «lettere psykisk lidelse». Det er ofte veldig mange,vonde og kompliserte årsaker bak. Og ofte har man i tillegg andre psyk.lidelser. Det blir en del av personligheten når man har hatt det over så mange år. Ikke rart du føler deg som mislykket bulemiker pga det.

    Men du er langt fra mislykket Laila. Det er fakta f.
    Believe me 🙂
    Håper du nå får slappet litt av etter trening. ❤ ❤ til deg

    • Jeg vet ikke om jeg kan prate med noen om det, det vil i tilfelle EVENTUELT, bli med behandleren jeg hadde på Modum, pga en annen utdanningsbakgrunn hun har…Vi får prøve å hoppe av karusellen etterhvert søte 😉 Takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s