Trenger å hente meg inn.

Hvordan går det egentlig for tiden? Vel, det snubler og går. Jeg halter, tryner og reiser meg. Henter meg inn, vakler, tryner og reiser meg igjen. Det går opp og ned, fram og tilbake, hit og dit. Uansett hvor mye vekrtøy jeg har, så er det vanskelig å bruke dem nyttig til tider. Selv om jeg vet enkelte ting som trigger, eller utløser visse følelser og tanker, så er det ikke alltid like lett å hamle opp med dem. Selv om jeg har verktøy, så er det ikke alltid like lett å bruke dem på skikkelig måte. Jeg vet hvordan mange av dem brukes, men likevel glemmer jeg å bruke dem, eller bruker dem feil. Lar til og med la være å bruke dem, fordi det innimellom er uutholdelig å bruke dem. Gamle mestringsstrategier virker som den eneste «lure» måten å løse problemene på, de er den enkleste å bruke. Det er de jeg kan best. Det er veldig vanskelig å snu gamle vaner, rett og slett fordi mange av de nye ennå ikke sitter som de skal. Jeg forventer ikke vanene skal sitte allerede, det har det gått altfor kort tid til. Ikke alle gamle vaner har like godt grep lengre, flere av dem har bleknet litt med tiden, heldigvis.

Jeg vet ikke helt hva jeg ska mene og tro om hvordan det går. Det meste heller jo i grunnen mot at ting har blitt mye bedre. Jeg spiser flere måltider om dagen, jeg har fortsatt ikke veid meg. Jeg har i løpet av den siste måneden kun brukt målebånd over hele kroppen en gang. Jeg analyserer og reflekterer. Tenker konsekvenser. Jeg skriver hver dag opp hvordan det har gått med målsettingene mine, guler ut det som ikke har gått så bra, og hvorfor. Jeg prøver hvertfall å lage meg middag så ofte som jeg kan, selv om det enkelte dager ikke blir noe av. Helgene er definitivt de verste dagene. De vanskeligste dagene, der ikke alt går etter planen. Dagene jeg vanligvis går på trynet. Selv om jeg går på trynet innimellom, når trangen blir så vanskelig å holde ut, så er det ikke til å unngå å kjenne på hvor jævlig dårlig jeg føler meg, kontra de dagene jeg kommer meg gjennom. Jeg klarer å tenke over hvor godt det faktisk er, spesielt fysisk, de dagene jeg klarer å holde meg oppreist, og klarer å holde ut.

Likevel river og sliter ambivalensen i meg, ikke helt på samme måte som før, ikke mellom «Jeg ønsker å bli frisk vs jeg ønsker ikke å bli frisk», men «Jeg ønsker å gå ned i vekt vs jeg må prøve å godta kroppen som den er.» Ofte kommer slanketanker, tanker om å spise mindre, færre måltider, trene mer kardio. Men jeg spiser like mange måltider, får i meg bortimot det jeg skal, og jeg trener ikke kardio. Jeg som elsker å spinne gjør det nesten ikke lengre, kun i ca. 10 minutter etter en styrkeøkt. Jeg vurderer å ta en spinningtime, sånn på egenhånd i treningshallen, innimellom, men det har ikke blitt noe av ennå. Jeg kjenner at ønsket ligger i å trene mest mulig styrke. Ikke er knærne helt i gjenge ennå heller, så jeg må fortsatt være forsiktig. Når jeg først setter meg på en spinningsykkel, så er det ikke sånn at jeg bare ønsker å sitte og tråkke i en times tid, jeg ønsker å variere mellom å sykle i tempo, sittende, sykle tungt sittende, sykle tempo og tungt stående. Når knærne ikke er helt som de skal, så er det ikke helt heldig å sykle for mye stående, derfor kan en time på sykkelen bli dørgende kjedelig for meg. Men jeg tenkte å prøve meg litt fram en dag hvor jeg skal gi kroppen litt hvile fra tungt styrketrening.

Det går stort sett bra, hvertfall mye bedre enn før. Nye rutiner sitter bedre, men jeg har fortsatt mye å jobbe med. Når tunge tanker og vonde følelser kommer. Jeg prøver da å gjøre noe sånn at de ikke skal ta så altfor stor plass. Det er ikke mulig å skyve dem vekk, for de sitter der, så det blir å sitte å kjenne på mye av det, samtidig som jeg prøver å gjøre noe som løfter meg opp og fram. Jeg burde hatt litt mer oppfølging på behandlingsfronten, for det er vanskelig å klare alt dette på egenhånd, for når jeg først glipper en gang, så er det så lett av nye glipp kommer. Dessverre har ikke behandleren min den kapasiteten å gi meg. Nå får jeg nye behandler fra 14. mai, som forhåpentligvis har litt mer kapasitet til rådighet. Da har jeg også akkurat hatt 2 uker til på Modum, men er like fullt i en sårbar periode og trenger oppfølging. 2 uker på Modum vil friske opp litt, men etter det står jeg igjen helt på egenhånd. Jeg skulle gjerne hatt de 2 ukene på Modum nå, men ennå er det 5 uker til. Det går sikkert fort, men nå føles det ut som en evighet til.

Så det går ok, med fall innimellom. Noen dager går det veldig bra, andre mindre bra. Noen dager er jeg veldig motivert og er positiv, andre dager kunne jeg brydd meg mindre, og alt føles bare utrolig negativt. Men om man skal legge det positive og det negative på en vektskål, så veier det positive litt mer. Det er ikke en balanse, men en positiv ubalanse. Likevel føles det mer ut som balanse, for de negative dagene føles selvsagt tyngre ut, og da føles det som det positive deiser rett i bakken mens det negative står skyhøyt. Så jeg trenger å hente meg inn, for akkurat nå føles det hele litt tungt. Jeg må få vektskålen til å få det positive høyere enn det negative, følelsesmessig også. Livet vil aldri være en dans på rosa skyer, dårlige dager vil alltid komme, men jeg trenger at det blir færrest av dem, og at det skal bli enklere å håndtere dem enn det er nå. Jeg vet heldigvis at det går an.

Advertisements

10 thoughts on “Trenger å hente meg inn.

  1. Bra skrevet og forklart!
    Godt å lese at du har mere positive dagen enn negative! Forstår at du føler deg alene i kampen, kjenner igjen mye av det du skriver. Heldigvis er du bevisst fellene og knepene, selv om du av og til ikke benytter hjelpemidlene. Akkurat det er vel endel av å være menneske, er det ikke?
    En større overvekt av positive dager kommer, så lenge du jobber så godt som du gjør!

  2. Jeg synes du har gjort en kjempejobb! Det er vel ingen som har verken forventet eller trodd at det bare var å skru av spiseforstyrrelsesknappen, og så skulle du være frisk uten utfordringer. Det går sakte, men jeg har i alle fall inntrykk av at det går den rette veien for deg. Jeg syns du virker mye friskere nå enn du har gjort tidligere, og måten du skriver på og reflekterer over sykdommen gjør at jeg får inntrykk av at du virkelig gjør alt du kan for å bli bedre. Jeg synes du er kjempeflink!

  3. du er så tøff !!! Snubling å vakling hører med på veien til å bli frisk ! Sånn er det bare . Klem på du, du gjør en strålende jobb !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s