En levende menneskebok.

Da jeg hadde sagt mitt endelige ja til å være med på «Menneskebibliotek» arrangementet som skulle være her i Molde, så sendte jeg en mail til behandleren min, for å fortelle litt om hva det gikk ut på, at jeg i det hele tatt hadde sagt ja. Jeg traff på han på trening senere samme dag, og vi pratet litt om dette. Jeg sa at jeg var nervøs, lurte på hva pokker jeg hadde begitt meg ut på, at jeg gruet meg. En kommentar jeg fikk i retur var, «Ja, nå vil du får problemer med å sove i natt, for nå vil du ligger våken og bare grue deg for du er så nervøs.» Sagt i en litt ironisk og komisk tone. Selv om det ikke akkurat var en eksamen jeg skulle opp til, og jeg ikke kom til å dø, så føltes det nesten sånn, og jeg var rimelig sikker på at jeg faktisk kom til å bruke natten på å ikke få sove. Utrolig nok så fikk jeg sove. Med hjelp av medisinene mine vel og merke. Det var veldig godt å kunne slappe helt av, prøvde å koble det helt ut, «Det får gå som det går, jeg dør ikke» Jeg sov godt, og jeg kom meg opp da klokken ringte.

1 time før vi skulle starte, så traff jeg han jeg hadde pratet med på telefonen dagen før. Fra Norsk Folkehjelp. En ung hyggelig gutt fra Bergen. Han forklarte kort hvordan dette foregikk, hvor mange som var med kurset de holdt der i helgen,(det var for Rød kurs, idrettsforbundet og voksenopplæringsforbundet) litt om de andre «bøkene» og litt sånn praktiske ting. En rolig start, en kopp kaffe og litt prat. Jeg fikk en t-skjorte som jeg skulle bruke, en stor, typ størrelse XL, men fikk byttet den til L. Det var like fullt en kjole på meg. En av de som står bak arrangementet kom bort for å hilse på meg. Han ba om litt info, for jeg skulle få et honorar for å stille opp. Jeg visste ikke at jeg skulle få noe for det i det hele tatt, og ble litt satt ut av hvor mye det faktisk var snakk om. Det kom jo som en fin bonus. Etterhvert kom en av de andre som skulle være bok, prata litt med han også, før vi gikk opp i etasjen over hvor alle detakerne holdt til. Vi slapp heldigvis å være med inn der, for de skulle uansett bare gi noe informasjon. Hilste på resten av «bøkene». Vi var tilsammen 6 stk. 3 asylsøkere, en med en fysisk funksjonshemming, en homofil og meg. Vi fikk tildelt hvert vårt møterom på hotellet hvor vi var på. Jeg havnet på rommet som heter «Fiskerjenta». Nå driver jeg ikke videre mye med fisking, men jeg tror de kom for å prate med meg i dag fikk fisket ut en god del informasjon av meg.

Jeg har fått med meg at det er flere som ikke helt skjønner «Menneskebibliotek» konseptet, som tror at det skal skrives bok om meg. Vel, det er ikke det det går ut på. Jeg vil derfor enda en gang dele med dere hva dette går ut på.

I et Menneskebibliotek kan du låne et menneske på samme måte som du låner en bok på biblioteket. I «boksamlingen» finner du levende mennesker vi ofte har fordommer mot. Menneskebiblioteket er for deg som vil lære mer om mennesker du sjelden har kontakt med – men som vi ofte har mange meninger om.

Menneskebiblioteket formidler virkelige historier om mennesker som blir utsatt for fordommer som får negative konsekvenser i hverdagen. Blant bøkene finner du for eksempel homofile, muslimer, hiv-positive, personer med spiseforstyrrelser, blinde, rullestolbrukere, asylsøkere og flyktninger. I Menneskebiblioteket får du møte dem ansikt til ansikt og spørre dem om alt du er nysgjerrig på!

Hvorfor Menneskebiblioteket?

I Norge har vi lover som skal beskytte oss mot forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Men ulike former for rasisme og diskriminering finnes likevel. Alle har vi fordommer mot noen, selv om mange av oss ikke reflekterer over dette i det daglige. Men for de som må leve med konsekvensene av fordommene kan hverdagen by på utfordringer. I Norsk Folkehjelp tror vi at fordommer oppstår av uvitenhet og mangel på kontakt mellom ulike grupper og vi tror på å jobbe målrettet for å skape et samfunn som inkluderer alle. Gjennom å åpne for dialog vil vi utfordre deg til å lære mer om andre så du kan gjøre deg opp en selvstendig mening, i stedet for bare å hoste opp dagspressens stereotypier. Tør å utfordre deg selv! 

Hvordan arrangere et Menneskebibliotek?

Menneskebiblioteket er en unik måte å lære på og passer like godt for skoleelever og konfirmanter, som for arbeidstagere og ledere. Spesielt interessant er Menneskebiblioteket i HR og personalpolitikk-sammenheng. Fordi deltagelse i et Menneskebibliotek krever en viss modenhet og evne til refleksjon, har vi satt en nedre aldersgrense på 15 år.

(Kilde: Norsk Folkehjelp)

Altså, jeg var en levende «bok». Opplegget var sånn at kursdeltakerne ble delt opp i grupper. Det var vel 24 som deltok i selve menneskebibliotekbiten. De hadde også kurs i går, men ikke alle deltok i dag. Halvparten av disse gikk rundt og pratet med oss som var bøker. Grupper på 3 og 3, som rullerte fra rom til rom. Så var det en lunsjpause midt i, og etter det var det resten av deltakerne som kom rundt. En gruppe hadde en teoribit mens den andre gruppen gikk rundt og pratet med oss. Hver gruppe fikk en halv time med hver av oss. 8 samtaler på ca. 30 minutter.

Jeg gruet meg litt før det hele startet, jeg er ikke videre glad i å prate i forsamlinger, men jeg hverken rødmet, stammet eller var nervøs da vi først kom i gang. Jeg følte meg faktisk veldig avslappet.  Jeg startet alle samtalene med å introdusere meg selv kort, før de fyrte løs med spørsmål som de lurte på rundt spiseforstyrrelser og min historie. Mange av de samme spørsmålene gikk igjen fra flere. «Vet du hva som utløste spiseforstyrrelsen din? Var det ingen rundt deg som oppdaget det? Hvordan har det vært å leve med den? Har kroppen tatt skader av det, fysisk? Hvordan har du klart å komme deg gjennom både skole og jobb samtidig som du har vært syk? Går det mye penger med? Hva, og hvor mye spiser du? Framprovoserer du oppkast, eller kommer det opp av seg selv? Hvordan kan vi oppdage andre som sliter, f.eks i idrett? Hvilket utbytte fikk du av å være innlagt på Modum? Hvilken oppfølging får du nå? Er du fornøyd med oppfølgingen du får nå? Hvordan er stå nå? Tror du at du blir helt frisk?»

Jeg fortalte altså historien min 8 ganger, gjentok mye av det samme, svarte etter beste evne, sånn at det kunne bli forståelig, selv om noen synes det var veldig uforståelig. Og det kan jeg jo forstå, for det er en komplisert sykdom. Å skulle spise mat er jo den naturligste ting i verden, at noen frivillig kaster opp er for mange helt ubegripelig. De aller fleste som kom for å prate med meg visste veldig lite om spiseforstyrrelser. Noen hadde litt innsikt, noen kjente noen som har slitt, noen hadde vært borti noe lignende, noen kjente igjen trekk av det jeg slet med. De var veldig engasjerte og hadde mange spørsmål. Dessverre gikk tiden så altfor fort i enkelte av samtalene, og jeg kunne godt ha tenkt meg å pratet lengre med enkelte av dem. Spesielt den ene gruppen, der de tre som var hos meg delte en god del av seg selv, veldig personlige ting, der alle hadde noe som var gjenkjenbart, uten at det var samme problematikk.

Det var veldig flotte mennesker å prate med, de aller fleste var godt voksne mennesker, de yngste var rundt 20. Det var en lett og ledig tone hele veien, alvor og mye latter. Heldigvis har jeg jo galgenhumoren på plass også, så jeg kan le av meg selv, for jeg ser jo hvor sykt mye av det jeg tenker og gjør er. Det ble mye prating, så jeg måtte drikke en del mellom slagene, for ikke å tørke helt ut. Jeg tror også jeg har fått i meg 5-6 kopper kaffe i løpet av de timene. Midt i så var det en lunsjpause, hvor alle kursdeltakerne, og vi, spiste sammen. Det var godt å ta en pause, slappe av litt, men da jeg kom opp der vi skulle spise, så ble jeg liksom stående midt på gulvet og bare se meg rundt. Hun ene som jobba der sa hei, lo litt og lurte på om jeg var ok. Hun syntes jeg så litt lost ut. Ehh, joda, I’m fine thanks. And yes, I’m kind of lost..hehe..» (Ja hun var engelsk) For jeg tenkte jo bare «Oooh dear, mat….oooff….» Men jeg tok litt salat, en meget beskjeden porsjon, det minste rundstykket jeg fant, og så strakk jeg meg så langt til at jeg tok 2 kransekakebiter og 3 små biter av noen kakegreier. Angra jeg? Ja. Men det gikk greit. Jeg hadde ikke akkurat overspist. Og frokosten hadde jeg vel forbrent bare i prating.

Litt over 1 time med lunsj, så var det på’n igjen med den siste runden. 4 grupper før lunsj, 4 etter. Da klokken var 15.30 var vi ferdige, da gjenstod det bare en kort avslutning for alle oppe i konferanserommet der de har hatt kurset i helga. Alle deltakerne fikk kursbeviser, og vi fikk en aldri så liten oppmerksomhet og applaus, før vi kunne dra. Jeg var helt skutt når dagen var over. Helt tom, ødelagt, dønn sliten rett og slett. Det tar på å prate om psykdom i så mange timer. Jeg fikk en liten nedtur, og til tross for sterk kuling ute, (i mitt hodet, storm) så gikk jeg hjem, måtte ha frisk luft, rense hodet litt. Jeg hadde ikke problemer med å snakke om historien min, jeg hadde ikke problemer med å svare på alle spørsmålene, men jeg trodde ikke jeg skulle bli så tappet. Alt bare rant ut av meg, jeg var helt tom. Så det ble en litt tung kveld, jeg var helt kaputt. Men jeg angrer ikke på at jeg var med, det var veldig givende, og jeg er en opplevelse rikere.

Sterk kuling på utsiden, og et kaotisk og stormfullt hode etter endt dag.

Advertisements

25 thoughts on “En levende menneskebok.

  1. Det hørtes rett og slett utrolig spennende ut, fantastisk! Men slitsomt for deg ja, man gir jo omtrent hele seg selv og mere til. Ikke rart du ble tom, flink! 🙂
    Klem

  2. Du er så tøff, Laila! Jeg også har lyst til å gjøre noe sånnt. Holde foredrag og opplyse om psykiske lidelser, mobbing og seksuelle overgrep. Men jeg sliter sånn med å holde meg tilstede og å fullføre setninger. Jeg glemmer liksom litt hva jeg holdt på å si. Men kanskje det blir bedre en dag, og da skal jeg så absolutt gjøre det!

  3. Så bra jobbet, Laila! Skjønner godt at du var utslitt. Håper du har fått henta deg inn i dag og kan nyte en god stolthetsfølelse. ❤

  4. Flinke deg! Dette «biblioteket» er jo en kjempeting, håper jeg kan delta som «leser» i et slikt prosjekt engang.

    Ellers slo det meg i går at det kanskje ikke var så kjempelurt at du stilte opp. Kanskje det trigger, og sender deg noen skritt tilbake? Håper inderlig ikke det. Uansett er det sterkt og bra at du deler og lærer bort om dette problemet som berøres oss alle, og som vi ikke kjenner godt nok. Der gjør du en viktig jobb!

  5. Du er tøff! Dette hørtes ut som et veldig spennende prosjekt, jeg kunne tenkt meg å vært med på det selv en gang (ikke som bok, men som «leser»). Skjønner godt at du er sliten, det tar på å snakke en hel dag, og i alle fall når man snakker om sykdom.

  6. For et supert proskekt. Dette hadde jeg aldri hørt om før. Vågalt og modig av deg å stille opp, man blir jo eksponert på en veldig sensitiv måte og du har nok vært med på å strippe bort endel gamle myter og hangups ja, så all honnør til deg ❤ 😀

  7. veldig tøft gjort av deg. Så flott at du valgte og stille opp på dette. Sikker på at alle som har prata med deg har kommet ut igjen med mye mere kunnskap 🙂 frister det deg og kunne delta på slik eller andre foredrag senere ?

  8. Bra jobba, jenta! 🙂
    Menneskebibliotek virker å være et fantastisk initiativ! Kan ikke tenke meg noe som kan være med på dempe fordommer mot bulimi mer, enn det å møte et fantastisk menneske som deg! Også er du så flink til å forklare, at jeg tror alle gikk ut MANGE opplysninger rikere! Utrolig bra at du stilte opp.
    Jeg kjenner at jeg veldig kunne tenke meg å «lese» litt på et menneskebibliotek. En god måte å bli mer opplyst på 🙂
    *god klem* Også håper jeg du får hentet deg inn igjen i dag ❤

  9. Så utrolig sterkt gjort av deg å stå så åpen for alle spørsmål!!! Du er bare fantastisk sterk!!
    Godt å høre at du ikke angret, og du gjorde sikkert sterke inntrykk på mange. Samt at du sikkert bidro både til mer forståelse og kanskje du også hjalp noen også!!
    You rock girl!!!

    Svar: Takk for at du forteller meg at dette er gjenkjennbart også for deg. Betyr så utrolig mye!
    Ja, vi får begge to forsøke vært beste å kontrollere følelsene slik at de ikke tar helt overhånd. Dette med vektskålen sitter i minnet fra noe du også fortalte meg; takk for et tidligere tips som satte preg på min tankemåte (i positiv forstand altså)!!
    Vi skal klare dette begge to; det vet jeg!
    Klemmer ♥

  10. Så flink du er!! Er det ikke godt å være sliten, og samtidig vite at du har gjort noe godt, at det var for noe positivt? Du har åpnet noens øyne idag. ❤

  11. Så spennende Laila! Jeg vil tro det var krevende å være med på dette, men det var sikkert veldig nyttig også! Jeg vil tro at man vokser på det som menneske av å delta på noe sånt, vi må jo tilpasse oss og snakke etter beste evne for å formidle det vi ønsker. Svare så godt vi kan og takle spørsmålene, tørre å si i fra om det er noe som blir ubehagelig osv. Det som var så spennende med å lese dette nå er at jeg skal være menneskebok i morgen, for humanistforeningen. Det er konfirmanter, så det er jo en litt annen aldersgruppe kanskje, men dermed også veldig viktig å formidle hvordan det er å ha en sf og hvordan man kan gå frem for å få hjelp osv. Det er jo en sårbar alder.

    Takk for at du delte dette ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s