Jeg tar sats, og håper jeg lander trygt.

Jeg føler at jeg står litt fast, stamper i kvikksand, kaver for å komme meg opp. Men jeg har jo lært at jo mer man kaver i kvikksand, jo verre blir det. Planløsning. Hvordan skal jeg komme meg opp, hvordan går jeg fram, hvor går jeg videre. Jeg snakker om målsettingene mine. Jeg begynte med å ha som mål å være oppkastfri, unngå impulskjøp i butikk, som kan føre til oppkast, og redusere kroppssjekkingen. Behandleren min sa at det kanskje var lurere å lage seg delmål under det å være oppkastfri, små mål som heller leder mot det å være oppkastfri, at det blir et litt langsiktig mål. For jeg tryner jo, og da er ikke målet oppnådd. Lista var for høy, den er for høy. Ergo må jeg senke den, sånn at jeg klarer å komme meg over den, og gå mot nest hinder. Det er en hinderløype, med fallgruver som må forseres. Ved forrige time fortalte jeg at jeg hadde fjernet det konkrete målet med å være oppkastfri, altså, at det heller var et langsiktig mål, ikke et mål jeg må klare fra gang til gang. Så jeg bruker heller det å redusere kroppssjekking, og unngå impulskjøp, for begge de leder jo mot nettopp å ramle i fallgruven «oppkast».

Som jeg skrev i forrige innlegg, «Vekt, eller ei? Hva mener du?» så skrev jeg om det at jeg ikke har gått på vekten på 2 uker nå. Altså, en måte å redusere det som går på kroppssjekking. Jeg har heller ikke brukt målebåndet, og jeg står ikke så lenge foran speilet og gransker og bedømmer kroppen min. Jeg prøver å unngå dette mest mulig. Butikkturene har vært vanskelig i det siste, så der må jeg definitivt sette meg selv på en hardere prøve, gå inn, handle det jeg skal, unngå å ty til handling når de automatiske tankene om å gå amok kommer. Stoppe opp, tenke konsekvenser, analysere, og gå videre. Når jeg går forbi varer jeg alltid har brukt i mine overspisinger, så kommer de automatiske tankene tvert. Det er ikke til å unngå å ikke gå forbi disse varene, de er jo overalt, men jeg kan velge å unngå å ty til handling. Som jeg har nevnt flere ganger tidligere, så blir jeg dratt i to retninger når jeg er i butikken, en del som vil raske med seg alt jeg har lyst på der og da, og den andre delen som tenker fornuftig og forteller meg at jeg ikke hverken bør eller må. Jeg må være en som kan stille meg på utsiden av meg selv, og vurdere saken objektivt. Og da vil jo saken i grunnen avgjøres på den fornuftige siden, for det er jo ikke mye bra i å velge en destruktiv handling.

Nå har jeg brukt flere dager på å finne andre målsettinger, noen små konkrete mål jeg kan jobbe med, som kan være overkommelige for å komme seg litt videre. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal ta tak i. Hva er vanskelig? Hva kan jeg utfordre meg på? Vel, å la være å hoppe på vekten er jo noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig, for jeg skulle jo veldig gjerne gått litt ned i vekt (den syke siden), jeg hoppet jo på den 2 ganger daglig før. Nå har jeg likevel klart å la det være på 2 uker. Kroppssjekkingen er redusert. Jeg spiser 4 ganger om dagen. Når jeg kjenner på overspisingstrangen på kveldene, så kjenner jeg etter om det er fysisk eller psykisk sult jeg kjenner på. Som regel er det bare psykisk, men det hender jo selvsagt også at jeg er fysisk sulten, så da finner jeg meg noe å spise. Om det er en nutribar, en frukt, en yoghurt eller kesam med noe oppi. Nå snakker jeg altså om sent på kvelden, etter kveldsmaten er inntatt og mer eller mindre fordøyd.

Jeg trenger noe mer å jobbe med, hvis ikke kommer jeg meg liksom ikke videre. For de målene jeg nevner over her, er mål som hele tiden vil være med meg, som jeg må jobbe med hver dag, uansett. Noen dager går det bra, andre dager mindre bra. Noe av det som er aller vanskeligst for min del nå, er dette med å være mett. Det er uhyre vanskelig. Fordi det trigger til å fortsette å spise, som igjen fører til oppkast. Når det gjør vondt å være mett, så ønsker jeg bare å kunne spise mer, for da blir jeg enda mer mett, og da blir det en unnskyldning til å kunne kaste opp alt. Så, jeg tenkte nå at jeg skulle utfordre meg litt på dette å jobbe med å klare å være mett igjen. På Modum var jo dette en hverdagslig greie, der måtte jeg gjennom det, flere ganger daglig, og det var et helvete på jord. Men der hadde jeg kompetente folk rundt meg, som jeg kunne snakke med når det stod på som verst. Her har jeg bare meg selv, og jeg er flink til å lure meg selv rundt lillefingeren på det området. Jeg har redusert mengden på middagene mine etter at jeg kom hjem. Jeg spiser ikke så store mengder som jeg gjorde på Modum, jeg spiser heller 5 mindre måltider, men får likevel i meg rundt 2000 kcal daglig. Middagene mine så langt har som regel vært andre ting enn varme retter. Jeg er ikke så flink til å spise det som normalt kalles middag. Jeg må definitivt bli flinkere der. Få i meg kjøtt og fisk.

Nå har jeg akkurat spist en porsjon med middag + en yoghurt. De på Modum ville vel ha blitt bra fornøyd tenker jeg. Nå skal det sies her at jeg enkelte ganger krydrer maten min såpass at det omtrentlig står flammer ut av kjeften på meg. I dag ble det visst litt vel mye chili, og dermed måtte jeg bare spise noe etterpå for å roe ned de verste flammene. Og mett ble jeg. Sånn at det ikke er videre behagelig. Nå skal det ikke mye «mett» til før jeg synes det er ubehagelig heller. Og selv om jeg ikke liker det på noen som helst måte, selv om jeg ikke ønsker å være mett, så skal det beholdes, og jeg skal lande med begge bena trygt på bakken. Jeg må øve meg på at det er greit å være mett, at jeg ikke dør av det, at det går over, at kroppen trenger maten, at jeg ikke vil legge på meg 10 kg av ett måltid. Så utfordringen blir at jeg skal prøve å lage meg middag framover. Varme middager. Med kjøtt eller fisk. Å takle å være mett, bruke konsekvensanalyse. Kognitiv terapi. Etter at jeg kom hjem fra Modum, så ramlet jeg helt vekk fra å klare å gjennomføre dette, så nå må jeg innføre det på nytt igjen. Øvelse gjør mester. Jeg har verktøyene, nå må jeg hente dem fram og bruke dem. Og så må jeg ikke glemme at gjennomførte tiltake gir mestringsfølelse!

Advertisements

26 thoughts on “Jeg tar sats, og håper jeg lander trygt.

  1. Jeg liker tankemåten din her, man setter fort så alt for strenge og harde krav til seg selv, til tross for at man har «små» fartsdumper på veien som kan være nokså vanskelig. Da er det bedre sette delmål å komme seg over dumpene slik at en takler hverdagen med små skritt. Skritt fremover! 🙂

  2. Kjenner meg kjempeigjen i det med krydring! Å pepre alt jeg spiser til jeg nyser bare av tanken, for ikke snakke om kajennepepperen. Chili og annet godt. Men heldigvis er det bare bra med krydder, da.
    Har selv hatt en periode med mye metthetstakling, og jeg finner det enormt mye lettere hvis jeg har på meg baggy klær når jeg spiser. Tipper du kan kjenne deg igjen i dét trikset 😉

    Føler med deg ❤

  3. Så flott Laila!!!!

    Kan det hjelpe å ha noen mål som ikke er sf-relaterte og, eller det har du vel kanskje? Jeg tenkte bare at det vel er fint å ha noen målsetninger som ikke har med kropp eller psyke og gjøre, slik at man finner mestring i noe annet og glemmer sf for en stakket stund? Samle1000 frimerker før jul? Haha, nei, men for min del hjelper små mål som IKKE er psykerelatert hvertfall mye, til å glemme angsten og ja, fokusere på annet.

  4. Dette er noe jeg selv jobber med nå,å tåle å kjenne på følelser av ulik art uten å handle på de. Altså destruktiv handling. Tror jeg har en hjerne som er programmert for avhengighet. Er det ikke det ene,så finner jeg noe annet.
    Men sånn skal det ikke forbli!

    Du ser klart hvor problemene ligger,hold fast i fornuften så godt du kan! Både å «få til» å gå i matbutikker(uten tull..) og lage ordentlig,varm middag,spise deg mett er kjempeutfordringer. Bare husk de babysteps-ene 😉

    Du er god til å ta til deg lærdom,og presse deg til vanskelige ting. Vær snill med deg selv også 🙂 Det virker jo som du er også,ved å legge inn ulike positive goder.Og ikke ha for store mål for raskt. Er jo i seg selv en belønning å ha mestret,gjennomført tiltak som du skriver i siste setning.

    Det blir mildvær og vår igjen selv om vinteren er lang,kald og glatt ❤
    Et godt bilde du begynte med; at det virker mot sin hensikt å kave i kvikksand 😉

    • Det er dessverre alt for lett å erstatte en destruktiv atferd med en anne..been there, done that..Jeg prøver å få til målene, men det er pokker ikke alltid like enkelt. Men så er det jo sånn at ikke alle hindringer i livet er enkle å forsere heller. Noen må man bruke lengre tid på. Så da blir det prøving og feiling da. Forhåpentligvis vil det gå bedre etterhvert 🙂

  5. Jeg har nå faktisk søkt om å fa en ukentlig prat meg en ernæringsfysiolog jeg. Jeg VET jo hva jeg burde spise, men som deg så er jeg LIVREDD for middager… Så håper at det for meg også vil hjelpe å vite litt mer om hva jeg trenger og slikt. DU Laila har faktisk bidratt til at jeg innser at jeg ikke klarer å spise som normalt (blandt annet om det du skriver at du har lært via oppholdet på Modum inspirerer meg virkelig) Da ettersom jeg stadig leser om dine forbedringer!!
    You go girl; og masse lykke til!!!

    Svar: Spennede å høre at du også hadde en lignende tanke da du hadde dine ord på trykk Laila! Takk for at du delte det med meg 🙂

    Jo, ja, jeg tenker at stoltheten kommer etterhvert. Får ha bladet liggende lett tilgjengelig i noen dager å se om jeg klarer å kjenne mer på dette da. Fordi jeg kjenner på det (som du sier også) at det er litt uvirkelig.

    Men jeg ser jo det at jeg burde være stolt…haha

    Klem tilbake ♥

  6. Forstår du strever fælt nå,Laila.
    Må bare si:du gjør en sabla god jobb.
    Det er en setning som dukker opp i mitt hode,et sitat fra et dikt?
    «Hold ut,mitt barn………..
    Tenk på kjærligheten,til deg selv,til andre mennesker,til livet.
    Sånn!I all beskjedenhet altså.
    Klem fra Eia.

  7. Hodet mitt er fortsatt litt tomt om dagen, men legger igjen spor om at jeg leser alt du skriver: og uansett hva du måtte synes selv; du er så goddamn flink, og du BØR være stolt av deg selv! Du inspirerer, selv med dine tunge stunder. Det betyr nemlig for meg at du er «ekte», at det kreves to skritt frem og ett tilbake for å komme seg ut av så mange års sykdom, men at det aller viktigste til syvende og sist er at du når målet. Om det tar ett år – eller fem – du er på vei, og er det noen som kan klare er det deg. Det beviser du gang på gang! Lykke til med «ordentlige» middager 🙂

  8. Masse lykke til! Dette greier du!! Hva med å starte med feks fisk og grønnsaker? Så kan potetene og sausen komme seinere? Babysteps ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s