Vekt, eller ei? Hva mener du?

De på Modum anbefaler at vi kvittet oss med vektene våre. Få dem bort, gi den til noen andre, kanskje til en behandler, noen i familien, eller rett og slett kast den. Det er som å ha en tikkende bombe i hus for de av oss som har en spiseforstyrrelse. Den er en trigger, den kan få verden til å rase sammen som et skjørt korthus på et lite blunk. Viser tallet noen hundre gram opp, du faller i raset og bli begravd under tyngden av ordet «failed. Mislykket» Mission not completed. «Tallet på vekten betyr ingenting, den måler ikke din verdi som person. Stol på kroppen din, aksepter den som den er, bli fornøyd med deg selv, ikke la tallet avgjøre hvordan du skal føle deg. Tallet betyr ingenting» I’ve heard it all before. Og jeg vet hvor riktig det er. Tallet betyr egentlig ingenting. Tallet bør ikke avgjøre min verdi av meg selv. Jeg vet det så inderlig godt. Den fornuftige meg vet det. Den syke meg bryr seg ikke om hva som er fornuftig. Tallet har stor verdi for ufornuften. Jeg hatet å måtte veie meg på Modum, det gjorde vondt hver mandag. Jeg skulle gjerne ønske å ha sluppet unna veiingene, men likevel var jeg jo like håpefull hver gang, når vi likevel måtte veies, at tallet kanskje var gått ned. Jeg konfronterte primærkontakten min angående veiingene. De fortalte oss at vekten ikke betyr noe, likevel skulle de veie oss. Hvorfor? Jo, fordi de ville se, og samtidig vise oss, at vekten faktisk vil stabilisere seg over tid. (Vel, dette fikk jo ikke jeg bevist der da) Jeg skjønner at de med undervekt, som trenger å gå opp i vekt må veies. Jeg skjønner jo meningen, men det fikk utrolig stor betydning for meg. En vond betydning. Jeg kunne selvsagt latt være å se på vekten da jeg gikk på den, men det klarte jeg ikke, for jeg ville vite.

Før jeg ble innlagt på Modum, så veide jeg meg to ganger daglig. Da jeg stod opp, og før jeg la meg. Rett etter jeg ble skrevet ut veide jeg meg noen ganger i uka, og så ble det en gang i uka. Jeg ville se om vekten faktisk stabiliserte seg. Den holdt seg sånn noenlunde stabil, noe opp, noe ned. Sist jeg veide meg, så var den opp. Og det raste. På et blunk gikk humøret fra ok, til faen-i-helvete! Jeg har de siste ukene hatt som målsetting å redusere kroppssjekkingen min. Veie meg mindre, redusere bruken av målebånd, bruke mindre tid foran speilet,redusere det å klemme og ta på kroppen min for å sjekke omkrets. Jeg bruker fortsatt litt tid foran speilet, jeg klyper og klemmer en del, og jeg er det bevisst når det skjer. Derfor kan jeg også ta meg i å slutte. I løpet av de siste to ukene har jeg ikke veid meg, eller brukt målebånd. 2 uker siden siste veiing. Jeg har muligheten foran meg hver dag, jeg ser vekten hver dag. Men jeg unngått  å gå på den, for jeg har ikke ønsket at tallet skulle avgjøre humøret på dagene mine.  Jeg var faktisk litt stolt og fornøyd da jeg kom til timen med behandleren min på fredag, og kunne fortelle at jeg faktisk ikke har veid meg.

Utfallet ble ikke akkurat sånn jeg hadde forventet det. «Det har vært veldig vanskelig siden sist, trynet en del, men jeg har hvertfall ikke veid meg» , var noe av det jeg sa. «Jeg vet at jeg i utgangspunktet burde kvitte meg med vekten, men en del av meg vil ikke det heller…» Vel, tilbakemeldingen jeg fikk var «Ved å si at du burde kvitte deg med vekten, så lager du deg et nytt problem. Det er helt vanlig å ha vekt i hus, nesten alle har det. Hvorfor kan du ikke bare ha den der, og heller godta det tallet vekten viser deg, uten at det skal ødelegge?» Jeg trodde seriøst jeg skulle klikke i vinkel. Igjen. For helt i begynnelsen av timen snakket vi om noe annet som ble tolket helt feil, og jeg hevet stemmen og ble lynforbanna. Denne uttalelsen hjalp ikke akkurat på humøret mitt. Jeg raste! Jeg kokte! Hvordan i helvete kan behandleren min sitte der og si at det er normalt å ha en vekt i hus, til meg, som sliter med kropp og vekt????? Ja, det er normalt å ha vekt i hus, mange har det. Men fornuften min vet at det i utgangspunktet ikke er bra for meg å ha den tikkende bomben liggende. Her prøver jeg å komme med friske tanker, (selv om den syke delen ikke er enig og synes det er vanskelig å kvitte seg med vekten) og så får jeg et sånt svar. Det høres kanskje rart ut at jeg ble sint, for spiseforstyrrelsen vil jo ha vekten stående, men jeg prøvde her altså å få fram et friskt argument.

Jeg forstår også poenget til behandleren min, at istedenfor å unngå å veie meg, så må jeg lære å face tallet som står på vekten. Jeg skjønner det, men, det er ikke et problem for meg å tenke at jeg en dag kanskje bør kvitte meg med vekten. Det er ikke noe jeg går å grubler og tenker på, ikke noe jeg bruker energi på. Det er en tanke. Om et framtidig mål. For det andre, vekten står der tilgjengelig, jeg kan veie meg når som helst, så sånn sett kan jeg kanskje si at det å ha den der på en måte er eksponeringsterapi for meg. At jeg tåler å ja den der, uten å manisk måtte hoppe på den. Jeg burde kanskje hoppe på den, bare for å lære meg å face tallet, uten å måtte ty til destruktiv atferd. Det er jo også eksponering på høyt plan. Men på Modum snakket primærkontakten min om at jeg bør sette meg ned for å lage en «livspai.» En sirkel med ulike «kakestykker» hvor jeg skal fylle inn andre ting enn elementer som har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Positive ting som gir meg noe bra. Noe som fyller dagene med fine ting, for å erstatte spiseforstyrrede tanker, følelser og atferd. Ikke unngå, men erstatte.Fylle inn flere og flere fine ting, sånn at spiseforstyrrelsen får mindre og mindre plass.

Så for meg var det å ikke gå på vekten altså et positivt skritt. En del av veien å gå for å redusere kroppssjekkingen. Å gå på vekten vil si å fortsterke de spiseforstyrrede tankene. Jeg har tidligere skrevet en del om triggere som finnes rundt meg, oss, som vi ikke kan styre. Reklame, media, butikker osv osv. De er overalt. Det er ikke til å unngå å bli påvirket, men man kan selv velge hvor mye man vil la seg påvirke. På Modum fikk vi ofte høre at det kunne være lurt å unngå triggere så sant det lot seg gjøre, hvertfall litt og litt, sånn for ikke å forverre situasjonen. Altså, velge bort det som ikke er bra. Unngå det man kan unngå, så lenge det gir en positiv effekt. Det er sånn jeg de siste ukene har tenkt angåenede vekten. Den står der, jeg kan selv velge om jeg vil gå på den eller ei. Jeg har ikke gått på den, men valgt det bort. Det har ikke vært noe problem å latt være å gå på den heller, fordi jeg rett og slett ikke har ønsket å vektlegge tallet. For meg har det faktisk vært et stort steg i riktig retning. For meg har det vært en styrke å latt være. En positiv ting. Ett lite skritt. Så når utfallet av timen ble som den ble på fredag (det var en del andre ting som ble tatt opp også), så satt jeg der og kokte nesten over. Jeg hevet stemmen, jeg raste, jeg var så sint som jeg aldri noengang har vært der før. Jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å være der, og hadde mest lyst til bare å ta på meg jakken og gå. Den lille seieren jeg følte ved å la være å veie meg falt sammen, og forsvant på et blunk. Jeg følte seieren ble tatt fra meg, målet knust i fillebiter og tilintetgjort. Så hva skal jeg jobbe med nå? Jeg føler meg litt låst, hva pokker er meningen med å jobbe med dette når det jeg gjør ikke betyr en dritt?

Som sagt over her, så ønsker jeg egntlig ikke å kvitte meg med vekten, men fornuften forteller meg at så lenge jeg sliter med en spiseforstyrrelse, så er den en tikkende bombe som er lettantennelig om jeg stiller meg oppå den. Mulig jeg aldri kommer til å kvitte meg med den, kanskje jeg en dag klarer å gjøre det. Det kan jeg ikke svare på nå. Jeg kommer uansett til å gå på vekten kun om jeg skulle føle for det. For meg er det faktisk en seier å klare å la være, for det gjør at jeg jobber mot spiseforstyrrelsen som mer enn gjerne skulle visst hva vekten viser, for så å ty livshiten ut av meg. 1-0 til meg, for hver eneste dag jeg lar være. Det gir meg mestringsfølelse, det føles riktig, for meg. «Gjør mer av det som virker» Løsningsfokusert tilnærming. Det virker for meg.

Jeg vil enda en gang understreke at jeg skjønner hva behandleren min mener. Jeg vet ikke helt om jeg får fram hva jeg skal fram til her, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg vil gjerne ha vekten, eller, jeg synes det er vanskelig å kvitte seg med den. Poenget her er at jeg mener måten jeg har jobbet med målet mitt på er fornuftig, og riktig, og at anbefalingen om å ha en vekt i huset er feil.(Fornuftig sett) Så la oss kjøre en liten meningsmåling her, hva mener du? Ingen svar eller meninger er feil, her er det rom for ulike synspunkt.

Advertisements

24 thoughts on “Vekt, eller ei? Hva mener du?

  1. Først vil jeg si at du skriver veldig bra=) Kjenner meg godt igjen i deg du skriver angående det med vekt, jeg veier meg hver morgen prøver selvfølgelig og ikke veie meg mer en en gang i uken, fordi jeg innerst inne vet at kroppen forandrer seg hver dag. Jeg personlig synes at du bør kaste vekten, sånn at spiseforstyrrelsen får mindre plass i din hverdag, men behandlerene har jo ett godt poeng, at du bør godta kroppen din slik den fungerer ( har kroppen din det bra, har du det bra) Tenk heller på det posetive og velg vekk det negativet her i livet da kommer man langt=) ❤

  2. Mitt forslag er å finne en øks eller en hammer og slå løs på denne vekta, tenk så deilig! 🙂 Gi den så mye juling som du har fått av den!
    Jeg hadde vekt, og har vekt men den funker ikke for batteriet tok jeg ut og brukte i bakevekta heller, mer fornuftig..
    Vekt er rota til mye vondt hos mange, spiseforstyrrelse eller ei, men man blir opphengt i tallet og det kan gjøre vondt hos mange, det setter spor enten man vil eller ikke..

  3. Hei vennen:) Du har vært flink å ikkje hoppe på vekta fleire ganger i uka!! Eg mener vekta burde bort, den fører fortsatt til at SF tar kontroll, men behandleren har et viktig poeng ja; at du må lære å akseptere kroppen din med den vekta der kroppen din trives å være. Tenker d kunne være en god måte å jobbe med det på ved å fortsette som på modum: la vekta stå hos behandler og veie deg hos han i begynnelsen av hver time..? inntil du er så trygg at den kan kastes, eller stå heime uten å være en tikkende bombe. Men skjønner godt at du ikkje vil gi den fra deg! Men du er jo en knall tøff fighter, og du har tydeligvis på følelsen inni deg at det ville være en bra ting for deg å få den bort… Ta den med til behandler neste uke og si: ver så god, sann kan du hjelpe meg å akseptere vekt og kropp…? klemmM

      • koffor står d anonym??
        æsj,drit i han;P det er din behandling! husk Laila, du må si fra om HVA DU TRENGER nå!:) Kanskje du må skrike høyere til han. huff, slitsomt å ikkje bli hørt…grrr. Men kanskje det er det han vil at du skal gjere…. provoserer for å få frem tanker og følelser..?
        Uansett…klem fra lips:)

  4. Bort med vekta, en gang for alle! Det er kanskje normalt å ha en vekt i huset, men normalen har heller ikke et spiseproblem.
    Jeg har brukt lang tid på å kvitte meg med vekta etter anbefaling fra flere hold (behandlingssteder, psykolog og ikke minst samboer). Tror vekta var gjemt fra meg i 2 år. Nå er den tilgjengelig for meg, men jeg veier meg likevel ikke (det tar behandler seg av), og det er rett og slett en lettelse! Dagen har NOK av utfordringer, om ikke tallet på vekta skal komme å fortelle meg hvor verdiløs jeg er i tillegg.
    For min del har kroppssjekking, klyping og klemming blitt redusert i takt med higet etter å veie meg.

    Vær stolt over det du har klart, Laila! Det er til syvende og sist DU som sitter med svaret på hva som fungerer for å bevege deg lenger bort fra sykdomsrutiner, og om å veie deg mindre eller ikke i det hele tatt hjelper deg i riktig retning, så GJØR DET 🙂

  5. kast vekta, eller gjem den lang inni et skap eller noe. det er kanskje mange som har en vekt hjemme, men de fleste bruker den nok veldig sjeldent, kanskje bare for å veie bagasjen før de skal ut å fly e.l.
    det er jo ingen som egentlig trenger en vekt. det viktige er jo å spise passe sunt og i passe mengder, og bevege seg på en fornuftig måte. da vil man føle at kroppen fungerer som den skal, og da spiller det liten rolle hva vekta viser. veier man altfor lite eller for mye så ser man det selv(evt de rundt en) og det er ikke noe man må veie seg for å finne ut av.

    friske folk som veier seg regelmessig er nok mest folk som driver med jojo-slanking o.l. og som ikke har et særlig godt forhold til mat og trening, og som antagelig ville fått en s.f. om de hadde anlegg for det. .

    • Hmmmm, sinnsykt bra poeng ane! «det er jo ingen som egentlig trenger en vekt. det viktige er jo å spise passe sunt og i passe mengder, og bevege seg på en fornuftig måte.»
      Heh:) fikk en liten tankevekker! det er jo faktisk INGEN SOM EGENTLIG TRENGER EN PERSONVEKT… (dersom de er friske hvertfall.)

  6. Slå den, knus den, kast den, forbann den! Jeg kan tenke selv at det er viktig å godta sin egen vekt, man trenger ikke like den overhode, men man må godta og akseptere at det tallet som kommer frem er et tall som kroppen din eier, men så ser jeg også at vi alle er så mye mer enn et tall. derfor er konklusjonen få den bort, langt bort. Helt vekk ❤

  7. Jeg har tatt bort vekta hjemme hos meg nå. Veier meg en gang i uken hos behandler – de vil vise meg at jeg stabiliserer meg selv om jeg spiser (tilnærmet) full kost. Jeg tror det er lurt, i den perioden hvor man snur alt på hodet og skal kjempe mot alle mekanismene i spiseforstyrrelsen, å ta vekk vekta en stund, for man er ekstra sårbar da.
    Behandleren min sier at jeg på et tidspunkt skal begynne å veie meg selv hjemme, én gang i uken.

    Er ikke enig at alle veier seg. At alle har vekt. Vet om mange som ikke har og som er stabile likevel. Gjør det du mener du trenger nå!

  8. Jeg skjønner hva behandleren din mener, men jeg skjønner også at du ble sint av det han sa. Det blir liksom som at du har prøvd så godt du kan, men så har du fått «kjeft» for å ikke ha klart ennå bedre.

    Jeg vet ikke hva jeg synes om det å ha vekt. Jeg har det selv, og merker at i perioder når jeg veier meg mye, så gjør det meg verre. På den andre siden føler jeg at jeg MÅ veie meg, fordi jeg er redd for å bli for feit hvis jeg ikke følger med på hvor mye jeg veier. Så den er grei å ha, men jeg vet at jeg i perioder bruker den alt for mye.

  9. Det hender jeg glemmer å gå på vekta (jeg MÅ veie meg hver dag…), og da går jeg hele dagen lykkelig uvitende om jeg har gått opp eller ned siden dagen før, men samtidig er jeg mektig nysgjerrig på hva tallet ville ha vært. Jeg bruker vekta mest for å passe på at jeg ikke går for mye opp, men om jeg da faktisk HAR gått opp, så er jo heele dagen ødelagt og anorektiske tanker kommer flygende mot meg, og når jeg har gått ned så blir hele dagen perfekt og jeg føler meg «flink». Så det litt sånn hat/elsk-forhold til vekta, liksom?

    Jeg skjønner hva behandleren din mener, men jeg skjønner DEG enda mer! For jeg mener, det er da i ingen sammenhenger at man MÅ veie seg så vidt jeg skjønner, så da trenger man ikke å ha vekta i hus heller. Jeg synes at man heller bør lære å ikke tenke på hva man veier, og den letteste måten å ikke en gang vite det, er jo da å ikke ha vekten i hus. Hvorfor skal man lære å godta skumle tall? Det er da bedre å være lykkelig uvitende, og lære å godta sin egen kropp som den er – uten å vite tallet. Tallt har evnen til å ødelegge alt for mye, spør du meg.

  10. Overskriften slo meg veldigt jeg tror virkeligt at jeg eg tykk! men alle sier jeg må legge på meg! fordi masse rart!
    Jeg syntes folk skal slutte å klage på vekten sin å at varfall jeg liker folk som de er! men meg selv går ikke! jeg må være helt «»fin»» jeg er for redd for å gjør noe! men det skylles vel det som har sjedd med meg i livet ❤ du er fantastisk til å skrive å jeg vil så gjerne at du skal se på min blogg! jeg startet den i går eller noe! å du får vite mye såm jeg føler har det å ting så sjeer rundt meg :))

    http://whyyyy.blogg.no/?c=1330287942

  11. Jeg har endret min stilling i forhold til vekten. Jeg klarer selvfølgelig ikke å kaste den, men forsøker å veie meg kun 1- 2 ganger i måneden. Bare for å ha litt kontroll. Ikke bare for å kontrollere at jeg ikke har gått opp for mye, men for å kontrollere at jeg i alle fall ikke har gått ned.
    Og siden jeg startet med det, mistet jeg litt mer fokus på selve vekttallet. Men jeg må selvfølgelig innrømme at jeg fortsatt lar humøret preges av tallet som dukker opp.. Men 1-2 ganger i måneden er bedre for min del enn hver dag.

    Svar: Så utrolig bra at du ikke kjenner deg så godt igjen i dette!!

    Og ja, det er som du sier; så lenge jeg er klar over det nå så kan jeg forsøke å endre det! Og jeg har allerede startet på disse endringene 😉

    Klemmer og ha en fin-fin start på uka imorgen ♥

  12. Enig i den som sa det at man jo ikke egentlig trenger vekt, ingen er jo født med en vekt på ryggen, liksom..;) Er vel kun i spesielle situasjoner at man bør veie seg, kroppen lever jo fint uten;D

    Jeg hadde anorexi før og ble trigget av vekten/ endringer, men nå som det er ti år siden glemmer jeg at vekten finnes. Kanskje det kan bli slik for deg og, at du heller kan ha vekt en annen gang? En nylig tørrlagt alkoholiker trenger jo ikke ha sprit i hus, og en eks-narkoman bør jo ikke ha valium i hus, om ikke helt likt, så blir det vel litt samme greia? Synes det ble litt vel utfordrende fra behandleren din, det er jo noe med at man ikke trenger å eksponere seg/ få til alle utfordringene på en gang…

  13. Du kan jo prøve å levere den hos noen du kjenner godt for en periode og se hvordan det går uten evt ? Kan jo virkelig trigge å se den og vite hvor den er, mens er den litt lenger vekk så kanskje det hjelper…
    Ikke lett valg uansett, håper du finner ut av det som passer for deg..:)

  14. Tusen takk for innspill alle sammen 🙂 Behandleren min kommer nok ikke til å ville ta imot min vekt, for han mener jo at jeg bør ha den, og akseptere tallet som står på den. Jeg synes ikke det er skummelt i seg selv å ha vekten stående, for jeg klarer jo å la være å hoppe på den. En del av meg vil også ha den, sånn når jeg ønsker å skulle veie meg. Men nettopp fordi jeg blir veldig sårbar når jeg hopper på den, så lar jeg det være akkurat nå hvertfall.

  15. Hm.. jeg vet ikke jeg.. Har vært uten vekt en god stund nå, og jeg vil vel ikke si at jeg er blitt mindre kropsbevisst pga det. Jeg synes nesten det er mer skummelt jeg, fordi jeg ser ikke selv effekten av treningen. Samtidig som jeg vet at musklene jeg nå får har påvirkninge på vekten og at jeg sikkert ikke vil kunne se nedgang på vekten heller.

    Nei når snakker jeg bare rundt meg selv.. det er et vanskelig spørsmål dette som jeg ikke har svar på.. må bare kjenne på det selv kanskje..

    • Mindre kroppsbevisst kan det vel ta en stund å bli, men poenget er at tallet på vekten ikke skal bestemme din verdi. Jeg vil prøve å kunne bli fornøyd med meg selv, uten tallet skal avgjøre det. Jeg trener jo mye styrke nå, og da øker også sjansen for vektøkning, og med tanke på at tallet fortsatt har så mye makt, så er jeg redd for at det bare vil gjøre det verre. Jeg vil ha muskler, men vil samtidig helst ikke opp i vekt..you see? Da er det bedre å være lykkelig uvitende på en måte..

  16. Jeg ser poenget til behandlerern din, men stusser kanskje litt over at han sier det han sier så «tidlig». Du har jo allerede klart deg gjennom Modum, og jobber hardt med alt videre hjemme. Om det da er en utfordring for deg å ha vekt AKKURAT NÅ, så ser jeg ikke problemet med å «midlertidig kaste» den. Å sammenligne din tilstand med en sf-fri person sine sunne vektvaner (har noen det?) synes jeg er …spesielt.

  17. Jeg veier meg mer om jeg har vekt i hus, så jeg har kvittet meg med den. Og det er bare du som kan bestemme hva du vil gjøre med vekta, kjære deg.

    Mange klemmer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s