Lukten av skam.

Når jeg er i transen, midt oppi kaoset som jeg prøver å flykte fra, tankene jeg vil blokkere ut, følelsene jeg vil dempe. Den lukkede lille såpeboblen jeg er stengt inne i. Da opphører verden å eksistere, da er jeg alene med mine smerter, smertene jeg prøver å stenge ute. Da ingen kan nå inn til meg, fordi jeg stenger alt ute, forsegler døråpningen jeg gikk inn i. Jeg, og bare jeg befinner meg i boblen. Jeg vil ikke ha noe med verden utenfor å gjøre. Ingenting annet enn å døyve smerten betyr noe som helst. Jeg vil ikke at andre skal se at jeg ligger nede for telling, jeg vil ikke at andre skal se meg i din tilstand, se hvor fæl og ekkel jeg føler meg, og tror at andre skal synes om meg. Jeg ønsker bare å være helt alene, med bråket på innsiden, og stillheten utenfra.

Blokkeringen begynner gjerne allerede mens jeg vandrer mellom reolene i butikken, kampen mellom tanken sloss fra jeg går inn døra. Jeg blir stående i stampe, for jeg blir dratt i begge retningene, mens ingen av dem river meg helt overende sånn med det samme. De tankene som sloss på den måten, sliter meg ut. Jeg får mest lyst til bare å synke sammen og skrike ut der da, at de skal holde kjeft, og la meg være i fred. Fordufte. De bytter på å vinne, og i det det «feile» valget er tatt, så stopper den fornuftige verden å eksistere. Da stoppes fornuftstankene, og jeg har nok med å komme meg hjem og få det overstått. Ingen følelser av fornuft får komme til, da er det bare jobben med å spise som gjelder. Til alt er borte, og siste bit gjenstår. Å få det ut igjen. Bort med følelsene jeg har spist og svelget, maten som har fyllt opp tomrommet.

Jeg blir vekt til live i det alt er borte, ut av systemet, og skylt ned og bort. Da jeg står igjen opphovnede og rød øyne, hvor tårene triller. Da kroppen er skjelven og ut av balanse. Når jeg må vaske bort etter meg. Når lukten av skammen sitter igjen på badet. Da våkner jeg, og kjenner igjen følelsen av nederlaget, og jeg forstår hvorfor jeg neste gang jeg er i butikken, ikke skal la meg bli dratt overende på den feile siden. Jeg trodde jo ikke at det skulle bli så vanskelig å klare butikkturer når jeg kom hjem igjen, men det er mye verrer enn forventet. Jeg trodde aldri at veien skulle bli lett å gå alene, men ikke at den skulle være så vanskelig heller. Jeg ønsker ikke å ha den lukten av skam, og jeg ønsker at hver dag kunne gå glatt, uten at jeg skulle skli og slå meg halvt ihjæl. Jeg liker de dagene da jeg klarer å holde balansen, da lukten av skam ikke eksisterer, og det er de dagene jeg må holde fast ved, det er de dagene jeg streber etter, hver eneste dag. For den lukten er ensbetydende med en forakt over meg selv som jeg ikke trenger å ha. Og de sliter meg ut, og jeg liker ikke å være sliten på den måten.

Jeg prøver å strekke ut hånden mot målet, en luktfri tilværelse, uten skam liggende i luften.

Advertisements

19 thoughts on “Lukten av skam.

  1. Jeg mener å huske at du for mange måneder siden skrev om at du ikke skammet deg lenger over sykdommen din. Du har ikke større grunn til å gjøre det nå, for du er jo mye nærmere frisk enn du var før, selv med et lite steg i feil retning. Håper det blir lettere med butikkturer etterhvert

    • Jeg skammer meg ikke over sykdommen, men at jeg faktisk fortsatt bøyer meg over den fordømte doskåla…men joda, jeg prøver å fokusere på at jeg tross alt er mye bedre 🙂

  2. Fant noen fine ord om skam på jobb i dag, som jeg skulle skrive ned og gi til deg her. Glemte jo selvfølgelig det..
    Vi har gode ord hengende rundt på jobb, til oppbyggelse i hverdagen. På speilet inne på doen feks, der jeg leste det.. Skal få huska det snart 🙂
    Det går seg til!!

  3. å,dette var vondt å lese,veldig gjenkjennelig.
    Du har likevel kommet mange steg fremover i forhold til spiseforstyrrelsen som jeg oppfatter det. Du har søkt hjelp,fått det og jobber for mer. I tillegg,eller først og fremst,er du et råskinn som har holdt ut det tøffe oppholdet på Modum,og som nå skal prøve snekre sammen deg selv og dagene på egen hånd.
    Lukten av skam var en veldig beskrivende setning. Du ønsker jo ikke å ha det sånn,den drivkraften vil være med og hjelpe deg til å få det bedre.
    Men det er sterke krefter i sf. Ei jeg gikk i gruppe med en gang sa at om det hadde begynt å brenne i huset,og hun måtte kaste opp etter overspising,hadde hun blitt værende til hun var ferdig å spy. Det sier litt om hvor sterk desperasjonen kan være.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s