Våg å stå i det, når det stormer som verst.

«Våg å stå i det! Hva er det verste som kan skje når du møter det du frykter aller  mest, i hvitøyet?» Jeg hatet de ordene så intenst. Våg å stå i det, er du klar over hvor stor smerte det egentlig gir, å stå i det når det stormer som verst? Det er faen så vondt, det er faen så vanskelig. Jeg kan le av noe av det nå i ettertid, mine reaksjoner vel og merke. Følelsene jeg satt med, og fortsatt sitter med, gir meg fortsatt smerte. Å gå veien for å bli frisk, er lang, tøff, hard og utfordrende. Man må gi alt om kampen skal kunne vinnes. Det nytter egentlig ikke å gå inn med å bli frisk, halvhjertet. Skal man kunne få en plass på Modum f.eks, så går man dit frivillig. Ingen tvang. Dermed står og faller det på deg selv. Det er nesten så det i seg selv er irriterende, hvor sykt det enn høres. For meg var det hvertfall sånn, og nå kan jeg jo bare snakke for meg selv. Da jeg tråkket over dørstokken på Modum, så var ambivalensen i meg stor. Jeg ville være, og jeg hadde lyst til å løpe på dør. Men hva ville det hjulpet meg å løpe på dør? Jo, det ville ha hjulpet meg til å vedlikeholde den syke perioden jeg var i før jeg kom til Modum.

Det er vondt og vanskelig å møte frykten i hvitøyet, fordi det skremmer livshiten ut av deg. Mye fordi man bygger seg opp katastrofetanker angående det verste som kan skje, hva som kan skje da. «Ingen kommer til å tåle meg, jeg kommer til å dø, seriøst. Jeg kommer til å bli så feit at jeg tar opp all plass, jeg kommer til å hate meg selv så mye at jeg ikke orker å holde det ut. Hva jeg fryktet? Vektoppgang. At jeg ikke kom til å holde ut med meg selv, at andre ikke kom til å holde ut med meg. Hva andre skulle tro og mene om meg når kiloene la seg rundt kroppen min. Hva jeg selv kom til å tenke om meg selv. Vel, jeg vet jo hvordan jeg selv tenkte om meg. Jeg hatet kroppen min så intenst at det gjorde vondt. Jeg gjemte den, pakka den inn. Jeg hadde store problemer med å forholde meg til den, og jeg likte heller ikke at andre skulle se den. At de skulle se hvor stor jeg hadde blitt. Det var helt forferdelig. Å ha mat i magen var en annen frykt. Hva den gjorde med kroppen, hvordan den fikk kroppen min til å se ut, føle seg. Følelsen av å være stor, tungt, stygg.

Siden jeg var innlagt frivillig, så måtte jeg gi det jeg hadde, det jeg hadde kapasitet til å gi, + litt til. For meg, mens jeg var innlagt, hadde ikke annet valg enn å stå i det så godt som jeg kunne. De som jobbet der sa hele tiden til meg at jeg alltid hadde et valg. Jeg valgte å ikke kaste opp. Joda, klart jeg hadde et valg, men så lenge jeg var der, så var det likevel ikke et valg for meg. Fordi å være der betydde å gjøre mitt beste, følge kontrakten jeg skrev under på, å jobbe imot spiseforstyrrelsen. I begynnelsen var jeg rett og slett redd for å bryte med reglementet der, redd for å miste plassen min om jeg fortsatte med de rigide spiseforstyrrede handlingene. Selv om spiseforstyrrelsen prøvde alt den kunne for å knuse meg rett i bakken, og gjøre støv av meg. Jeg måtte velge å tro på det behandlerne der fortalte meg, og anbefalte meg. Hold ut, det blir bedre. Faen som jeg hatet det! «Det blir bedre» Det hjalp meg i grunnen ikke, der og da, å stole på det, selv om jeg selvsagt visste det. For i første omgang måtte jeg gå gjennom ild og vann for å komme meg dit, og da dreit jeg en lang marsj i at det engang skulle bli bedre. For der og da føltes alt bare helt forjævlig.

Det gjør fortsatt vondt å stå i det. Det er kvelder hvor det er helt forferdelig å stå imot spiseforstyrrelsen. Av og til er det så vanskelig at jeg gir etter. Fordi jeg ikke klarer å stå i det. Når det stormer som verst, så fordunster all fornuft, alle strategier jeg har bygd opp. Alt blir tåkelagt, og jeg ser ikke en dritt i mørket. Når tåkeskyen har forsvunnet, så kan jeg reise meg igjen, og våge å reise meg. Børste støvet av hendene, finne igjen balansen. Prøve å holde meg fast når stormen igjen melder sin ankomst. Det stormer mye for tiden, og det er vanskelig å holde seg oppreist når jeg mister fotfeste og sklir. Når underlaget er glatt som is. Glatt som svartmalt olje. Men jeg gir ikke opp, jeg har ennå ikke brekt noen bein som forhindrer meg i å reise meg igjen. Likevel trenger jeg krykker for å holde meg oppe når stormen går over i orkan.

Jeg kan skrive under på at det er blitt bedre, men jeg er langt ifra i mål. Det eneste jeg kan gjøre, er å fortsette å reise meg, og bruke krykkene jeg har til å hjelpe meg videre på veien.

 

Advertisements

18 thoughts on “Våg å stå i det, når det stormer som verst.

  1. Enig! Det er det kjipeste jeg hører.. «du må holde ut».. «bit tennene sammen»… Blæh. Det er virkelig ingen trøst i slike ord.
    Men man må gjennom det for å komme på den andre siden 😦 Kanskje folk rundt kan være flinkere til å bruke andre ord, selv om de mener det så godt.
    At de gjerne vil hjelpe oss gjennom det, at de forstår at det er tungt. Det finnes helt klart mange måter å bryte gjennom på, annet enn å få følelsen av at man bare må stå inni en storm alene uten muligheter for å gjøre annet enn å ha fysisk og psykisk smerte. Da er det jo ikke rart at man velger enkleste utvei, legge seg ned for å gi opp! Man ser jo ikke noen utvei og ende på det som er vondt.
    Heldigvis er det så mye bedre på den andre siden (av den forbanna stormen), at det er verdt å fysisk bryte gjennom den ❤ 🙂

    • Ikke sant, andre ord føltes faktisk bedre å høre, for jeg fikk jo det også. Jeg ble bare frustrert når de ba meg holde ut…gawd assa…

  2. Jeg strør litt sand på veien foran deg, håper det hjelper 🙂
    Du er tøff, ikke annet å si, men godt du ser fremover og at det faktisk blir bedre. Aldri lett å se det midt i stormen…

  3. Åh, for et bra innlegg Laila!! Så sant som sagt! Det er mitt problem, det må eg bli bedre på å gjøre, men eg føler meg så svak…… Det imponerer meg så uendelig masse hvor sterk og modig du har vært, og fortsatt er. Inspirerer meg også…<3

  4. Det er ikke lett å stå i det og når man vet at ja jeg kan la være men hvem hjelper det, og så har man så lyst at noen kan bære en de tunge tidene eller dagene.
    Jeg liker måten du tenker på, reiser seg opp, børster av støvet og fortsetter videre. Steg for steg og jeg tenker de periodene man ikke klarer å stå oppe i stormen også er en del av veien, og ikke et avhopp..

    Stå på, skulle ønske jeg kunne sende de beste krykkene i verden. Jeg er heldig å har troen, så jeg lener meg der når jeg ikke klarer å stå selv, men ikke alle som klarer det..

    Mange klemmer fra Destgirl

  5. Akkurat noe slikt jeg trengte å lese nå fra en med erfaring selv! «Det nytter egentlig ikke å gå inn for å bli frisk halvhjertet». Det er så sant. Og hvor jævlig irriterende de tre orda er: Stå i det. Hva i H veit behandlere om hvordan det e liksom?!! Hadde de visst hvordan det faktisk var å stå i det hadde de ikke sagt det på en måte som gir inntrykk av bagatellisering av det hele. (blir så provosert så derfor litt sint uttrykksmåte) Begynte nettopp på 12ukers intensiv behandling på Spis og både personalet og medpas har stilt spørsmål om jeg egentlig vil dette fordi jeg gir inntrykk av at jeg ikke vil. Jeg føler jeg går inn i det halvhjertet fordi jeg egentlig bare «må» bli frisk og fordi dps har presset meg. De vil ikke behandle meg videre hvis ikke spiseforstyrrelsen blir mindre. Har egentlig gitt opp håpet om at det er mulig i det hele tatt å komme ut av spiseforstyrrelsen så hvorfor ta på seg bryet med å prøve? Sitter med de tankene nå. Men jeg vil jo så gjerne også… Så da er det vel egentlig bare å stå i det da, se om det faktisk nytter. Men så er det det at spiseforstyrrelsen er min bedre halvdel og vi elsker jo hverandre, om det kan sies slik. Blir som en skilsmisse etter å ha vært gift en hel halv levetid. Håper du kan skrive mer om hvordan du opplevde de første ukene på Modum, sett fra nå i ettertid. Tror flere enn meg vil kunne lære av det! Og om det virkelig er mulig å bli helt fri fra sin spiseforstyrrelse da kan tro virkelig flytte fjell! Klemmer til deg Laila:)

    • Å gi opp er kanskje den dummeste avgjørelsen, for du fortjener å gi deg selv den muligheten. Gjør ditt beste, ingen kan forlange mer av deg husk. Jeg har skrevet litt om tilbakeblikk i ett innlegg som heter «Jeg kan se tilbake og le», søk det opp og les der 🙂 ❤

  6. Husk at du har hatt SF i så lang tid nå. Så det tar dessverre lang tid før «alt» blir bra igjen.. Men at du innser at du har kommet noen steg fram i riktig retning er så utrolig bra! Så ta med deg dette videre og ta det frem når motivasjonen svikter.

    Svar: Ja, jeg er så utrolig glad for at jeg nå har kommet et steg videre i forbindelse med å kombinere min situasjon med jobb. Det er jo (som jeg også var inne på) utrolig tøffe utfordringer jeg går igjennom, men jeg holder motet oppe og nekter å la psyken stoppe meg. Positive tanker!

    Og dette med den riktige kombinasjonen med mine behandlere har jeg klokketro på at dette går den riktige veien 😉

    Nok en gang tusen takk for at du har så stor tro på meg! *smiler*

    Varme klemmer til deg Laila; håper du har hatt en god helg ♥

  7. Du kan alltid gå tilbake til spiseforstyrrelsen,sier behandlere. Jo takk,selvfølgelig. Tror det er veldig vanlig å være ambivalent for å gi slipp på den.
    Sterke følelser kan være uutholdelig å kjenne på,jeg har vært der mye. Det glemmes ikke. Og vet det blir mere. God beskrivelse av det som en sterk storm eller til og med orkan. Hadde vært fint om det fantes en enkel kur for å bli frisk. Skulle sendt den til deg pr.omgående 😉
    Jeg synes det er veldig dumt at opplegget på Modum er at man får 3 mnd.og så må man ut. Sånn som du sleit,det skulle vært litt mer individuelt tilpasset. Jeg lurer på om du hadde hatt godt av det å være der lengre. Eller om det ikke var så langt unna,at du kunne hatt oppfølging fra noen der. Mange behandlere mener nok at det er best å være kortest mulig innlagt,redsel for at de ikke skal bli kvitt pasientene ?;-) he he,neida. Men noen mener man kan bli «institusjonalisert».Jeg tror mange trenger mer tid,og at bedre hjelp gir mindre lidelse,færre» svingdørspasienter «. Selvfølgelig skal man gjøre jobben selv,men å være alene om det uten særlig støtte er veldig tøft.
    Sender deg mange gode styrkende tanker ❤
    Har et par krykker stående også 😉

    • En enkel kur hadde vært veldig greit å fått ja..
      Tidligere var det sånn på Modum at pasienter fikk forlenget oppholdet om de ikke var frisk nok til å skrives ut. Dessverre er det gjort endringer på det nå. De mener at pasientene må hjem for å prøve seg der de faktisk oppholder seg. Jeg ser jo den da, men ja, primærkontakten min sa at jeg faktisk burde hatt litt mer tid der, og det tror jeg hadde hjulpet litt. Men så er det jo et kort opphold til i april/ mai da, men det er på kun 2 uker. Og de sier at det er først etter DET oppholdet at det å klare seg alene, gjøre jobben selv, begynner. For da er det et helt år til neste gang vi skal på ettervern. MEN, man kan søke om nytt opphold, men de mener at det helst bør være ett år i ettertid, gjerne sånn at et nytt vurderingsopphold kan inngå i den uken om ett år. Selv om jeg savnet Modum veldig da jeg dro derifra, og ønsket at oppholdet kunne vart litt lengre, så vil jeg ikke helt nå ha en nytt opphold, for å gå gjennom alt på nytt igjen. Dessuten vil jeg jo ikke havne i den samme fine gruppen om det skulle bli et nytt opphold..da frister det liksom ikke helt..
      Takk ❤

  8. Tenk; du har hele livet på deg. Som du sier, er du kanskje et stykke fra, men du har god tid, veien er på en måte målet, og veien blir sikkert bare lettere og lettere :))

    Åh, ja! Hvorfor i alle dager kan ikke «kaffe» betyr KAFFE og ikke kakerogkremogbollerogvettafaen. Glad i familien, men mat kommer så ofte mellom meg, dem og trivselen min. 😦

    • Ja, får tenke sånn, jeg skal forhåpentligvis leve noen år til, så jeg trenger jo ikke stresse akkurat….Gawd, ja, kaffe hadde holdt i massevis enkelte ganger..

  9. Fysøren hvor mye dette innlegget traff meg Laila. Våg å stå i det ja. Hvordan tar man det skrittet, fra et helvetes kaos fylt med angst og tanker om at man ikke skal kjenne på de følelsene, i frykt for hva som vil skje. Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg har forstått det slik at man må igjennom de periodene, de situasjonene for å komme seg videre med små skritt i riktig retning, men hvorfor i all verden skal det være så smertefullt.. Jeg tenker masse på deg og du vet at jeg ønsker deg alt godt, hvis ikke er det på tide at du får vite det ❤ Klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s