Første lørdag på lang tid.

Jeg klarer på en eller annen måte å sjangle meg gjennom ukedagene, med 4, 5 eller 6 små måltider, alt etter som hva som passer i forhold til hvordan dagen er. Hverdagene er enklere å få til når det kommer til mat. Da klarer jeg å komme meg gjennom, ganske oppreist. Noe ustødig fortsatt, men jeg står. Jeg vakler, men jeg står. Dagene går helt fint, det er først når kvelden kommer snikende at det blir vanskeligere å holde ut. Helgene er desidert verst. Jeg vet ikke helt hvorfor, for lørdag og søndag er jo dager, på lik linje med resten av uke. Det er bare dager. Likevel er det vanskeligere dager. Kose dager, dager hvor man kan tillate seg å skeie ut, unne seg noe ekstra. Da er det liksom greit. For meg er det ikke greit, uansett hvilken dag det er. Jeg er redd for å unne meg noe skikkelig. Jeg har visse mengder jeg spiser, da går det greit. Til en viss grad. Det skal veldig lite til for å velte det trygge for meg. Jeg står og vakler mellom å ville unngå å kaste opp, og å gi en jamt god faen, og bare gi etter. Hver kveld dukker disse tankene opp, men de forsterkes i helgene. For jeg er jo fortsatt syk, da kan jeg vel «unne» meg å ha en runde med overspising og oppkast, ikke sant?

Av og til så sliter jeg veldig når jeg er i butikken, jeg står der og veier for og imot, opp og ned i mente. Skal, skal ikke, skal, skal ikke. Istedenfor å bare plukke med meg det jeg skal og komme meg ut derifra, så blir jeg gående der og kjempe med tankene. Jeg hadde som målsetting, fram til onsdag, neste time med behandleren min, om å unngå impulskjøp i butikken. At jeg kun skal kjøpe det jeg skal/trenger, og gå derifra. Det er liksom målet hver gang, det har det vært helt siden jeg kom hjem. Likevel er det faktisk ganske vanskelig til tider, for det er triggere overalt i butikken. Det hender jeg ramler, men rett etter fallet, når jeg har fått reist meg opp, og børste støvet av hendene, og satt meg tilbake i stolen, så spør jeg meg selv, gang på gang, hvorfor i helvete jeg i det hele tatt gadd å gå i fella. Når blodsukkerfallet kommer, når jeg blir svimmel, og kaldsvetter, så tenker jeg alltid «aldri igjen, det er pokker meg ikke verdt det» Innen neste gang er det glemt. Men når jeg sitter der og kjenner på hvor jævlig jeg føler meg, etter at jeg har kasta opp, så klarer jeg å tenke på hvor godt det faktisk er de dagene jeg klarer å la være. At kroppen fungerer som den skal, ingen skjelvinger, ingen kaldsvetting, ikke uklart, slørete syn. Ingen energi som renner ut av meg og tapper meg helt.

Så langt, siden mandag, da jeg hadde timen med in behandler, så har jeg berget meg gjennom alle turene jeg har hatt på butikken. Selv om det har blitt noe vandring opp og ned mellom reolene, så har jeg endt opp med fornuftige ting oppi kurva. Påfyll, ting jeg har trengt, ting jeg har hatt lyst på. Flere ganger har tankene om å gi faen streifet meg, «ta med det, putt oppi det», men jeg har ikke gjort det. Men jeg vet at suget, trangen etter ett eller annet å spise, melder seg når kvelden kommer, så jeg kjøper alltid med meg noen kjærlighet på pinne, tyggis og lakerol. Jeg må ha noe. For  det er nesten ikke til å holde ut enkelte kvelder. Til tross for at jeg spiser kveldsmat. Jeg klarte faktisk å ta en handletur uten å gå av hengslene i går, selv om bulimien rev og slet i meg. Jeg kunne heller ikke skeie ut med noe, som smågodt f.eks, eller potetgull, for da hadde jeg ikke kommet til å beholdt det. Så jeg lot vær, selv om jeg visste at det også kom til å bli vanskelig. Kvelden ble hard, trangen meldte seg, tankene var der, fram og tilbake. Men jeg kom meg gjennom med et nødskrik. Dette var første lørdagen siden Modum, at jeg har kommet meg gjennom en lørdag ved å være oppkastfri.