Å være mett..

…kan fortsatt være veldig vanskelig å kjenne på for meg. For 4 mnd siden, på denne dag, så hadde jeg vært gjennom mitt første døgn på Modum. (Innlegget kan leses her) Jeg gikk stappmett fra det ene måltidet til det andre. Mett hele dagen, dag etter dag, i veldig lang tid. Magen var oppblåst, full av vann, full av mat. Mat som virket å aldri fordøye, men kun ble liggende i magesekken og ta opp plassen. Magen este ut, mer og mer, for hvert eneste måltid. Jeg så gravid ut, og jeg følte meg sånn også. Den flate magen jeg gikk inn på Modum med, den forsvant allerede etter det første måltidet jeg spiste der, lunsjen, den 5.oktober. Jeg hadde hørt historier fra andre som tidligere hadde vært innlagt, om hvor oppblåst man blir de første ukene. Forstoppelse, magesmertene, luft i mage, mageknip. Jeg tenkte «Jaja, men det går jo over» Jeg visste bare ikke at det skulle føles så jævlig. At det eneste jeg ønsket de første dagene, rett og slett var å kunne gå på do for å drite. (Exuce the info.) Det var jubel i stua da jeg endelig fikk oppleve at fordøyelsen funket som den skulle. Endelig kunne magen slappe litt av. Helt til neste måltid. På’n igjen.

Det var et mareritt å gå mett hele dagen lang, at maten fra den ene måltidet ikke hadde rukket å gjøre jobben sin, før det var tid for det neste måltidet. Det gjorde vondt å komme mett til det neste måltidet, for å fylle opp magen enda mer, når jeg trodde at det ikke var plass til mer der nede. Hun ene på gruppa mi, sa etter hvert måltid omtrent at hun følte seg så «stinn i magen», jeg signerer den, så utrolig stinn, full i magen. Jeg kunne ikke gå i store nok klær for å skjule kroppen som jeg hatet mer enn noe annet. Jeg gikk til innkjøp av noen nye plagg, og jeg skiftet garderoben da jeg hadde hjemmeuken i slutten av november. Det var spesielt magen jeg slet med, kiloene som la seg rundt livet. Magen som stod ut som et sprengt trommeskinn. Ikke nok med at jeg gikk mett fra ett måltid til et annet, men da jeg så mengden, volumet på mange av middagene, så ble jeg enda mer mett, fordi psyken også ble mett. Jeg så meg mett på maten foran meg. Da virket hele måltidet så forferdelig overkommerlig å få i seg. Jeg hatet middagene der, det var det vanskeligste måltidet. I tillegg kom yoghurten vi måtte spise. Det trillet tårer ved en del middager.

Det gikk seg litt til utover oppholdet, jeg opplevde at enkelte av middagene var enklere å spise enn andre, fordi mettheten ikke varte så lenge som andre middager. Da ble det tryggere å spise. Det gjorde ikke mindre vondt og vanskelig, men det ble litt enklere å holde ut. Jeg sa hele veien under oppholdet at det var uakseptabelt å spise så store måltider når jeg kom hjem, og den yoghurten kom ikke på tale engang. Akkurat det var greit. Jeg klarte det i hjemmeuken min, for jeg hadde da en veiing å komme tilbake til, jeg var redd for å ikke klare meg godt nok . At jeg skulle underspise, for jeg måtte jo registrere hva jeg spiste da også. Når overspisingstrangen meldte seg, så småspiste jeg mandler, drakk litt cultura. For å unngå å sprekke. Det var helt forjævlig, det var en tung uke. Jeg forbannet kostlista opp og ned i mente. Det hylte og skrek i hele meg. Jeg hadde bare lyst å slenge alt vekk, og sende det hele rett i dass og spyle det til helvete vekk. Ut og bort. Men jeg gjorde ikke det. Jeg holdt det ut. Jeg angret selvsagt i etterkant, da vekten viste at jeg hadde gått opp 1.5 kg. Da forbannet jeg hele systemet enda mer lukt nedi helvetet, der jeg mente at det hørte til, der det hele kunne brenne!

Etter at jeg kom hjem igjen, så sliter jeg med store måltider. Spiser heller mindre mengder, og spiser flere måltider. En ekstra nutribar her, en yoghurt der. Totalt sett blir det omtrentlig den samme energimengden. Jeg har ikke klart å spise karbohydrater til middagene mine her hjemme. Og ikke yoghurten. Jeg kan godt spise karbohydrater til den andre måltidene mine, det går greit. Men ikke middagene. Jeg har spist mye salat, med proteiner. Salat med fisk, med svinekjøtt, med laks, med peppermakrell. Og dressing. Men selv om det er salat, et sunt måltid, så sliter jeg med å være mett. Å være mett er triggende for meg. Det fører til at trangen etter å fortsette å spise melder seg. Overspise, sånn at jeg kan kvitte meg med det igjen. Selv om jeg vet at middagene mine ikke er skumle, at jeg vil bli sulten igjen etterhvert, så hjelper det ikke alltid på tankene der og da. Å gå ned til butikken er veldig lett. Veien ned er lett, men tiden inne på butikken er veldig vanskelig. Valgene. Hva skal jeg kjøpe? Kun det jeg føler meg trygg på? Har jeg lyst på noe annet? Skal jeg ha en overspising, bare la det skje? Jeg bruker en evighet i butikken. Ambivalensen som melder seg, valg, valg, valg. Og impulser. Få det overstått, og komme meg ut derifra. Det går ikke alltid bra. Å være mett er fortsatt vanskelig. Jeg blir fortsatt oppblåst etter å ha spist. Ballongmage. Og jeg føler meg så utrolig ubekvem med kroppen min da. Lengter bare etter at mettheten skal gå over, sånn at magen flater seg ut igjen. Det går stort sett tålelig greit å spise, men mat er fortsatt vanskelig for meg. Det går bedre, men en del er fortsatt vanskelig. Små skritt, ikke sant? Jeg kan ikke gape over alt på en gang. Jeg har ingen grunn til å stresse meg framover, men av og til har jeg bare lyst til å løpe framover alt jeg kan, til ingenting er skummelt og vanskelig mer.