Jeg kan se tilbake, og le.

«Dette kommer aldri til å stoppe!! Den fordømte vektoppgangen kommer aldri til å stoppe! Den kommer bare til å fortsette å øke, og øke, og øke, i det uendelige. Den kostlista her sørger bare for at vekten bare øker, den vil aldri, noensinne stoppe. Jeg hater dette opplegget her! Jeg hater kostlista! Hører dere, jeg hater det max! Dette er bare tull, fra ende til annen! Jeg gidder ikke mer! Hører dere meg?» Jeg glemmer aldri hvor vondt det gjorde, hver gang jeg hoppet på vekten, hver bidige mandag, håpløsheten, sinnet, raseriet, hvor tung, og feit og udugelig jeg følte meg. Behovet for å få ut raseriet. Da jeg gråt i dusjen, fordi kroppen var blitt så stor. Hvor vondt det gjorde å spise, hvor vondt det var å se kiloene som la seg på kroppen. Hvor mye sinne som kom fram. Tårene som trillet og trillet da jeg pratet. Hvor tungt det var å måtte holde ut, og godta. Spiseforstyrrelsen som raste, da jeg stod bøyd over doskåla, men likevel ikke fikk meg til å kaste opp. Jeg gråt aldri så mye som da jeg hadde de to samlatene med den snille mannen på Modum. Jeg gråt ikke i timene med terapeuten min, kanskje fordi da hadde de verste følelsene lagt seg. Jeg gråt foran primærkontakten min, hun hadde veiingene våre. Hun fikk se mine umidelbare reaksjoner. Jeg gråt under måltider, sammen med andre fra gruppa mi. Men aller mest da jeg snakket med mannen. Fordi han var der da jeg hadde det som verst, rett etter middagene, to av de vonde mandagene.

Jeg traff ei veldig hyggelig jente her om dagen, vi ble sittende noen timer å prate. Om spiseforstyrrelser. Jeg fortalte om oppholdet på Modum. Jeg var i et møte her om dagen, og jeg fortalte om mitt opphold på Modum. Da jeg fortalte om kostlisten og vektoppgangen, så lo jeg. Nå som jeg har fått det litt på avstand, og kan se meg tilbake, så kan jeg le av reaksjonene mine, ting jeg sa og gjorde. Noen dager er vanskeligere enn andre nå også, ikke alle dager jeg har matlyst, eller har ork til å spise. Men jeg spiser hver dag, 4 ganger. Men det går greit, selv om jeg også ramler litt på veien. I går hoppet jeg på vekten, for første gang på nesten 2 uker. Tallet var akkurat det samme som sist. Glad for at jeg ikke hadde gått opp, litt skuffte fordi den ikke var litt ned, men aller mest fornøyd med at den var stabil. Nå slipper jeg riktignok å veie meg etter to måltider, med klær på, for nå er det det første jeg gjør etter å ha gått på do om morgenen. Men jeg vet at de negative følelsene ville ha vært større om tilstanden hadde vært som før innleggelsen. Nå kom det kun et lite blaff av skuffelse, før fornuften kom inn og hvisket at jeg tross alt spiser, og trener. Da var det greit. Jeg lo ikke når jeg var på Modum, men nå kan jeg virkelig le av det, engasjere meg skikkelig i hvordan reaksjonene mine da var, men det er ikke annet å gjøre enn å le.

Det føles litt godt å kunne le av visse hendelser på Modum, sånn nå i etterkant. At jeg kan le av reaksjonene mine, utbruddene mine. Og til tross for all smerten som kom ved det å være innlagt, så kom jeg meg gjennom det. Utrolig nok helskinnet.  Så det går an. Dere som har en innleggelse foran dere, uansett hvor tøft det vil bli, så er det faktisk mulig å kunne se seg tilbake og le. Se tilbake og innse hvor mye du faktisk har lært. Jeg har også, heldigvis, hele veien kunne kunsten å le av meg selv, ha selvironi, og galgenhumor på sykdommen, det hjelper faktisk ganske så mye, man kan avvæpne situasjoner, følelser, tanker, reaksjoner. Nå kan jeg se meg tilbake å tenke «Hærregud, jeg må ha hørtes ut som en jævla 3-åring i trassalderen» Ja, jeg gjorde det, men det var også sykdommen, for den er bestandig i en trassalder, hissig, amper, rasende, om den ikke føler den blir hørt. Jeg både ser, og hører, hvor urasjonelt mye av det jeg sier og gjør er, og jeg vet jo hva jeg burde gjøre. Men sykdommen stikker seg ofte fram, skal liksom ha et ord med i laget. Da blir det sånn. Men jeg kan le av det, selv om det er blodig alvorlig i øyeblikket. Jeg kan le nå, av det som har skjedd. Jeg ler ikke alltid av det som skjer nå, men om en stund, litt i framtiden, så kan jeg le av det også. Men jeg kan le av mye nå også. Våg å le av deg selv, det er utrolig hva det kan være med på å se ufornuften i det hele, selv om det virker alt annet enn ufornuftig der og da.

Og tenk, for 4 mnd siden, på denne dag, så tråkket jeg inn over dørstokken på Modum, for å jobbe meg gjennom 3 intensive måneder med beinhard jobbing. Det var en rar dag, en hektisk dag, en dag hvor jeg gikk i helspenn. Treffe alle, samtaler, veiing, somatisk undersøkelse, gruppetime, måltider. Skummelt, nytt, stressende, spennende. Jeg kan le av det også nå.

Advertisements

44 thoughts on “Jeg kan se tilbake, og le.

  1. Ej fær tåre i auene når ej les de her, men dei e av lettelse. Så sinnsykt godt å lese at tankane dine også e på bedringens vei!

    Hang in there, baby! Herre går rettveijn 😀

    Love you long time :*

  2. Du har vært igjennom litt av en kamp.
    Og jeg tenker at du har vært opp og ned langs hele følelsesregisteret nokså mange ganger ja. But you did it ❤
    Og en ting er å være til inspirasjon for andre og vise at det faktisk går an, men tenk å få være sin egen inspirator? ❤ Det å se tilbake på ting med mestringsfølelse og vite at: ja, jeg gjorde det og kom meg gjennom det.
    Ha en super søndag 🙂

    • Man må ned for å komme seg opp 🙂 Ingen vet om jeg vil falle igjen, så nyter de framskrittene, og det positive jeg har fått til så langt hvertfall 🙂 Takk det samme ❤

  3. HURRAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!

    Nå ble jeg glad, Laila! Tenk så langt du har kommet 🙂

    Du er godt på vei, bare å fortsette langs denne veien.
    Stor klem fra meg!

  4. Ja, sykdommen er en teit unge. Bare at en unge ville ikke klart å være like teit om den forsøkte 😛

    Det er så godt at du har litt gode minner fra Modum, og at du har kommet så langt med hjelp derfra(og selv også). Selv om det selvsagt ikke er lett for deg nå heller, så gir det meg håp at du har kommet mange steg fremover og at du kjemper.

    • Jeg har MANGE gode minner fra Modum, heldigvis. Men nå kan jeg le litt av det som var vanskelig også, hvertfall reaksjonene mine. Vektoppgangen er fremdeles vanskelig å godta så klart.. ❤

  5. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er på dine vegne!<3 Utrolig stolt av deg at du klarer å snu noe som er så aktuelt og vanskelig i din hverdag til noe positivt! Stå på!<3

  6. Humor og selvironi er uvurderlige egenskaper 😉 Godt å kunne le litt når man får avstand til hendelsene. Men det er søren meg ikke mye morsomt når det står på. Det er litt av en krig du har utkjempet på Modum. Og du er kjempeflink til å fortsette å jobbe videre alene.<3 Hvor ofte har du kontakt med kontaktperson på Modum?
    Kjenner meg igjen i sammenligning og de syke tankene i forrige innlegg. Så utrolig bra at du motarbeider sykdom med friske tanker og handlinger!!!

    Jeg har snakket med psykologen min om å søke Modum. Men vi er noe usikker på om jeg vil klare et så tøft opplegg med så lavt energinivå.Er vel ikke noe hvilehjem å være innlagt i psykiatrien akkurat….? Det både frister og skremmer like mye. Ønsker så sterkt å komme meg framover,og for å klare det trenger jeg tettere oppfølging som en innleggelse innebærer. Den store hindringen er om det er ME jeg har. Jeg venter i utålmodighet 😉 Kan vel søke uansett.

    Ønsker deg en fin søndag ❤

    • Har kun snakket med primærkontakten min på Modum, og det var 2 uker etter at jeg kom hjem. Og så har jeg mailet litt med terapeuten jeg hadde, for jeg trengte at hun skrev et papir for meg. Hun skal prøve å få tid til å ringe meg til uka. Jeg har muligheten til å ringe, om det er noe jeg lurer på da. Men har ikke noe kontakt med dem sett bort ifra det. Nei, det er ikke noe hvilehjem, men det er ikke sånn at programmet er tettpakket gjennom hele dagen heller da. Vi hadde noen dager hvor det knapt var program i det hele tatt, som på mandagene f.esk. Da hadde vi 1.5 time hvor vi oppsummerte hvordan helgen og forrige uke hadde gått, + veiing. Thats it. Andre dager kunne vi ha litt mer, men det er pauser innimellom. Og måltidene da så klart..Siste vi hadde på programmet, av gruppetimer, var kl. 15, på det lengste. Så middag, og ettermøte. Så det er mye fritid også. I helgene er det nada program, kun måltider. Uansett, det er verdt å søke 🙂
      Ha en fin søndag du også ❤

  7. Man kommer langt ved å ha litt humor på ting, og det at man i ettertid klarer å se på ting litt mer objektivt enn man gjorde da man sto midt oppi det, er et godt tegn tror jeg. Ut i fra hva jeg leser i bloggen din synes jeg du virker mye friskere nå enn for et halvt år siden, og det er godt å se.

    • Humor og selvironi har jeg heldigvis hatt hele veien..Ja, helt klart, jeg er mye friskere nå, skulle bare mangle etter 3 mnd på Modum, lærte jo mye da 🙂

  8. Det er så utrolig herlig å se at du faktisk kan se pg le litt av den galskapen som spiseforstyrrelsen gjøre med tankene dine! *smiler*

    Svar: Ja, det akkurat noe av det jeg mener. Altså at jeg ikke må være så «opptatt» av selve tallet på vekta, men heller fokusere mer på følelsene som ligger bak.
    Og veldig hyggelig at du «ser» at jeg på en eller annen måte er reflektert på dette. Fordi jeg tror at det er en god start videre.
    Så jeg fortsetter å undre; for å forstå hvordan jeg nå kan gå frem videre for å finne veien ut av den spiseforstyrrede tankegangen…

  9. Det var skikkelig godt å lese. Det ga meg håp om at en dag kan også jeg se meg tilbake og le av alt sammen. Du er en utrolig vakker dame med mye tæl! Jeg sitter med stor beundring over hvor langt du har kommet. Du er en vannvittig inspirasjonskilde for meg!

  10. Håpet jo du skulle klare deg bra hjemme og det gjør du skjønner jeg!
    Må jo føles godt å seire mot «trollet».
    Nattaklem fra Eia.

    • Jeg seirer på mange områder, men langt ifra alle. Men, prøver å gjøre det beste, sånn stort sett. Det glipper fortsatt, men langt ifra i like stor grad som det gjorde.
      Nattaklemmer tilbake ❤

  11. En ting er å kunne le av ytre egenskaper,noe helt annet å kunne le av vanskelige følelser og reaksjoner. Da har en kommet langt! Evnen til å se seg selv utenfra og ha et avslappet og nøytralt forhold til seg selv er etter min mening et av tegnene på sjelelig sunnhet.

  12. Lenge leve humoren! Vi er nødt til å ha det! ❤ Når tingene har kommet litt mer på avstand er det mye rart man kan le av du 🙂 Fikk lyst til å skrive et slikt innlegg, ironi og humor ❤

    • Ja, litt lettere å se humoristisk på det i etterkant, selv om jeg også kunne le av enkelte episoder som var vanskelig der og da også, spesielt samtalene med mannen, når jeg grein som verst. Han kan virkelig kunsten å få fram smil og latter. Skriv i vei Marthe ❤

  13. Oh my god..er det allerede 4 mnd siden du reiste til Modum. Hvor har tiden blitt av? Gosh så fort det har gått…men så flink du e. Herregud du har klart deg så godt.
    Stolt av deg 🙂

  14. Monica over her skrev akkurat det jeg hadde tenkt å skrive: Er det allerede 4 måneder siden? Jeg syns det var bare forrige uke du dro av gårde, med bagasjen full av uro…men se så bra det har gått! 😀 Du har virkelig tatt i bruk verktøyene du fikk på Modum, du slutter aldri å imponere meg! 🙂

    • Tiden har gått fort, men selv om det er 4 mnd siden, så føles det ut som en evighet siden..Prøver å gjøre det jeg kan, selv om det kanskje ikke alltid er nok, men sånn er det nå. Takk ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s