Et nytt STORT framskritt i riktig retning.

Det første jeg gjorde etter at jeg stod opp og hadde gått på do, hver eneste morgen. Det siste jeg gjorde hver kveld, før jeg la meg. Jeg hoppet på vekten. Jeg måtte sjekke om det jeg hadde gjennomført av handlinger dagen før hadde gitt noen resultater i vektnedgang. Hadde jeg kastet opp nok? Hadde jeg spist og beholdt lite nok? Hadde jeg trent nok? Hadde avføringspillene tømt meg nok? Til tross for at jeg visste at vekten kunne gi meg et negativt svar, og at det ville sette standarden for dagen, så hoppet jeg likevel på den fordømte vekten. Hver eneste dag, morgen og kveld. Og ofte også etter en runde med overspising og oppkast, bare for å sjekke at vekten ikke hadde økt siden morgenen. Selv om jeg visste at vekten kunne føre til vektoppgang ved oppkast, fordi kroppen holder igjen på mye vann, til tross for at jeg visste at det å ta avføringspiller tømmer meg for litt avfallsvekten, men mest væske, så hoppet jeg på vekten. Selv om jeg visste at vekten, på grunn av disse handlingene ville vise meg et urasjonelt tall, så ble jeg glad hver gang den viste nedgang. Det spilte ingen rolle hvilket grunnlag det var at vekten gikk ned på. Jeg ble glad bare for å se et lavere tall. Da visste jeg at dagen ble bra, for da ble humøret bra. Tallet var avgjørende.

Jeg hatet så intenst mandagene på Modum, fordi vi måtte veies, fordi jeg visste ta vekten hadde gått opp. Det så jeg når jeg kikket på meg selv, det følte jeg når jeg tok på meg selv. Likevel klarte jeg ikke se vekk når jeg gikk på vekten, fordi jeg måtte få det bekreftet, det jeg trodde, at jeg hadde lagt på meg. Hver gang håpet jeg likevel at den hadde gått litt ned. At jeg kunne få bekreftet det de hele veien fortalte meg, at den kostlista jeg gikk på, ikke gjorde at jeg la på meg. Men den bekreftelsen fikk jeg aldri. Jeg gikk jo bare opp, selv om det ble redusert litt på kostlisten min. Andre gikk ikke så mye opp i vekt som meg, og jeg skulle ønske at jeg kunne tørre å stole på kostlisten, sånn som noen av de klarte. Likevel vil jeg bekrefte at kostlista funker for noen, selv om den ikke gjorde det for meg. Kroppene våre er ulike, vi har ulike idealvekter, der kroppene våre vil ligge på, uavhengig hva vi selv vil. På et stadie vil den stoppe. Jeg opplevde ikke dette på Modum, men etter at jeg kom hjem har vekten vært noenlunde stabil.

Den store framgangen jeg har fått til etter at jeg kom hjem igjen, er at jeg ikke lengre hopper på vekten morgen og kveld. Jeg vet at jeg kan komme til å se et tall jeg ikke ønsker å se, og at det vil sette humøret for dagen. Jeg prøver å begrense veiingen til en gang i uken. På Modum fortalte de meg at det er gjennomsnittet i løpet av 4 uker som er det reelle. 1 veiing i uken, over 4 uker. Det de kaller stabilisering er +- 1-2 kg. For meg er ikke dette stabilisering, mitt syke hode vil ennå ikke være med på den.  Selv om jeg vet at det er naturlig at det kan bli sånn, for det varierer jo hva vi får i oss hver dag. Utifra hvor mye vi spiser, hva vi spiser, om vi er invitert på en middag eller i et selskap, om vi trener. Men det vil jevne seg ut. Det er vanskelig for et sykt hode å godta, jeg har ennå vanskelig for å godta det, og nettopp derfor prøver jeg å begrense veiingen mest mulig. Jeg er ennå ikke klar for å pælme ut vekten, kanskje vil jeg aldri gjøre det, det kan jeg ikke si nå. Men jeg vil ikke at tallet skal bestemme over humøret mitt daglig lengre. Det holder i massevis at jeg ser det jeg ser i speilet. Nå prøver jeg heller å fokusere på om jeg har fått litt mer muskler. Tallet på vekten har i mange år vært viktig for meg, og det har bestemt verdien av meg som person. Høy vekt, lav verdi, lav vekt, høyere verdi. Jeg føler det fortsatt litt sånn, men jeg vil ikke ha den bekreftelsen hengende over meg sånn den alltid har gjort. Jeg prøver å gjøre mitt beste for å være minst mulig syk, og tallet på vekten gjør meg sykere. Det trigger meg, i feil retning. Jeg spiser nå regelmessig, får i meg sånn ca det jeg skal, og det føles greit. Jeg har funnet noe som funker for meg. Måltider som ikke gjør meg så mett at det trigger til å kaste opp, men heller flere mindre måltider. Ikke så små at jeg fortsatt er sulten når jeg har spist opp, men at jeg er mett, og ikke overmett. Noe jeg klarer å holde ut. Jeg ønsker som tidligere nevnt, å gå ned i vekt, jeg misliker fortsatt hvordan kroppen min ser ut, men ikke i like stor grad som da jeg var gjennom helvetet på Modum, med maten som gjorde at jeg gikk stappmett store deler av dagen. Veiingen hver mandag som bekreftet at vekten fortsatte å gå opp. Men jeg er litt klarere oppi topplokket, det går greit, jeg trener, holder meg i form, noe som gjør at jeg klarer å akseptere meg selv litt mer. Så jeg er altså ikke like avhengig av å måtte veie meg like mye lengre, og det er jeg faktisk veldig fornøyd med. Enda et skritt i riktig retning. Et stort skritt.

Reklamer

50 thoughts on “Et nytt STORT framskritt i riktig retning.

  1. Hærlig lesing Laila. Du er griseflink 🙂 Godt å lese at du selv ser fremgangen, det er vel en motivator det også vil jeg tro 🙂

  2. Kjempebra 🙂 Som du sikkert har hørt 100 ganger på Modum, overdreven veiing er en opprettholdende faktor for spiseforstyrrelsen. Jeg hadde det som deg. Tallet på vekten om morgenen bestemte utgangspunktet for humøret mitt den dagen. Jeg veide meg minst 3 ganger daglig. Om vekten viste 100 gram mindre senere på dagen enn om morgenen, så kunne jeg få en opptur, og motsatt kunne jeg få en nedtur om vekten økte 100 gram utover dagen. Helt sykt.

    Jeg kastet ut vekten i høst. Så lenge jeg har den stående her, så går jeg automatisk på den. Jeg prøvde å kutte ned veiingen til en gang i uka, men jeg klarte det ikke. Eneste alternativet var å hive den ut. Selv nå, flere måneder etter, så hender det at jeg automatisk går under skapet på badet for å dra ut vekten (som ikke lenger står der). Jeg skal veie meg hos psykologen en gang i måneden.

    Jeg trodde aldri jeg skule klare meg uten vekt. Men jeg ser nå at det var en befrielse å få den ut. Du skriver at du ikke er klar for å kaste den ut. Men jeg vil anbefale deg å prøve det. Ta med vekten til behandleren din, og la den stå der. Få en avtale med behandleren om at du veier deg kun når du har time der.

    Uansett er det kjempebra at du klarer å begrense veiingen. Bare det er et stort skritt.

    • Jeg klarer å la være å veie meg, selv om jeg har lyst til det. Så det går greit å ha den stående her. Behandleren min her spurte om jeg ønsket å fortsette å veie meg der ned, siden det ble gjort på Modum en gang i uka, men jeg ønsker det ikke. Jeg har nok med å forholde meg til min egen vekt, de få gangen jeg føler for å veie meg, ikke en vekt til, som kanskje viser noe helt annet. Jeg slet nok med vektene på Modum. Den dagen jeg kom inn der, så ble jeg veid på vekten opp hos behandleren min. Etter lunsj hadde jeg den somatiske timen alle må ha, hos legen der. Ny veiing, vekten hadde gått litt opp, og det ble tallet de gikk utifra. Da mandagen, 6 dager senere kom, ble det å veie seg på en tredje vekt, den vi forholdt oss til resten av oppholdet. Til å bli gærn av…så jah..nok med min, og så lenge jeg begrenser det sånn som nå, så går det greit 🙂 Supert at du har klart å pælme den ut da 🙂

      • Det beste er jo å klare å begrense veiingen, selv om vekten står hjemme. Jeg synes du er sterk som klarer det. Om veiingen tar overhånd, så tror jeg du har så mye innsikt at du vil merke det.

        På Modum ble jeg veid på samme vekten hver gang. Vi ble veid mandager, men for oss (på FS) var det bare hver 4. uke. Det må ha vært frustrerende å ha så mange vekter å forholde seg til. De kan jo vise flere hundre gram forskjellig.

  3. Superbra!
    Får du oppfølging av vekta hos legen din? De på Levanger fikk meg til å gi bort vekta mi (KRISE), og skreiv til legen min at jeg skulle bli veid hver 2. uke etter at jeg kom ut derifra. Det skjedde jo ikke, heh. Kjøpte egen vekt, men nå veier jeg meg nesten aldri lenger. Tror det er en periode etter at man kommer ut, kanskje det går den veien for deg også? Det viktigste er at du klarer å fortsette på den veien du er nå, med mat og trening. Det er viktigere enn de dumme tallene på vekta. Liksom «jeg har gått ned 200 gram, hurra!», det er ikke frisk tankegang 😉
    Kjærleik

    • Jeg vil ikke ha vektoppfølging, orker ikke det stresset, for det vil være triggende for meg..Føler det går helt fint som jeg gjør det nå 🙂 ❤

      • Jeg er enig med deg i det Laila. For noen har vektoppfølging bare motsatt hensikt av det som det er ment som. Jeg ser du skriver at «du ønsker deg ned i vekt»? Kan jeg spørre hvorfor? Jeg personlig synes det er flott med kvinner som er ut som kvinner, det ser voksent og på en måte litt «stolt ut». Forstår du hva jeg mener? Kanskje dumt spørsmål og spørre «hvorfor»? Jeg regner med at spiseforstyrrelsen har en finger med i spillet. Men du virker jo faktisk mer fornøyd nå enn før? Er ikke det noe av det viktigste? Å være fornøyd:-) Når jeg skriver fornøyd – så mener jeg ikke å påstå at livet ditt er fullkomment. Jeg forstår jo at du fremdeles har tunge tøffe dager, det har jeg også by the way- selv om jeg ikke har noen lidelse av noe slag lengre. Ja- det er vel sånn det er å være menneske. Enkelte bekymrer seg for mat og vekt, andre finner noe annet å bekymre seg for. Vi mennesker- er flinke til det: å bekymre oss.
        Det blir grusomt mye bortkastet tid det.

        Fin blogg du har – spennende, lærerik og givende lesing. Litt trist også, for jeg unner jo ingen å ha slike problemer. Jeg tror du vil komme deg ut av det:-) Lykke til.

      • Fordi jeg har slitt med en sf i 17 år, og tankene og de destruktive handlingen har gått på vekt og kropp er svaret på ditt «hvorfor». Det tar lang tid å snu på tankene, på alt som har opptatt meg i så mange år, derfor er det ønsket der ennå, fordi jeg sliter med å godta kroppen etter vektoppgangen på Modum. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg er mer fornøyd, vekten har jo gått opp mye, men jeg har gjort store framskritt, og det går, på et vis, å komme seg gjennom dagene. Og ja, vi er veeeeeldig flinke til å bekymre oss, til tross at det meste vi bekymrer oss for en grunnløst…men, vi er bare mennesker, hehe.
        Takk 🙂

  4. Fliiink du er altså! Å få vekk destruktive vaner er super fremgang. Veier meg veldig sjeldent nå jeg og, ble fed up av skuffelser hver eneste gang jeg tråkka på den teite tingen. Jeg vet så sykt godt at jeg er stor og rekordfeit (hilsen sf?), så å se tallene i tillegg unngår jeg å utsette meg for.. Det får meg bare til å slutte å spise og henge meg opp i grammene på vekta, og det er jo iikke så bra, hehe

    • Nei, det er virkelig ikke bra. Er humøret bra, så er det bare dumt å hoppe på vekta for å få humøret ødelagt, og sf-tankene på høygir..

  5. Kjempe bra og høre at du har kommet så lang=) Skulle ha nesten sagt det selv, med vekten stirer så mye på humøret, bare den vises ett mindre tall.

  6. Så utrolig bra å lese ❤ Og jeg er helt enig. Selv trør jeg ALTFOR MYE opp på vekta enda. Morgen og kveld, før/etter måltider, etter treniing etter spying osv. Det rareste er at jeg vet så godt at det å redusere antall turer på vekta er med på å redusere destruktive tanker og atferd, men som de fleste vet så handler det jo om kontroll, så til de grader oxo… jaja

    Stolt av deg ❤

  7. DET er et veldig stort skritt ja! Jeg for min del har oppdaget dette: Vekta kan ikke være med på reisen hvis jeg skal bli frisk. Da klarer jeg det ikke. Så stor påvirking har det, at ser jeg tallet går det adundas tvært.

    Vær stolt av det du har oppnådd ❤

    • Nei, den hører jo egentlig ikke med, men på en annen måte kan den være med på å holde vekten stabil..men best at du kvitter deg med den når du vet at den ødelegger så mye 🙂 Takk ❤

      • Åh det hadde nok vært det beste, men jeg kommer ikke til å kvitte meg med den, bare gjemme den. Jeg har tross alt betalt for min hat/elsk-gjenstand 😛

  8. Du altså,flinke jenta 🙂 Så mye positive endringer du har gjort. Og om du snubler,reiser du deg opp igjen. Be proud!!!
    Jeg syntes det var skikkelig fælt å bli veid da jeg gikk polikl.beh.for sf på Haukeland. Var en stor påkjenning. Med klær,og midt på dagen i tillegg… Gikk gradvis opp i vekt over en lengre periode,så kan bare forestille meg hvordan det måtte være for deg på Modum.
    Jeg har fått råd om å veie meg en gang i uka også. For å ha et lite øye med tilstanden. Vet av erfaring at «plutselig» er jeg på vei ned igjen. Men nå går det jo andre veien. Etter mange år der jeg har tviholdt på et tall jeg under tvil max kan få veie,begynner jeg å tillate kroppen å bli litt større. Helt utrolig. Er blitt inspirert av deg og en annen blogg 😉 Takk ❤ Jeg tar visst mer til meg det noen med egenerfaring formidler… Har kanskje endelig begynt å lære av egne dårlige erfaringer også.Og ikke minst,har fått et bra opplegg med treningsoppfølging.
    Synes det er veldig bra at du finner din egen vei i forhold til måltider. Du må spise det du liker,i mengder som er ok for deg for at det skal fungere i ditt liv.
    Ønsker deg en god natt ❤

    • Det er rart det der assa…det magiske tallet, skrekktallet osv…Men det er jo syke tanker, og kun det. Ja, skal jeg klare dette her på egenhånd, så må jeg kunne styre maten selv, ikke på den måten at jeg kutter ned og kutter ned, men finner det jeg liker og føler går greit. Det er jo sånn det skal være resten av livet også. Så bra at du finner inspirasjon, det liker jeg 😀 Natta til deg og 🙂

  9. He he. Skrev en lang kommentar til deg,uten at feltet med e-post og navn var fylt ut….:-( Så den forsvant ut i intet. Må spise og burde egentlig slå av pcèn nå. Vil du skal få det jeg skrev,så skal vri skallen og ta meg på tak og få skrevet på nytt. Men kanskje ikke før i morgen.
    God natt ❤

  10. Det er heilt fantastisk Laila:))) Du er virkelig på bedringens vei, tenk på det! Eg e også glad vi slippe å veie oss hver uke!! skrekk og gru!

  11. Først; tusen takk for så fine kommentarer. Jeg er ikke flink nok til å kommentere tilbake, men jeg leser det du skriver og hver kommentar varmer.
    Selv om det er lett å se de rette valgene, er det vanskelig å ville gjøre det rett til tider. Til mange tider.

    Det er godt å høre at du har såpass kontroll på hva du vil. Jeg antar at etter 17 lærer du at det ikke er verdt det. Men noenganger påvirker ting utenifra oss ufrivillig – som tallene på vekten. Ting kan være triggende, både for det ene og det andre. Sf handler jo mye om kontroll, og det å til en hver tid vite hva man veier, er jo en måte å ha kontroll. Tap av kontroll er skremmende. Selv om du enda sliter med å oppgi kontrollen over kroppen din (med muskler, vann, fett, vekt, utseende osv), så er det i alle fall – som du sier- et skritt i riktig retning.

    .. and btw; husk at å ville ned i vekt og føle seg stor, har ingenting meg faktiske kilo å gjøre. Det er INNIHODETDITTkilo. hehe. Fordi du ser flott ut! Du ser flott ut, fordi kroppen din er fin, men også fordi du er deg.

  12. Jeg har grublet en del over hva den indre dynamikken kan være som gjør mennesker livredde for å legge på seg selv om de fleste synes at de er mer enn slanke nok. I dette innlegget synes jeg du sier noe som kan gi innsikt. «Tallet på vekten har i mange år vært viktig for meg,det har bestemt verdien av meg som person».
    Jeg tror det er problemer med selvbevissthet og selvfølelse som ligger i bunnen når det gjelder mange former for psykiske problemer. Forskjellen er at vi velger forskjellige nødløsninger for å styrke selvfølelsen. Noen blir selvutslettende og underkastende fordi de tror dette fortjener ros, andre forsøker å fremheve sin dyktitghet, og noen bruker vekten som et middel til å oppnå en form for selvfølelse.

  13. Heisann! Ser kommentaren jeg skrev i går var blitt registrert likevel,under anonym. Så den anonyme er altså meg 😉

  14. Selv om du har kommet så utrolig langt nå, så er det faktisk både bra og viktig at du ikke går på vekten hver dag. Fordi det er faktisk veldig lett å la tankene bli styrt bare av tallene som dukker opp på vekten..
    Stolt av deg!
    Selv går jeg på vekten hver 3. eller 4. uke, bare får å kontrollere at jeg er i en stabil oppgangsfase.

  15. Kjempebra jobba! Jeg er veldig ambivalent i forhold til vekta. På den ene siden ser jeg at når jeg har tilgang på vekt og kan veie meg hver dag så blir jeg veldig opphengt i tallene, og gleden er å ha gått ned litt fra dagen før – om det så bare er hundre gram. Men på den andre siden så vil jeg ikke gi den i fra meg, for da har jeg jo ikke kontroll. Jeg har vurdert å bare kaste hele greia langt vekk, men jeg får meg ikke helt til å gjøre det.. Men det er vel kanskje et bittelite steg i riktig retning bare å ha innsett at det ikke akkurat gjør det lettere for spiseforstyrrelsen å ha vekta stående «til disposisjon».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s