Tanker rundt innleggelse.

«Jeg er for feit, jeg kommer til å være den største der. Jeg alene vil være  overvektig eller normalvektig mot alle de syltynne andre. Jeg kommer til å føle meg som en hval sammen med dem. De kommer helt sikkert til å tro at jeg ikke et syk nok til å være det. Jeg kommer til å føle meg stygg, ekkel, feit og ubrukelig sammen med de andre. De kommer til å tro at jeg ikke har noe der å gjøre. Jeg er ikke syk nok, andre fortjener plassen mer enn meg. Jeg er ikke tynn nok, syk nok. De vil se ned på meg fordi jeg kommer til å være den eneste feite der. Jeg kommer til å bli trigget av alle de tynne andre

Høres det kjent ut? Jeg har hørt disse ordene mange ganger fra spisesyke som har vært/er på vei til en innleggelse. Jeg har fått spm fra andre om det kun var tynne jenter der jeg var innlagt. Jeg tenkte de samme tankene selv før jeg ble innlagt, jeg var redd for at jeg ville bli den eneste store der, at jeg ville bli trigget av de tynne, og at de andre kanskje ville tro at jeg ikke var så ille syk. Jeg tok feil på alle punkt, nesten.

Fra i høst ble vi den første gruppen i den nye sammenslåingen av det som før GP (gruppeprogram) og IP (individualprogram), gruppen for sammensatte spiseforstyrrelser. Det var både anorektikere og bulimikere. Alle hadde ulike kropper. Fra overvekt, til normalvekt til undervekt. Det er ikke til å unngå at man måler hverandre, tenker sitt. Ønsker man var slik eller sånn. Jeg ønsket jeg var tynnere, sånn som noen av de andre. Jeg følte meg stor, til tross for at jeg var normalvektig allerede etter noen få dager. Men når jeg ble kjent med jentene, når jeg fant likhetene våre, når jeg oppdaget at de trodde på meg og sykdommen min, og vi fikk et sterkt bånd knyttet, så forsvant alle de katastrofetankene jeg hadde før jeg kom dit.

Jeg ble veldig blind for kroppene deres, selv om min sf så det av og til, fordi jeg ble kjent med personene bak sykdommene. Jeg så personene, ikke kroppene. Vi delte sykdomshistorie, hverdagsliv, interesser, humor, samtaler. Det var det som ble holdepunktet. Samholdet, vennskapet. Man kan slappe av sammen, ha det hyggelig og gøy sammen. Kroppene forsvinner ut av øyesyn, og personen står igjen foran deg. Triggerne forsvinner gradvis, selv om noe kanskje blir sittende igjen, men det er fordi sykdomomen sitter hardt fast. Det hjelper også å tenke på hvor syk den personen du skulle ønske du hadde kroppen til faktisk er. Du vet hvor mye sykdommen ødelegger, hvor vondt og vanskelig personen har det. Derfor forsvinner også ønsket om å se sånn ut, i stor grad. Det var hvertfall sånn jeg opplevde det. Kanskje er det sånn du som er syk, og snart skal legges inn også vil oppleve det. Det er nemlig ikke sånn at alle katastrofetanker vil inntreffe.

Mange spiseforstyrrede opplever at de ikke er syke nok for en innleggelse, ikke tynne nok, i første omgang. Men en spiseforstyrrelse handler jo ikke om hvor tynn man er, men at man har et problem med mat, vekt og utseende, som går utover livskvaliteten. Da spiller det ingen rolle hvor tynn eller «stor» man er. «Men jeg klarer meg jo fint sånn som jeg har det» Høres det også kjent ut? Sånn tenkte jeg og. Sånn kan jeg fortsatt tenke innimellom, for å være ærlig. «Det spiller ingen rolle om jeg skulle falle, fordi jeg har alltid klart meg før, jeg vil klare meg igjen» Vel, det er godt mulig jeg vil klare meg, men det går utover livskvaliteten min, hverdagen, alt. Derfor trengte jeg innleggelsen, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Tankene om at jeg ikke var tynn nok, at jeg trodde jeg var den største osv, den frykten, den var det ingen grunn til å ha, for det spilte ingen rolle, det er bare syke tanker. Det har ingenting å si. Det har ikke noen betydning.  Og veldig mange vil etterhvert i en innleggelse oppdage at det man tenker faktisk ikke er som man trodde. Det er bare syk, urasjonelle tanker, for tro meg, så sant du får et tilbud om innleggelse, blir sendt på tvang eller får den abefalingen, så er det faktisk fordi du er syk nok, uansett vekt. Og du fortjener plassen like mye som noen andre.

Advertisements

22 thoughts on “Tanker rundt innleggelse.

  1. Tusen takk, trengte lese dette! Hadde veldig masse sånne tanker før vurderingsoppholdet, men det ble omtrent sånn som du har skrevet- tankene om de andres kropp, sammenligning osv var sterke med en gang, men forsvant mer og mer når ble kjent med hverandre!

  2. Svar: Ja, det er virkelig så sant det du sier. Det er så innmari viktig at vi ikke faller helt tilbake når vi kjenner en liten nedtur, men fortsetter å kjemper. Og det er jo helt normalt at det kommer noen nedturer i blant. Får bare forsøke å være flinkere til å tenke på det 😉

    Og om jeg skal skryte litt så klare jeg faktisk å både ta imot hjelp, samt at jeg kom meg ut døren hjemme disse dagene.

    Men så var det det med svimmelheten da.. Jeg blir så utrolig svimmel når jeg kjenner på angsten og er fortsatt livredd for at jeg skal besvime. Jeg vet innerst inne at det ikke er noe farlig, men jeg sliter fortsatt med å skulle ta imot hjelp OM jeg ikke klarer å holde meg på bena. Og akkurat derfor flykter jeg bort fra mennesker når angsten tar helt overhånd.

    Men som jeg har sagt tidligere; jeg hadde jo bare hjulpet om jeg så en ukjent «oppegående» person falle, så jeg må bare nødt til å tenke at det ikke behøver å være så farlig OM jeg skulle svime av.

    *Positive tanker* ♥

  3. Veldig viktig å få frem, at det handler om at man har et unormalt forhold til mat – ikke om hvor tynn man er. Selv om det er så altfor lett å tenke, som normal-/overvektig spiseforstyrret. Det er så fint å høre at innleggelsen har tatt deg så langt (nå gjentar jeg meg selv, men en god ting kan vel ikke sies for ofte), du viser at det går an – takk! 🙂 ❤

  4. En uke inn i min innleggelse og disse tankene kommer ennå til meg, de vil ikke gi slipp. Men jeg er så utrolig flink skjønner du, sånn for å være en anorektiker. Jeg følger kostlista til punkt og prikke (NESTEN), og har først nå lagt merke til at de andre som er innlagt for spiseforstyrrelser ikke gjør det. I går kveld ble jeg nødt å innrømme at jeg ikke brukte nok smør på brødskiva som var avtalt – så da var jeg plutselig ikke så flink som jeg skulle ha det til likevel, og innså idag at jeg får bare svelge det i meg, bite tenna sammen og holde avtalen (kostlista) – for først når jeg klarer det, da er jeg på god vei ut av dette. Du skriver utrolig bra – motiverende for å fortsette kampen MED brødskivene/maten og MOT juksinga.
    For min del er jeg glad så langt jeg har individuellt opplegg, fordi jeg merket hvor mye jeg reagerte når andre ikke spiste like mye som meg – hvor mye det trigget meg. Nå blir det hevet hode og lukkede øyne når jeg går i kantina, fordi selv om det er samme kampen vi kjemper, må jeg klare å gi alt jeg klarer og ikke la sykdommen få kjempe om å være «flinkest» mot andre. Men samtidig kan jeg tenke meg at som du her sier: man lærer seg å kjenne menneskene bak sykdommen og klarer dermed kjempe sammen, det kunne jo ha vært godt det også.

    • Aaaah, troooo meg, tror de var gjennom mange av de kampene der? Fulgte med på hva andre tok/ikke tok. Ble påvirket av at ikke alle tok det de skulle osv osv. Det var litt sånn ennå helt på slutten også, fordi noen hadde fått ordnet seg med avtaler med H. om at de kunne endre på det eller det på kostlista, mens andre ikke gadd, men gjerne skulle ønske de gjorde det. Men så er det jo noe med å lære å kunne spise ALT da, for det er jo ganske spiseforstyrra å ikke tørre å spise alt…Men smør er vanskelig, for min del fordi jeg aldri har spist smør, er ikke akkurat glad i det kan du si. Kan jeg velge selv, så tar jeg det ikke, sånn har det vært siden jeg begynte å smøre matpakken min selv på barneskolen..Men bra du hever hodet og står på, det er jo en konkurranse mot sf din, ikke mot de andre der, selv om det blir sånn. Man blir jo fort trigget av hverandre. Heia Hanne, you go!

  5. Svar: Takk for at du nok en gang deler din erfaring innen dette området Laila!

    Skal ta meg meg det du her sier.

    Nå har jeg jo endel andre ting som jeg også sliter med, så jeg får full utbytte av behandlingene. Samt at jeg åpner meg om veldig mye.

    Men det er nok kanskje dette med skammen at jeg ikke liker å snakke om bulimien?

    Klem ♥

    • Skjønner hva du mener 😉 Tror nok de fleste med bulimi skjemmer på skam. Det er jo ufyselig ved det å kaste opp, man har ikke så lyst å fortelle det til andre liksom. Men ved å klare å tenke på at det faktisk er en sykdom, så gjorde det skammen litt mindre..Keep it up you too ❤

  6. Godt skrevet, og et veldig viktig innlegg dette her!

    Som sjokoladeilomma skriver, så fikk jeg også den aha-opplevelsen på iks sin sommerleir i sommer. Var livredd for at alle skulle være tynnere enn meg og alt det der, men da jeg kom dit og så at det var jenter i alle størrelser, og aldre, og ble kjent med personene, da ble kroppene liksom visket ut, det var ikke noe jeg fokuserte på. Selvfølgelig, jeg kunne ta meg i/ta spiseforstyrrelsen i å lengte etter å være sånn og slik, men det var sjelden. For det var personlighetene og de fantastiske menneskene som stod i sentrum og tok opp oppmerksomheten og tankene. Det var rett og slett et fantastisk miljø. Og det er godt å lese at det var sånn på gruppa di på modum også ♥

    • Ja, det føles godt å kunne slippe den triggeren hele veien, at det faktisk er personlighetene som får betydning, at man ikke lar sf tankene ta all plass, og at det ødelegger hele opplegget med å prøve å bli frisk. ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s