Dette er IKKE dagen.

En skulle nesten tro at det var en av disse mandagene på Modum, hvor alt stort sett gikk til helvete, sånn følelsesmessig. Hvor sinne og raseri stod i sentrum, hvor jeg blåste ut av meg stygge gloser og tårene trillet. Hvor trassen kom fram, og jeg marsjerte trampende avgårde fra det fordømte veierommet, rommet bak speilet, rommet med den forbannede vekten. Mandagene som gikk rett vest, hvor jeg gikk lengre turer enn jeg hadde «lov» til. Turer jeg måtte ut på, for å rase fra meg da det å prate ikke var nok. Jeg fikk meg jo aldri til å kaste den fordømte vekten i veggen, men tanken var der hver gang. Det kokte i meg, en indre uro, som truet meg å koke over, og velte seg utover hele rommet, dekke hele meg med rødt svovel. Jeg følte jeg etset bort av raseri. Fordi vekten gikk opp, fordi jeg forbannet kostlista nedenom og hjem, fordi spiseforstyrrelsen rundhjulte meg innvendig, fordi jeg mange mandager ikke følte jeg ble hørt, eller forstått. Men det er ikke mandag i dag, og jeg er heller ikke på Modum. Jeg har ikke blitt veid, og det handler ikke om kostlista.

Men det handler om å få fram hva jeg mener, tenker og føler. Det handler om to forskjellige synspunkter, meninger og oppfatninger, hvor jeg står i midten. Der det handler om meg. Jeg har hatt time med behandleren min i dag. Tema: epikrisen. Meg. At han ikke har oppfattet meg helt på samme måte som de på Modum har gjort. Men jeg mener at de på Modum har sett litt bedre, de så meg jo hver dag, jeg hadde flere samtaler med behandlerne mine, gruppetimer, rapporter fra måltidssituasjoner, samtaler med kveldsvaktene, veiedagene. De har vært tettere innpå meg over en lengre periode. Jeg har stått og kjempet i en tøff og vanskelig periode, der følelsene svingte kraftig. Der jeg blåste ut meg all gørr og gugge som var i meg. Klart de har opplevd meg på en annen måte kontra timer jeg har hatt med min behandler via et par timer i måneden. Vi diskuterte opp og ned i mente, det kokte inni meg. Jeg var rasende. Vi kom inn på et litt annet tema på slutten av timen, noe som gjorde at jeg følte litt på frustrasjon, håpløshet, provokasjon og ja, raseri. «Jeg kjenner at jeg er forbanna» sier jeg. Men jeg skjønner jo dilemmaet, for all del. Men (…………) og (……)!!!!!!! Så var tiden ute.

Jeg vil understreke her at vi har en god kjemi, jeg liker han som behandler, for jeg ler i timene også. Bare så det er sagt. Men jeg tror aldri jeg har vært så forbanna i timene før. Og jeg understreket det vel kanskje for første gang såpass tydelig også. Skal jeg komme meg videre, så må jeg bli hørt. Jeg blir vel det også, men i dag føltes det ikke sånn. Men det var jo en følelse som dukket opp i meg, det trenger jo ikke bety at det var sånn. Det var min oppfatning av det hele. Men jeg håper bare at jeg fikk poengtert det ettertrykkelig nok. Og det er vel kanskje bra at følelsene får utløp, at jeg setter litt ord på dem. Vil jeg tro. Da jeg gikk ut derifra, så hadde jeg fått en tlf fra treningssenteret. Hva ville de meg? Jeg vred og vrengte hjernen, og tenkte det verste, men håpet på det beste. Jeg ringte opp igjen, og det var heldigvis bare det at timen jeg hadde booket meg på i kveld går ut. Det dumme er bare det at det er favoritt timen min, men er det sykdom, så er det sykdom, det er ikke noe å gjøre med det. Men jeg hadde jo gledet meg til den da. Men, det kommer en ny sjanse på tirsdag, heldigvis.

Sitter nå å vurderer på om jeg skal stikke ned å trene litt styrke istedenfor, er jo blitt hekta på det. Og treningen gjør at jeg kan få utløp for sinnet jeg føler på nå. Og jeg føler meg vel når jeg trener noe jeg liker å gjøre, fordi det er gøy, fordi jeg har framgang. Jeg klarer å føle meg litt mer vel med meg selv, og ikke minst, det går bedre med maten når jeg får trent. Vekten har holdt seg ganske så stabilt siden jeg kom hjem, og selv om jeg selvsagt har lyst ned i vekt igjen, så føles det ganske ok å at det hvertfall er stabil. Jeg trener jo mye styrke, det betyr muskler. Heller muskler enn fett. Jeg får i meg 4 måltider om dagen, og ett mellomåltid mellom timene, om jeg trener to timer. Eller at jeg spiser noe rett etter trening, før kveldsmat. Da går det i nutribar eller proteinbar. De har omtrentlig samme innhold, så det spiller ingen rolle hvilken bar jeg spiser. Jeg vil bare ha i meg proteiner rett etterpå, for da restituerer musklene, og kroppen seg bedre. Skal snart få i meg middag tenkte jeg, selv om jeg har null matlyst nå, og ikke er jeg sulten heller. Men skal jeg trene, så må jeg hvertfall spise. Jeg har hvertfall kommet såpass langt at jeg klarer å tenke den fornuftige tanken. Og bra er vel det…

About these ads

14 tanker om “Dette er IKKE dagen.

  1. Det fins dager da Murphy`s lov herjer med en :-/ Kjenner godt til den følelsen av å ikke bli hørt,av å prøve få gjennom synspunkter. Noen fagpersoner er sterke i sin tro på at det de ser må være det riktige. Men det er du som skal stå i sentrum i behandlingen,og du har i tillegg blitt grundig utredet på Modum. Han har jo ikke sett deg slik som de har der. Er en viss forskjell på døgnbehandling og et par timer samtale i måneden. Ikke gi deg! Det tror jeg nok heller ikke du gjør! ;-) Nå kan det være at dine følelser var så sterke i timen,og at du neste gang får noe annet ut av den. Det har jeg opplevd i en del situasjoner. Med det mener jeg at han da har fått «sovet og tygd på» det du og de på Modum sier og har opplevd. Og du er kanskje litt roligere. Hvis ikke;slå i veggen! Kom i skade for å gjøre det selv en gang… Forresten,kanskje greit å la være da det har et element av selvskading i seg.

    Du står på og jobber hardt,utrolig bra at du får til 4-5 måltider,og at du tenker at for å trene trengs det ihvertfall mat! De på Modum ville vært stolt :-)

    Håper du får en bedre kveld enn dagen har vært <3

    • Han sa at han ikke helt skjønte at jeg kunne ha den diagnosen, for jeg har aldri utagert i timene, noe andre med samme diagnose har gjort..jeg har TENKT tanken, men jeg har også tenkt konsekvenser…der ligger forskjellen…Håper din kveld blir fin også <3

  2. Selv om du garantert ikke hadde det godt der og da, så håper jeg at du har en god følelse nå?! Husk at du skal faktisk være stolt av at du faktisk klarte å si i fra under møtet; du var ærlig om det du mente der og da. Om dere ikke var enig er en annen ting; men at du klarte å si ifra og sette grenser sier så utrolig mye om hvor langt du egentlig har kommet!
    Du har lov å være sint iblant og det er godt å få ut litt fustrasjon.
    ,,,jeg VET at det ikke er min rett å si dette, men likevel må jeg bare si det.. Jeg håper virkelig at du ikke erstatter oppkasten med treningen. Jeg vet hvor lett det kan være å fokusere på noe annet, bli avhengig av noe annet bare for å slippe å tenke på alt annet.. Men jeg måtte uansett si det, til tross for at jeg vet at du selv er bevist på dette. Regner med du skjønner meg ;)

    Svar: Foruten om at jeg setter så stor pris på at du er så ærlig, så er jeg så glad for at du deler din erfaring med meg. Og det tipset med en «10 minutter» skal jeg virkelig forsøke. Selv om det som du også sier er vanskelig å «kontrollere» (misforstå meg rett) følelsene og tankene kan det jo også tenkes at det er en treningssak?!

    *krysser fingrene for det*

    Ha en fin-fin torsdagskveld Laila ♥

    • Jeg er fortsatt litt sint, og veldig frustrert, fordi den saken timen endte med, aner jeg ikke utfallet på…Jeg bruker ikke akkurat trenings som erstatter for oppkast, jeg trener for å føle meg vel, og fordi jeg alltid har likt å trene, og det er noe jeg vil fortsette å ha i livet mitt (jeg er jo også utdannet innen idrett)
      Ja, det er helt klart en treningssak å få til disse 10 minuttene, så go ahead og prøv det ut :) <3

    • Jeg har hvertfall en avtale med ei venninne i morgen, så dagen vil inneholde fine ting. Men den kan da neppe bli verre enn i dag..Og ja, det føles virkelig som å bli gnagd opp innvendig assa…gawd. Hugs back <3

  3. Ja,skjønner du ble frustrert,det er bare det man er ikke en prototyp på en diagnose,man har mange reaksjonsmønstre som kommer frem i ulike situasjoner.Kanskje du har hatt mere kontroll over deg selv hos ham kontra Modum hvor du virkelig ble «hersja»med,hvor du virkelig måtte sloss mot SF.
    Aner ikke egentlig,eneste antagelsen er vel at man er mye mer enn en diagnose…<3 fra Eia

    • Det jeg prøvde å forklare også, at de så mer av meg, siden jeg hadde de rundt meg hele tiden. Og det er en plass hvor de vet hva det vil si å slite med den problematikken…Men klart man er mer enn en diagnose :) <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s