Dette er IKKE dagen.

En skulle nesten tro at det var en av disse mandagene på Modum, hvor alt stort sett gikk til helvete, sånn følelsesmessig. Hvor sinne og raseri stod i sentrum, hvor jeg blåste ut av meg stygge gloser og tårene trillet. Hvor trassen kom fram, og jeg marsjerte trampende avgårde fra det fordømte veierommet, rommet bak speilet, rommet med den forbannede vekten. Mandagene som gikk rett vest, hvor jeg gikk lengre turer enn jeg hadde «lov» til. Turer jeg måtte ut på, for å rase fra meg da det å prate ikke var nok. Jeg fikk meg jo aldri til å kaste den fordømte vekten i veggen, men tanken var der hver gang. Det kokte i meg, en indre uro, som truet meg å koke over, og velte seg utover hele rommet, dekke hele meg med rødt svovel. Jeg følte jeg etset bort av raseri. Fordi vekten gikk opp, fordi jeg forbannet kostlista nedenom og hjem, fordi spiseforstyrrelsen rundhjulte meg innvendig, fordi jeg mange mandager ikke følte jeg ble hørt, eller forstått. Men det er ikke mandag i dag, og jeg er heller ikke på Modum. Jeg har ikke blitt veid, og det handler ikke om kostlista.

Men det handler om å få fram hva jeg mener, tenker og føler. Det handler om to forskjellige synspunkter, meninger og oppfatninger, hvor jeg står i midten. Der det handler om meg. Jeg har hatt time med behandleren min i dag. Tema: epikrisen. Meg. At han ikke har oppfattet meg helt på samme måte som de på Modum har gjort. Men jeg mener at de på Modum har sett litt bedre, de så meg jo hver dag, jeg hadde flere samtaler med behandlerne mine, gruppetimer, rapporter fra måltidssituasjoner, samtaler med kveldsvaktene, veiedagene. De har vært tettere innpå meg over en lengre periode. Jeg har stått og kjempet i en tøff og vanskelig periode, der følelsene svingte kraftig. Der jeg blåste ut meg all gørr og gugge som var i meg. Klart de har opplevd meg på en annen måte kontra timer jeg har hatt med min behandler via et par timer i måneden. Vi diskuterte opp og ned i mente, det kokte inni meg. Jeg var rasende. Vi kom inn på et litt annet tema på slutten av timen, noe som gjorde at jeg følte litt på frustrasjon, håpløshet, provokasjon og ja, raseri. «Jeg kjenner at jeg er forbanna» sier jeg. Men jeg skjønner jo dilemmaet, for all del. Men (…………) og (……)!!!!!!! Så var tiden ute.

Jeg vil understreke her at vi har en god kjemi, jeg liker han som behandler, for jeg ler i timene også. Bare så det er sagt. Men jeg tror aldri jeg har vært så forbanna i timene før. Og jeg understreket det vel kanskje for første gang såpass tydelig også. Skal jeg komme meg videre, så må jeg bli hørt. Jeg blir vel det også, men i dag føltes det ikke sånn. Men det var jo en følelse som dukket opp i meg, det trenger jo ikke bety at det var sånn. Det var min oppfatning av det hele. Men jeg håper bare at jeg fikk poengtert det ettertrykkelig nok. Og det er vel kanskje bra at følelsene får utløp, at jeg setter litt ord på dem. Vil jeg tro. Da jeg gikk ut derifra, så hadde jeg fått en tlf fra treningssenteret. Hva ville de meg? Jeg vred og vrengte hjernen, og tenkte det verste, men håpet på det beste. Jeg ringte opp igjen, og det var heldigvis bare det at timen jeg hadde booket meg på i kveld går ut. Det dumme er bare det at det er favoritt timen min, men er det sykdom, så er det sykdom, det er ikke noe å gjøre med det. Men jeg hadde jo gledet meg til den da. Men, det kommer en ny sjanse på tirsdag, heldigvis.

Sitter nå å vurderer på om jeg skal stikke ned å trene litt styrke istedenfor, er jo blitt hekta på det. Og treningen gjør at jeg kan få utløp for sinnet jeg føler på nå. Og jeg føler meg vel når jeg trener noe jeg liker å gjøre, fordi det er gøy, fordi jeg har framgang. Jeg klarer å føle meg litt mer vel med meg selv, og ikke minst, det går bedre med maten når jeg får trent. Vekten har holdt seg ganske så stabilt siden jeg kom hjem, og selv om jeg selvsagt har lyst ned i vekt igjen, så føles det ganske ok å at det hvertfall er stabil. Jeg trener jo mye styrke, det betyr muskler. Heller muskler enn fett. Jeg får i meg 4 måltider om dagen, og ett mellomåltid mellom timene, om jeg trener to timer. Eller at jeg spiser noe rett etter trening, før kveldsmat. Da går det i nutribar eller proteinbar. De har omtrentlig samme innhold, så det spiller ingen rolle hvilken bar jeg spiser. Jeg vil bare ha i meg proteiner rett etterpå, for da restituerer musklene, og kroppen seg bedre. Skal snart få i meg middag tenkte jeg, selv om jeg har null matlyst nå, og ikke er jeg sulten heller. Men skal jeg trene, så må jeg hvertfall spise. Jeg har hvertfall kommet såpass langt at jeg klarer å tenke den fornuftige tanken. Og bra er vel det…