Hva vil det si å bli frisk?

Å bli frisk fra en fysisk sykdom er veldig målbart, man vet når man er frisk, symptomene er helt borte, man føler seg frisk og rask, kroppen fungerer igjen. Hosten forsvinner, halsbetennelsen forsvinner, stemmen kommer tilbake, kvalmen er gått bort osv. Sykdommen varer i en viss periode, den varer kanskje ikke så lenge, men man merker når den er borte. Ved psykisk sykdom er det ikke like lett å kunne kalle seg frisk. For hva vil det egentlig si å være frisk? Er man frisk når symptomene forsvinner, når angsten er borte, når man ikke lengre kaster opp eller sulter seg? Når depresjonen slipper taket, når traumene ikke lengre gir flashback?

Psykiater og spesialist innenfor spiseforstyrrelser spør pasientene sine; «hva er frisk for deg?.» Jeg synes at det er et godt spørsmål, fordi jeg tror at definisjonen på «frisk» er individuelt for hver enkelt pasient. Det kommer nok helt an på hvordan det å være frisk oppleves for den enkelte. Hvordan man klarer å fungere i hverdagen etter endt behandling. Hvor mye sykdommen tar plass kontra det livet man ønsker å leve, hvordan man klarer seg i hverdagen. Jeg har hørt det spørsmålet før, og jeg har selvsagt reflektert over dette. Hva vil det si for meg, å være frisk. Jeg har hørt mange med spiseforstyrrelser har sagt at de tror at de aldri vil bli frisk, at de ikke klarer se for seg at de blir 100% frisk (hva nå det enn betyr.) Jeg har tenkt de samme tankene selv. Etter å ha vært syk i 17 år, når sykdommen har preget meg i så stor grad over så mange år, så er det vanskelig å skulle si at jeg ser for meg livet uten å ha deler av spiseforstyrrelsen med meg videre i livet. Jeg sier ikke at det er umulig, at jeg aldri vil komme meg hel over målstreken, men tankene om dette er tilstede i meg.

Jeg hadde som målsetting før jeg dro inn på Modum Bad at jeg skulle bli friskere. At jeg skulle samle med meg nye redskaper i kampen videre. At jeg i det minste skulle klare å redusere oppkast, lære meg å spise «på nytt», få inn nye rutiner i forhold til måltider, få regelmessighet. Tørre å kjenne på det å ha mat i magen, akseptere at vekten skulle gå opp. Tørre å kjenne på følelser, og snakke om dem. Lære å kjenne meg selv litt bedre. Jeg har klart å nå målene mine, delvis og helt. Jeg har lært mye ved å være på Modum, jeg har fått enda mer innsikt, jeg har fått flere vekrtøy, jeg har fått maten mer på plass, jeg har redusert oppkast, jeg har fått inn rutiner, og noenlunde regelmessigheter. Jeg har snakket om tanker og følelser. Jeg klarte å stå i følelsene som kom når vekten gikk opp. Jeg sliter fortsatt med å akseptere vekt og kropp. Jeg har fortsatt vanskeligheter med å akseptere at jeg har mat i magen innimellom. Jeg ramler av og til, men jeg reiser meg, og går på videre. Mye er endret på, og mye står igjen. Jeg visste at jeg ikke kom til å komme ut frisk etter de 3 månedene på Modum. Jeg forventet ikke at alt skulle fikses på så kort tid. Det tar år å bli frisk fra en spiseforstyrrelse som har regjert i meg i så mange år.

Så hva betyr frisk for meg? Vel, jeg klarer jo ennå ikke å se for meg at jeg skal bli 100% frisk, fordi det tar lang lang tid å klare å endre fullt og helt på tanker og følelser. Jeg håper selvsagt at jeg en dag klarer å bli helt oppkastfri, at maten skal bli enklere. At det ikke skal være vanskelig å ha mat i magen. Jeg tror, akkurat nå, at tankene på hvertfall mat, kanskje alltid være tilstede. Kanskje. Jeg kan som sagt ikke si det for sikkert, jeg kan ikke spå inn i framtiden. Når jeg har vært så besatt på mat i så mange år, så tror jeg at det i mange år til hvertfall, vil være tanker om mat som kverner rundt oppi hodet mitt. At jeg vil være forsiktig, at jeg tenker gjennom hva jeg spiser, at det vil være mat jeg helst ikke vil spise osv. Kanskje vil jeg også i lang tid ennå være forsiktig med å skeie ut med litt usunne ting. Jeg håper at jeg også en dag vil slippe å bekymre meg sånn om vekt og kropp, at jeg vil klare å akseptere meg selv slik jeg er, uten å grave meg selv ned i gjørmehullet når jeg ser bulen på magen, lårene, hoftene. At tallet på vekten ikke skal avgjøre min verdi som menneske.

Jeg ser for meg den dagen jeg er i den jobben jeg ønsker å være i, den dagen jeg stifter familie og klarer å falle til ro, at mat, kropp/utseende og vekt ikke lengre tar all plass, at jeg klarer å fungere normalt, er jeg frisk nok. Så lenge ikke spiseforstyrrelsen tar 100% av all tankevirksomhet, fyller hverdagen min fullt og helt, da vil jeg klare å være frisk nok til å fungere på alle plan. Kanskje vil det være oppkast innimellom, kanskje vil maten være litt vanskelig, kanskje må jeg bare akseptere at det kan bli sånn, kanskje vil jeg aldri bli frisk, men jeg vil hvertfall i første omgang håpe på at jeg kan bli så frisk som jeg kan. Selv om syptomene forsvinner, så er jeg ikke frisk. Det sitter mentalt, det er der forandringen må skje. Det er vanskelig å se for seg «frisk», det er en lang vei å gå, og så lenge spiseforstyrrelsen fortsatt er tilstede i ganske så stor grad, så kan jeg ikke så at jeg vil bli 100% frisk. Det er det bare framtiden som vil vise. Men håpet er der.