Framskrittene.

Jeg føler meg ganske ok nå, og da kommer de positive tankene og følelsene bedre fram. Da er det enklere å holde fast, og gjøre som best jeg kan. Jeg hadde noen tøffe og tunge dager rett etter jeg kom hjem fra Modum. Alt føltes plutselig så veldig vanskelig og uoverkommerlig. Alt lå i bare mine armer, ingen krykker å støtte meg til. Ingen jeg kunne gå og prate med, sette meg ned sammen med, dele tanker med. Ingen å ligge henslengt med oppi sofaen, bare for å se en film. Jeg savnet, og savner, jentene i gruppa mi. Latteren, humoren, smilene, den interne humoren. Bare det å sitte 8 stykker samlet til måltidene. Atmosfæren. Å gå fra et så fint samhold over 3 måneder, til å komme hjem til et tomt hus, være helt alene, var tungt. Det ble oppkast. Onsdag, torsdag, fredag og lørdag. 1 pr kveld. Tragisk, men sant. Men nå har jeg igjen hatt to dager oppkastfri. Jeg spiser 3/4 måltider. Tygger, svelger, beholder. Det går greit. Jeg har som nevnt meldt meg inn på treningssenter, og har nå begynt jobben med å komme meg skikkelig i form. Jobben starta forsåvidt på Modum, nå fortsetter den. Jeg føler meg bedre når jeg trener. Det er kjekt å ha muligheten til å kunne øke i vekter, se framskritt. Det har så langt gått i spinning (på egenhånd) og styrketrening. I morgen skal jeg prøve min første yogatime noensinne. Det blir jo spennende. Jeg har også satt meg opp på en time med spinning, gruppetime. Bare sånn for ikke å skape bekymring, så tar jeg meg også noen dager uten trening. Kroppen trenger restitusjon innimellom.

Nå som jeg føler ting er litt på skli igjen, og humøret er ganske stabilt, så tenkte jeg at jeg skulle klappe meg selv litt på skuldra, og skrive ned alle de framskrittene jeg faktisk har klart å få til, til tross for alt det vanskelige i jobben jeg har gjort ved innleggelsen. Tilstanden min før jeg ble innlagt var ikke mye å rope hurra for, jeg spiste og beholdt en nutribar om dagen. Resten gikk med til overspising og oppkast. Misbruk av avføringspiller, treningen var det så som så med. Jeg taklet ikke metthet, maten kom alltid i retur. Jeg fikset ikke middager, det var aldri snakk om å beholde dem. Jeg erstattet flytende kalorier med fast føde. Jeg hang med hodet over doskåla opptil flere ganger daglig. Jeg gråt aldri. Jeg bet i meg sinne, var mye urolig og trist. Jeg satte meg selv bakerst, sa ja til å jobbe ekstra, stille opp, lytte. Meg var det ikke så nøye med. Kompliment gikk inn det ene øret, og ut det andre. Jeg hadde ikke tro på at jeg ville klare å komme meg gjennom oppholdet på Modum ved å være oppkastfri. Ambivalensen var veldig sterk. Jeg skal ikke nekte for at den fortsatt er tilstede. Da jeg var innlagt hadde jeg mange ganger lyst til å bare kaste opp alle middagene, reise hjem ved hver vektoppgang. Jeg hadde lyst til å pælme den fordømte vekta i veggen hver mandag. Jeg hadde lyst til bare å løpe langt langt vekk. Hyle og skrike av full makt i skogen.

Likevel, til tross for hvor vanskelig de 3 siste månede har vært, så har jeg faktisk fått til følgende:

  • Jeg har vært oppkastfri i 98 av 105 dager. 100 dager oppkastfri når torsdagen er over.
  • Jeg prøver få til 4 måltider om dagen. De dagene det bare blir 3, så blir måltidene litt større.
  • Det går greit å være mett.
  • Jeg har mat i kjøleskapet, som varer lengre enn en dag.
  • Jeg henter meg inn når jeg ramler. Jeg børster støvet av hendene og fortsetter.
  • Jeg gråter.
  • Jeg prater.
  • Jeg sier ifra når jeg ikke orker.
  • Jeg trener, og føler meg dermed mer ok.
  • Jeg hopper ikke på vekten hver dag.
  • Jeg har redusert kroppssjekkingen min.
  • Jeg går ikke amok i butikken.
  • Jeg bruker ikke like mye penger på mat.
  • Jeg prøver å handle fornuftig, og variert.
  • Jeg skeier ut når jeg har lyst på noe.
  • Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på.
  • Jeg kan gå i tettsittende klær (bruker f.eks sånne løpetightser når jeg trener. Yes, even på treningssenter blant masse andre mennesker)
  • Jeg bruker ikke avføringspiller.
  • Jeg klarer ta til meg kompliment om kroppen min, uten å la første tanke være «H*n synes jeg er blitt feit.»
  • Jeg har, til tross for noen tunge dager, klart meg, kommet meg gjennom, uten at jeg har behandler å gå til. Første time i morgen.
  • Jeg følger ikke kostlista mi 100%, men jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det jeg får til.
  • Jeg har viljestyrke.
  • Ambivalense er ikke like sterk, selv om den er der.
  • Jeg er litt mer motivert igjen.
  • Jeg ser litt lysere på framtiden.

Ja, det er da hvertfall noe. Og alle framskritt er gode framskritt. Jeg beveger meg hvertfall framover, og ikke bakover. Nå håper jeg bare at jeg klarer å fortsette på denne veien, og ikke snur for å gå tilbake.

Advertisements

34 thoughts on “Framskrittene.

  1. Vet du hva, Laila? Du har vunnet, du. Selv om det ble oppkast, så har du allerede snudd om, og du er så bevisst på alle områder, at dette er mer en bra ting enn en dårlig: fordi du fikk til å snu i tide, og du har det bedre med deg selv på innsiden enn før Modum.

    Æ E STOLT!

  2. Dette var et skikkelig godt innlegg å lese! Klart det var tungt å komme hjem, etter å vært på modum, med alt det inneholdt, det å plutselig vite at man skal stå på egne ben.. men det er jo hjemme man skal gjøre den viktigste jobben, klare seg uten krykkene. Er utrolig stolt av deg, utrolig glad over at du selv klarer å se de fremskrittene du har gjort. *SMIIIIIIILE* ❤

  3. OH MY GOD Laila!!!!!!!!! Det her e jo heilt FANTASTISK!!! Eg har ikj ord for kor imponert, stolt av deg og glad på din vegne eg e. Eg blir jo nesten litt positiv sjøl eg av å lese d her;)
    StooOr klem fra Lisbeth i gruppa:)

  4. Så BRA at du klarer og se alt det du har fått til. Du har grunn til å være stolt av deg selv.
    Ja du har hatt noen srkitt bakover, men TENK på alle skrittene du har tatt framover. Jeg leser bloggen din og har gjort det en god stund. Jeg heier på deg og tror at dette går din vei, den veien DU ønsker og ikke den veien bulimien ønsker.
    Fortsett og stå på og fortsett med å skrive opp framskrittene dine, heng de opp på veggen og les de hver gang du føler at du går et skritt tilbake.
    Ønsker deg masse lykke til

  5. Det er ikke alltid jeg klarer å lese innleggene dine. Ofte kommer de alt for nært det jeg selv sliter med, bortsett fra at jeg nettopp har begynt. Men dette.. TUSEN TAKK! Det var akkurat det jeg trengte nå: å se at det blir bedre. Fyfader så fantastisk flink du har vært! Jeg er imponert.

  6. se på den lista di..jeg er målløs! ble skikkelig glad inni meg, for herlighet du har noen kjempe viktige framskritt 😀 det er så utrolig godt å se, for du jobber så beinhardt ❤ keep it up!!

  7. Du ser så fin ut, både på disse og de forige bildene. Er nok en selv som ser forskjellene, og det betyr jo – som vi alle vet, hehe – at ikke alle gransker oss like mye som vi selv. Men du er fin! Fin som i: fornøyd, glad og ståelende. Hvor mye finere kan man bli? En lang vei du har gått, og det er store framskritt. Kjempeflink!

  8. Det du har oppnådd til nå er ikke bare noe, det er veldig mye! Den lange lista di med oppnåelser er noe du virkelig burde ha med deg i baklomma og ta frem når du nå skriver lista enda lengere 🙂

  9. Det er så motiverende å lese de punktene du har satt deg!! Jeg har stor tro på deg og det håper jeg virkelig du også har!
    Du har vært så uendelig flink, vokst mye psykisk og jeg VET at du klarer å fortsette på denne veien selv om du ikek lengre har «støtte» via jentene og de fra Modum!!
    Klem fra en STOLT blogg venn ♥

  10. Så utrolig stolt av deg, du er en sann inspirator. Tusen takk for at du deler så mye av deg selv til oss lesere, du er et godt eksempel for så mange ❤
    R E S P E K T ♥

  11. Svar: Tusen, tusen takk for utrolig sterke og treffende ord Laila!

    Ja, det er virkelig ikke enkelt å akseptere at alt er blitt som det har blitt. Og heller er det ikke enkelt å akseptere at jeg faktisk nå bare må kjempe videre. For det er angsten jeg først og fremst må lære meg å akseptere; og ikke bare flykte når jeg kjenner på angsten. Det er så mye enklere å bare rømme til bilen, sitte der å få tilbake pusten, få tilbake kontrollen.

    Men det er kun til hjelp der og da, den ene gangen. Fordi neste gang jeg kjenner på angsten så er det like skremmende.. Derfor må jeg lære meg nå å akseptere at jeg faktisk kan være en plass, kjenne på angsten og lære å leve med den uten at den får overtaket over meg.

    Og når jeg så har kommet til den dagen da jeg ikke blir så skremt å over et angstanfall, kan jeg forhåpentligvis klare å sitte i ro og fred uten at rusen over maten skriker til meg… Jeg må finne roen; den tror jeg kanskje ikke at jeg kan finne før jeg lærer meg å akseptere at jeg klarer å gjennomføre «alt» uten at angsten skal ta overhånd..

    Men du «kjenner» meg; gir ikke opp så lett!!!

  12. Kjempebra 🙂 Du har vært flink det skal du tenke på hvis du mister motet. Jeg viste det kom til å bli tungt å komme ut, for at du er så vandt med samholdet i gruppen, man er ikke vandt å handle mat eller lage den, man er vandt med å gå til dekket bord.

    Men jeg må si jeg synes du har satt deg harde mål, og mange mål, kanskje du skulle ta ting litt saktere så du ikke kolapser av slitenhet, time på helsestudio, yoga og spinning samtidig når du ikke har trent så mye, det hørtes veldig mye ut…..

    Jeg synes du skal rydde plass til å videre fokusere på spiseforstyrrelsen i første omgang, men er ikke frisk på et trylleslag vet du.. 🙂

    klemmer..

    • Dette er mål jeg HAR klart, eller framskrittene jeg HAR klart. Videre blir det å sette små mål for hver uke framover, i samarbeid med behandleren min 😉

  13. Synes du har mye å være stolt av! For gudene skal vite det er beintøft. Godt å lese at de positive tankene og følelsene kommer frem igjen. Fortsett å sette en fot foran den andre, ett skritt av gangen. Ingen grunn til å snu og se tilbake, livet ligger rett der foran deg, her og nå.

  14. Nok en gang et flott tekst fra beste Laila 🙂
    Dette innlegget, fordi du viser hvor mye fremgang du har hatt i løpet av de siste månedene. Fordi du viser og sier at du ser det så godt selv.

    Det er bra at det går seg til å være hjemme. Jeg forstår godt at du kjenner på savn etter medpasienter og tryggheten, man får en helt spesiell tilknytting til hverandre på slike steder hvor man bor og jobber så tett med sårbare temaer…
    Men det er jo ute man skal være og da er det viktig at det går så bra som mulig, uten at man stresser seg halvt ihjel fordi man føler at man må gjennomføre så mye, stille opp overalt og møte alle man har vært bortreist fra hver dag…

    Sov godt i natt snuppa! ❤

  15. Jeg skjønner veldig godt at overgangen fra modum og masse mennesker hele tiden, til å komme hjem og være alene ble stor og tung. Og det at du klarer å dra deg inn og opp igjen, etter at du falt, dét er sterkt.

    Det står virkelig RESPEKT av alt det du har klart. Vanvittig BRA, er det!! Utrolig stolt av deg♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s